Kontraster

Jeg vrenger meg rundt i senga og ser med forkskrekkelse at klokka er 07.29. Vekkerklokka burde ringt for tjueni minutter siden, og det er nå så vidt en time til jeg skal innfinne meg i Ragnar Knophs sal for å ta en eksamen i menneskerettigheter. Det er ni timer til flyet mitt tilbake til Genève letter og et døgn til jeg og de andre praktikantene skal ta en da capo på julebordssangen vi laget til delegasjonen. Den er laget med Bjelleklang-melodien, som for øvrig er en av de sangene som har fått Human Etisk godkjennelse siden den ikke inneholder religiøst innhold. Jeg røsker med meg Folkerettslig Tekstsamling som jeg har fått låne av Kristin og håper den blir akseptert av bokkontrollørene, hvis ikke sitter jeg igjen med pent få muligheter til å komme meg igjennom denne eksamen. Pensumboka har en invitasjon fra en ambassademiddag som bokmerke, men merket er dessverre kun halvveis, og det er kun de første ti sidene som er gulet ut.

Jeg har et ambivalent forhold til hele Blindern, og det er ikke kun på grunn av manglende pensumlesing, jeg har aldri følt meg helt hjemme der. Jussfakultetet nede i byen er ihvertfall intet unntak. Det er rart hvordan man kan føle seg hjemme her eller der. Hos Kulturstudier i Markveien føler jeg meg alltid hjemme. Kan droppe innom etter å ha vært borte i uker eller måneder, pc'en står der fortsatt, jeg logger på og er i løpet av kort tid «hjemme.»

I Genève har jeg også begynt å føle meg hjemme. De første ukene kunne jeg ikke skjule gliset idet jeg gikk forbi vaktene med FN-skiltet mitt stolt dinglende foran meg. Nå tar jeg alltid den selvbetjente snarveien, drar kortet og dytter meg selv igjennom portene som om det er den største selvfølge.

Tilbake på pikerommet kikker jeg litt fandenivolsk oppi den overfylte kofferten som står og breier seg utover og lurer på hvilket klesplagg som gjør meg minst «jussete»? Jeg har gått i penklær de siste månedene og for en som trives best i olabukse og t-skjorte er det litt av en utfordring å burde stryke skjorter hver dag. Akkurat i dag kan jeg ha på meg hva jeg vil. Det er tross alt eksamen. Jeg drar frem den oversize og ufattelig myke Øysteinsgenseren der «Follow your dreams» står printet i rødt og hvitt i sterk kontrast til genserens gressgrønne farge. Den er så langt unna perleøredobber jeg kommer, tenker jeg, og drar den over hodet på vei ut døra.

Noen dager sitter jeg på et hotellrom midt i red-light-district i Genève. Jeg leter etter leilighet fra våren av, men gjør en mental note til meg selv om å holde meg langt unna dette området. I et overpriset, overrated boligmarked er leilighetsjakt her i byen et værre mareritt. Det er så mye drit, så mange sleske roommates og så mange skitne kjøkken at det halve kunne vært nok. Men i ettermiddag brøytet jeg meg gjennom julemarkedet i Carouge, ringte på døra til en hyggelig brite i begynnelsen av 30-åra, og det sa pang med en gang. Vi matchet utrolig bra, praten gikk i ett, og innen hun var ferdig med første røyken (røyker ikke inne) hadde jeg fått tilbud om å bo i leiligheten hennes. Den er stor, nyoppusset, har et fantastisk kjøkken og to verandaer. Det føles som julaften og bursdag på samme tid og gjør at de neste seks månedene i Sveits plutselig virker fristende, utfordrende og skikkelig gøy. Besøk anbefales!

God jul!

Det snør.

Det snør så mye at bilene står, at bussene stopper,
at togene streiker, det snør.

Det snør så mye at folk blir seine, at folk blir sinna,
at jobben stenger, det snør.

Det snør så mye at delegatene undrer, at FN stenger,
at møtene utsettes, det snør.

Det snør så mye at gatene fylles, at fortaunene dekkes,
at veiene stenges, det snør.

Det snør så mye at barna får fri, at de vokse tar fri,
at ingenting funker, det snør.

Det snør så mye at politiet tar ansvar, at orden kreves,
at folk må lytte, det snør.

Det snør så mye at himmelen er grå, at sola forsvinner,
at alt er hvitt, det snør

Det snør så mye at flyplassen stenges, at flyene snur,
og nekter å lande, det snør.

Og midt oppi dette, sveitserne lurer, må nesten spør',
nesten helt uforberedt på hva man gjør.

Når det snør.

Knausgård alene i Paris

Et av de stedene jeg tror jeg har tilbragt mest tid i oppveksten er på Skien Bibliotek. Nå høres det innmari nørdete ut, men biblioteket lå rett bak skolen, de hadde Dagbladet og VG som man kunne låne, og fra 1998 eller deromkring hadde de fire pc'er også. Så jeg dro på biblioteket etter skolen, leste Sterke Meninger i Fredag og skrev mailer til Christer og Ina, selv om vi bodde i samme by.

Det var hyggelig på biblioteket, her kunne man slappe av. Jeg holdt meg lenge i barne- og ungdomsavdelingen. Mamma ville at jeg skulle lese Hamsun og Hemingway, jeg syntes det var mer spennende med ungdomsdramaer, om kjærlighet, sorg og lengsel. Ikke at de to kategoriene nødvendigvis er uforenelige.

Da jeg var liten, før internettets tid, var en av favorittbøkene mine Minou alene i Paris. Den handler om katten Minou som mister matmoren sin og tusler rundt alene i Paris. Den er egentlig ganske trist, men jeg mener å huske at den ender godt, og vi var så glade i den boken at katten vår selvfølgelig også skulle hete Minou.

De siste par årene har jeg begynt å lese mer voksenlitteratur, men jeg sliter fortsatt med bøker som ikke umiddelbart griper meg. Som for eksempel pensumbøka i miljørett. Da er trikset å ta med boken som eneste lesestoff så kommer man igjennom det til slutt. Ellers synes jeg Knausgård har vært litt for poppis til at jeg har giddet å slenge meg på den bølgen. Inntil igår. Jeg glemte miljørettspensumboka hjemme i Nyon, og da Turid lurte på om jeg ville låne bok 5 i serien om hans kamp, mot at jeg passer på at mursteinen blir fraktet til Norge før eller senere slo jeg til. Jeg vet ikke helt om jeg liker det jeg leser enda. Sidene vendes i hurtig tempo, men jeg skjønner ikke helt det ville og gale med den helt enda. Kunne like gjerne vært Saabye-Christensen. Knausgård tusler rundt i Bergen og drikker øl på Opera, men foreløpig er det ikke nok intrikate hemmeligheter og intime detaljer til at jeg synes det har vært verdt all spalteplassen i Dagbladet. Kanskje jeg bare har begynt på feil bok?

Jeg er på vei til Norge, og måtte mellomlande i Paris. På grunn av EasyJets for sent inkomne fly fløy Norwegian videre uten meg og jeg har overnattet på et lite lugubert hotell uten lys i gangene i Orly. Jeg låste begge dørene til rommet og satte kofferten foran døra, men ingen prøvde å bryte seg inn i løpet av natten. Jeg kom alt for tidlig til flyplassen idag morges og satte meg på en tralle midt i avgangshallen og fortsatte Min Kamp. Hans kamp.

Nå driver EasyJet sitt personale og har det moro med passasjerer som er seint ute. Stewardessen ser folk komme løpende fra langt unna og begynner samtidig en nedtelling – 10 – 9 – 8 – 7...noe som igangsetter en spurt uten like gjennom tax-freen, så sjampagneflasker og souvenirfigurer av Eiffel-tårnet skvetter til side, til alle andre passasjerer med god tid sin store fornøyelse.

Og det er ikke så gærent å sitte her og vente på flyet. Jeg er jo tross alt ikke alene. Det er meg og Knausgård. I Paris.

Kjære arbeidsgiver

Næmmen, sitter du der med søknaden min? Så moro da! Som du sikkert har skjønt har jeg nettopp sagt opp stillingen min i Kulturstudier. Det er et fantastisk firma med utrolig hyggelige kollegaer, og tidenes beste arbeidsmiljø, men jeg føler tiden er inne for å lære noe nytt og det er derfor jeg søker jobben hos dere.

På jobb idag fikk vi vite hvem som skal ta over traineestillingene når vi er ferdige i Genève i desember, og det første Jennifer gjorde var å Google dem. Hæ, sa jeg, Google dem?, før hun sa "Jaaah" (på skikkelig bergensk), "Jæj guuglæt deRRE åh!" og da måtte jeg jo bare innrømme at jo, jeg hadde tatt et kjapt internettsøk og visste sånn halvveis hva Jennifer, Petter, Christian og Ørjan hadde vært "up to" før vi møttes på delegasjonen i september. I og med at jeg sitter med ansettelsesprosessen til min gamle stilling, samtidig som jeg søker nye jobber sitter jeg på begge sider av gjerdet, og lærer mye av de mange søknadene som renner inn og. Jeg vet ikke så mye om søkerne enda, bortsett fra hva de har skrevet på CV'en, men jo nærmere en ansettelse vi kommer, jo større blir nok informasjonshungeren min, og jeg skal nok finne ut av hvilke Blindernemner de har vært meldt opp til, hvor fort de løper Nøklevann rundt, og hva de mener på Twitter. Eller hur, er det ikke derfor du er her?

For hvem er du? Mest sannsynlig jobber du med noe innen bistand, likestilling, kvinner, utdanning eller miljø. Eventuelt all of the above. Siden du sitter her og leser dette har det mest sannsynlig stått noe om sosiale medier i stillingsannonsen, og du vil sjekke om det jeg skrev om at jeg hadde kjennskap til sosiale medier var sant. Eventuelt er du bare skikkelig nysgjerrig. Jennifer sa jeg var "søkbar." Vet ikke om det er positivt eller negativt, men jeg står da inne for det jeg skriver, og hvis en journalist ikke tørr å stå frem offentlig, da er hun ikke mye kvalifisert til jobben. Så joda, det er helt greit at du er her.

Men det kan ikke bare være lett å være arbeidsgiver. Til tross for at Kulturstudier har fått mange godt kvalifiserte søkere til den tidligere jobben min krever jo søkerne noe av oss også (slik som jeg vil kreve noe av deg). Som du har lest på CV'en min er jeg relativt glad i å ha mange baller i lufta samtidig. Jobb, studier, styreverv, venner, sport og fritid, og jeg nyter en stappfull arbeidsdag med varierte oppgaver. Jeg "thrive" (og her finnes det ikke et godt norsk ord), blomstrer kanskje, når jeg blir oppmuntret og blir et arbeidsjern uten sidestykke. Men det krever gode kollegaer og en organisert arbeidsdag. Jeg liker organisering. Tuller ikke der. Da Astrid, Kristine, Morten og jeg reiste øst-Australia rundt i 2003 hadde jeg lagt opp et dagsprogram (om ikke timesprogram) inkludert utgifter, og vi fikk en knalltur og fikk sett ufattelig mye på veldig kort tid. Jeg har aldri vært så flink til Rubiks kube, men gi meg 15 møter som skal presses inn på en uke i tre europeiske land og jeg har reiserute, overnatting og til og med en kaffepause fikset innen du har rukket å kommentere denne bloggposten. Dette kan jeg.

Kulturstudier har hatt en relativt flat struktur. Ikke at jeg nødvendigvis trenger kort avstand til toppsjefen, det som er viktig er at det er en lav terskel for å komme med ideer og innspill, og at ingen ideer er dumme (det er bare ikke alle som blir brukt). I tillegg verdsetter jeg ærlighet, humor og framsnakking. I retur kan jeg tilby en miljøbevisst, morgenglad og positiv person som ikke gir seg før "the fat lady sings." Hvis du fortsatt ikke er overbevist, ring Henrik. Han lovet å gi meg en allright referanse.

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Kjærligheten er det vakreste i verden

Jeg har fulgt redningsarbeidet til gruvearbeiderne med et halvt øye. Da de først ble stengt inne var jeg i bryllup, og da brudevalsen var danset ferdig var det kommet så mange andre nyheter at 33 forsvunnede chilenere var en trist nyhet, men ikke noe man tenkte veldig mye mere på. Særlig ikke når de ikke ga livstegn fra seg. Så gikk det to uker og jeg var i et nytt bryllup, omtrent samtidig med at de faktisk fikk sendt en beskjed opp til overflaten om at de var i live. Folk jublet. Men på det tidspunktet skrev Dagbladet at de ikke kom til å komme opp før jul, og da var det lissom ikke så mye mere man kunne gjøre der og da.

Nå har imidlertidig nytenkende teknologi og en duppedings med navn Felix fremskyndet arbeidet og i natt begynte de å dra den ene etter den andre gruvearbeideren 700 meter opp. Følelsen skal visst tilsvare 100 baklengssaltoer (jeg har problemer med å klare én). Men nå skal de endelig få sett familiene sine igjen. Noen har fridd, noen har fått barn, noen har blitt ferska, men i bunn og grunn - de skal få se sine kjære igjen.

Jeg reiser mye, men har sjelden problemer med å dra fra folk (høres kynisk ut), men gjensyn derimot, da blir jeg sippete. Tror det er en av grunnene til at jeg elsker Love Actually, flyplasscenene der gamle og unge, voksne og barn sees igjen etter kortere eller lengre tid fra hverandre. Jeg synes gjensyn er noe av det vakreste i verden, og kommer derfor gjerne tidlig om jeg skal møte noen på flyplasser, nettopp for å kunne iaktta andre i deres gledesrus. Bildene av Claudio, Mario, José og Jorge gjør at jeg får frysninger, og familiens lykke når gutta kommer opp fra hullet får meg nesten til å grine.

Jeg var så spent på utviklingen at jeg måtte sjekke nettavisene da jeg våknet i natt. Jeg håper, håper ting går bra og alle kommer trygt ut. Den eneste bolivaneren i gruva er blitt lovet et lite stykke land av Evo Morales så han og kona kan dyrke litt mais og han skal slippe å sette foten i en gruve igjen. Sånt gjør meg rørt.

Nå er jeg på vei hjem til Oslo for en langhelg med venner og kollegaer og jeg gleder meg til gjensynet med masse fantastisk folk. Jeg gleder meg til å føle høsten på kroppen, til å vandre langs Akerselva og spise grovbrød med brunost. Jeg gleder meg til å gå tur i skogen, drikke rødvin rett fra pappesken og en klatretur på Klatreverket. Jeg gleder meg gjensynet med Norge, gjensynet med vennene og jeg gleder meg skikkelig til å gi mamma en god klem.

Action under stalaktittene

Det er ikke hver dag jeg sitter i et rom under tusenvis av stalaktitter, dekorert med 100 tonn maling, til den nette sum av 160 millioner kroner. Det er heller ikke hver dag jeg ser mektige statsledere hisse seg opp eller spøke rundt, eller hver dag virkelig banebrytende resolusjoner for bekjemping av diskriminering mot kvinner blir vedtatt.

Så er det ikke hver dag det er menneskerettighetsråd heller.

De siste tre ukene har jeg vært i sikkert nærmere 100 timer med møter på grunn av menneskerettighetsrådets 15. sesjon. Vann, sikkerhet, ytringsfrihet, brenning av (eller, rettere sagt stoppingen av brenningen av) hellige bøker, terrorisme, utdanning og mye, mye mer har vært temaer som har blitt tatt opp på høyeste nivå, diskutert, stemt om, diskutert mer, og endelig vedtatt.

Mexico og Colombia introduserte en resolusjon som har som mål å eliminere diskriminerende lovgivning. Dette er et av de første stedene der diskriminering må elimineres fordi det påvirker alle aspekter av en kvinnes liv. Husker noe av problematikken da jeg var i Guatemala var retten til land. For Mayaene er retten til land, og det å eie egen jord, et lite stykke av Madre Tierra utrolig viktig, men hvis kvinner ikke har arverett oppstår det problemer. Hva skjer hvis en mann kun har døtre? Hva skjer hvis ektemannen dør? Livsgrunnlaget til kone og barn kan da plutselig forsvinne som et hull i jorden.

Men, alle land kan ikke være enige, og flere stater tok ordet og mente at denne resolusjonen burde innføres, med det forbeholdet om at stater tok hensyn til resolusjonen i forhold til egne lover. Nja, njo, Mexico ga seg ikke og sa at resolusjonen skulle gå igjennom sånn som den var. Det var tross alt halve jordens befolkning det stod om her. Norges egen FN-ambassadør er en utrolig kvinne som heller ikke nøler med å kjempe sine medsøstres sak. Norge er et foregangsland når det gjelder kvinnerettigheter, og det er blant høyeste prioritet på dagsorden. Det gjør meg stolt.

Etter nok en runde med diskusjoner og innlegg, og en spennende avstemning som avviste endringsforslaget i teksten ble det vedtatt at resolusjonen blir "adopted without a vote," noe som i prinsippet betyr at alle er mer eller mindre enige. Det brøt ut jubel i salen, folk klappet og klemte hverandre. Jeg er sikker på at noen gråt en gledeståre - en kamptåre. Det var en stor dag for kvinner verden over. Mange vet nok ikke om vedtaket, og mange skjønner nok ikke helt hva det innebærer for dem i praksis, men om noen år bør arbeidet dette mandatet utfører ha klart å skape endringer, beskytte og fremheve kvinners rettigheter. Og gjort verden til et litt bedre sted.

The meeting is adjourned.

Alle jenter fortjener å være trygge

Den tørre jorden virvles opp hver gang joggeskoen treffer bakken. Et bein etter det andre, i takt, monotont, kun avbrutt av jammeret fra de svære svarte fuglene som sitter på jordet litt bortenfor. Det er høst og helt skyfritt. Himmelen er lyseblå og lufta krisp. Jeg kjenner lukten av de råtne eplene som har falt ned fra trærne, må være den eneste lukten av råtnende «noe» som faktisk er behagelig. Vinrankene står rekke på rad litt lengre bortenfor stien jeg løper på, men med nett over så de jamrende fuglene ikke skal forsyne seg. Jeg får lyst til å smake. En enslig ranke står litt borte fra de andre. Glemt liksom. De blå druene er små og syrlige, med alt for mange stein i forhold til størrelsen. Jeg fortsetter. Ser en annen jogger komme løpende mot meg i det fjerne. Veien er helt rett så jeg ser han i god tid før vi møtes. Rekker å tenke at han har samme ærend som meg. Rekker å lure på om han er kjekk. Rekker å lure på om jeg skal se opp eller ned eller bort, men bestemmer meg for å se på han og si «bon soir» idet vi passerer hverandre som to lyntog. «Bon soir» høres jeg langt bak meg idet høstvinden tar tak i håret og rufser til hestehalen. Jeg svinger rett før motorveien og fortsetter rett frem. Jeg har verdens beste utsikt! Mont Blanc synes i det fjerne, snøkledd og badet i rosa aftensol. 4808 meter med fjell. Synlig fra hundre kilometer unna. Jeg må nesten le høyt så vakkert det er med vinrankene og Lac Leman som et slags backdrop for hele herligheten. Husker vi lærte at Mont Blanc var Europas høyeste fjell da jeg gikk på barneskolen (nå vet jeg jo bedre), men bestemmer meg for å lese mer om det seinere. Jeg kjenner svettedråpene piple frem i pannen og vender nesa trygt hjemover.

Det er nettopp det. I Genève er jeg trygg. I Genève har jeg muligheten til å gå ut alene på kvelden, uten å være redd. I Genève har jeg muligheten til å jogge i shorts og singlet uten å bli pisket for usømmelig påkledning. I Genève kjenner jeg lukten av råtnende epler, ikke av av råtnende lik. I Genève har jeg muligheten til å gå på drueslang uten å få hånden kappet av for å tyveri. I Genève har jeg muligheten til å møte på en annen jogger uten frykt for at han skal voldta meg. I Genève kan jeg si hei til joggeren uten at det anses som flørting, og ingen av oss risikerer fengsel eller steining for utenomekteskapelige forhold. I Genève har jeg mulighet til å jogge langs veien uten å være redd for veibomber eller annet udetonert faenskap. I Genève kan jeg se på et av verdens flotteste fjell, og som jente har jeg muligheten til å bestige det, hvis jeg har lyst. I Genève kan jeg le høyt, synge og danse uten å bli sett ned på, eller bli baksnakket. I Genève har jeg rett på skolegang og utdanning, og skolene står trygt uten fare for å bli bombet eller ødelagt av menn som mener at utdanning ikke er for kvinner. I Genève kan jeg gå ut hver morgen, og vite at jeg kommer trygt hjem hver kveld. I Genève.

I mange deler av verden derimot blir millioner jenter og kvinner hvert år utsatt for seksuell vold. Jeg har sittet i Menneskerettighetsrådet de siste ti dagene og hørt på representanter fra over 100 land forklare hvordan deres land skal ta tak i utfordringene verden står oven for. Noen gjør det mer overbevisende enn andre, og nettopp derfor, fordi du ikke alltid kan ta det folk sier for god fisk, er det viktig at du bryr deg. Still spørsmål, krev svar. Still krav, krev mer.

For alle jenter fortjener å føle seg trygge.

Rød grød med fløde

Det var Ninette som pleide å si det. "Rød grød med fløde" er omtrent så dansk som du kan få det, en urtypisk dansk setning som får med alle de rare dype vokalene, potetlydene og harkingen som får selv folk med bra språkøre til å grue seg for fremføringen. Litt som franskmennenes "Un bon vin blanc," som jeg må si jeg får betraktelig mer bruk for her nede, enn ripsgrøt med en melkeskvett. I oppveksten synes jeg alltid det var litt trist at vi lærte dansk istedenfor italiensk, men de siste årene har det ikke tatt slutt på episoder der det har vært svært nyttig å kunne dansk til tross for at det egentlig er veldig likt norsk.

Første hele arbeidsuka er overstått på jobben nå, og igår var alle de nordiske menneskerettighetsfolka invitert hjem til den finske delegasjonen. Jeg opplever utrolig mye spennende, morsomt, frustrerende, og interessant på jobb, men ambassadøren vår startet det første møtet med å si at det ble lite populært hjemme i Norge om man satt i MR-rådet og twitret. Skjønner jeg for så vidt godt, selv om det har vært mer enn nok å twitre om. Så, for å komme med en disclaimer først som sist, alt som eventuelt måtte publiseres på denne bloggen er også å finne online for kvinnen i gata, og du vil ikke få noen inside informasjon eller statshemmeligheter her. Det må du til andre, mer pålitelige aktører for å få tak i.

Men, tilbake til delegasjonsmiddagen. Alle de skandinaviske landene har 3-5 interns ansatt på en lønn som tilsvarer den i Mauritius, Hviterussland eller Panama. Skal ikke klage altså, det er tross alt høyere enn gjennomsnittet i 120 land, men allikevel ikke høyt nok til at man kan leve et formidabelt liv i overprisede Genève uten å gjøre et saftig innhugg på sparekontoen, eventuelt øke gjelden i Lånekassen tilsvarende. Uansett, disse praktikantene har mye til felles og vi liker å prate sammen, men jeg synes det blir komisk når danskene og svenskene står og prater engelsk til hverandre. Den danske menneskerettighetsambassadøren som er i Genève pga grunn av sesjonen kom og ble med i samtalen vår og poengterte også dette fenomenet, før han slo over til "skandinavisk" og plutselig kunne snakke med den svenske internen på "morsmålet sitt." Det foregår mye lobbying og prating med andre land, før, under og etter møtene, men ambassadøren ga plutselig sterkt uttrykk for at nå forstod jeg jo hva han sa, så nå måtte det bli slutt på dansk hemmelighetskremmeri, jeg var en insider.

Hadde flere lignende hendelser fra Australia, der Ivy og jeg ofte lekte "spot a Norwegian game," noe som forøvrig er ganske lett, men det er en påminnelse om hvor viktig det er å tenke seg om to ganger før man sier noe på sitt eget språk i et slik internasjonalt miljø - du aner ikke hvem som plutselig står ved siden av deg i heisen og hvor mange språk vedkomende snakker.

Iom at pappa forlot Danmark seint på 70-tallet, kan man godt si at dansken hans aldri har blitt helt oppdatert, men heller videreutviklet seg i forhold til norsk. Dette har smittet over på oss, og særlig jeg som snakket lite dansk i en periode, snakker fortsatt dansk som om jeg levde i København i halvfjerserne. En av Kulturstudiers rekrutterere refererer til dansken min som "yndig", og menneskerettighetsambassadøren sa at dansket min minnet ham om sånn Håkon den 7. snakket (uten forøvrig selv å ha levd på det tidspunktet), eventuelt som Yvonne i den danske Olsenbanden - det de kaller sin Valborg.

Jeg har snakket litt om språk med de andre norske praktikantene, om hvordan det å kunne sette mandarin, spansk, eller swahili på cv'en kan hjelpe en med å få drømmejobben i fremtiden. Jeg hadde aldri trodd dansk skulle være noe fordel, men plutselig ble jeg litt usikker, og tror jeg skal bruke potetspråket mitt for alt det er verdt!

Poff, og klokken er syv

Jeg står i den klamme ettermiddagssolen på togstasjonen i Antibes og svetter. Jeg føler meg ikke det minste som kjendisene som har ferieboliger og ferieyachter i nabolaget, men er rød i toppen fordi jeg hadde på meg alt for mye klær da jeg dro fra Genève. Det regnet og var kaldt i Genève. Det blir ikke noe bedre av at kvinnen som går forbi meg er uforskammet perfekt på alle måter. Hun er slank, men ikke runwaytynn, hun er brun uten den påtatte nyansen av oransje. Hun har tydelige leggmuskler, men mer som et dådyr enn som David Beckham og den hvite luftige sommerkjolen overlater akkurat nok til fantasien at man ikke kan kalle det slutty påkledd. Jeg ser rundt meg for å se om ikke resten av perrongen er like betatt av dette prakteksemplaret av en kvinne som jeg selv tydelig er, men de – også mennene – virker heller likegyldige. Det tar et sekund eller to før jeg innser hvorfor, jeg er i Frankrike, små kvinner og yndige Amelies hjemland, der det meste, selv det å headbutte motstanderen under VM-finalen fremstår som den største naturlighet. Der de spiser pain au chocolat til frokost, men gjennomsnittsstørrelsen allikevel er 34. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

Etter en fantastisk tur til Zürich forrige uke hadde jeg store forventninger til langhelgen i Juan Les Pins, og i motsetning til Frankrikes prestasjoner i fotball-VM (både årets og forrige), innfridde disse. Veivende med norske flagg kom Astrids lille familie kjørende og jeg var klar til å nyte noen sommerdager til langs den franske riviera. Vi startet kvelden med et glass rosa sjampis på verandaen, og morsomt nok virket det som om hele nabolaget poppet sprudlevannet akkurat da, små poff hørtes fra verandaene i alle etasjer. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

I tillegg til sjampagne og høy hummerføring (både bilen og sjømaten), kan det neves at garasjeannlegget til Astrid er mer bevoktet enn inngangspartiet (man parkerer jo ikke Ferrarien i stua). Det er generelt nok av penger på rivieraen, men sammenlignet med den overprisede sveitserfrancen jeg har måttet forholde meg til de siste dagene var det faktisk ikke så gærent, og siste dagen bega vi oss ut på en liten shoppingtur. På den lille hovedgaten virket folk ekstra hyggelige denne søndag morgenen og damen i den første butikken fikk likegjerne stylet Astrid så hun skinte om kapp med både Jolie og Holmes, damer som ofte frekventerer strøket iført mørke solbriller og med bodyguarden på slep. Lille Theodor var nok instruert til si ifra når kredittgrensen var nådd og etter butikk nummer fire hadde vi lite annet valg enn å returnere til leiligheten. Der ble jeg møtt av en overdådig lunsj, «Lunsjen er det viktigste måltidet til franskmennene,» sa Astrid, og jeg stemte gledelig i. Med tre sjokoladebrød og mye annet godt innabords i løpet av helgen er buksesmekken i klem og jeg skjønner ikke helt hvordan de franske damene får det til. Tydeligvis har jeg mye å lære.

Sharing is happiness

After 24 hours of true-blue Aussie company my mind is struggling with Norwegian terms and I'll continue in English - for the time being.

To end up where I am now, sickly full of chocolate and very happy I have to go a few years back, to 2001 when I met a girl named Anita during recess at John Paul College in Frankston. Anita was an adorable girl back then (and nothing has changed, so any single, sweet, male readers of this blog can so kindly ask me for her number), and we immediately became friends. We shared the school bus back to Langwarrin, and Anita would so kindly guard me from the weird Langy kids who'd say all sort of things in an aussie accent I hadn't quite mastered yet - as well as from people more close to me, like Dean's insults or rude jokes. She was (and is) extremely funny and we have spent quite some hours laughing and joking around, experiencing what should be experienced during those teen years, and stories of parties, boys, friendship and trust were bouncing off the walls of old JPC. Halfway through year 11 Anita left for New Zealand, leaving behind a teary-eyed assembly, accompagnied by Olivia's interpretation of Amazing Grace.

It took two years and an apartment on Collins Street before I saw Anita again, and we caught up randomly, but less frequently during my last years in Australia. Then Anita decided to move to Dubai to work for Emirates and suddenly she was flown in my direction several times a month. Despite Norwegian setting up a direct route to Dubai the arab airline has never thought about dipping into Norwegian oil money and getting themselves to Oslo, hence, Anita has never come for a visit.

That doesn't mean we haven't tried to catch up though. In 2007 we were only an hour or so apart in Scotland. In 2008 I was in London in April, but she wasn't there til May. In 2009 I spent three months in Southern Africa, one of Emirates most frequented destinations, yet we managed to miss each other by a few days or weeks every time. Anita still hasn't flown to Buenos Aires, so no luck there either, and as I was in Moscow in July, Anita decided to wait until August - 2010 so far brought no luck. But then there's a Norwegian saying "Aldri så galt at det ikke er godt for noe," meaning that even when bad things happen, good things can come out of it. So when my e-mail got a virus and sent out unsolicited junk mail to Tom, Dick and Harry, Anita (very thoughtful of her) replied and said she thought I might have a virus on my computer. I said yep, I sure hadn't started selling cheap mobiles for only $9,99, but appreciated her thoughtfulness and told of upcoming plans of moving to Geneva. In a bi-sentence (and more because it had become a custom) I asked if she didn't have any flights to Switzerland any time soon. Oh, yes! Only four days after I had entered chocolate mekka, Anita boarded a Boing 747 and cruised towards Zürich, where we finally caught up, only to realize that despite all the years that had gone past, it felt like we only saw each other yesterday.

After a delicious buffet breakfast at the Hilton Zürich airport, all courtesy of Emirates and their good treatment of staff, we were dissapointed to find out the Lindt Chocolate factory had shut down their guided tours due to "hygienic purposes." In search for a substitute we landed at Sprungli, a fine confiserie that my mum used to visit back in the 70s when she and her girlfriend took a weekend off their jobs in the Swiss Alps. Sprungli has redone their toilets, so although looking nothing like the toilets at Sydney Opera House, which mum compared them to, it was a fantastic rich and chocolate endulged experience.

After eating more chocholate than recommended by Roede and Atkins combined we ran up the stairs to look at the town from above, followed by strolling the Rodeo Drive of Zürich and window shopping along the lake.

It was sad to say goodbye as Anita had to go back to Dubai on the evening flight, but while I was gathering my stuff the darling had made me a packed lunch of small Luxemburgerlis to bring on the train - small macaroons with fillings that overgo most people's normal imagination.

As I was overlooking Lac Lemán on the return to Geneva I couldn't stop thinking about how fantastic 24 hours can be if you just do your research and make use of every hour, and I can't wait til Anita (or someone else) comes to Geneva for fondue sometime soon! Even if it's just for a weekend I promise it will be worth it!

Suverin Suveren

"The world is a book and those who do not travel only read the first page." Saint Augustine

Heldigvis for meg har foreldrene mine likt å lese bøker og siden den kinesiske mur utpå vårparten 1984 har de i tide og utide dratt Cristina, Marco og meg land og strand rundt, noe som igjen har inspirert til videre soloreiser. Da Marco fant ut at han skulle studere i Pécs, og jeg skulle begynne å jobbe i Genève, byer som begge ligger på 46 grader nord på samme kontinent (for en gangs skyld) tok det ikke mange sekundene før det ble bestemt at vi skulle kjøres til døra! For nøyaktig en uke siden la vi ut fra Larvik med en småskvetten fergekaptein og sykt høye bølger. Starten på turen ble noe mer gyngete enn først planlagt og etter å ha gått i ring i tre timer utenfor Hirtshals løyet endelig vinden nok til at vi kunne komme i havn.

Forsinkelsen fikk noen ringvirkninger og siden mamma hadde bestilt hotell neste natt utenfor Brno i Tjekkia måtte vi bare komme oss dit, samma hvor seint det ble. Uten lappen bidro jeg med det jeg kan best - og som uutholdelig baksetesjåfør holdt jeg på å bli satt av opptil flere ganger.

Familien Rossi har en litt tilfeldig måte å reise på, og av mangel på dårlig Tjekkiakart tok vi en villkårlig frakjørsel sånn sirkus litt utafor Brno. Etter ti minutter på veldig mørke veier uten veiskilt i sikte dukket hotellet vårt opp av ingensteds. Flaks, sa Suverin Suveren.

Dagen etter bar det videre til Pécs, en flott middelalderby sør i Ungarn med vinmarker rundt, brostein i gatene og nok italiensk innflytelse til at de kan lage en skikkelig pizza. Når øl'en kostet 20 kroner var det liksom helt greit det og, til tross for en myntenhet som burde vært avskaffet med slaveriet, ungarske forinter, kortnavn - huffer. Marco betaler en åtti-nitti-tusen huffer for en konge leilighet i Mariagaten, fem minutter fra sentrum av byen. Og her er det bare å tenke seg tilbake til italienske lire. Huffene er ikke verdt metallet de er trykket på. Ungarn er grisebillig! Flaks, sa Suverin Suveren.

Neste dag fortsatte vi tilfeldighetene og etter noen timers kjørsel i regnværet gjennom Kroatia og Slovenia endte vi opp i den østeriske byen Graz. Vi kjørte noen ganger rundt i Red Light District før vi fant det flotteste og mest fancy hotellet i byen. Jeg løp inn og hørte hva det kostet per natt, og da det var under halvparten av pappas maxpris ble det dobbeltseng, nystrøkent damasksengetøy og G&T i baren. Flaks, sa Suverin Suveren.

Genève neste! Vi kjørte gjennom alpelandskap, høye fjelltopper og nesten fri fart, og såpass måtte til for å dra meg bort fra siste Harry Hole bok. Mens Harry sloss mot the bad guys i Kongo, suste vi gjennom Østerrike på vei mot Sveits. Etter Marcos kremleilighet var fallhøyden stor når det gjaldt mitt overprisede rom i Nyon, og selv med en realistisk innstilling var det vanskelig å skjule skuffelsen når teppet luktet våt hund, rommet var mindre dekorert enn en gjennomsnittlig norsk glattcelle og togbilletten inn til byen kostet 200 franc i måneden (som er langt mer enn huffene til Marco). Uflaks, sa Suverin Suveren.

Heldigvis ble jeg kjørt til døra, og da landlorden hadde forlatt åstedet tok mamma og pappa turen til IKEA, fylte opp bagasjerommet med hyggelige ting, stoppet på Coop og kjøpte vaskemidler og jeg er nå leier av et meget hyggelig rom i en helt grei leilighet. Og Nyon er en koselig by med middelalderslott og brostein i gatene her og. Flaks, sa Suverin Suveren.

En liter - tusen høydemeter

Det er egentlig leggetid, men vi har nettopp stått opp. Det er stjerneklart der jeg stavrer med frem uten linser mot House of Horror, kallenavnet på doen i basecamp, og naboen til House of Pain. Frisk vind som blåser kaldt mot kinnet og holder skyene borte, vi skjønner at dette blir en bra natt.

Etter frokost inne i brakka er det ut til tønnene igjen for siste påkledning. Jeg tar på enda en superundertrøye under boblejakka, og tar skalljakka utenpå der igjen. Lover meg selv at jeg ikke skal fryse på vei oppover. Vi går ut til beltebilen som skal ta oss de første par hundre høydemetrene, som vi gikk dagen i forveien, men som nå kommer oss til å spare oss for noen timer. Og det er fortsatt himla langt til toppen. Bokstavelig talt.



Da vi dagen før hadde sett beltebilen kjøre oppover med nyrike russere med fetish for snowboard sommerstid hadde det hele sett ganske så behagelig ut. Der bilen kjørte i bratt helling og jeg sklei mot Leif med isøksen trykkende i ryggen, eksosen kvele den rene fjellufta og frykten for å bore stegjernene inn i noen av de andre var de 20 minuttene det tok til Pastuhov Rocks alt annet enn avslapping. På 4600 meter over havet ble vi sluppet av, og da var resten opp til oss - og viljestyrken.



Av mangel på oppdatert musikk ble det mye Eric Clapton oppover, og hans ballader og rolige lynne passet bra med den sakte, men sikre gåsegangen oppover fjellsiden. Vi hadde små pauser hver time, der guiden Mette insisterte på sjokkisspising og drikking, men sånn generelt måtte jeg ta meg selv i å faktisk se ut på den fantastiske utsikten over Georgia i soloppgang og konturene av fjellene som begynte å vises rundt oss.



Før vi ankom sadelen som er midtpartiet mellom østtoppen og vesttoppen begynte hodepinen å komme, og flere av deltakerne viste tydelige tegn på ubehag ved såpass store høyder. Det var rart å tenke på nede i Azau (på 2350 moh) at vi skulle over dobbelt så høyt opp innen vi nådde toppen. En måtte snu fordi han kanpt viste hva som var opp og ned, og det var her man begynte å få respekt for høyden og utfordringene fjellet kunne by på.



Etter en liten hvil i sadelen bar det strake 350 høyemeter opp. Folk var kvalme, svimle og isøksen ble borret ned i snøen for hvert skritt, for innerst inne tror jeg alle tenkte at det tross alt var enklere enn å utføre isøksebergingen som vi hadde trent på dagen i forveien. Særlig når det var så langt ned. Da vi kranglet oss opp den bratteste passasjen før toppen møtte vi en gjeng andre nordmenn, og med deres lovord om at vi snart var fremme tok Christian, Christopher og jeg beina fatt og gikk de siste hundre meterne sammen. Da vi plutselig stod på toppen ble det nesten litt overveldende, ingen ting over oss på mange tusen kilometer. Vi var høyest! Folk klemte og dro frem flagg, feiret at målet var nådd - for denne gang.



For toppen var ikke en gang halvveis. Mette kunne lese tegnene og maste på at folk måtte komme seg ned. Høyden er ikke bra i lengden. Da jeg ble bunnet fast til Trond, som holdt på å svime av, på vei ned av sadelen var det plutselig ikke så gøy lengre. Hva-pokker-er-vitsen-med-tau-tanken slo meg en del ganger på vei nedover. Faller en, faller alle.

I sadelen gikk det opp for folk at Trond var blitt skikkelig dårlig og alle som hadde ekstra vann ga han dette. Lurer på hvor mange Mars-barer jeg kunne spart meg selv for om jeg hadde skippet å dra med den ekstra literen opp på toppen, men på den andre siden så hadde Trond nok ikke fått det noe bedre da. Helten, Christian, røykestopper og greier stavret seg nedover sakte, men sikkert, mens Christopher lå langflat i løypa og prøvde å bli kvitt tidenes hodepine. Knærne mine ynket seg for hver gåtte høydemeter og nesa var solbrent utover det normale. Du kødder ikke med Elbrus enkelt og greit, Elbrus kødder meg deg.

Vi endte opp nede i basecamp med halvannen times mellomrom. Mørbanka, kvalme, utslitte, syke. Det ble suppe til kvelds for n-te gang og en tidlig date med soveposen. Men vi kom på toppen med helsa i behold, med tanker spinnende i hodet om nye topper og en nyvunnet respekt for de farer som lurer på fjellet.

Kompis, og redaktør av gamme.no, Aleksander, har testet formen på Broadpeak de siste ukene, men har nettopp måtte avbryte andre og siste toppforsøk på grunn a rasfare. Da jeg fortalte mamma dette utbrøt hun "Det står det respekt av!" Først ble jeg litt forundra, for mamma har aldri vært ekstremt opptatt av selvrealisering i slike ekstreme former, før jeg skjønte at det var snuinga hun synes var tøft. At han respekterte forholdene og så begrensningene, holdt hodet kaldt og snudde i tide. Og det er jo ikke akkurat som om fjellet går noe sted, det er der ved neste forsøk og.



Det gjenstår bare å rette en stor takk til Elbrus-gjengen for en fantastisk opplevelse, og takk til Aleksander for making it happen! Gleder meg allerede til neste tur;-)

"Er jeres sjåfør også gal?"

Det er Palle som spør. Dansken er eldstemann i gruppa, og har med seg sønnen sin på 18 år. Hadde han vist hva slags transportmidler vi skulle bli utsatt for på vei til Kaukasus hadde han muligens revurdert ferieplanene og lagt turen til Gran Canaria. Ovennevnte kommentar var ihvertfall inspirert av fire timers råkjøring mellom kuer og annet storfe på knøttsmå sørrussiske veier, svingete som en harmonika, smale som midjen til Renee Zellwegger - pre Bridget Jones. Og det var ikke engang begynnelsen.

Fra Moskva og Domodedovo bare det ikke bare sørover med en gammel Aeroflot maskin, det bar sørover med en Tupolev fra et flyselskap så ukjent at ikke engang guiden klarte å uttale navnet. Tupolev er en av de flytypene med absolutt værst flystatisikk, hvorav siste ofre var blant annet Polens tidligere president og hele regjeringen hans. Jeg siterer Christian som prøver å berolige kompisens flyskrekk "Dette går så bra, bare det ikke er en Tupolev." Så går vi rundt hjørnet og ser maskinen. Oh, hoit...

Russisk vennlighet

Foeler at gaarsdagens paastand om at russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka krever ytterligere forklaring. Ingen liker aa bli skjaert over en og samme kam, men i loepet av de 48 timene vi har tilbragt i landet har vi faktisk klart aa fremtvinge overraskende faa smil fra russiske landsmenn.

Det begynte i passkoen der det virket som om de dyttet fremmedfolka inn i den lengste koeen med vilje, og den eneste damen smilte med var sin medsammensvorne i det vi stod paa tredefte minuttet i 35 varmegrader med tung sekk og ventet paa aa faa vist frem pass og visum. Da vi kom paa hotellet som ble bygget til Moskva-OL i 1980 og rommer noe saant som 8000 senger (gjennomsnittlig norsk by?) fikk vi beskjed fra guiden vaar om at vi bare kunne glemme aa spoerre folka i resepsjonen vaar om noe, de kom allikevel ikke til aa hjelpe oss.

I Russland er det vanlig med 'etasjepiker', en assistent som til enhver tid holder til paa etasjen der du bor og tar imot noekkelen din og passer paa den hver gang du gaar ut. Jeg regnet med at iom det bare var en 40-50 rom paa hver etasje ville disse folka kanskje vaere enklere aa faa et fornuftig smil ut av siden de tross alt bare hadde en broekdel av folka aa forholde seg til. Men nei da, ikke et smil aa se der heller.

I butikker og paa t-banen blir vi som regel bare geleidet i riktig retning med et grynt eller to, og jeg har begynt aa spoerre folk paa norsk istedenfor engelsk, for svaret er uansett paa russisk.

Naa har jeg sneket meg inn paa Business Loungen paa Domodedovo flyplassen etter at et nyervervet kredittkort plutselig gir meg tilgang til slike fancy smancy steder. Jeg ble litt satt ut da damen kom halvveis uti mineralvannet og ba meg underskrive paa at oppholdet kostet 1800 bartepenger, men orket ikke begynne en diskusjon paa norsk/russisk og ga henne autografen min. Et minutt etterpaa kom hun loepende lettere forfjamset og sa det hele var en feil og jeg selvfoelgelig ikke skulle betale allikevel, og som en slags unnskyldning ga hun meg sitt bredeste smil - mitt foerste i Russland!! Saa, hoey paa russisk vennlighet after all, er jeg naa klar for en bumpete flytur og isoedet som venter.

From Russia with love,
xo

Fra Gaustatoppen til Kaukasus

Jeg begynte paa dette innlegget for noen dager siden, bare timer foer flyet tok av fra Gardermoen. Jeg kunne ha spart meg. Burde ha skjoent at det er vanskelig aa skrive om ting som kommer, og umulig aa faa noen saerlige inntrykk - foer man har vaert der og faktisk opplevd inntrykkene.

Jeg skulle likt aa tro at turen til Elbrus, Europas høyeste fjell for de som velger å ta med Russland i Europa startet med hardtrening og mageoevelser for aa kunne beseire de 5642 meter over havoverflaten, men, for aa vaere helt aerlig foeler jeg turen startet paa Horgan's.

Christopher kom og hentet meg i ett-tiden natt til soendag. Da hadde jeg brukt den siste timen paa aa dytte alt jeg eier og har ned i ryggsekken, og har foreloepig ikke kommet paa noe jeg mangler. Etter en kvarters hvil paa sofaen dro vi for aa hente tredjemann Christian, som akkurat var ferdig med spillejobben paa Horgan's. Det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang jeg beveger meg nederst i Bogstadveien, og enda sjeldnere jeg er der midtsommers, i fullt klatreutstyr (for aa spare paa vekta), edru, klokka tre om natta. Vi fikk mildt sagt noen rare blikk, selv om antrekket nok hadde appelert til ymse sportsintresserte, var det lite jeg kunne gjoere bortsett fra aa ta meg en oel. En oel ble til tre, og saa var det paa tide aa dra til flyplassen.

Det er seksogtjue år siden jeg var i Russland sist, den gangen bedre kjent som Sovietunionen. Da hadde jeg tøybleier stappfulle av rubler og maten bestod av morsmelk og syltetøy med malariatabletter. Jeg ble fotografert gråtende ved Kreml og krabbende paa den Roede Plass, og mener aa huske jeg hadde det aldeles straalende.

Da vi landet igaar var jeg for troett til aa ta inn noen saerlige inntrykk annet enn at oksetunge serveres under en lav sko, Moskva har ekstremt mange parker og russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka.

Idag derimot har vi trasket rundt paa den Roede Plass, gaatt inn og ut av katedralene i Kreml, beundret den 200 tunge klokka som en eller annen keiser ville ha heiset uendelig langt opp i klokketornet hans (noe som mislyktes - toerr ikke tenka paa skjebnen til logistikeren som feilberegnet kranens baereevne), vi har sett paa Sultanens kronjuveler og kjoert metro i et av verdens vakreste undergrunnssystemer.

Imorgen baerer turen nedover mot Kaukasus. Fra den nyeste flyplassen i Moskva der de har innfoert body scanning med et av de eldste flyene Russland har aa oppdrive - ifoelge guiden. Christopher har foreslaatt vodka for flyskrekken, og det er ikke saa daarlig forslag faktisk. Imorgen begynner altsaa eventyret paa ordentlig, eventyret jeg bare kunne droemme om for to aar siden da jeg begynte aa skrive for Gamme.no. Er egentlig ikke saa rart at jeg endte opp her. Etter reportasje paa reportasje om folk som kiter over Grønland, krysser Svalbard, går på ski over Baffin Island, tadndemsykler Sahara, kjører bil til Bamako, sykler til Cape Town og you name it, maatte jeg til slutt bare bli inspirert selv.

Jeg vet ikke om det er hoeydesyken eller maten jeg er mest redd for. Om det er kulda paa taerne eller fingrene som kommer til aa vaere verst. Om det er hodepinen eller spyinga som kommer til aa bli mest irriterende. Om Christians kartoffelvitser (vi reisre med et dansk firma) blir en sjarm eller bare teite. Det jeg vet er at turen kommer til aa bli ufattelig spennende, og det er sykt langt fra Gaustatoppen til Kaukasus.

Graduation speech

Dear fellow students and staff members, faculty, family and friends.

Being here today means that the exciting journey we started on years ago is coming to an end, nevertheless it also marks the beginning of new adventures to come.

I discovered the NOMA master program by chance. After working a few years after finishing my bachelor I had thought about continuing with higher education, but had not found a master program that suited my interests. One day, during the cold Norwegian winter of 2008 I suddenly stumbled upon this Master Program in International Education and Development. The focus areas international education, development, gender and HIV/AIDS were all areas of great interest to me and I was thrilled about the prospects of an international student body. I continued reading the course description and when I realized the program included a semester in South Africa and fieldwork in the South I just knew I had to get into this program.

It is today almost exactly two years ago since I got an e-mail from one of the staff members saying that I had been accepted to the NOMA master program. I was sitting at work, and the e-mail that dropped into my inbox was to change my life as I knew it. The past two years have given me experiences and knowledge I had not dreamt on beforehand. We started with a heavy module in epistemology and research methods, which there and then seemed anything but comprehensible, but during the writing process over the past year, the puzzle has come together and now suddenly it all makes sense.

Last spring I joined 11 fellow students from South Africa, Sudan, Zambia and Norway and waved the snow goodbye to do a course on HIV/Aids and Social Identity at the University of Cape Town. The Norwegian students had the pleasure of sharing a house with our Sudanese colleagues, so not only did we experience and learn about South Africa, we got a bonus introduction to Sudanese cooking, culture and way of life as well. The beauty of studying abroad is that when the classes finishes each afternoon, the teaching continues on an unofficial, but just as important level, and I learnt so, so much during the semester in Cape Town. Interacting with the local community enriched the experience and added to the learning on a whole new level, which increased my understanding, and gave me friends for life.

I would like to thank Oslo University College for offering master programs like the NOMA program, and the staff members for making it such an interesting program. Being part of a diverse international study environment is challenging and extremely rewarding at the same time, and we gain valuable experiences we will draw on for years to come. I’d like to thank my fellow students who have made the past two years unforgettable, from the studying to the first exam, e-mails exchanged during our fieldworks and emotional support during the thesis writing over the past months.

With the amazing experiences from the past years in mind, I’d like to finish off with a quote from former South African president, Nelson Mandela “Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.” Upon completing your master degree here at OUC I hereby challenge you to do so.

Congratulations!

Masteroppgaven på fem minutter

Siden Marco introduserte meg for Raske Menn en gang tidlig på 2000-tallet har jeg vært ustyrtlig fascinert av deres Verdenshistorie på 5 minutter. Synes det er herlig at noe så komplisert egentlig kan brekkes ned til mindre komponenter der hovedpoengene (Thor Heyerdahl?) trekkes ut og sitter igjen. Tenk om Raske Menn kunne fått ansvaret for all historiepugging på ungdomsskolen, for algebra og gangetabellen, for ikke å snakke om ekle verbbøyninger i fransk. Tror nesten det hadde blitt enkelt da.

Uansett, de siste par årene har jeg etter en lang og tung eksamensleseperiode funnet det befriende å dekontekstualisere pensum og prøve å gi mulige lesere et overblikk over det jeg holder på med. Jeg sa ikke at det nødvendigvis er gørrspennende for deg, men det har hjulpet meg, særlig da jeg i SANT1100 faktisk kom opp i Oceaniaantropologi og kunne lire av meg siste avsnittet i dette innlegget, som om det var noe jeg hadde øvd på hele semesteret.

Så, for å prøve å gjøre det samme med den hittil største eksamen jeg har hatt hittil får du herved min masteroppgave på fem minutter:

Masteroppgaven fikk grobunn jula 2008. Jeg skulle levere research proposal og hadde fortsatt ikke funnet noe tema, og på vei ut døra spurte jeg en kollega om han hadde noen forslag. Joa, det hadde han. Noen av hans kollegaer igjen, i Buenos Aires fortalte at det var et skikkelig problem med tenåringsgraviditet, og om jeg ikke ville undersøke det nærmere. Joa, det ville jeg, og som Thor Heyerdahl satte jeg i august 2009 meg på et Lufthansafly og tok turen over dammen til biffens og tangoens hovedstad – Buenos Aires.

Buenos Aires var alt jeg kunne ønske og mer til, og etter å ha spist meg god og mett på blodige biffer, Malbec og Ducle De Leche bar turen ut til mindre priviligerte områder, der jeg fikk passet påskrevet og øynene opp. Seks vakre, nydelige tenåringsjenter er blitt mitt forskningsprosjekt på hvorfor tenåringsgraviditet er så vanlig. Hvorfor de blir knocked up og hva de tenker å gjøre med situasjonen når de en dag blir store.

Etter timer med intervjuer på spansk, masse klemmer og kyss på kinnet bar det etter en turbulent flytur hjem til Norge med mye mental bagasje. Denne bagasjen skulle pakkes ut, og jeg fikk nok en gang den bittersøte erfaring at selv om journalister kanskje skriver fort og gæli er de opplært til først å gjøre dette rett før deadline, dvs jeg har levd i et konstant avstandsforhold til oppgaven, bortsett fra rett før innlevering av et kapittel hvor det har blitt en hektisk affære og resultatet har sett ut som noe du sitter igjen med etter en dårlig skilsmisse.

Med tre halvferdige kapitler og under fem uker igjen begynner journalistgenet plutselig å trå frem og jeg skriver så blekket spruter, men vet ikke alltid om hva. Fantastiske Trude, aka korrekturleser har flere ganger kommentert ”hva betyr det?” eller ”hva mener du der?” og når jeg ikke selv skjønner hva jeg mener er det vel ganske påpasselig å stryke det? For teorien har vært noe herk, og metoden skjønte jeg så vidt selv (jfr methodology and research methods), og analysen min som faktisk var gøy å jobbe med mangler totalt diskusjon eller teori (jfr teori = herk). Så hva blir det av oppgaven da? Hva har jeg funnet ut av?

Nå ja, en setning som jeg raskt lærte, og har innkorporert inntil flere steder er at dette er en ”small scale study” som ikke kan bli ”generalized to the broader Argentine context”, det vil på godt norsk si at det jeg har funnet ut av er og blir relevant i min bittelille case study. Men, det jeg har funnet ut av er faktisk ganske interessant. Jentene er ikke gravide pga mangel på prevensjon eller abort, men på grunn av mangel på kjærlighet og et ønske om at noen elsker dem ubetinget og for evig. Det er et enormt kompleks problem som mange i Norge kanskje tar for gitt der vi blir dyttet inn i 15-20 år med utdanning (hjelpes meg). Og bare fordi jeg nørder og synes en master i utvikling og utdanning er sykt givende, skal man ikke se bort ifra at jentene med småbarn på armen finner en mening med livene sine de og.

60 dager igjen

Marte har skrevet så fint om våren. Om hvordan asfalten kommer til syne etter mange måneder under snø og slaps. At gradestokken viser røde grader og man kan gå ute uten lue. Jeg er utrolig glad i snø og synes vi har hatt en knallvinter, men iom at kombinasjonen sykkel/snø ikke helt passer sammen gleder jeg meg stort til siste rest med is i Kongleveien forsvinner så jeg kan begynne å dure til jobb med verdens kuleste sykkelhjelm, courtesy of Cristina.

Det er noe spesielt med våren, det er ikke bare krokusene som plutselig begynner å titte frem, lokalavisene som skriver om hvert bidige funn av hestehov eller sola som begynner å skinne før jeg står opp. Det er noe magisk med våren som ymter på, nytt liv, nye sjanser.

15. april er manges store skrekk. Utdanning må velges, muligheter satses på, men i mitt tilfelle er det måneden etter som kommer til å fremtone seg som noe jeg aldri har vært med på før. Jeg husker ifjor da vi var innom lesesalen for å sjekke Facern, smalt litt i dørene og manglet total lesesaletikette. Nå er det plutselig min tur til å sitte her til etter middagstid, skule stygt på de som tar tissepause hvert kvarter, eller de som glemmer å skru av mobilen. Femogtjuetusen ord og minst like mange tanker skal samles i en masteroppgave, og det er 60 dager igjen til deadline. Fast plass på lesesal og tenåringsgraviditet i hue døgnet rundt er realiteten nå.

Har sett noen gamle episoder av Friends, blant annet The One with Joey's Award, og lurer på hva jeg selv kommer til å gjøre etter at oppgaven er innbundet og avlevert i fem eksemplarer. Skrike ut resultatet til tilfeldig forbipasserende? Holde tale i kantina? Euforisk lykke? Hysterisk grining? Likegyldighet? Hat? Ensomhet? Misunnelig på dem som fortsatt studerer?

Marte skriver at våren er ambivalent, for den ender noe bra (vinteren), men byr på et godt alternativ (sommeren). Tror det kommer til å bli litt av den samme følelsen å levere masteren. Det blir en utrolig følelse å ikke ha studier som venter på meg hver eneste dag jeg kommer hjem fra jobb, at det blir slutt på for-sent-meldinger fra biblioteket, fulltidslønn, ingen dårlig samvittighet (som forøvrig ikke kan brukes til noe som helst). Men på den andre siden vet jeg søren meg ikke hva jeg skal ta meg til.

Likestillinga har gått for langt, visst

Første vårdag, altså 1. mars, ble det bestemt at en nordlandsfrøken på knapt fylte 25 år skulle være førstemann ut i nye Holmenkollen. Jeg tror ikke Anette da visste hva slags turmulter hun og førstehoppet hennes skulle skape i idretts-Norge i løpet av de neste 48 timene.

Anette ante fred og ingen fare da hun satte seg på flyet fra Japan igår kveld, men i løpet av jetlagen og transfertiden hadde noen (kollektiv ansvarsfraskrivelse her) klart å sende ikke mindre enn 12 hoppere utfor - to ganger til og med! Så Anette ble ikke nummer 1, hun ble, og la oss håpe hun har lagt igjen overtroen hjemme, nummer 13.

Ja, selvfølgelig måtte bakken testhoppes. Vi vil ikke ha noe "kamikazerenn på onsdag" som en høythengende sjef klarte å si igår. Greit nok, det skjønner jeg, men så la en TESThopper testhoppe, ikke mannen som fortiden innehar verdensrekorden i skiflygning. Må skjønne at sånt blir det presseoppstyr av, særlig når Dagbladet og Scanpix fotografer er invitert.

Så da Anette landet på Gardermoen idag tidlig ble hun møtt av en mediestorm hopp-Norge ikke har sett siden Bredesens herjinger på Lillehammer. Men den knøttlille dama tok det hele med knusende ro og sa at nå var det på tide med en dusj og litt mat, så skulle hun nok være klar.

Og Kollen var klar den. Nydelig vær, gratis inngang og et mediehysteri til å ta og føle på gjorde at mange, mange Osloboere trosset vinterkulda (jepp, tredje vårdag) og stimet oppover de kronglete veiene til Holmenkollen for å se Norges største kvinnelige hopper sette utfor unnarennet. Hun virket smånervøs da hun satt på bommen, men kom seg gode 106,5 meter nedover og strålte som en sol da hun møtte Arne Scheie i bunnen av bakken.

Likestillinga har gått for langt var det noen som påstå, når gutta måtte snikhoppe for å komme først i køen. Nå ja, da ordfører Fabian Stang introduserte Skagen som første hopperen i Holmenkollen var det ikke tvil om at publikum var enige!

En til to, vi har gjester

På lørdag ble folk oppfordra til å holde seg inne. Det var snøstorm og dritkaldt, kaos på veier og i spor, t-banen stod, togene stod og bilene kjørte av veien, det var rett og slett en dag for å holde seg inne. På en vanlig lørdag ville jeg kanskje fulgt anbefalingene og krøllet meg opp foran peisen med en god bok og repriser av Friends, men denne lørdagen skulle Trude og meg på tur, så da hadde vi ikke noe valg enn å trosse værgudene og begi oss ut i vinter-Norge som aldeles ikke så ut som om det er truet av global oppvarming.

Hankø Fjordhotell ligger et godt stykke fra Oslo, mye lengre enn det jeg trodde da vi i januar booket en liten spaweekend for å mimre om gamle Australiastunder, prate om kjærlighet og diskutere master. Jeg har aldri vært på stedet før, aldri hørt om noen som har vært der og det eneste jeg forbinder med hotellet er at en slik liten spaweekend som vi nå skulle begi oss ut på pleide å være andrepremie i et eller annet gameshow på 90-tallet.

Men, opplevelsene stod i kø lenge før vi ankom Hankø. Ruter bestemte seg for å innstille annethver t-bane hele dagen og det var umulig å vite om man kom til å rekke toget. Togturen gikk bra bortsett fra en mindre forsinkelse på grunn av nedsnødde sporvekslinger. Tror de togansatte har vært på PR-kurs for beskjeden over interkommen var noe sånt som "NSB har problemer med sporvekslingene" (distansierer seg fra ansvaret og skyldfølelsen), men det var "Vår mann billettkontrolløren som måtte ut og koste skinnene fri for snø" (lokal helt redder dagen). Nå ja, vi kom til Fredrikstad og fant bussen til Vikane. Det var første gang sjåføren kjørte ruta, og som seg da hør og bør kunne han ikke veien, så vi fikk en sightseeingrunde på Vikane, ble sjekket opp av en lokal busspassasjer og kom oss til slutt over til Hankø med den Eliaslignende båten Hankøsund.

Det er sjelden jeg bor på hotell i Norge. Forrige gang var et skoboksstort rom på Thon Hotell i Tromsø, men sånn generelt er jeg mye mer fornøyd når hotellrommene gir meg følelsen av å være Pretty Woman. Vi hutret og frøs på vei inn i resepsjonen og ble møtt med en svær termos med varm kakao. Bonuspoeng med én gang! Legg til nydelig middag, spaavdeling med massasje, frokost med pannekaker og varm lunsj og du har en helt vidunderlig venninneweekend.

Vi benket oss foran den enorme peisen med tepper og kopper med te og det var et herlig avbrekk fra hverdagen, og det var nesten så vi håper været skulle ta overhånd og vi skulle bli stuck der resten av vinterferien.

Nei, vent. Vi håpet egentlig skikkelig på det.

Holmenkollmarsjen

Jeg kommer ikke helt på når jeg sa ja og ok til å delta på årets skimaraton i Holmenkollen, men Cristina klarte nå å få overbevist meg og igår morges la vi ut på 42 kilometer gjennom Nordmarka. Fra morgenen av kunne man se at dette kom til å bli en knalldag, og innen vi var kommet frem til ungdomsskolen i Hakadal skinte sola som om den ikke visste bedre, snøføyka glitret som sølvstøv i lufta, og vinter-Norge rykket et hakk oppover mot å være verdens vakreste sted.

Ingen av oss har noen gang vært med på noe slikt tidligere. Cristina mener det er en slags oppladning til et ekte maraton en gang i tiden, og med et spinningmaraton på baken og Ringenes Herremaraton (teller det?) i løpet av neste uka må man jo si at jenta tar utfordringen seriøst.


Vi hadde fått tildelt startnummer og pulje 9, og klokka ti på halv elleve gled vi ut fra Hakadal på vei gjennom Winter Wonderland. Idyllisk, ja, men når skia er bakglatte og knagsåret klemmer går det plutselig ikke like fort som man hadde håpt på. De første ti kilometerne gikk seigt oppover og innen vi var på første drikkestasjon var førstemann i mål på Frognerseteren. Da vi kom til Kikut trengte venstrefoten min litt TLC, mens Cristina gomlet skolebrød fra United Bakeries og fylte på med sportsdrikk. Jaja, søstrene Rossi gir ikke opp og vi trasket på. Fordelen med å være i "sluttpatruljen" var at vi hadde skisporene for oss selv og slapp trengsel i opp og nedbakker.

De neste fem kilometerne gikk gørrtreigt. Skia gikk nesten like my bakover som fremover og det føltes som om vi kunne krabbet raskere (og det kunne vi kanskje og?). Etter et kjedelig flatplatå bar det endelig litt nedover igjen, men da var det Cristinas ski som føltes som sandpapir. Våre tidsmål ble raskt et fjernt håp og vi fant ut at det viktigste er ikke å vinne, det er rett og slett å komme i mål.

Etter Kobberhaughytta på 30 kilometer tok motet seg litt opp. Nå var det plutselig ikke så langt igjen, det var kortere til mål enn å snu, og vi så lyset i enden av tunnelsen, eller ihvertfall slutten på skisporene. Må rette en stor takk til de på drikkestasjonene som heiet oss fremover, for ikke å snakke om oppmuntrende ord fra folk i løypa. "Nå er det ikke så langt igjen til mål! Heia, heia!"

Sånt er koselig å høre, selv om du vet at du kommer sist i mål.

Siste tre kilometerne opp mot Frogenrseteren byr på 85 meter fall og 130 meter klatring. Da var lårene sure, armene støle, men humøret desto mer på topp, og speakerduden i boksen sin kom likså godt ned for å slå av en prat med det norskdanske søskenparet som så like blide ut som 42 kilometer tilbake. Og så hadde det ikke skjedd så mye i målområdet den siste timen, og de fikk fortsatt tilbakemeldinger om at det var noen folk spredt bakover i løypa.

Møtte forresten to småjenter etter 33 kilometer som lurte på om det var gøy å gå skimaraton. Joa, det var det sa jeg. "Men får du egentlig noe for det?" spurte hun ene. Jeg måtte tenke meg litt om. "Vafler på halvveien!" sa jeg, og så smilte hun og sa at da var det hele jo verdt det.

Sex selger

Et av mine mål for 2010 er å gjøre mer av det jeg vanligvis ikke pleier å gjøre så mye av. I lys av overskriften kan jeg skjønne om dette fort kan misforstås, men nei, det var ikke sex jeg tenkte på, det jeg håper 2010 skal bringe masse av er teater, konserter, skuespill, ballett, sports happenings og andre kulturevents. I Australia ble jeg ofte med Sanne på ulike forestillinger når hun hadde fått billetter gjennom jobben på the Arts Centre, og det var et herlig avbrekk i en ellers hektisk hverdag og en returbillett til drømmeland.

Året har fått en knallstart så langt med Raske Menns 2. og 3. forestilling med Cristina og Marco, Disney on Ice med Røde Kors Hjelpekorps, opera og musikal med Kristoffer. Til tross for at jeg lå på gulvet og rullet av latter av Raske Menn og ble inspirert til issprell på Sognsvann etter Disney on Ice er det musikalen Spring Awakening som har satt mest spor.

Spring Awakening er en rocke musikal skrevet etter et kontroversielt tysk stykke fra 1891. Det utspiller seg i sent 1900-talls Tyskland og tar for seg temaer som seksualitet, erotiske drømmer, abort, voldtekt, barnemishandling og selvmord. Dette ble for mye for tyskerne i førkrigstiden og stykket ble bannlyst i nesten 100 år.

Kom 2010 og musikalen har blitt en slager, vunnet en rekke priser, og skapt litt turbulens i de finere kretser. Jeg følte med bestemoren (og eventuelt barnebarnet hennes) som satt på tredje rad og ble vitne til den 14 år gamle jenta som simulerte orgasme på scenen. Det røde sceneteppet sto i stil med ansiktsfargen, og damen så nesten glad ut da stykket gikk til pause.

Spoiler alert! Kort fortalt handler stykket om Wendla, en nysgjerrig ung jente, som forelsker seg i skolen smareste, Melchior. Melchiors beste venn, Moritz sliter med erotiske drømmer og får ikke sove om natten, mens resten av vennegjengen sakte men sikkert utforsker det å bli voksen, uten helt å vite hvordan barn blir til. Etter en heftig ettermiddag på høyloftet blir Wendla gravid og Melchior sendt bort som det skammens barn han er. Moren drar med Wendla til en abortklinikk, men som man kan forvente av de dager er det hverken stuereint eller trygt, og Wendla dør.

Jeg skjønte greia med en gang moren ville ha med Wendla til den skumle legen, men kunne ikke gjøre så mye annet enn å være vitne til ugjerningen. Paralellene til mange aktuelle problemstillinger i dagens samfunn, samt min egen masteroppgave om tenåringsgraviditet sto i kø. Fjorårets TV-aksjon gikk til innsamling av penger til nettopp kvinner for å unngå fullstendig meningsløse dødsfall i forbindelse med aborter, og for å kunne gi enkel, mens livsviktig informasjon om reproduksjon og prevensjon.

Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon om religion og moral her, men med sanger som "I believe" og "The guilty Ones" finnes det en link til tro i stykket. Jeg har uendelig respekt for religion som pillar og holdepunkt i menneskers liv og livreddende i vanskelige situasjoner, men når moral brukes til å rettferdiggjøre slike hendelser eller Paven bruker sin enorme makt til å spre obskøne budskap da blir jeg sinna og lei.

Jeg sliter med å komme igang med masterskrivingen, men tror det overordnede budskapet blir en kritikk av et trangsynt, mannssjåvinistisk samfunn som bruker religion som katalysator og skalkeskjul i diskusjonen rundt sex og samliv, samt et forsøk på informasjonsspredning så jenter som Wendla ikke skal dø forgjeves.

Gi jernet!

"Det er jo egentlig bare en skikkelig macho greie." En kollega av meg omtaler kjærestens nåværende prosjekt, en sykkeltur på ikke mindre enn 20 000 kilometer fra Nordkapp til Kapp Agulhas i Sør Afrika. Jeg har fulgt gutta i forbindelse med freelancing for Gamme.no, og synes det er et sykt tøft opplegg, men ser samtidig linken til Maslows øverste behov og selvrealisering.

Etter halvannet år i Gamme.nos redaksjon har jeg blitt oppmerksom - og gira - på ekspedisjoner jeg før ikke trodde var mulig for oss dødelige. Ski over Grønland, ski over Baffin Island, sykle gjennom Sahara, rally til Bamako, Norge på langs, Sør Amerika på sykkel, Stillehavet i båt, Aconcagua, Everest og Elbrus. Det er lissom ikke måte på hva man kan utsette kropp og sjel og pårørende her hjemme for, bare fantasien setter grenser, og skal man tro en del av disse ekspedisjonene er ikke fantasien beskjeden nok.

Kom over en reklame for dette forrige uke, og til tross for et halvår uten så mye som et ledig friminutt måtte det sterke krefter til for å ikke melde seg på Birkebeinertrippelen, ja, bare for å vise at jeg kan, eller ja, hadde kunnet hvis jeg hadde hatt tid. Skjønner nesten ikke egen dumhet, men det er jo ikke i tvil om at dagens ungdom må ut av godstolen og vise at vi faktisk duger til noe vi og. Veggene der jeg bor var lenge etter bestefars bortgang prydet av medaljene og diplomene og minnet om hans skibragder gjennom historien. Det var en herlig påminnelse og inspirasjon på vei ut døra at vi ikke er så fortapte som mange skal ha det til, at vi overlever uten Facebook, og kan ta beina fatt om trikken står.

Etter en herlig helg i Oppdal der vi har nydt sola, rødvin og skikos, har vi tre måneder foran oss med kuldegrader, slaps og masterskriving. Skal du bruke de neste tre månedene på repriser av Grey's Anatomy og Fjordlandsmiddager, eller skal du gi jernet?

Kidsa tar over

Idag har jeg fått passet mitt påskrevet av en nettmediesugen Dagbladetjournalist. Han kommenterer barns makt på internett og mener at for oss over 25 går det bare en vei - nedover. Selv med kjønnsbalansert referanse er det lite hyggelig lesing fire dager etter bursdagen min.

Plutselig har det gått opp for meg at avisenes sommervikariater ikke lengre går til folk med masse utdanning og matchende studielån. De ettertraktede jobbene enhver mediestudent har gått og siklet over siden arbeidsuken på ungdomsskolen går til jenter født på 90-tallet som blogger om hva de har på seg, hvilken rettetang de bruker til å krølle håret med og hvor glade de er for at veskehunden deres er kommet til rette igjen. Når jeg tenker etter er de faktisk født på slutten av 90-tallet.

Har kikket igjennom noen blogger og tendensen er den samme, jenter, og da mener jeg små jenter, legger ut hjemmesnekra poseringsbilder av seg sjøl, med røde lepper, krusat hår og dristig utringning. Født i 1995, 1996, disse kidsa har aldri sett Norge vinne mot Brasil, de var ikke engang påtenkt under Lillehammer-OL, de har bare lest om Spice Girls i Topp (eller hva heter det nå, Seventeen?), aldri faktisk sett dem i action. Hjælp. De har bilder av bikkja si, skoene sine og Starbuckskoppen sin ved siden av pc'en som om de er den neste Carrie Bradshaw. Vet ikke om jeg er misunnelig eller bare vil gråte. Tenker uansett det er greit jeg har sommerjobben i boks.

Mysteriet på Bergensbanen

Tror tittelen kommer fra en eller annen barnetimegreie på radioen der de fortalte et kapittel hver uke og så fikk alle barna skrive fortsettelsen. Mener å huske at det var en riktig skummel fortelling om avsporinger og menn med øks, men som heldigvis gikk bra til slutt. Barna hadde illustrert boka med tegninger og den var riktig så fin og flott, men til tross iherdige forsøk ble jeg aldri helt fan av barnetimen på radio. Nå har NRK3 eller Super eller hva de nå kaller seg gått i fella og uaktsomt droppet et poppis barnetvprogram uten å gi beskjed først. Dagbladet kunne fortelle om gråtende barn og legoklosser som ble pælmet mot tv'en. Der har du en krise der som ikke skal undervurderes i de tusen hjem.

Nå har jeg nettopp kjørt forbi Finse, Bergensbanens høyestliggende stasjon 1222 m.o.h, og er på vei mot Vestlandets mekka, fårikålens vugge, alle dialekters onde stemor, Bergen. Kristine har etter et par år i Bergen fått god sving på dialekten og kan på herlig bergensk overbevise enhver sart sjel om ikke å gifte seg lokalt. Tenk, sier hun, å våkne opp hver eneste morgen til et skingrende «goo måååRRRRRææn»? Nja, njo, kanskje ikke om man får velge selv.

Jeg har som et av mange nyttårsforsett å kjøre tog når jeg skal reise rundt i Norge, og sitter nå innpakket i soveposen i togets kaldeste vogn og ser frem mot en av toppenene (bunnene?) når det gjelder kuldegrader dette året. Jeg blir alltid forundret hvor mye avisene klarer å skrive om vær, men jaggu har det ikke blitt skikkelig vinter nå, og ekstremvær gir mye redaksjonelt materiale. Vel, jeg skal ikke klage, med superundertøy og flere skjerf til jul vil jeg heller ha minus tjue enn pluss tre.

Milla, Siren og jeg testet ut skiformen igår med en tur fra Frognerseteren til Sognsvann. Etter en bomtur ned til Midstuen som oppvarming trasket vi innover løypene i marka og hadde noen aldeles nydelige timer ute i kaldværet. Man føler seg så levende når pusten fryser på vei ned i lungene og tårene (gledestårer that is) fryser til is før de har forlatt øyenvippene. Så ut som Børge Ausland før han hadde fått spent på seg skia på Dronning Mauds land.

Vel fremme ved Sognsvann bar det hjem til meg, og mellom fjorårets juleøl og testing av nyinnkjøpt spikermatte var det ikke tvil om at dette skal gjentas, Sydpoltendenser eller ikke.