"Er jeres sjåfør også gal?"

Det er Palle som spør. Dansken er eldstemann i gruppa, og har med seg sønnen sin på 18 år. Hadde han vist hva slags transportmidler vi skulle bli utsatt for på vei til Kaukasus hadde han muligens revurdert ferieplanene og lagt turen til Gran Canaria. Ovennevnte kommentar var ihvertfall inspirert av fire timers råkjøring mellom kuer og annet storfe på knøttsmå sørrussiske veier, svingete som en harmonika, smale som midjen til Renee Zellwegger - pre Bridget Jones. Og det var ikke engang begynnelsen.

Fra Moskva og Domodedovo bare det ikke bare sørover med en gammel Aeroflot maskin, det bar sørover med en Tupolev fra et flyselskap så ukjent at ikke engang guiden klarte å uttale navnet. Tupolev er en av de flytypene med absolutt værst flystatisikk, hvorav siste ofre var blant annet Polens tidligere president og hele regjeringen hans. Jeg siterer Christian som prøver å berolige kompisens flyskrekk "Dette går så bra, bare det ikke er en Tupolev." Så går vi rundt hjørnet og ser maskinen. Oh, hoit...

Russisk vennlighet

Foeler at gaarsdagens paastand om at russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka krever ytterligere forklaring. Ingen liker aa bli skjaert over en og samme kam, men i loepet av de 48 timene vi har tilbragt i landet har vi faktisk klart aa fremtvinge overraskende faa smil fra russiske landsmenn.

Det begynte i passkoen der det virket som om de dyttet fremmedfolka inn i den lengste koeen med vilje, og den eneste damen smilte med var sin medsammensvorne i det vi stod paa tredefte minuttet i 35 varmegrader med tung sekk og ventet paa aa faa vist frem pass og visum. Da vi kom paa hotellet som ble bygget til Moskva-OL i 1980 og rommer noe saant som 8000 senger (gjennomsnittlig norsk by?) fikk vi beskjed fra guiden vaar om at vi bare kunne glemme aa spoerre folka i resepsjonen vaar om noe, de kom allikevel ikke til aa hjelpe oss.

I Russland er det vanlig med 'etasjepiker', en assistent som til enhver tid holder til paa etasjen der du bor og tar imot noekkelen din og passer paa den hver gang du gaar ut. Jeg regnet med at iom det bare var en 40-50 rom paa hver etasje ville disse folka kanskje vaere enklere aa faa et fornuftig smil ut av siden de tross alt bare hadde en broekdel av folka aa forholde seg til. Men nei da, ikke et smil aa se der heller.

I butikker og paa t-banen blir vi som regel bare geleidet i riktig retning med et grynt eller to, og jeg har begynt aa spoerre folk paa norsk istedenfor engelsk, for svaret er uansett paa russisk.

Naa har jeg sneket meg inn paa Business Loungen paa Domodedovo flyplassen etter at et nyervervet kredittkort plutselig gir meg tilgang til slike fancy smancy steder. Jeg ble litt satt ut da damen kom halvveis uti mineralvannet og ba meg underskrive paa at oppholdet kostet 1800 bartepenger, men orket ikke begynne en diskusjon paa norsk/russisk og ga henne autografen min. Et minutt etterpaa kom hun loepende lettere forfjamset og sa det hele var en feil og jeg selvfoelgelig ikke skulle betale allikevel, og som en slags unnskyldning ga hun meg sitt bredeste smil - mitt foerste i Russland!! Saa, hoey paa russisk vennlighet after all, er jeg naa klar for en bumpete flytur og isoedet som venter.

From Russia with love,
xo

Fra Gaustatoppen til Kaukasus

Jeg begynte paa dette innlegget for noen dager siden, bare timer foer flyet tok av fra Gardermoen. Jeg kunne ha spart meg. Burde ha skjoent at det er vanskelig aa skrive om ting som kommer, og umulig aa faa noen saerlige inntrykk - foer man har vaert der og faktisk opplevd inntrykkene.

Jeg skulle likt aa tro at turen til Elbrus, Europas høyeste fjell for de som velger å ta med Russland i Europa startet med hardtrening og mageoevelser for aa kunne beseire de 5642 meter over havoverflaten, men, for aa vaere helt aerlig foeler jeg turen startet paa Horgan's.

Christopher kom og hentet meg i ett-tiden natt til soendag. Da hadde jeg brukt den siste timen paa aa dytte alt jeg eier og har ned i ryggsekken, og har foreloepig ikke kommet paa noe jeg mangler. Etter en kvarters hvil paa sofaen dro vi for aa hente tredjemann Christian, som akkurat var ferdig med spillejobben paa Horgan's. Det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang jeg beveger meg nederst i Bogstadveien, og enda sjeldnere jeg er der midtsommers, i fullt klatreutstyr (for aa spare paa vekta), edru, klokka tre om natta. Vi fikk mildt sagt noen rare blikk, selv om antrekket nok hadde appelert til ymse sportsintresserte, var det lite jeg kunne gjoere bortsett fra aa ta meg en oel. En oel ble til tre, og saa var det paa tide aa dra til flyplassen.

Det er seksogtjue år siden jeg var i Russland sist, den gangen bedre kjent som Sovietunionen. Da hadde jeg tøybleier stappfulle av rubler og maten bestod av morsmelk og syltetøy med malariatabletter. Jeg ble fotografert gråtende ved Kreml og krabbende paa den Roede Plass, og mener aa huske jeg hadde det aldeles straalende.

Da vi landet igaar var jeg for troett til aa ta inn noen saerlige inntrykk annet enn at oksetunge serveres under en lav sko, Moskva har ekstremt mange parker og russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka.

Idag derimot har vi trasket rundt paa den Roede Plass, gaatt inn og ut av katedralene i Kreml, beundret den 200 tunge klokka som en eller annen keiser ville ha heiset uendelig langt opp i klokketornet hans (noe som mislyktes - toerr ikke tenka paa skjebnen til logistikeren som feilberegnet kranens baereevne), vi har sett paa Sultanens kronjuveler og kjoert metro i et av verdens vakreste undergrunnssystemer.

Imorgen baerer turen nedover mot Kaukasus. Fra den nyeste flyplassen i Moskva der de har innfoert body scanning med et av de eldste flyene Russland har aa oppdrive - ifoelge guiden. Christopher har foreslaatt vodka for flyskrekken, og det er ikke saa daarlig forslag faktisk. Imorgen begynner altsaa eventyret paa ordentlig, eventyret jeg bare kunne droemme om for to aar siden da jeg begynte aa skrive for Gamme.no. Er egentlig ikke saa rart at jeg endte opp her. Etter reportasje paa reportasje om folk som kiter over Grønland, krysser Svalbard, går på ski over Baffin Island, tadndemsykler Sahara, kjører bil til Bamako, sykler til Cape Town og you name it, maatte jeg til slutt bare bli inspirert selv.

Jeg vet ikke om det er hoeydesyken eller maten jeg er mest redd for. Om det er kulda paa taerne eller fingrene som kommer til aa vaere verst. Om det er hodepinen eller spyinga som kommer til aa bli mest irriterende. Om Christians kartoffelvitser (vi reisre med et dansk firma) blir en sjarm eller bare teite. Det jeg vet er at turen kommer til aa bli ufattelig spennende, og det er sykt langt fra Gaustatoppen til Kaukasus.