Vernissage og besøk i Buenos Aires

Jeg liker aller best å reise med folk. Jeg liker å reise, men det å ha noen der hjemme i ettertid til å kunne mimre med er helt uvurderlig. Astrid, Shabana og Trude fra Australia, Kristin, Sara, TC og Veronika fra Guatemala, Kari og Sigbjørn fra Cape Town, Cristina og Marco fra en haug med familieturer, generelt sett andre folk som opplever omtrent det samme som deg og som du kan gjenleve stundene med senere - det er fint å ha!

Nå har jeg vært så heldig og ikke bare fått en, men to venner på besøk i Buenos Aires. Supre Solfrid som også ble med til Vietnam i 2008 og Alexander. De kom idag morges med et Air France fly, og jeg gleder meg til å oppleve ting sammen med dem i ukene fremover.

Med tanke på at Buenos Aires er en by som aldri sover var det selvfølgelig ikke et alternativ å la jetlagen ta overhånd, og de har begge holdt ut som helter i hele dag. Alexander er her på en konferanse med jobb, og da han måtte på åpningsseremonien tilbød jeg meg å følge med, om ikke annet som spansktolk og accesorie.

Alexander mener jeg burde komme meg bort fra sosialantropologitøvet og få meg en ordentlig jobb innenfor journalistikken igjen, men noe av det som fascinerer meg med sosialantropologer er deres herlige evne til bare å observere, og det er nettopp denne egenskapen jeg prøver å benytte meg av i sammenhenger der jeg a) ikke passer inn, b) ikke har noe behov for å være, eller c) der folk oppfører seg interessant (selv om det skal det sies at jeg passet veldig godt inn på det hippe utestedet med my little black dress og pretty black shoes...).

Uansett, det å spise kanapéer og drikke gratis vin er noe man egentlig aldri bør takke nei til, selv om vi fort fant ut at dessertkanapéene slo middagskanapéene glatt, så det ble bra ubalanse i matinntaket. Nå ja, det er ikke hver dag man står og ser Nigel Holmes bli hedret og æret for lang og tro tjeneste i designens verden. Jeg synes uansett det er spennende å se mennesker dypt engasjert i ting jeg ikke kunne brydd meg døyt om (selv om avisdesign intresserer meg til en hvis grad), men hvordan megareligiøse, megafanatiske eller megaetellerannet mennesker oppfører seg når de er i nærheten av og i samspill med andre som er like hekta på noe som dem selv, det er direkte festlig.

En av vinnerne for best newspaper design hadde stalket ut Alexander og stod klar med trofeet i handa for å hilse på han. Akkurat i samme øyeblikk hadde han tatt en megabit av sin sjette dessertkanapée og stod med dulce de leche og marengs til langt oppover ørene, så dama snudde i siste sekund for å unngå et kleint dessertøyeblikk og gikk videre.

Det er merkelig hvem man møter på og hvilke muligheter som blir noe av her i livet. Så Alexander styrtet glasset med rødvin i en slurk, og så gikk vi. For å lete etter nye muligheter etter neste sving.

Frieri

Jeg har i det siste fått høre at jeg er mer negativ enn jeg pleide å være. Mer skeptisk til verden. Mer sinna på urettferdigheten og klarer ikke helt gi slipp på det vonde jeg leser i avisene og ser på tv (og i virkeligheten), når jeg egentlig bare bør nyte sølvskjetilværelsen jeg har fått servert på fat. Vel, la meg si en ting: jeg er lykkelig. Jeg har hatt flere genuine lykkeøyeblikk i løpet av de siste ukene enn det jeg har hatt på lenge, øyeblikk der jeg føler at jeg nesten letter, at verden er god, at folk er fantastiske og at jeg egentlig er jævlig heldig. Estoy feliz. Enkelt og greit.

Og Buenos Aires, til tross for fattigdommen, tenåringsmødrene, hundebæsjen som folk ikke gidder å plukke opp, bråket om natten, falske penger, falske billetter og rødvin som gir en heidundranes hangover, er en helt utrolig by, og jeg har absolutt ikke noe lyst til å reise herifra.

En av grunnene er at mennesker gjør meg glad. Glade mennesker gjør meg ekstra glad, og her er det så mange glade mennesker. Dro på fotballkamp mellom Boca Juniors og Godoy Cruz, satt mitt i supportergjengen og koste meg glugg ihjæl. Lærte masse flotte argentinske gloser og vet nå akkurat hva jeg skal si når noen slenger slibrige kommentarer på gata. Tror egentlig ikke jeg tør å rope noe tilbake, men nå vet jeg ihvertfall hva jeg kunne ha sagt om jeg ville. Før kampen ble det sendt rundt gamle aviser så folk kunne lage litt god gammeldags hjemmelagd konfetti og da Boca scorte danset hele stadion og slang mikroskopiske biter av gårdsdagens nyheter opp i lufta. Det var stemning til å ta og føle på, og det var stemning til å bli skikkelig glad av.


Spansken går bedre og bedre for hver dag, og jeg øver med alle jeg har muligheten til. Da jeg har lovet mamma å ta taxi fremfor å gå hjem alene nattestid blir det en del taxi på meg, og disse taxisjåførene er evig kilde til prating, sludring og direkte vrøvl. For å vise dem at jeg vet hvor jeg skal og at de ikke trenger å ta meg med på zikkzakkturer byen rundt pleier jeg å være selvsikker og tydelig si hvor jeg skal og prate litt om været på spansk. Så spør de ofte hvor jeg er fra og jeg sier Norge, men at jeg nå bor her i Buenos Aires. Så spør de litt om Norge og så spør de om jeg vil gifte meg med dem. Jeg må alltid le av deres herlige mangel på diskresjon og forteller om min store, sterke, liksomkjæreste som jeg bor sammen med i San Telmo, men de slutter nå allikevel alltid turen med å si at hvis det skulle bli slutt så er det bare å ringe Radiotaxi, så kommer de og henter meg.

Alle disse frieriene er tydeligvis inspirert av en annen hobby ganske mange av de lokale har. Klining. Masse par. Masse kyss. Munn mot munn. Lenge. I parken eller på kino er selvfølgelig greit, men her står folk og råkliner i rulletrappen, på t-banen eller mens de venter på å betale for matvarene. Folk er ikke redde for å vise følelser, intimsoner sprenges når normen er å kysse alle du møter på kinnet, og de liker tydeligvis innmari godt å kline. Det gjør forresten jeg og. Jeg syklet hjem fra jobb til St. Hanshaugen en gang i sommer, og i Kubaparken satt det et par og klinte. Folk som gikk forbi stanset opp og kikket litt skeptisk på dem, men jeg bare smilte. Så fantastisk bra å gjøre noe sånt! Det kom en fyr syklende mot meg og da jeg møtte blikket hans og han smilet mitt nikket vi bare samtykkende for vi visste at om vi hadde hatt sjansen hadde det vært en av oss som hadde sittet der og kost oss.

Man må gripe dagen mens man har den, slutte å sutre over at man er kald på tærne eller at det mangler speil på soverommet (som studentene våre som bor her gjør. Shame on them!). Man må gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt her i livet (og de siste dagene har jeg møtt noen unge jenter som har fått noen ganske dårlige kort). Igår satt vi i parken, så på parene som koste seg rundt oss og spilte president. Da bomsen snudde en 5'er, tre 7'ere og et par i knekt til en bra hånd og ble president på første forsøk måtte jeg smile, for den som ikke prøver kommer ihvertfall ingen vei.

Sølvskje

Har du en lillesøster i 13-14 års alderen? Ikke det? En kusine kanskje? Eller en du satt barnevakt for da du var mindre? En som nettopp har fått sin første Bik Bok bukse. Som er knallstolt fordi hun har siste Lily Allen albumet på iPoden, eller som skal få lov til å reise på språkreise til England sommeren 2011. 2010 hvis hun er skikkelig snill. Kjenner du en jente som går i 8. eller 9. klasse i Norge, som så vidt har begynt å lære om det som skjer i kroppen i tenårene? Som fniser hvis noen sier "penis"? Uten helt å vite hva den brukes til. Som har blondt hår, store undrende øyne og ører som fanger opp alt som skjer rundt henne? Keep this girl in mind.

Etter tre uker i Buenos Aires var det på tide med en liten reality check og å begi meg dypere inn på det jeg faktisk skal gjøre her - feltarbeid. Jeg jobber sammen med nydelige, lille Belén på 150 cm og hun gjør så godt hun kan for å innvie meg i argentinernes kultur og væremåte, om det så måtte være ved å være en halvtime for sen.

Idag dro vi ut til en institusjon som huser tenåringsmødre. I det jeg kom inn døra ble jeg møtt av en liten gutts forunderlige glis "QUE ALTA!" Så høy! Gutten tok tak i handa mi og dro meg tilbake ut av døra for så å dra meg inn igjen, bare for å poengtere for de andre som stod i hallen at hodet mitt nesten hadde skallet i dørkarmen. Så skravlet han i vei, dro meg med ut i bakgården der jeg fikk sett kaninene og hønene, og det var bare så vidt Juan ville la meg gå da Belén kom og ropte. Jeg hadde fått en venn. Det ble tøffere derfra.

Jeg ble med Belén inn på et stort møterom der det satt 10-12 stykker. Noen voksne, noen barn, noen spedbarn. De begynte med en høylytt diskusjon om hva som ikke helt fungerte. Hvor ofte de kunne spise. Hvor mye. At det var mange tyverier. Etterhvert gikk de mest voksne og igjen satt syv jenter. Eldstemann var 17. En var trebarnsmor. To var gravide, gikk rundt med store mager, når de egentlig burde vært barn selv. En jente var mentalt tilbakestående og ble konstant fulgt rundt av en av de ansatte. Hun ville hele tiden ha nærkontakt. Ga meg en stor klem og et kyss på kinnet. Satt nesten oppå meg. Hun var 16. Datteren var to og en halv måned. Barnets far var jentas stefar. Jeg fikk skikkelig vondt, og måtte kjempe mot tårene. Dette skal ikke være situasjonen for jenter i 15-16 års alderen!

Juanito kom inn og avbrøt alvoret med å fortelle at han hadde bursdag. 8 år. Han kom bærende på en svær sjokoladekake med dulce de leche på toppen og alle fikk et stykke. Så løp han og en annen jente rundt og tegnet med blyanter, stod på hodet og var barn, sånn barn skal være.

Jeg ble introdusert til jentene. "Ésta es María." Jentene kom bort, ga meg et kyss på kinnet og gikk og satte seg. En jente med stor mage, som så sliten og medfart ut, strøk meg på kinnet, og igjen måtte jeg prøve å holde maska og ikke grine når jeg egentlig bare ville holdt rundt dem og sagt at ting ordner seg. Romina som kanskje var 16 hadde to barn og var tøff. Tøff i trynet, tøff i væremåten, men jeg kan tenke meg at det blir sånn når livet er tøft mot deg. Hun kikket skeptisk på meg da jeg løftet jenta hennes høyt i været så hun skulle rekke opp på tavla, men nikket allikevel bekreftende da jeg satte henne ned.

Idet vi skulle til å gå møtte vi en venninne av Belén. Så vidt fylt tyve år med en datter på ni. Igjen vred det seg i magen min over de tingene jentene har opplevd. Jeg blir så sinna på de som gjør slike ting mot jenter og kvinner, men føler meg allikevel så, så maktesløs.

Allikevel kan man ane en viss stå-på-vilje. Jentene vil ikke gi seg helt enda. De lo høyt av og med hverandre i løpet av workshopen til Belén. Lullet spedbarna deres og klappet seg fornøyd på magen. Veddet om nestemann ble en jente eller en gutt. På vei ut døra kom Juan løpende bort og ga meg en nøtt. "Es para comer?" spurte jeg? Skal den spises? "Suerte!" sa han. "For hell og lykke."

Lost innocence. Part two.

Den tapte uskylden og nestenranet jeg blogget om tidligere denne måneden sprang ut fra en hendelse en søndag morgen utenfor Congreso. Psykologiprofessoren Peter Harris var med, og det er med glede at jeg gjengir hans beretning av hendelsen. Hvis dere noen gang får muligheten til å delta på et kulturelt integreringsseminar med fyren, kan det anbefales på det sterkeste. Sjekk også ut hjemmesiden hans her.

we had paused in one of the city squares for me to take this photograph, when i heard maria who was standing a little way behind me, make a sudden noise, & when i turned around i saw that she was being led off by a woman i'd never seen before. i followed & saw that maria had some kind of black fluid in her hair, on her face & on her clothes. my first thought was that somehow she'd been splashed by a passing bus.

then another man appeared who indicated to me that i also had this fluid all down the back of my coat, & through the international language of mime & gesturing to the tree, indicated that birds in it had shat upon us

i felt a little uncertain about the situation. it seemed amazing that:

a) both of us had been hit from behind even though we were standing several meters apart

b) that not only did these "birds" seem to possess highly direction anuses, but also anuses capable of delivering water canon like proportions of "excrement"

c) that the excrement in question seems to have a consistency & smell that was much more like engine oil that any bird faeces i've ever previously encountered*

d) that our two "rescuers" seemed both to be not only on the spot to help, but perfectly kitted out to do so with bottles of water & packets of tissues, & just how keen they were to help us get cleaned up

e) the particular attention they paid to our pocket areas during the aforementioned cleaning process

knowing that neither of us had anything in our pockets remotely worth robbing & that if push came to shove, maria as a tall blond viking maid could have snapped them both like twigs actually made the situation more comic than frightening & in any case, shortly afterwards some good burghers of buenos aires ran over towards us shouting & waving, strangely enough causing our too good samaritans to beat a hasty retreat.

which almost felt a bit of a shame.

it's not every day your get your leg rubbed by small argentinian men...

Løping i Buenos Aires

Igår natt hadde jeg en merkelig løpetur i en forstad i Buenos Aires. Ulike hendelser gjorde at jeg plutselig måtte betale taxien 20 pesos for å stå i et øde veikryss og vente, mens jeg febrilsk prøvde å ordne både det ene og det andre, og endte til slutt opp på en biljardbule der jeg spilte biljard og drakk øl til klokken halv fem om morgenen. Det var ikke planen da jeg forlot leiligheten igår kveld.

Idag har jeg hatt en annerledes løpetur i Buenos Aires. Hadde avtalt med Christian at vi skulle jogge i Palermo og litt før sju ringte jeg Radio Taxi og ba dem sende en bil. Dette er en tryggere måte å ta taxi på, men når sjåføren begynte å spørre om både det ene og det andre måtte jeg bare fortelle om den store, sterke kjæresten min som jeg bodde sammen med her i Buenos Aires. Da sluttet han så vidt å prøve å hooke meg opp med sønnen hans.

Møtte Christian utenfor jussfakultet og vi satte igang. Jogging er noe jeg i utgangspunktet hater, men etter ganske mange turer i våres og sommer med Kristine, Milla og Mariann har jeg blitt ganske dreven og kan lett småjogge både syv og åtte kilometer. Vet det fortsatt er langt igjen til et maraton, men det er da en start!

Det som er kult med deler av Buenos Aires er at det er helt fantastisk! Du har store avenyer, brede gater med trær som er hundrevis av år gamle, og det er en million ting å se på. Christian mente jeg var for forsiktig og for å motbevise det måtte jeg pent spurte etter han tvers igjennom et ti-felts veikryss. Jeg savnet med en gang gratisrefleksene man alltid får i Norge og håpet at skoerefleksene mine ikke var så møkkete at bilene ikke fikk med seg litt av det som foregikk foran dem.

Vi løp forbi den polske ambassaden, hus til millioner av dollar, svære shoppingsentre, Ralph Lauren, Ferrari, Maserati. Det er dette området som kalles Buenos Aires Paris, men denne gangen var jeg obs på hva som foregikk på den andre siden av togstasjonen. Allikevel er det vanskelig å ikke la seg fascinere av hoteller med gyldne inngangspartier, svære St. Bernardshunder som garantert får mer variert mat enn en gjennomsnitts slumboer, restauranter med kritthvite kniplingduker og vin i tusenkronersklassen.

Jeg nøt den halvannen timen vi var ute og løp, mens nattemørket sakte senket seg over byen og viste de ulike bydelene i all sin lysende prakt. Jeg blir trollbundet av ting, folk og mennesker, og byen ser ut til å ha en merkbar mengde "crazy, old ladies" som Peter så fint beskrev dem. Damer i 80-90 årsalderen, ofte med en hund på slep, stokk og pen håndveske og de gjør alt fra å mate fuglene, drikke en cafesito eller bare vandre rundt gatelangs som om de ikke har andre planer før det er tid for de evige jaktmarker. Vi drakk ferskpresset juice fra markedet og kikket på svære museer med fine art inni.

Idet vi rundet et hjørne kom det plutselig en søt eim mot oss. Blomsterhekken på gatehjørnet hadde trosset Santa Rosastormen og begynt å blomstre, og det luktet vår lang vei. Christian stoppet opp halveis i et sprang og ble helt stille. Duftet inn det søte lukten og et digert smil bredte seg i ansiktet hans.

"Det er dette som er Buenos Aires," sa han og gliste bredt, "Det er dette som er Buenos Aires."

Rariteter

grønnsakshandleren ga meg mere jordbær enn jeg fortjente
andre grønnsakshandleren ga meg akkurat nok
ikke mer ikke mindre
ulikhet i verden

yogalæreren takket englene
yogalæreren takket oss
hun fant fred
og indre ro

to menn med en halv ku på ryggen
kua var død mennene løp
vin og biffmiddag
tango og dans

første gang i nytt land
språk og mennesker
utfordringer

det
gjelder
å
passe
inn

Balansekunst

Balansekunst er en av to indiske romaner jeg har fått øynene opp for nylig. Den første, Shantaram, som for øvrig minner mest om en murstein med sin terracottafargede forside og 1000 sider, slukte jeg rått, og jeg ser frem til å ta for meg roman nummer to. Det skal visst være en sterk og usensurert historie om fire indere med forskjellig status og bakgrunn som knyttes sammen. India beskrives svært direkte gjennom opplevelsene til hovedpersonene, og den skal være fengslende fra start til slutt, lærerik og rørende. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Noe helt annet som har preget nyhetsbildet de siste månedene er to unge norske gutters dødskamp i en kongolesisk rettssal. Tiltalt for drap, drapsforsøk, spionasje og ran har de den siste måneden vært på utstilling i et afrikansk rettsvesen som endelig har bestemt seg for å ta jævlene og dømme noen for den urett som er gjort. Jeg skal ikke legge meg opp i om Moland og French er skyldige eller ikke. Dette tror jeg hverken media eller Kongos rettsvesen egentlig har noen som helst riktige opplysninger om, men det som forstyrrer meg mest er den veldige oppslutningen saken har fått. På journaliststudiene lærte vi fort at prioriteten på nyhetssaker er som følger: 1 australier = 10 briter = 100 afrikanere. Dauer en australier av et haiangrep er dette minst like viktig som de 10 britene som drakk hjembrent og kreperte, og det går ihvertfall over flystyrter, gruvekollapser og krigføring i Burundi, Botswana eller Benin, selv om det koster både ett og to hundre afrikanere livet.

Mitt problem er ikke norske mediers dekning av saken (de følger tross alt bare normale nyhetsverdier som et hvilket som helst annet lands medium ville gjort), mitt problem er hvordan Kongo plutselig velger å sette dagsorden og følge internasjonale lover og regler (??) og faktisk straffeforfølge de som gjør urett. Mitt problem er alle de ufattelig mange menneskene som hver dag vandrer ustraffet rundt på kongolesisk jord etter voldtekter og drap på sine egne. Kommer Kongo noen gang til å straffeforfølge dem? Rette fingeren innad i hæren og si, nei, pokker, vi burde ikke voldtatt hu jenta allikevel selv om hu hørte til motstridende etniske grupper. Ihvertfall ikke hver dag i en måned. Kommer de til å rette krav på 360 millioner kroner for hvert kvinneliv som er ødelagt? Didn't think so. Her, her, her, her, her, her, her, her og her står det side opp og side ned om saker der kongolesiske kvinner og barn er voldtatt og drept av kongolesiske soldater og geriljagrupper, men det står heller lite om proppfulle kongolesiske rettsaler som roper om rettferdighet.

Det er denne urettferdigheten som gjør meg så vannvittig kvalm. Jeg tenker tilbake på kvinnerettspensumet i våres og de stakkarslige skjebnene jeg lærte om da, og det vrir seg i magen min. Jeg er for all del for at skyldige skal straffes, om det så er svarte eller hvite, gule eller blå, men at to norske gutter skal settes i gapestokk så Kongo kan fremvise litt "menneskeverd" (dødstraff er fortsatt ulovlig ifølge Menneskerettighetskonvensjonen), den går jeg ikke på. Saken har blitt melket for alt den er verdt. Det har gått ut over kongolesiske jenter som har blitt ofre for trafficking. Det har gått ut over norsk bistand (som for øvrig nærmer seg et lite afrikansk lands brutto nasjonalprodukt). Det har gått ut over familiene her hjemme og kona til sjåføren.

Kanskje kan (stryk det som ikke passer) Gud/Allah/Buddha/Vishnu/Zeus/Thor/Afrodite/Maradona dømme Joshua og Tjolstov i en himmel en gang, men at vi oppnår en balansekunst i kongolesisk rettsvesen innen den tid er absolutt nødvendig for alle parter.

Tapt uskyld

Jeg har tilbragt helgen sammen med en professor i psykologi og kulturell integrering. Vi har snakket om løst og fast. Vi har analysert problemstudentene. Vi har spist den biffen Argentina er så kjent for, gått turer på kirkegården og kikket på rariteter på hippiemarkedet. Vi har kikket på sola, drukket vin og så har vi blitt robbet. Ihvertfall nesten.

Selv om de første to ukene i Buenos Aires har gått nærmest knirkefritt kan man ikke glemme at landet sliter med enorme problemer. Som feltsjefen forklarte igår da vi satt i Palermo Soho og nøt en aldeles utsøkt middag; det er bølger med immigranter fra Peru som er skikkelig drevne på lommetyveri, og masse immigranter fra Colombia som vet hvordan man skal bruke et våpen. De har tilgang på paco, den kjipeste, dårligste delen av kokain for en peso per brukerdose. Det er mindre enn en Bugg kostet i Norge på nittitallet, men effekten er mildt sagt en annen. Dessverre er brukergruppen den samme, og det er småekkelt når 12-14 åringer løper rundt i en psykotisk rus, med stikkvåpen, uten hemninger. Det er da man kan snakke om tapt uskyld og tapt oppvekst, og om barn som blir voksne fortere enn de bør.

Grunnen til at jeg er i Buenos Aires er feltarbeid der jeg skal skrive om tenåringsmødre som har vokst opp på institusjoner. Jeg har ikke fokusen klar enda fordi temanene er så mange og kompliserte, og jeg ser frem til å få pratet med disse jentene om hva de mener er viktig i deres hverdag. Prevensjon, skolegang, sosial støtte, institusjonstilværelsen, fattigdom, abort – det er mye i ta fatt i, og statistikken er ikke på deres side. Abort er ulovlig i landet, allikevel utføres det i underkant av en halv million i året (ifølge UNFPA), og komplikasjoner rundt dette fører til at det er høyeste dødsårsak blant jenter mellom 15-24. Det ironiske er at jo høyere klasse du tilhører jo større er andelen aborter, men allikevel dess mindre er andelen komplikasjoner, noe som vil si at de med penger har tilgang på skikkelig legehjelp i en slik krise, selv om loven egentlig sier noe annet.

På vei hjem fra middagen igår tok feltsjefene Christian og Eduardo professoren og meg med på en liten reality check forbi en av de største slummene i byen. Den ligger rett utenfor sentrum, og paradokset er at på den ene siden av togskinnene ligger blikkskurene oppå hverandre, mens på den andre siden av togskinnene ligger området som av mange betegnes som Buenos Aires «Paris», Recoleta. Det er dette fancy området jeg har tilbragt helgen i, vandrende gatelangs og inntil nå, lykkelig uvitende om fattigdommen et steinkast unna. Jeg spurte Christian om det da ikke egentlig var farlig i Recoleta, siden slummen lå så nærme, men han svarte kort og kontant at de farligste menneskene der var innbyggerne selv.

De bor i Recoleta hele livet uten å bry seg. Og det er farlig det.

Tango Mundial del Baile

Musikken var overveldende. Lyskasterne jobbet overtid og kastet glans over scenen og de tusenvis av menneskene som satt og så på. Jeg hadde følelsen av å være i et amerikansk talkshow for nyreligiøse; stor scene, pompøst opplegg, mann i dress, fullt av håpefulle i salen. Jeg skjønte ikke så mye av det som ble sagt, men skjønte at dette var viktig. Man tøyser ikke med verdensmesterskapet i tango. Til tross for manana manana tankegangen som så ofte florerer i Latinamerika begynte showet presist klokka sju. At folk som diltende inn en halvtime etterpå var deres tap. Etter en introduksjon med rulle-R'er og store ord på spansk var det klart for første par. Jeg satt målløs i de tre og et halvt minuttene sangen varte. Ikke noe «Skal vi Danse» her nei. Ikke noe Idol-lengde på sangene. Skal man danse tango skal man gjøre det ordentlig.

Mange av damene var utrolig pene, grasiøse, vakre, med kjoler som var stramme for oven, men med løse skjørt klare for høye spark. De fleste parene var fra Argentina, men det var noen utenlandske; et par fra Ururguay, to fra Japan, et fra Australia. Jeg synes den australske dama var flott, men jeg tror hun var så overlykkelig for å være med i mesterskapet at hun ikke kunne la være med å smile, og når man danser tango skal man ikke smile (ifølge Lonely Planet skal man vente med livlighetene til pausene). Når man danser tango skal man være alvorlig, nesten trist, og mange av opptrednene hadde også navn etter dette, «Melancolico», «Patetico» osv.

Jeg satt i to og en halv time og var trollbundet av dansen, det var nesten så jeg kjente partnerens hånd gli over min kropp, følte føttene strakk seg etter musikken, hoftene vrikken til rytmen. Sterke bevegelser med mye innhold, raske steg, flotte løft, snurrameirundt, bukkenikkenei, blikk som kunne drepe, eller ihvertfall knuse en motstanders hjerte.

Tyve par ga alt. Tyve stylister hadde stått i timesvis og ordnet sminke, hår og kjoler. Mennene var et kapittel for seg. Sikkert noen gelebokser som hadde gått med der ja. Da vinneren skulle kåres kom alle ut på scenen. Parene på femte til andre plass gliste stort og skjulte enhver skuffelse over ikke å nå toppen. Tok en dannet vals med partneren før de fikk utdelt premien. Da par 372 ble ropt opp som vinner var det som å returnere til barneskolen. Bort med de pene trinnene. Bort med den innlærte strake holdningen. Ballerinaen stod i den flotte kjolen og høyhelte sko og hoppet vilt av glede som en treåring som har fått et Barbiehus i julegave. Tårene spratt og mascaraen stod i fare, hun kastet seg ned på gulvet og klemte de fremmøtte kjente. Dommeren måtte rope inn i mikrofonen at hun måtte ta klemmingen etterpå, juryen måtte få utlevert premien og få tatt noen fine bilder ellers fikk de problemer med sponsorene.

For oss dødelige som satt i salen var det godt å få bekreftet at selv en ballerina har vettet i behold, og vet når man bør utvise uhemmet glede. Som for eksempel når man vinner verdensmesterskapet i tango. Tross alt har hun jo sikkert bare fulgt Mark Twains udødelige ord "Dance like nobody's watching; love like you've never been hurt. Sing like nobody's listening; live like it's heaven on earth."