Frieri

Jeg har i det siste fått høre at jeg er mer negativ enn jeg pleide å være. Mer skeptisk til verden. Mer sinna på urettferdigheten og klarer ikke helt gi slipp på det vonde jeg leser i avisene og ser på tv (og i virkeligheten), når jeg egentlig bare bør nyte sølvskjetilværelsen jeg har fått servert på fat. Vel, la meg si en ting: jeg er lykkelig. Jeg har hatt flere genuine lykkeøyeblikk i løpet av de siste ukene enn det jeg har hatt på lenge, øyeblikk der jeg føler at jeg nesten letter, at verden er god, at folk er fantastiske og at jeg egentlig er jævlig heldig. Estoy feliz. Enkelt og greit.

Og Buenos Aires, til tross for fattigdommen, tenåringsmødrene, hundebæsjen som folk ikke gidder å plukke opp, bråket om natten, falske penger, falske billetter og rødvin som gir en heidundranes hangover, er en helt utrolig by, og jeg har absolutt ikke noe lyst til å reise herifra.

En av grunnene er at mennesker gjør meg glad. Glade mennesker gjør meg ekstra glad, og her er det så mange glade mennesker. Dro på fotballkamp mellom Boca Juniors og Godoy Cruz, satt mitt i supportergjengen og koste meg glugg ihjæl. Lærte masse flotte argentinske gloser og vet nå akkurat hva jeg skal si når noen slenger slibrige kommentarer på gata. Tror egentlig ikke jeg tør å rope noe tilbake, men nå vet jeg ihvertfall hva jeg kunne ha sagt om jeg ville. Før kampen ble det sendt rundt gamle aviser så folk kunne lage litt god gammeldags hjemmelagd konfetti og da Boca scorte danset hele stadion og slang mikroskopiske biter av gårdsdagens nyheter opp i lufta. Det var stemning til å ta og føle på, og det var stemning til å bli skikkelig glad av.


Spansken går bedre og bedre for hver dag, og jeg øver med alle jeg har muligheten til. Da jeg har lovet mamma å ta taxi fremfor å gå hjem alene nattestid blir det en del taxi på meg, og disse taxisjåførene er evig kilde til prating, sludring og direkte vrøvl. For å vise dem at jeg vet hvor jeg skal og at de ikke trenger å ta meg med på zikkzakkturer byen rundt pleier jeg å være selvsikker og tydelig si hvor jeg skal og prate litt om været på spansk. Så spør de ofte hvor jeg er fra og jeg sier Norge, men at jeg nå bor her i Buenos Aires. Så spør de litt om Norge og så spør de om jeg vil gifte meg med dem. Jeg må alltid le av deres herlige mangel på diskresjon og forteller om min store, sterke, liksomkjæreste som jeg bor sammen med i San Telmo, men de slutter nå allikevel alltid turen med å si at hvis det skulle bli slutt så er det bare å ringe Radiotaxi, så kommer de og henter meg.

Alle disse frieriene er tydeligvis inspirert av en annen hobby ganske mange av de lokale har. Klining. Masse par. Masse kyss. Munn mot munn. Lenge. I parken eller på kino er selvfølgelig greit, men her står folk og råkliner i rulletrappen, på t-banen eller mens de venter på å betale for matvarene. Folk er ikke redde for å vise følelser, intimsoner sprenges når normen er å kysse alle du møter på kinnet, og de liker tydeligvis innmari godt å kline. Det gjør forresten jeg og. Jeg syklet hjem fra jobb til St. Hanshaugen en gang i sommer, og i Kubaparken satt det et par og klinte. Folk som gikk forbi stanset opp og kikket litt skeptisk på dem, men jeg bare smilte. Så fantastisk bra å gjøre noe sånt! Det kom en fyr syklende mot meg og da jeg møtte blikket hans og han smilet mitt nikket vi bare samtykkende for vi visste at om vi hadde hatt sjansen hadde det vært en av oss som hadde sittet der og kost oss.

Man må gripe dagen mens man har den, slutte å sutre over at man er kald på tærne eller at det mangler speil på soverommet (som studentene våre som bor her gjør. Shame on them!). Man må gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt her i livet (og de siste dagene har jeg møtt noen unge jenter som har fått noen ganske dårlige kort). Igår satt vi i parken, så på parene som koste seg rundt oss og spilte president. Da bomsen snudde en 5'er, tre 7'ere og et par i knekt til en bra hånd og ble president på første forsøk måtte jeg smile, for den som ikke prøver kommer ihvertfall ingen vei.