Dear David

I'm sitting in the middle of room XXIV at Palais des Nations, excited and thrilled over what's about to happen. Andrew McLeod, a famous AFL footy player from Australia, joins fellow colleagues at a high level panel discussion on how sports can combat racism. They start out with a few clips from the awesome game...

...and then get on to the more serious topics. Anyone with the slighest interest in the Asia-Pacific reason (or just a big fan of Nicole Kidman and her films) knows there is a tense relationship between indigenous Australians and those Australians who arrived after 1776. And sports has unfortunately not been excempt of this tension. One man who for real started to combat the racial challenges many aborignals faced and still face is Nicky Winmar, a St Kilda football player.

Towards the end of a game against Collingwood in 1989 he got sick and tired of the racist comments from the opponents' crowd, so he lifted his footy jumper pointed as his skin, and assured them that aboriginals sure could play footy too. It resulted in some very strict rules with an absolute zero-tolerance for racist remarks either from footy players or the crowd.

Over the years players have been expelled or been given severe penalties for racials comments during or after games, and Collingwood owner Eddie McGuire told Collingwood supporters that he didn't want them if they couldn't respect these rules. Good on, Eddie!

But despite the fact that Aussie Rules Football might have come one step in the right direction does not mean there is not far, far to go. Racism is one thing, and although Norwegian children songs like with "Hottentotts" and "Vesle Sambo" are getting rewritten to fit the new era, there are others who still struggle greatly with just being accepted.

David Kato was one of them. Being a Ugandan teacher and gay rights activist, 42 year old David was killed in his home last week. He and a couple of other men had sued the Ugandan newspaper Rolling Stones for publishing their photos and addresses and asked for any gay person to be hanged. The editors note after the discovery of David's murder is so grotesque it makes me sick "When we called for hanging of gay people, we meant... after they have gone through the legal process... I did not call for them to be killed in cold blood like he was."

Those kind of statements are not easy to swallow, and I cringe every time similar intolerance is outed in the Human Rights Council. Not everyone has to agree, but as Ban Ki-Moon told us on Tuesday, "I understand that sexual orientation and gender identity raise sensitive cultural issues, but cultural practice can not justify any violation of human rights."

So all I can say is that Norway is going to keep raising these important issues whenever applicable in the Human Rights Council. We will continue to urge states to legalize and recognize same-sex marriages, to call on the abolition of criminalisation of same sex relationships between consenting couples, and for human rights for black and white, gay or straight - it's about diversity, mate!

Sjarmen går, menneskerettighetene består

Hadde jeg vært student igjen hadde jeg holdt en knapp på sosialantropologi. Hadde jeg vært en flue på veggen skulle jeg vært i storsalen til MR-rådet. Hadde jeg kunnet et annet språk skulle det vært arabisk så jeg kunne forstått hva mine algeriske kollegaer diskuterte med så voldsom energi. FN er en evig kilde til morsomme, underlige, og ofte helt uforståelige opplevelser, men desto oftere går jeg fra jobb som et undrende spørsmålstegn, full av nye erfaringer og med et digert smil om munnen.

Jeg har lovt å ikke røpe statshemmeligheter her, men at Ban Ki-Moon var på besøk i Genève igår er ingen hemmelighet. Jeg sa til Christian før jeg dro ned i Palais des Nations at nå skulle jeg høre på sjefen sjøl og bli skikkelig inspirert. Han sa at jeg nok kom til å bli skuffa, for Ki-Moon har ikke rykte på seg for å være den mest inspirerende. Etter en giverlandskonsultasjon i OHCA der han leverte en helt grei tale, og takket for bidragene fra de ulike landene bestemte jeg meg for å dra hjem istedenfor å bli nok et møte.

Da jeg gikk bortover gangen kom plutselig et koppel franske sikkerthetsvakter som husjet meg ut til siden, «Aller à droite, madame!», og jeg hoppet vekk som et forskremt ekorn. Et nanosekund etterpå skjønte jeg bakgrunnen for denne fiendligheten, og midt blandt bodyguards og pressefolk kom Ban gående. Han er høy til asiat å være og da han så meg stå klint opp mot veggen for ikke å forstyrre hans fremkost kunne han ikke annet enn å nikke og smile pent, og jeg ga han mitt feiteste glis tilbake. Da måtte jeg jo bare snu på femøren og rusle tilbake til storsalen for å høre på generalsekretæren nok en gang.

Time to kick some arse in the human rights council!!

Nye erfaringer

Jeg tenker tilbake på monologen fra halvannet år tilbake. Selve rammen rundt; sivilstatusen og den ensomme leiligheten er samme, men innholdet i rammen er idag av en annen verden. Rart hvordan vi lærer av å feile, blir bedre mennesker av nye erfaringer, og helt seriøst, det som ikke tar kverken på oss gjør oss bare sterkere.

Bruno Mars' Billionaire strømmer ut fra Macbookens slitne høytalere, men for et tonedøvt musikkfjols som meg er det liten vits å investere i bedre lyd. Jeg har de siste ukene blitt frontet med spørsmål om musikksmaken min, og det er med hevet hode jeg sier at jeg bare skrur på radioen, jeg, og ser hva som skjer. I swear the world better prepare for when I'm a billionaire. Akkurat nå er det derimot menneskerettighetsforbrytere som bør passe seg. Jeg sender en takk til Peder og Simen for at de lager rå dresser med små traktorer på, og ikledd jakken av deilig, lysegrått stoff med skinnende blankt rosa fôr har jeg har store planer om å ta rotta på de som ikke oppfører seg i MR-rådet. I de kommende ukene er det blant annet Australia, Estland og Namibia som skal i ilden, men skal ikke se bort ifra at det er andre som bør lære seg litt "fingerspitzgefühl eller musikalitet" i behandlingen av enkelte saker.

Men, ja, hvor var vi? I en konge leilighet (har jeg sagt det nok ganger til at du kommer på besøk nå?) i Genève, med nytt kontor på jobben og bittelitt høyere lønn, dog ikke egentlig nok til å kunne rettferdiggjøre ovennevnte dresskjøp. Nå ja, jeg gjør som Cristina, smiler pent og snakker om prioriteringer. Blir så bra atte, der det skinner i lysekronene! Eksen til nye roomien hadde en forkjærlighet for belysning og tid, så i tillegg til en 50 tommers flatskjerm med 700 kanaler (hvor 98 prosent kun sender engelsk fotball), består leiligheten av et herlig sammensurium av enorme bestefarsklokker og designerlamper så spesielle at selv jeg hadde rynket på nesen før et mulig kjøp. TV'en er forresten et mysterium i seg selv, og da jeg etter å ha trykket på ørten forskjellige knotter sånn sirkus hundre ganger uten at den skiftet kanal trykket jeg på hjelp-knappen hvorav hele greia slo seg av. Nå, ja, da har jeg ihvertfall lært til neste gang!

Det har vært en sykt bra dag, og noen sykt bra uker egentlig, og jeg klarer liksom ikke å komme helt bort i fra at jeg tror jeg er sykt lykkelig. Selvfølgelig er det noe som mangler, som må jobbes og slites og sikkert grines litt for, men som Samuel Beckett sier, prøv og feil, og prøv igjen, men om ikke annet feiler du bedre neste gang. Ta med livsvisdommen videre, du. Santé!

Nyttårsforsetter

"Jag vill ha ett bättre sexliv under 2011."
"Jag vill ha ett sexliv under 2011," skyter Gustav inn.
Per, som nettopp har servert meg årets ærligste nyttårsforsett, skuler stygt på kompisen.
"Nej, nej, bättre! Jag har ett sexliv."

Uansett er det vel et dårlig sjekketriks.

Jeg står med sjampagnen i den ene handa og kameraet i den andre og får årets første latteranfall. Vi står utenfor en liten roklubb i Stockholm, det er tett snødriv og vi har ikke sett en eneste rakett, men det betyr ikke at 2011 ikke kommer til å bli et sykt bra år av den grunn. For det har jaggu meg blitt tjueelleve. Jeg tror ikke jeg skal komme med noen lengre re-cap av 2010, men kort oppsummert har det vel vært som de fleste andre år. Mange oppturer og noen nedturer innimellom.

Årets høydare var nok helt klart Elbrus, som Christopher, Christian og jeg sto på toppen av 11. juli. Nå begynner Christian å prate om toppturer i India til høsten og da kjenner jeg det begynner å klø i plastikkstøvlene, så skal ikke se bort ifra at det blir en ny fjelltur i året som kommer og. Inntil videre skal Alpene være lekeplass og boltreplass, og skisportstedene Val D'isere og Verbier er bare et steinkast unna (ok, et langt ett, men likavæl). Det minner meg om at Norwegian har salg frem til 10. januar, så kunne du tenke deg å komme på besøk passer det å bestille billetter nå!

Men det er mye viktig som skjer i året som kommer og. I går ble det skrevet historie da UN Women med Bachelet i spissen begynte arbeidet for likestilling mellom kjønnene og "empowerment" av kvinner. Resolusjonen fra oktober spiller for så vidt også en stor rolle der. Om en liten uke blir det avgjort om Sudan splittes i nord og sør. Man kan selvfølgelig håpe på en demokratisk folkeavstemning, men med en internasjonalt etterlyst president er det ikke tvil og det er spenning og uro rundt resultatet, uansett hva det blir.

Men, krig og fred og religion og politikk og sånn til side. Hva skal du gjøre i 2011? Ikke kom med noe sånt trene-mer-spise-sunnere-pjatt. Kom med et skikkelig nyttårsforsett, álá Per sitt. Som må jobbes litt med. Kjempes litt for. Som gjerne gavner deg selv, men helst noen andre og. Skal du bli flinkere til reise deg for gamle damer på trikken? Åpne døren for mødre med handleposer? Bry deg om fremmede? Jeg tror virkelig karma kommer og biter deg i ræva hvis du ikke er snill, og etter å ha lest PostSecret en stund nå er det skummelt å se hvor lite som ofte skal til for å gjøre andre glade. Så, om du ikke har noen glupe nyttårsforsetter å komme med sånn på sparket, kan du ikke bare løfte blikket fra pc'en, iPhonen eller HTC-mobilen din, og servere sidemannen ditt saftigste glis? Så har du gjort dagens gode gjerning ihvertfall?!

Godt nyttår!