CARE

Helse-Norge går på helsa løs om dagen. Det er stor diskusjon om vi skal hoste i armhulen eller i et lommetørkle. Om lommetørkleet skal være av papir eller stoff. Om det skal kastes, brennes eller dumpes sammen med radioaktivt avfall etterpå, eller om smittefaren for H1N1 influensaen virkelig er så farlig som vi tror.

Livredde foreldre kikker bort på naboungene med kronisk leversvikt og blir misunnelige fordi de er foran deres eget avkom i køen når det gjelder mottaket av den livsviktige svineinfluensavaksinen. Fastleger blir uglesett fordi de ikke mekker i stand døgnåpne vaksinesentre og Osloskolene tømmes for barn. Folk settes i karantene, får åtte dager egenmelding, og vi skuler stygt på söta bror som har fått stukket i en million svensker allerede og dermed betydelig redusert smittefaren i nabolandet. Enda en grunn til å dra og handle tax free.

Gud forby om man skulle finne på å nyse på trikken. Folk blir nærmest kvalt av sine egne nys i frykt for å spre frykt blant andre offentlige trafikanter, og i forsøket på å holde jævelen inne, noe som alle burde vite bare resulterere i enda mere krampeliknende bevegelser, skaper de istedenfor en situasjon der forbipasserende mest sannsynlig ikke bare vil tro at du er sjuk, men også at du holder på å krepere der og da. Jeg kan anbefale et forsiktig host i armkroken, så er hele ovennevnte scenario unngått.

Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på hvor lite folk egentlig bryr seg. Hvor sjelden folk tør å si ifra, at nok er nok, at urettferdighet kan ikke tolereres, rasisme, diskriminering, si stopp! Jeg søker stadig etter gamle damer jeg kan reise meg opp for på trikken, mødre jeg kan hjelpe med bæreposer, dører jeg kan åpne. Hvorfor kan ikke folk jekke seg ned et par hakk, tørre å si at de er glad i deg, gå planken og risikere å falle. Omsorg ovenfor fremmede er noe av det vakreste jeg vet om.

Den halvsenile damen som satt ovenfor meg på trikken og skravlet med alle som ville høre på, som bare skulle frem og tilbake til Riksen fordi hun likte å kjøre trikk bekrefter det jeg savner i Norge. Prat med sidemannen. Ta sjansen. Gi en hjelpende hånd. Eller som opplysningsplakatene for overgrep mot barn skriker til oss på t-banen:

VENNLIGST FORSTYRR.