Catch me if you can

Vanligvis ofrer jeg ikke et millisekund på søppelmail i innboksen på jobb, men har heller innarbeidet et slags morgensletteritual der det første jeg gjør er å gå igjennom alle mailkontoene og slette søppelmail og annet rusk som har forvillet seg dit i løpet av nattens mulm og mørke. Som regel er det en salig blanding av tilbud om penisforlengere (?) så jeg kan tilfredsstille dama (?) mi, men det er også en pen bunke Nigeriabrev og henvendelser fra andre konkursbefengte afrikanske stater, for ikke å snakke om tidligere russiske underholdningsdamer som bare ønsker en god venn. Ingen sex - kors på halsen og ti kniver i hjertet.

En type junk som jeg også har begynt å lagt merke til er salg av vitnemål, universitetsgrader og andre kvalifikasjoner. "Need a degree? Call me!" roper det mot meg denne søndags morgenen. Ironisk nok (eller kanskje nettopp derfor) sitter jeg og jobber på side tre av 100 på masteroppgaven min i International Education and Development. Tenåringsmødre og graviditet i Buenos Aires begynner å ta form, og i motsetning til gradskjøperne på andre siden av dammen (noen mener halve Pentagon sitter der de sitter på grunn av kjøpte ferdigheter - må være Bush sitt verk) ser jeg faktisk frem mot de neste seks månedene med skriving. Gjør man det om til et lite regnestykket er det faktisk ikke så gærent. 100 sider fordelt på 180 dager, og jeg skal ha skrevet i overkant av 200 ord hver dag fremover. Lett!

Jeg synes Catch me if you can er en herlig film og holdt med skurken selv om Leonardo lurer til seg legetitler, piloterfaring og lønninger på urett vis. Jeg synes det er fascinerende at det går an! Men det å bruke mine skattepenger (som foreløpig finansierer seks barnetrygder i et år) på folk som snyter - det er jeg ikke interessert i! En 27-år gammel dame ble tidligere i år dømt til fengsel for å ha forfalsket et vitnemål, og da tenker jeg at det må jo bare vært for dumt. Damen sa i retten at selv om hun hadde laget det falske vitnemålet og lagt det i en frankert konvolutt sendte hun det aldri til Høgskolen i Akershus, men skylder på en av festdeltakerne en fuktig aften og mener en av dem må ha sendt det. Neste gang ville jeg revurdert invitasjonen og blokkert muligheten for at "friends can bring friends to this event."

Men tilbake til junkmailen og den manglende motivasjonen. Etter 320 studiepoeng fra fem forskjellige universiteter og høyskoler har jeg skjønt en ting. Eneste veien å komme i mål på er å sette seg ned, blokkere Facern, stoppe tvangstankene om vindusvask (har hatt dem flere ganger idag), glemme rotet på rommet, droppe alle avtaler og bare jobbe. Det er ingen, ingen som kommer til å skrive oppgaven for deg, så det er bare å komme igang.

Innen 15. mai spår jeg at wordcountknappen min kommer til å være utslitt.