Jeg er stor fan av reisegudier, og Bill Bryson, som også har skrevet mursteinen av en introduksjon til nesten alt, har jeg spesielt sansen for. Han møter alltid mye mennesker på sin ferd, og som passasjer på toget mellom Juan Les Pins og Genève, siste dag i påskeferien, ser jeg for meg at jeg kommer til å møte et par stykker underveis og.
Juan Les Pins – Cannes: fransk dame, ca 65 år. Hun kommer på med mannen sin og noen venner, og de har tydeligvis ikke booket plass, for de setter seg villkårlig rundt i vognen. Jeg har booket setet mitt hele veien frem til Genève, og da jeg ser at hun sitter og fikler med en lokaltogstabell skjønner jeg at hun ikke skal så langt, og derfor tilbyr jeg meg heller ikke å flytte meg så hun kan sitte sammen med mannen sin. Sånn uhøflighet gir selvfølgelig dårlig karma, og i det damen parkerer seg på setet ved siden av meg trekker hun opp et munnbind og fester det over nese og munn. Jeg bruker de neste ti minuttene på å tenke over hvilke luftbårne sykdommer som for tiden er i vinden (pun intended), eventuelt hva hun måtte kunne ha og som jeg dermed risikerer å fange opp i løpet av de neste tre stoppene. Atsjoo.
Cannes – Toulon: mannlig inder, ca 30 år. Etter at maskedamen forlater toget kommer det en mannlig inder inn på det nå relativt tomme toget. Etter å møysommelig å ha bumpet borti de fire andre passasjerene i vogna kommer han og spør om det sitter noen ved siden av meg. Neida, svarer jeg, litt oppgitt over at han ikke kunne valgt et av de ørten andre ledige setene, men da jeg nettopp har begynt på dette innlegget må jeg jo være åpen for nye impulser og ønsker han velkommen ved siden av meg. Jeg fortsetter å klimte av gårde i racerfart på tastaturet og idet vi forlater stasjonen spør han om jeg er journalist. Joda, svarer jeg, det er jeg jo, og så begynner vi på en prat som er nettopp av den typen jeg refererte til i åpningsparagrafen, som gjør enhver tur til en ny opplevelse.
Jeg er fryktelig dårlig på navn, og selv om jeg sier til meg selv at jeg skal prøve å lytte etter må jeg se navn skriftlig for å huske dem. Så la oss bare kalle inderen Prabaker, så har dere noe å forholde dere til. Prabaker er kjemiingeniør og har jobbet i Frankrike siden oktober. Han kunne ikke et ord fransk da han ankom, og satt de første syv ukene av oppholdet sitt og stirret på franske dokumenter i håp om å skjønne noe. Jeg måtte jo fortelle at jeg både hadde vært i India og skal til Leh i sommer, og da ble han kjempeivrig og begynte å fortelle meg masse om landet sitt. Og fint var det, for jeg vil mye heller høre om India enn om Frankrike. Jeg sa jeg hadde vært i Pondicherry i Tamil Nadu, og da måtte han avbryte meg og si at Pondicherry var union territory, styrt av den sentrale regjeringen og ikke en delstat og det var derfor alkoholen var billigere der. Kjekt å vite. Så fortalte han om de ulike språkene i de ulike delene av landet, om Rajastan og om ørkenen der. Da måtte jeg bare vise han screen saveren min fra Namibia og han ble mektig imponert.
Han unnskyldte seg fordi han forstyrret meg i arbeidet, men jeg sa at det ikke gjorde noe. Så unnskyldte han seg igjen fordi han leste på skjermen min, og jeg sa det var helt i orden. Han hadde aldri sett noe så rart som norsk og prøvde å lese første setningen «Rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag.» «Dag, that mean day in German, doesn't it?». Joda, svarte jeg og fortalte han at hele setningen betød at det er rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag, og da stoppet han opp, kikket på meg og sa, ja så sant så sant, og så lo vi, og så var vi i Toulon og min nye indiske venn vinket ivrig farvel i det da han forlot toget.
Fra Toulon kjørte jeg alene et stykke og tenkte at det kunne passe seg å spise lunsjen min. Det minnet meg om en av mine første togturer fra Nyon til Genève ifjor, da jeg på kveldstoget hjem satt ovenfor en mann som styrte veldig med noe pakket inn i aluminiumsfolie. Etterhvert begynte han å spise av pakken, før det gikk opp for meg at han satt og gomlet på en diger Camenbert. Da han ti minutter senere hadde fortært hele herligheten gikk det virkelig opp for meg at jeg var i Sveits.
Toget er fortsatt ganske tomt, men jenta foran meg sitter og slikker kjæresten sin i øret.
I Marseille går det øreslikkende paret av, og to gutter kommer på. Dobbeltsetet foran meg er nå ledig, men allikevel velger et av fjolsa (med hvite bukser og diamant stud i øret, Trude dette hadde vært noe for deg) å sette seg ved siden av meg, og så heller prate med kompisen over seteryggen. Jeg vet jeg høres ut som en gammel sær dame nå, men, what the?! Og jeg har nettopp smuglest på billetten hans, og han skal til Genève. Pøkk. Nå drar han frem iPoden, skrur opp på full guffe og setter på verste hiphoplåta og – Marco style. Dobbeltpøkk.
I Marseille kom det også på en barnefamilie. Jeg har tilbragt påsken med Theodor, og Theodor er så søt at jeg får lyst til å glemme p-pillen, men etter å ha hørt på skrikerungene til herr og fru Marseille hele veien hjem er jeg kurert - ihvertfall for en liten stund til.
Det siste stykket av turen går gjennom en frodig dal med trær i full blomst, og små fjelltopper stikkende ut innimellom alt det grønne. Idet vi ankommer Genève kjenner jeg at det er på høy tid å komme meg ut på tur igjen, jeg tror nærmest ryggsekken ligger og spreller i skapet, klar til dyst. Nye stempler i passet venter, så vil tiden vise hvem som dukker opp underveis.
