Balansekunst

Balansekunst er en av to indiske romaner jeg har fått øynene opp for nylig. Den første, Shantaram, som for øvrig minner mest om en murstein med sin terracottafargede forside og 1000 sider, slukte jeg rått, og jeg ser frem til å ta for meg roman nummer to. Det skal visst være en sterk og usensurert historie om fire indere med forskjellig status og bakgrunn som knyttes sammen. India beskrives svært direkte gjennom opplevelsene til hovedpersonene, og den skal være fengslende fra start til slutt, lærerik og rørende. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Noe helt annet som har preget nyhetsbildet de siste månedene er to unge norske gutters dødskamp i en kongolesisk rettssal. Tiltalt for drap, drapsforsøk, spionasje og ran har de den siste måneden vært på utstilling i et afrikansk rettsvesen som endelig har bestemt seg for å ta jævlene og dømme noen for den urett som er gjort. Jeg skal ikke legge meg opp i om Moland og French er skyldige eller ikke. Dette tror jeg hverken media eller Kongos rettsvesen egentlig har noen som helst riktige opplysninger om, men det som forstyrrer meg mest er den veldige oppslutningen saken har fått. På journaliststudiene lærte vi fort at prioriteten på nyhetssaker er som følger: 1 australier = 10 briter = 100 afrikanere. Dauer en australier av et haiangrep er dette minst like viktig som de 10 britene som drakk hjembrent og kreperte, og det går ihvertfall over flystyrter, gruvekollapser og krigføring i Burundi, Botswana eller Benin, selv om det koster både ett og to hundre afrikanere livet.

Mitt problem er ikke norske mediers dekning av saken (de følger tross alt bare normale nyhetsverdier som et hvilket som helst annet lands medium ville gjort), mitt problem er hvordan Kongo plutselig velger å sette dagsorden og følge internasjonale lover og regler (??) og faktisk straffeforfølge de som gjør urett. Mitt problem er alle de ufattelig mange menneskene som hver dag vandrer ustraffet rundt på kongolesisk jord etter voldtekter og drap på sine egne. Kommer Kongo noen gang til å straffeforfølge dem? Rette fingeren innad i hæren og si, nei, pokker, vi burde ikke voldtatt hu jenta allikevel selv om hu hørte til motstridende etniske grupper. Ihvertfall ikke hver dag i en måned. Kommer de til å rette krav på 360 millioner kroner for hvert kvinneliv som er ødelagt? Didn't think so. Her, her, her, her, her, her, her, her og her står det side opp og side ned om saker der kongolesiske kvinner og barn er voldtatt og drept av kongolesiske soldater og geriljagrupper, men det står heller lite om proppfulle kongolesiske rettsaler som roper om rettferdighet.

Det er denne urettferdigheten som gjør meg så vannvittig kvalm. Jeg tenker tilbake på kvinnerettspensumet i våres og de stakkarslige skjebnene jeg lærte om da, og det vrir seg i magen min. Jeg er for all del for at skyldige skal straffes, om det så er svarte eller hvite, gule eller blå, men at to norske gutter skal settes i gapestokk så Kongo kan fremvise litt "menneskeverd" (dødstraff er fortsatt ulovlig ifølge Menneskerettighetskonvensjonen), den går jeg ikke på. Saken har blitt melket for alt den er verdt. Det har gått ut over kongolesiske jenter som har blitt ofre for trafficking. Det har gått ut over norsk bistand (som for øvrig nærmer seg et lite afrikansk lands brutto nasjonalprodukt). Det har gått ut over familiene her hjemme og kona til sjåføren.

Kanskje kan (stryk det som ikke passer) Gud/Allah/Buddha/Vishnu/Zeus/Thor/Afrodite/Maradona dømme Joshua og Tjolstov i en himmel en gang, men at vi oppnår en balansekunst i kongolesisk rettsvesen innen den tid er absolutt nødvendig for alle parter.