Minste motstands vei

«Maaaaaari?»
Mari står på standplass noen meter over meg og drar inn tauet.
«Maaaaaari? Klatrer vi multipitch nå?»
«JAAA!», hyler Mari nedover, så de franske kuene langt under oss skvetter til side.
«Sweet!!»

Da hang jeg der da. I et 10,7 mm tynt tau, med beina dinglende og kalktørre fingre som febrilsk leter etter sprekker i granitten foran meg. Fjellet reiser seg som en mur, og det ser egentlig lite lovende ut. Får tak til slutt, setter tærne inn i veggen, beinet rister som et aspeløv. Legger vekt på foten for å stoppe skjelvingen, sparker fra og griper tak i neste sprekk en meter eller så høyere opp. Gjentar prosessen gang på gang. Adrenalinet pumper, hodet er tomt for tanker, fokuset målrettet. Oppover.

I det jeg ser det skinnende blanke ankerfestet går det et lettelses sukk gjennom meg. Nå er jeg innenfor rekkevidde. To tak til, balanserer vågalt på høyre storetå. Det er femten meter ned. Idet jeg smeller håndflaten på ankerfestet og hører lyden av metall mot stein kommer mestringsfølelsen. Jeg er på toppen! Nå er det bare å lene seg tilbake i selen, vende blikket og nyte utsikten idet klatrepartneren min senker meg rolig ned på jorden igjen.

Mari kaster et stykke tau bort til meg og ber meg om å passe på det. Jeg spør hva det er til og hun opplyser om en noe alternativ bruksmåte: at hvis jeg sitter fast, tom for mat og krefter kan jeg legge tauet rundt halsen og stramme godt til. Det tar et lite sekund før det går opp for meg hva denne handlingen ville resultert i. Nei, fra spøk til side, denne taustumpen, en prusik, som jeg under opprydding hjemme ville ha pælmet i søpla, kan visst redde livet mitt hvis jeg blir truffet av en stein under rappellering, besvimer og slipper tauet.

Prusikknuten ble første gang presentert for østerriske klatrere av Dr. Karl Prusik i 1931. Klatrere bruker prusikker til blant annet rappellering. Prusikken festes rundt to tau, og fungerer som et «dødmannshåndtak» som stopper meg fra å falle ned i det uendelige abyss – bokstavelig talt. I det jeg står 60 meter over bakken og skal til å gi slipp på ankerfestet må jeg bare håpe på det beste, og satse på at den østerriske klatreren visste hva han snakket om.

Da jeg var på introklatrekurs på Klatreverket i høst fikk vi raskt beskjed om å bruke riktige ord og uttrykk under klatring. Som i et hvert velfungerende forhold er god kommunikasjon viktig, og det kan gå åt skogen om du mistolker kommunikasjonen med partneren. Ord som taudings, duppedutt, festegreie, sånn-knute-vettu, skrudings, og løkkesak er dermed fy-fy. Uttrykk som topptau, ankerfeste, åttetallsknute, skrukarabiner og sentralknute bør derimot brukes hyppig og gjør klatringen enklere og mer dynamisk for alle parter.

Tilbake på standplass ser jeg over utstyret før vi skal bevege oss noen taulengder oppover for å spise lunsj over tretoppene. Til tross for nyinnkjøpte slynger som knapt er døgnet gamle innser jeg at jeg nok burde hatt én skrukarabiner til, til bruk for sikring i toppankeret. Jeg forteller Mari dette, men hun smiler og kan opplyse meg at det er med klatreutstyr som med sjokolade.

Du har egentlig fått nok, men du har liiiit lyst på bare éeeeen til.

Hot stuff

Jeg legger meg ned og smiler. John står over meg og smiler. "Det er hett her," sier han og ler. Jeg nikker bekreftende, tar av meg toppen og blir liggende i bare bh'en. John kikker skeptisk på navlen min, og jeg må fortelle at piercingen er fra før Osama Bin Laden ble verdenskjent og det var min versjon av et ungdomsopprør. "Jeg tar den ut når jeg blir gravid en dag." Han ler igjen, vrenger av seg t-skjorta og legger seg ved siden av meg. Den godt trente kroppen er solbrun etter en knallhelg med sol i Genève. Stønner. "Det er virkelig hett her."

Maren ville kalt dette tanteporno. Jeg kaller det bikram yoga.

Den siste uka har jeg annenhver kveld, nokså frivillig, kledd meg halvnaken i et 40 graders varmt rom med 20 fremmede. I 90 minutter står vi så på hodet, knær og tåballer og utfører 26 intrikate yogaøvelser, mens svetten siler. Håndkleet er til å vri opp etterpå, og hvitt treningstøy anbefales ikke. Man skulle tro at dette var en ypperlig mulighet til å beskue det motsatte kjønn som også står der solbrune og nesten uten en tråd, men vi er ikke halvveis inn i første oppvarmingsbevegelse (som består av fingrene i kryss under haka, pust inn, trekk albuene opp, pust ut, len hodet bakovet og samle armene igjen) - før jeg innser at jeg kommer til å trenge all konsentrasjon, styrke og tankekraft på å holde meg oppegående i 88 minutter til.

Jeg har testet ut mange treningsformer i mitt liv, fra en kort affære med jazz dans på videregående til nanbudo, sverdfekting, kettleball, BOSU-ball, oransj time med stor ball, cat slide (herreminhatt), diverse utendørssporter (dog holdt meg langt unna løkka), ski, klatring og nå altså bikram yoga. Jeg har en karatedrakt, treningsstrikker, klatresele, kalkpose og nå altså en yogamatte liggende i skapet, og alt vitner om nye måter å mildt sagt pine kroppen på. Ganske utrolig, men når man tenker over er det få ting som er så deilig, altoppslukende og befriende som en dødshard treningsøkt. Har bekjente som nettopp har slept seg opp Dhaulagiri (som første nordmenn), og over Grønland, og noen ganger tenker bare "Why?!" men så går det et sekund og så skjønner jeg veldig godt hvorfor. Følelsen av å ha fullført noe slår alt.

Så i en liten måned til, mens beinet får restituere seg fra andre halvmaratonet på like mange måneder og før klatresesongen begynner for fullt blir jeg å finne het og svett i en gymsal som lukter tåfis. Jeg har fått med meg Mari og, og idag da vi lå og ventet på at timen skulle begynne kunne hun fortelle at Trude også hadde begynt med bikram yoga. "Helt samtidig som oss, uten å konsultere meg deg først?" spurte Mari undrende.

Jepp, sa jeg. Great minds think alike.

Vi får nå se på det. Pust. Pes.

Lykkeland

Første uke av denne omgangen med UPR er over. «UPR?» spør mamma. Universal Periodic Review. En menneskerettighetsgjennomgang av alle land i hele verden. En rettferdig mekanisme som behandler alle likt og gir alle samme mulighet til å gi og ta imot kritikk på MR-fronten. «MR?» spør mamma. Menneskerettigheter.

Da MR-rådet ble opprettet i 2006 ble det samtidig bestemt at det skulle opprettes en mekanisme for gjennomgang av MR-situasjonen i alle verdens land. Dette skulle foregå i fire-års-sykluser, med 48 gjennomganger årlig, 16 land per sesjon, og sesjoner i januar, mai og november. Nå skriver vi mai og jeg har da tatt del i min tredje UPR-høring, og har hatt ansvaret for alt fra knøttestater som Marshall Islands og Sao Tome og Principe; likesinnede land som Australia og Danmark; og bad-assen Libanon (tror det er riktig orddelt). Det har vært utrolig lærerikt, og som regel har jeg startet hver sesjon med å google de ulike landene. Jeg når til topps i Aftenpostens geografitest, men ville ikke risikert æren min på å plassere Sao Tome innenfor en radius på 50 kilomter (hint hint utenfor Ghana).

Hva oppnår vi med UPR-høringene? Vel, det startet i det små med ærbødige innlegg og et par anbefalinger om å skjerpe situasjonen til kvinner og barn. Nå er vi igang med 11. sesjon og folk har blitt varme i trøya. Landene får gjennomgå, og at det pøses ut et sted mellom 100 og 150 anbefalinger som landene må ta stilling til er ikke uvanlig. Hva slags anbefalinger som kommer? Det kommer helt an på hvem staten er, og hvem som kommer med anbefalingen. Hviterussland har ironisk nok anbefalt mer ytringsfrihet til flere land. Iran anbefaler jevnlig andre land til å skjerpe seg på kvinnefronten. Danmark fikk passet sitt påskrevet av Ahmadinejad senest på mandag. Og Norge er langt fra stuerein, det kommer jo helt an på øyet som ser, og når det gjelder asylsøkere, migrantarbeidere og kvinner, så har vi litt å ta tak i her til lands og.

Men ideallandet da? Hva er det? OIC («OIC?» spør mamma. Organisation of Islamic Conference, en gruppe islamske stater som rangerer fra moderate Maldivene til prippne Pakistan) har tatt på seg rollen som Islams og muslimers beskytter, og de fremmer så ofte de kan respekt for muslimer. Det synes jeg er helt kult. Man skal respektere muslimer. Men som dansken som presenterte Danmark til MR-rådet på mandag sa (og Danmark har fått mye pepper for en viss karikaturtegningspublisering, som det dog egentlig var Jyllandsposten, og ikke hele Danmark som var ansvarlig for): «Vi respekterer alle religioner, og alle religioner må respektere hverandre.» Og det er helt sant. Så, for å finne gromstaten leter vi etter et multireligiøst land som lever i fredelig samvær med hverandre. Kjenner det blir vanskelig å finne ideallandet.

Norge har et par kampsaker på agendaen; dødsstraff, MR-forkjempere, ytringsfrihet, mødrehelse, vold mot kvinner og LHBT-rettigheter. «LHBT?» spør mamma. Lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle. I alle innlegg der det er relevant pøser vi på med disse temaene, og der vi ikke har fått innlegg fra UD fordi det ikke finnes en ambassade i nærheten av f.eks. Sao Tome og Principe har jeg fått skrive innlegget, og da pøser jeg litt ekstra på for kvinner og jenter og sånn. Og her skal man ikke bare se flisen i andres øyne, Christian Ringnes måtte trå til og spandere 5000 overfallsalarmer på Oslos jenter forrige helg, så vi har litt å bry oss på vi og. Og når det har seg sånn at land som Australia, Sveits og Norge sliter med vold mot kvinner, land som i utgangspunktet blir trukket frem som å ha menneskerettighetene på stell, da skjønner man at det blir vanskelig å finne ideallandet.

En annen gruppe anbefalinger som særlig går igjen er rapportering, ratifisering og implementering. Før Etiopias høring leverte landet 26 forsinkede rapporter til FN-systemet for å slippe å få kjeft under høringen for akkurat dette. Det ble aldri nevnt som et resultat av høringen, men i praksis er det et ikke så værst utfall. Og du og du så mange konvensjoner det finnes. CEDAW, CERD, CRPD, CRC, ICESCR og så videre og så videre. Her stiller jeg også spørsmålstegn, og må ofte google de for en sikkerhets skyld. Idag, før innlegget til Singapore skulle holdes kom en singaporsk NGO («NGO?» spør mamma. Non-governmental organisation, eller ikke-statlig organisasjon om du vil) bort til meg og ba meg oppfordre Singapore til å ratifisere CRPD. Som regel er det greit med klarifisering fra hjemmesiden før jeg anbefaler i hytt og gevær (selv om jeg tok eget ansvar og ba Australia innføre 40 prosent kvinnelige styremedlemmer, selv om vi kun hadde avtalt 30 under deres høring i januar). Men i kampens hete glemte jeg hva CRPD var, og måtte kjapt google det. Ahh, Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ja, men den har ikke Norge fullstendig implementert heller - da er det greit å styre unna. Leter fortsatt etter idealstaten.

Ellers går anbefalingene fra de gravalvorlige «Ikke amputer hender eller føtter som straff for tyveri» til de mer generelle «Fortsett med det gode arbeidet dere allerede gjør på alle områder.» På UPR-info.org finnes det en masse spennende statistikk for MR-nerder om godkjenning, avvisning eller utdeling av anbefalinger. Inntil den 8. sesjonen var Canada det landet som har gitt flest anbefalinger, men etter at Mari og jeg har fått herje de siste to sesjonene med innlegg på alle land, tror jeg jaggu meg Norge snart nærmer seg teten.

Hva skjer videre da? Vel, det er jo et ønske om å forbedre MR-situasjonen i alle FNs medlemsland, og på en åpen og transparent måte, behandle alle likt og virkelig utnytte muligheten vi har for å gå i dialog med medlemsland, ikke-statlige organisasjoner og sivilsamfunn. Målet er en bedre hverdag for deg og meg, for kvinner og barn, mødre og nyfødte, eldre og utviklingshemmede, migranter og asylsøkere, religiøse minoriteter og urfolk.

UPR-prosessen er ikke bare krevende for medlemslandene, de ulike delegasjonene får kjørt seg og. For å snakke må man stå (noen ganger) timesvis i kø for å skrive seg på talelisten, og hvis landene foran deg ikke overholder taletiden rekker de kanskje ikke igjennom alle landene på listen. Som idag på Singapore. Mari og Baard og jeg hadde jobbet lenge med Singapores innlegg, fått masse bra innspill fra ambassaden, hatt møter med singaporske NGOer, og rett og slett lagt ned noen timer i de anbefalingene vi ønsket å gi Singapore. Bare for å bli avbrutt rett før det er vår tur av presidenten som sier «Due to time constraint we have no more room for interventions, the remaining statements will be posted on the UPR-website.»

FML, sa jeg bare da. «FML?» spør mamma.