Gi jernet!

"Det er jo egentlig bare en skikkelig macho greie." En kollega av meg omtaler kjærestens nåværende prosjekt, en sykkeltur på ikke mindre enn 20 000 kilometer fra Nordkapp til Kapp Agulhas i Sør Afrika. Jeg har fulgt gutta i forbindelse med freelancing for Gamme.no, og synes det er et sykt tøft opplegg, men ser samtidig linken til Maslows øverste behov og selvrealisering.

Etter halvannet år i Gamme.nos redaksjon har jeg blitt oppmerksom - og gira - på ekspedisjoner jeg før ikke trodde var mulig for oss dødelige. Ski over Grønland, ski over Baffin Island, sykle gjennom Sahara, rally til Bamako, Norge på langs, Sør Amerika på sykkel, Stillehavet i båt, Aconcagua, Everest og Elbrus. Det er lissom ikke måte på hva man kan utsette kropp og sjel og pårørende her hjemme for, bare fantasien setter grenser, og skal man tro en del av disse ekspedisjonene er ikke fantasien beskjeden nok.

Kom over en reklame for dette forrige uke, og til tross for et halvår uten så mye som et ledig friminutt måtte det sterke krefter til for å ikke melde seg på Birkebeinertrippelen, ja, bare for å vise at jeg kan, eller ja, hadde kunnet hvis jeg hadde hatt tid. Skjønner nesten ikke egen dumhet, men det er jo ikke i tvil om at dagens ungdom må ut av godstolen og vise at vi faktisk duger til noe vi og. Veggene der jeg bor var lenge etter bestefars bortgang prydet av medaljene og diplomene og minnet om hans skibragder gjennom historien. Det var en herlig påminnelse og inspirasjon på vei ut døra at vi ikke er så fortapte som mange skal ha det til, at vi overlever uten Facebook, og kan ta beina fatt om trikken står.

Etter en herlig helg i Oppdal der vi har nydt sola, rødvin og skikos, har vi tre måneder foran oss med kuldegrader, slaps og masterskriving. Skal du bruke de neste tre månedene på repriser av Grey's Anatomy og Fjordlandsmiddager, eller skal du gi jernet?

Kidsa tar over

Idag har jeg fått passet mitt påskrevet av en nettmediesugen Dagbladetjournalist. Han kommenterer barns makt på internett og mener at for oss over 25 går det bare en vei - nedover. Selv med kjønnsbalansert referanse er det lite hyggelig lesing fire dager etter bursdagen min.

Plutselig har det gått opp for meg at avisenes sommervikariater ikke lengre går til folk med masse utdanning og matchende studielån. De ettertraktede jobbene enhver mediestudent har gått og siklet over siden arbeidsuken på ungdomsskolen går til jenter født på 90-tallet som blogger om hva de har på seg, hvilken rettetang de bruker til å krølle håret med og hvor glade de er for at veskehunden deres er kommet til rette igjen. Når jeg tenker etter er de faktisk født på slutten av 90-tallet.

Har kikket igjennom noen blogger og tendensen er den samme, jenter, og da mener jeg små jenter, legger ut hjemmesnekra poseringsbilder av seg sjøl, med røde lepper, krusat hår og dristig utringning. Født i 1995, 1996, disse kidsa har aldri sett Norge vinne mot Brasil, de var ikke engang påtenkt under Lillehammer-OL, de har bare lest om Spice Girls i Topp (eller hva heter det nå, Seventeen?), aldri faktisk sett dem i action. Hjælp. De har bilder av bikkja si, skoene sine og Starbuckskoppen sin ved siden av pc'en som om de er den neste Carrie Bradshaw. Vet ikke om jeg er misunnelig eller bare vil gråte. Tenker uansett det er greit jeg har sommerjobben i boks.

Mysteriet på Bergensbanen

Tror tittelen kommer fra en eller annen barnetimegreie på radioen der de fortalte et kapittel hver uke og så fikk alle barna skrive fortsettelsen. Mener å huske at det var en riktig skummel fortelling om avsporinger og menn med øks, men som heldigvis gikk bra til slutt. Barna hadde illustrert boka med tegninger og den var riktig så fin og flott, men til tross iherdige forsøk ble jeg aldri helt fan av barnetimen på radio. Nå har NRK3 eller Super eller hva de nå kaller seg gått i fella og uaktsomt droppet et poppis barnetvprogram uten å gi beskjed først. Dagbladet kunne fortelle om gråtende barn og legoklosser som ble pælmet mot tv'en. Der har du en krise der som ikke skal undervurderes i de tusen hjem.

Nå har jeg nettopp kjørt forbi Finse, Bergensbanens høyestliggende stasjon 1222 m.o.h, og er på vei mot Vestlandets mekka, fårikålens vugge, alle dialekters onde stemor, Bergen. Kristine har etter et par år i Bergen fått god sving på dialekten og kan på herlig bergensk overbevise enhver sart sjel om ikke å gifte seg lokalt. Tenk, sier hun, å våkne opp hver eneste morgen til et skingrende «goo måååRRRRRææn»? Nja, njo, kanskje ikke om man får velge selv.

Jeg har som et av mange nyttårsforsett å kjøre tog når jeg skal reise rundt i Norge, og sitter nå innpakket i soveposen i togets kaldeste vogn og ser frem mot en av toppenene (bunnene?) når det gjelder kuldegrader dette året. Jeg blir alltid forundret hvor mye avisene klarer å skrive om vær, men jaggu har det ikke blitt skikkelig vinter nå, og ekstremvær gir mye redaksjonelt materiale. Vel, jeg skal ikke klage, med superundertøy og flere skjerf til jul vil jeg heller ha minus tjue enn pluss tre.

Milla, Siren og jeg testet ut skiformen igår med en tur fra Frognerseteren til Sognsvann. Etter en bomtur ned til Midstuen som oppvarming trasket vi innover løypene i marka og hadde noen aldeles nydelige timer ute i kaldværet. Man føler seg så levende når pusten fryser på vei ned i lungene og tårene (gledestårer that is) fryser til is før de har forlatt øyenvippene. Så ut som Børge Ausland før han hadde fått spent på seg skia på Dronning Mauds land.

Vel fremme ved Sognsvann bar det hjem til meg, og mellom fjorårets juleøl og testing av nyinnkjøpt spikermatte var det ikke tvil om at dette skal gjentas, Sydpoltendenser eller ikke.