Alle jenter fortjener å være trygge

Den tørre jorden virvles opp hver gang joggeskoen treffer bakken. Et bein etter det andre, i takt, monotont, kun avbrutt av jammeret fra de svære svarte fuglene som sitter på jordet litt bortenfor. Det er høst og helt skyfritt. Himmelen er lyseblå og lufta krisp. Jeg kjenner lukten av de råtne eplene som har falt ned fra trærne, må være den eneste lukten av råtnende «noe» som faktisk er behagelig. Vinrankene står rekke på rad litt lengre bortenfor stien jeg løper på, men med nett over så de jamrende fuglene ikke skal forsyne seg. Jeg får lyst til å smake. En enslig ranke står litt borte fra de andre. Glemt liksom. De blå druene er små og syrlige, med alt for mange stein i forhold til størrelsen. Jeg fortsetter. Ser en annen jogger komme løpende mot meg i det fjerne. Veien er helt rett så jeg ser han i god tid før vi møtes. Rekker å tenke at han har samme ærend som meg. Rekker å lure på om han er kjekk. Rekker å lure på om jeg skal se opp eller ned eller bort, men bestemmer meg for å se på han og si «bon soir» idet vi passerer hverandre som to lyntog. «Bon soir» høres jeg langt bak meg idet høstvinden tar tak i håret og rufser til hestehalen. Jeg svinger rett før motorveien og fortsetter rett frem. Jeg har verdens beste utsikt! Mont Blanc synes i det fjerne, snøkledd og badet i rosa aftensol. 4808 meter med fjell. Synlig fra hundre kilometer unna. Jeg må nesten le høyt så vakkert det er med vinrankene og Lac Leman som et slags backdrop for hele herligheten. Husker vi lærte at Mont Blanc var Europas høyeste fjell da jeg gikk på barneskolen (nå vet jeg jo bedre), men bestemmer meg for å lese mer om det seinere. Jeg kjenner svettedråpene piple frem i pannen og vender nesa trygt hjemover.

Det er nettopp det. I Genève er jeg trygg. I Genève har jeg muligheten til å gå ut alene på kvelden, uten å være redd. I Genève har jeg muligheten til å jogge i shorts og singlet uten å bli pisket for usømmelig påkledning. I Genève kjenner jeg lukten av råtnende epler, ikke av av råtnende lik. I Genève har jeg muligheten til å gå på drueslang uten å få hånden kappet av for å tyveri. I Genève har jeg muligheten til å møte på en annen jogger uten frykt for at han skal voldta meg. I Genève kan jeg si hei til joggeren uten at det anses som flørting, og ingen av oss risikerer fengsel eller steining for utenomekteskapelige forhold. I Genève har jeg mulighet til å jogge langs veien uten å være redd for veibomber eller annet udetonert faenskap. I Genève kan jeg se på et av verdens flotteste fjell, og som jente har jeg muligheten til å bestige det, hvis jeg har lyst. I Genève kan jeg le høyt, synge og danse uten å bli sett ned på, eller bli baksnakket. I Genève har jeg rett på skolegang og utdanning, og skolene står trygt uten fare for å bli bombet eller ødelagt av menn som mener at utdanning ikke er for kvinner. I Genève kan jeg gå ut hver morgen, og vite at jeg kommer trygt hjem hver kveld. I Genève.

I mange deler av verden derimot blir millioner jenter og kvinner hvert år utsatt for seksuell vold. Jeg har sittet i Menneskerettighetsrådet de siste ti dagene og hørt på representanter fra over 100 land forklare hvordan deres land skal ta tak i utfordringene verden står oven for. Noen gjør det mer overbevisende enn andre, og nettopp derfor, fordi du ikke alltid kan ta det folk sier for god fisk, er det viktig at du bryr deg. Still spørsmål, krev svar. Still krav, krev mer.

For alle jenter fortjener å føle seg trygge.

Rød grød med fløde

Det var Ninette som pleide å si det. "Rød grød med fløde" er omtrent så dansk som du kan få det, en urtypisk dansk setning som får med alle de rare dype vokalene, potetlydene og harkingen som får selv folk med bra språkøre til å grue seg for fremføringen. Litt som franskmennenes "Un bon vin blanc," som jeg må si jeg får betraktelig mer bruk for her nede, enn ripsgrøt med en melkeskvett. I oppveksten synes jeg alltid det var litt trist at vi lærte dansk istedenfor italiensk, men de siste årene har det ikke tatt slutt på episoder der det har vært svært nyttig å kunne dansk til tross for at det egentlig er veldig likt norsk.

Første hele arbeidsuka er overstått på jobben nå, og igår var alle de nordiske menneskerettighetsfolka invitert hjem til den finske delegasjonen. Jeg opplever utrolig mye spennende, morsomt, frustrerende, og interessant på jobb, men ambassadøren vår startet det første møtet med å si at det ble lite populært hjemme i Norge om man satt i MR-rådet og twitret. Skjønner jeg for så vidt godt, selv om det har vært mer enn nok å twitre om. Så, for å komme med en disclaimer først som sist, alt som eventuelt måtte publiseres på denne bloggen er også å finne online for kvinnen i gata, og du vil ikke få noen inside informasjon eller statshemmeligheter her. Det må du til andre, mer pålitelige aktører for å få tak i.

Men, tilbake til delegasjonsmiddagen. Alle de skandinaviske landene har 3-5 interns ansatt på en lønn som tilsvarer den i Mauritius, Hviterussland eller Panama. Skal ikke klage altså, det er tross alt høyere enn gjennomsnittet i 120 land, men allikevel ikke høyt nok til at man kan leve et formidabelt liv i overprisede Genève uten å gjøre et saftig innhugg på sparekontoen, eventuelt øke gjelden i Lånekassen tilsvarende. Uansett, disse praktikantene har mye til felles og vi liker å prate sammen, men jeg synes det blir komisk når danskene og svenskene står og prater engelsk til hverandre. Den danske menneskerettighetsambassadøren som er i Genève pga grunn av sesjonen kom og ble med i samtalen vår og poengterte også dette fenomenet, før han slo over til "skandinavisk" og plutselig kunne snakke med den svenske internen på "morsmålet sitt." Det foregår mye lobbying og prating med andre land, før, under og etter møtene, men ambassadøren ga plutselig sterkt uttrykk for at nå forstod jeg jo hva han sa, så nå måtte det bli slutt på dansk hemmelighetskremmeri, jeg var en insider.

Hadde flere lignende hendelser fra Australia, der Ivy og jeg ofte lekte "spot a Norwegian game," noe som forøvrig er ganske lett, men det er en påminnelse om hvor viktig det er å tenke seg om to ganger før man sier noe på sitt eget språk i et slik internasjonalt miljø - du aner ikke hvem som plutselig står ved siden av deg i heisen og hvor mange språk vedkomende snakker.

Iom at pappa forlot Danmark seint på 70-tallet, kan man godt si at dansken hans aldri har blitt helt oppdatert, men heller videreutviklet seg i forhold til norsk. Dette har smittet over på oss, og særlig jeg som snakket lite dansk i en periode, snakker fortsatt dansk som om jeg levde i København i halvfjerserne. En av Kulturstudiers rekrutterere refererer til dansken min som "yndig", og menneskerettighetsambassadøren sa at dansket min minnet ham om sånn Håkon den 7. snakket (uten forøvrig selv å ha levd på det tidspunktet), eventuelt som Yvonne i den danske Olsenbanden - det de kaller sin Valborg.

Jeg har snakket litt om språk med de andre norske praktikantene, om hvordan det å kunne sette mandarin, spansk, eller swahili på cv'en kan hjelpe en med å få drømmejobben i fremtiden. Jeg hadde aldri trodd dansk skulle være noe fordel, men plutselig ble jeg litt usikker, og tror jeg skal bruke potetspråket mitt for alt det er verdt!

Poff, og klokken er syv

Jeg står i den klamme ettermiddagssolen på togstasjonen i Antibes og svetter. Jeg føler meg ikke det minste som kjendisene som har ferieboliger og ferieyachter i nabolaget, men er rød i toppen fordi jeg hadde på meg alt for mye klær da jeg dro fra Genève. Det regnet og var kaldt i Genève. Det blir ikke noe bedre av at kvinnen som går forbi meg er uforskammet perfekt på alle måter. Hun er slank, men ikke runwaytynn, hun er brun uten den påtatte nyansen av oransje. Hun har tydelige leggmuskler, men mer som et dådyr enn som David Beckham og den hvite luftige sommerkjolen overlater akkurat nok til fantasien at man ikke kan kalle det slutty påkledd. Jeg ser rundt meg for å se om ikke resten av perrongen er like betatt av dette prakteksemplaret av en kvinne som jeg selv tydelig er, men de – også mennene – virker heller likegyldige. Det tar et sekund eller to før jeg innser hvorfor, jeg er i Frankrike, små kvinner og yndige Amelies hjemland, der det meste, selv det å headbutte motstanderen under VM-finalen fremstår som den største naturlighet. Der de spiser pain au chocolat til frokost, men gjennomsnittsstørrelsen allikevel er 34. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

Etter en fantastisk tur til Zürich forrige uke hadde jeg store forventninger til langhelgen i Juan Les Pins, og i motsetning til Frankrikes prestasjoner i fotball-VM (både årets og forrige), innfridde disse. Veivende med norske flagg kom Astrids lille familie kjørende og jeg var klar til å nyte noen sommerdager til langs den franske riviera. Vi startet kvelden med et glass rosa sjampis på verandaen, og morsomt nok virket det som om hele nabolaget poppet sprudlevannet akkurat da, små poff hørtes fra verandaene i alle etasjer. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

I tillegg til sjampagne og høy hummerføring (både bilen og sjømaten), kan det neves at garasjeannlegget til Astrid er mer bevoktet enn inngangspartiet (man parkerer jo ikke Ferrarien i stua). Det er generelt nok av penger på rivieraen, men sammenlignet med den overprisede sveitserfrancen jeg har måttet forholde meg til de siste dagene var det faktisk ikke så gærent, og siste dagen bega vi oss ut på en liten shoppingtur. På den lille hovedgaten virket folk ekstra hyggelige denne søndag morgenen og damen i den første butikken fikk likegjerne stylet Astrid så hun skinte om kapp med både Jolie og Holmes, damer som ofte frekventerer strøket iført mørke solbriller og med bodyguarden på slep. Lille Theodor var nok instruert til si ifra når kredittgrensen var nådd og etter butikk nummer fire hadde vi lite annet valg enn å returnere til leiligheten. Der ble jeg møtt av en overdådig lunsj, «Lunsjen er det viktigste måltidet til franskmennene,» sa Astrid, og jeg stemte gledelig i. Med tre sjokoladebrød og mye annet godt innabords i løpet av helgen er buksesmekken i klem og jeg skjønner ikke helt hvordan de franske damene får det til. Tydeligvis har jeg mye å lære.

Sharing is happiness

After 24 hours of true-blue Aussie company my mind is struggling with Norwegian terms and I'll continue in English - for the time being.

To end up where I am now, sickly full of chocolate and very happy I have to go a few years back, to 2001 when I met a girl named Anita during recess at John Paul College in Frankston. Anita was an adorable girl back then (and nothing has changed, so any single, sweet, male readers of this blog can so kindly ask me for her number), and we immediately became friends. We shared the school bus back to Langwarrin, and Anita would so kindly guard me from the weird Langy kids who'd say all sort of things in an aussie accent I hadn't quite mastered yet - as well as from people more close to me, like Dean's insults or rude jokes. She was (and is) extremely funny and we have spent quite some hours laughing and joking around, experiencing what should be experienced during those teen years, and stories of parties, boys, friendship and trust were bouncing off the walls of old JPC. Halfway through year 11 Anita left for New Zealand, leaving behind a teary-eyed assembly, accompagnied by Olivia's interpretation of Amazing Grace.

It took two years and an apartment on Collins Street before I saw Anita again, and we caught up randomly, but less frequently during my last years in Australia. Then Anita decided to move to Dubai to work for Emirates and suddenly she was flown in my direction several times a month. Despite Norwegian setting up a direct route to Dubai the arab airline has never thought about dipping into Norwegian oil money and getting themselves to Oslo, hence, Anita has never come for a visit.

That doesn't mean we haven't tried to catch up though. In 2007 we were only an hour or so apart in Scotland. In 2008 I was in London in April, but she wasn't there til May. In 2009 I spent three months in Southern Africa, one of Emirates most frequented destinations, yet we managed to miss each other by a few days or weeks every time. Anita still hasn't flown to Buenos Aires, so no luck there either, and as I was in Moscow in July, Anita decided to wait until August - 2010 so far brought no luck. But then there's a Norwegian saying "Aldri så galt at det ikke er godt for noe," meaning that even when bad things happen, good things can come out of it. So when my e-mail got a virus and sent out unsolicited junk mail to Tom, Dick and Harry, Anita (very thoughtful of her) replied and said she thought I might have a virus on my computer. I said yep, I sure hadn't started selling cheap mobiles for only $9,99, but appreciated her thoughtfulness and told of upcoming plans of moving to Geneva. In a bi-sentence (and more because it had become a custom) I asked if she didn't have any flights to Switzerland any time soon. Oh, yes! Only four days after I had entered chocolate mekka, Anita boarded a Boing 747 and cruised towards Zürich, where we finally caught up, only to realize that despite all the years that had gone past, it felt like we only saw each other yesterday.

After a delicious buffet breakfast at the Hilton Zürich airport, all courtesy of Emirates and their good treatment of staff, we were dissapointed to find out the Lindt Chocolate factory had shut down their guided tours due to "hygienic purposes." In search for a substitute we landed at Sprungli, a fine confiserie that my mum used to visit back in the 70s when she and her girlfriend took a weekend off their jobs in the Swiss Alps. Sprungli has redone their toilets, so although looking nothing like the toilets at Sydney Opera House, which mum compared them to, it was a fantastic rich and chocolate endulged experience.

After eating more chocholate than recommended by Roede and Atkins combined we ran up the stairs to look at the town from above, followed by strolling the Rodeo Drive of Zürich and window shopping along the lake.

It was sad to say goodbye as Anita had to go back to Dubai on the evening flight, but while I was gathering my stuff the darling had made me a packed lunch of small Luxemburgerlis to bring on the train - small macaroons with fillings that overgo most people's normal imagination.

As I was overlooking Lac Lemán on the return to Geneva I couldn't stop thinking about how fantastic 24 hours can be if you just do your research and make use of every hour, and I can't wait til Anita (or someone else) comes to Geneva for fondue sometime soon! Even if it's just for a weekend I promise it will be worth it!

Suverin Suveren

"The world is a book and those who do not travel only read the first page." Saint Augustine

Heldigvis for meg har foreldrene mine likt å lese bøker og siden den kinesiske mur utpå vårparten 1984 har de i tide og utide dratt Cristina, Marco og meg land og strand rundt, noe som igjen har inspirert til videre soloreiser. Da Marco fant ut at han skulle studere i Pécs, og jeg skulle begynne å jobbe i Genève, byer som begge ligger på 46 grader nord på samme kontinent (for en gangs skyld) tok det ikke mange sekundene før det ble bestemt at vi skulle kjøres til døra! For nøyaktig en uke siden la vi ut fra Larvik med en småskvetten fergekaptein og sykt høye bølger. Starten på turen ble noe mer gyngete enn først planlagt og etter å ha gått i ring i tre timer utenfor Hirtshals løyet endelig vinden nok til at vi kunne komme i havn.

Forsinkelsen fikk noen ringvirkninger og siden mamma hadde bestilt hotell neste natt utenfor Brno i Tjekkia måtte vi bare komme oss dit, samma hvor seint det ble. Uten lappen bidro jeg med det jeg kan best - og som uutholdelig baksetesjåfør holdt jeg på å bli satt av opptil flere ganger.

Familien Rossi har en litt tilfeldig måte å reise på, og av mangel på dårlig Tjekkiakart tok vi en villkårlig frakjørsel sånn sirkus litt utafor Brno. Etter ti minutter på veldig mørke veier uten veiskilt i sikte dukket hotellet vårt opp av ingensteds. Flaks, sa Suverin Suveren.

Dagen etter bar det videre til Pécs, en flott middelalderby sør i Ungarn med vinmarker rundt, brostein i gatene og nok italiensk innflytelse til at de kan lage en skikkelig pizza. Når øl'en kostet 20 kroner var det liksom helt greit det og, til tross for en myntenhet som burde vært avskaffet med slaveriet, ungarske forinter, kortnavn - huffer. Marco betaler en åtti-nitti-tusen huffer for en konge leilighet i Mariagaten, fem minutter fra sentrum av byen. Og her er det bare å tenke seg tilbake til italienske lire. Huffene er ikke verdt metallet de er trykket på. Ungarn er grisebillig! Flaks, sa Suverin Suveren.

Neste dag fortsatte vi tilfeldighetene og etter noen timers kjørsel i regnværet gjennom Kroatia og Slovenia endte vi opp i den østeriske byen Graz. Vi kjørte noen ganger rundt i Red Light District før vi fant det flotteste og mest fancy hotellet i byen. Jeg løp inn og hørte hva det kostet per natt, og da det var under halvparten av pappas maxpris ble det dobbeltseng, nystrøkent damasksengetøy og G&T i baren. Flaks, sa Suverin Suveren.

Genève neste! Vi kjørte gjennom alpelandskap, høye fjelltopper og nesten fri fart, og såpass måtte til for å dra meg bort fra siste Harry Hole bok. Mens Harry sloss mot the bad guys i Kongo, suste vi gjennom Østerrike på vei mot Sveits. Etter Marcos kremleilighet var fallhøyden stor når det gjaldt mitt overprisede rom i Nyon, og selv med en realistisk innstilling var det vanskelig å skjule skuffelsen når teppet luktet våt hund, rommet var mindre dekorert enn en gjennomsnittlig norsk glattcelle og togbilletten inn til byen kostet 200 franc i måneden (som er langt mer enn huffene til Marco). Uflaks, sa Suverin Suveren.

Heldigvis ble jeg kjørt til døra, og da landlorden hadde forlatt åstedet tok mamma og pappa turen til IKEA, fylte opp bagasjerommet med hyggelige ting, stoppet på Coop og kjøpte vaskemidler og jeg er nå leier av et meget hyggelig rom i en helt grei leilighet. Og Nyon er en koselig by med middelalderslott og brostein i gatene her og. Flaks, sa Suverin Suveren.