Curling på avveie

Svenskene kaller dem curlinggenerasjonen, fordi foreldrene har gått foran og pusset og kostet vekk all motstand. I Norge er betegnelsen glasurgenerasjonen, og selv den som er glad i muffins og kaker må vel skjønne at dette ikke er likefremt positivt eller utstråler bein i nesa.

Ifølge ekspertene har glasurgenerasjonen fått for mye bekreftelse uten å bli stilt krav til, noe som gir dem en selvfølgelig rett til å stille krav til andre. Stadig flere ungdommer har oppblåste ego og urealistisk tro på seg selv, men straks de treffer veggen (a.k.a. en utfordring) går lufta ut av dem som en ballong. Hmmm...

Så hva skal man da tro om oss selv? Generasjonen som lever det gode liv på velferdsstaten som foreldrene våre har bygget opp. Hva gjør vi for å sikre samme gode til våre barn? Pent lite egentlig, der vi vurderer oljeboring i Lofoten og flere soldater i Iraq.

Nå går vi inn i julekaosmåneden, og om finanskrisen ikke har satt til livs all kjøpeglede blant handlekraftige nordmenn kommer vi til å svi av en firråførtifemmåførti milliarder kroner i løpet av de neste 24 sjokoladebitene.

Ifølge IMFs liste over GDP per land betyr det at vi i gløggpåvirka ribberus bruker mere penger enn Namibia, Chad, Malta, Burkina Faso, Benin, Haiti, Nicaragua, Fiji, Laos, Surinam, Belize, Øst Timor, Kapp Verde Øyene, Lesoto, Swaziland og mer enn 40 andre land bruker i løpet av et helt år (med forbehold om regnefeil, synes det blir vanskelig når det blir over 10 nuller). Blir helt satt ut jeg.

Så, som en liten warning til alle kjære og kjente. Joa, det blir julegaver i år, men de blir av den praktiske sort, som skal brukes eller leses eller spises eller koses med. Det blir ingen plastikkdingser Made in Taiwan. Det blir ingen upassende klær som du kanskje kommer til å gjemme i skapet til vårrengjøringen kommer, og så ender de hos Frelsesarmeen. Det blir ingen duppeditter til å stå på peishyllen, og forhåpentligvis ingenting du ikke kan bruke.

Det blir derimot masse inspirasjon og glede, gøye saker og utfordringer i fleng. Det blir en fin jul tror jeg, og enda bedre nyttår med svenskebesøk og solstråler om hverandre. Min oppfordring i kjøpehelvete som snart oppstår på Oslo City og lignende sentre er å bruke litt sunn fornuft når du kjøper dine gaver. Tenk på miljøet og ta med deg handlenett. Og skru ned varmen når du går hjem fra jobb. Det er barna og barnebarna dine som kommer til å takke deg ifremtiden.

Ps...mangler du julegaveidéer? EduNica har laget noen kjempefine minnepenner. Kjøper du disse støtter du samtidig EduNicas arbeid med utdanningsprosjekter i Nicaragua!

Catch me if you can

Vanligvis ofrer jeg ikke et millisekund på søppelmail i innboksen på jobb, men har heller innarbeidet et slags morgensletteritual der det første jeg gjør er å gå igjennom alle mailkontoene og slette søppelmail og annet rusk som har forvillet seg dit i løpet av nattens mulm og mørke. Som regel er det en salig blanding av tilbud om penisforlengere (?) så jeg kan tilfredsstille dama (?) mi, men det er også en pen bunke Nigeriabrev og henvendelser fra andre konkursbefengte afrikanske stater, for ikke å snakke om tidligere russiske underholdningsdamer som bare ønsker en god venn. Ingen sex - kors på halsen og ti kniver i hjertet.

En type junk som jeg også har begynt å lagt merke til er salg av vitnemål, universitetsgrader og andre kvalifikasjoner. "Need a degree? Call me!" roper det mot meg denne søndags morgenen. Ironisk nok (eller kanskje nettopp derfor) sitter jeg og jobber på side tre av 100 på masteroppgaven min i International Education and Development. Tenåringsmødre og graviditet i Buenos Aires begynner å ta form, og i motsetning til gradskjøperne på andre siden av dammen (noen mener halve Pentagon sitter der de sitter på grunn av kjøpte ferdigheter - må være Bush sitt verk) ser jeg faktisk frem mot de neste seks månedene med skriving. Gjør man det om til et lite regnestykket er det faktisk ikke så gærent. 100 sider fordelt på 180 dager, og jeg skal ha skrevet i overkant av 200 ord hver dag fremover. Lett!

Jeg synes Catch me if you can er en herlig film og holdt med skurken selv om Leonardo lurer til seg legetitler, piloterfaring og lønninger på urett vis. Jeg synes det er fascinerende at det går an! Men det å bruke mine skattepenger (som foreløpig finansierer seks barnetrygder i et år) på folk som snyter - det er jeg ikke interessert i! En 27-år gammel dame ble tidligere i år dømt til fengsel for å ha forfalsket et vitnemål, og da tenker jeg at det må jo bare vært for dumt. Damen sa i retten at selv om hun hadde laget det falske vitnemålet og lagt det i en frankert konvolutt sendte hun det aldri til Høgskolen i Akershus, men skylder på en av festdeltakerne en fuktig aften og mener en av dem må ha sendt det. Neste gang ville jeg revurdert invitasjonen og blokkert muligheten for at "friends can bring friends to this event."

Men tilbake til junkmailen og den manglende motivasjonen. Etter 320 studiepoeng fra fem forskjellige universiteter og høyskoler har jeg skjønt en ting. Eneste veien å komme i mål på er å sette seg ned, blokkere Facern, stoppe tvangstankene om vindusvask (har hatt dem flere ganger idag), glemme rotet på rommet, droppe alle avtaler og bare jobbe. Det er ingen, ingen som kommer til å skrive oppgaven for deg, så det er bare å komme igang.

Innen 15. mai spår jeg at wordcountknappen min kommer til å være utslitt.

CARE

Helse-Norge går på helsa løs om dagen. Det er stor diskusjon om vi skal hoste i armhulen eller i et lommetørkle. Om lommetørkleet skal være av papir eller stoff. Om det skal kastes, brennes eller dumpes sammen med radioaktivt avfall etterpå, eller om smittefaren for H1N1 influensaen virkelig er så farlig som vi tror.

Livredde foreldre kikker bort på naboungene med kronisk leversvikt og blir misunnelige fordi de er foran deres eget avkom i køen når det gjelder mottaket av den livsviktige svineinfluensavaksinen. Fastleger blir uglesett fordi de ikke mekker i stand døgnåpne vaksinesentre og Osloskolene tømmes for barn. Folk settes i karantene, får åtte dager egenmelding, og vi skuler stygt på söta bror som har fått stukket i en million svensker allerede og dermed betydelig redusert smittefaren i nabolandet. Enda en grunn til å dra og handle tax free.

Gud forby om man skulle finne på å nyse på trikken. Folk blir nærmest kvalt av sine egne nys i frykt for å spre frykt blant andre offentlige trafikanter, og i forsøket på å holde jævelen inne, noe som alle burde vite bare resulterere i enda mere krampeliknende bevegelser, skaper de istedenfor en situasjon der forbipasserende mest sannsynlig ikke bare vil tro at du er sjuk, men også at du holder på å krepere der og da. Jeg kan anbefale et forsiktig host i armkroken, så er hele ovennevnte scenario unngått.

Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på hvor lite folk egentlig bryr seg. Hvor sjelden folk tør å si ifra, at nok er nok, at urettferdighet kan ikke tolereres, rasisme, diskriminering, si stopp! Jeg søker stadig etter gamle damer jeg kan reise meg opp for på trikken, mødre jeg kan hjelpe med bæreposer, dører jeg kan åpne. Hvorfor kan ikke folk jekke seg ned et par hakk, tørre å si at de er glad i deg, gå planken og risikere å falle. Omsorg ovenfor fremmede er noe av det vakreste jeg vet om.

Den halvsenile damen som satt ovenfor meg på trikken og skravlet med alle som ville høre på, som bare skulle frem og tilbake til Riksen fordi hun likte å kjøre trikk bekrefter det jeg savner i Norge. Prat med sidemannen. Ta sjansen. Gi en hjelpende hånd. Eller som opplysningsplakatene for overgrep mot barn skriker til oss på t-banen:

VENNLIGST FORSTYRR.

Nokia lader med tynn tupp, anyone?

Hvem har ikke spurt dette spørsmålet en gang? Du er på hyttetur og mobilen holder på å dævve, men siden laderen ligger i skuffen hjemme må du gå spissrotgang mellom andre turdeltakere og spørre om de tilfeldigvis også er så hekta på teknologien og avhengige av tilgjengeligheten at de har a) dratt med seg både mobil og lader ut i skauen, og b) faktisk har en nokså lik mobil som deg at laderen er en perfekt match. Det er ikke så enkelt som det høres ut, for i mobilladerhelvete finnes det ikke bare ørten ulike mobiltelefonprodusenter, de lager pokkernmæ ulike ladere til de ulike modellene sine og. Idioter.

Men, frykt ikke, selv om FN ikke klarte å forhindre krig i Irak har FN-organet Den Internasjonale Telekommunikasjonsunionen (heretter bare kalt ITU) på selveste FN dagen klart å godkjenne en universallader for mobiltelefoner (stryk for orddelingsleif, men det får være det samme). Det skal nå bli slutt på å ha syv forskjellige ladere i skuffen, bare for å oppdage at ingen av dem passer ditt nyeste lille vidunder, fra nå av trenger du bare en, og den skal attpåtil bruke mindre strøm enn dagens ladere. Seks uker før klimatoppmøtet i København liker vi dette.

Dagbladet skriver:

Mobiltelefonprodusenter vil ikke bli påbudt å bruke den nye standarden, men ifølge en talsperson for ITU er det sjelden at noen ikke følger standarder som vedtas av FN-organisasjonen.

Nei, så lenge det ikke er USA da. Godt at de fleste mobilene fortsatt kommer fra Finland.

Sliten

Jeg liker veldig godt å trene og prøver i disse dager å overbevise meg selv om at trening inne om vinteren er sånn passe lurt, selv om det koster skjorta. Jeg var innom treningssenteret jeg vurderer å melde meg inn på i kveld og er et steg nærmere en irrgrønn drikkeflaske og matchende loete håndkle. La meg bare kalle treningssenteret for Treningssenter Sliten, da kapitalisttrollene neppe kommer til å gjøre mitt treningsabonnement noe billigere selv om jeg skulle finne på å nevne dem her.

Første besøk på Treningssenter Sliten var på tirsdag. Salgsdama, la oss kalle henne Linn, hadde ringt tidligere på dagen og forsikret meg om at jeg visste hvor det var. Joda, jeg hadde nevnt for henne første gangen hun ringte at jeg gikk forbi der hver dag, så jeg visste hvor det var, og nei, jeg hadde ikke tenkt å backe ut av avtalen. Hun minte meg om å ta med badetøy så jeg kunne teste ut den freshe spaavdelingen, men da jeg allerede var på jobb var det for sent. Hun noterte seg også litt annen "inside" info om meg som hvor jeg var på farten sist og min enorme motvilje til timer som krever den minste form for kordinasjon (også kalt oransje timer), og brilijerte med denne kunnskapen under møtet senere samme dag.

Det er merkelig hvordan det er før man skal melde seg inn på et treningssenter. Man får en slags skyldfølelse og dårlig samvittighet (som mamma sier man ikke kan bruke til noe som helst), spesielt hvis man skulle finne på å si at man faktisk ikke vil melde seg inn allikevel, fordi Nordmarka tross alt er gratis og egentlig så liker man ikke å løpe på tredemøller. Gud forby. Kanskje derfor jeg ikke går innenfor døra på et før jeg er ganske sikker på at jeg skal med, for jeg vet at jeg med en middels treningsvilje er alle salgsdamers drøm og de ser årsbonusen komme et hakk nærmere idet jeg tar på meg de blå plastiksokkenetilsko i resepsjonsområdet.

Men, etter å ha vært på en Back 2 Basic time, som egentlig bare er et mer fancy ord for sirkeltrening, ikveld, må jeg dessverre og ærlig innrømme at en løpetur og noen situps ikke tilsvarer solid styrketrening og fiskebollemusklene mine er dermed et større faktum enn jeg først var villig til å innrømme. 1-0 til Linn.

Og det skal sies at Treningssenter Sliten har gjort en bra jobb. Det er svært, det var aldeles ikke for mange mennesker der. Spaavdelingen er kul, selv om det på tirsdag kun huset to svette håndverkere som holdt på å fikse rørene til boblebadet. Noe sier meg at jeg aldri ville satt meg oppi, selv om jeg hadde husket bikinien. De har rettetang, ja rettetang i damegarderoben. Lurer på hva slags spennende duppeditter mennene blir sjarmert i senk med? Tør nesten ikke komme med forslag. De har gratis frokost og barnepass. Jeg har ingen barn sa jeg til Linn. Åja, men hvis du nå plutselig skulle ombestemme deg, sa hun. Jaja.

Etter Back 2 Basic timen var jeg dausliten og gikk raskt forbi resepsjonen siden fargen på ansiktet/hotpink topp var vanskelig å adskille, slepte meg inn på bussen, og gledet meg til Catos pizza, is og Grey's. Dette må jo være en god start på et nytt og bedre år?

----------------------------

Lite tilleggsnotat: idet jeg klikker "Publish post" ser jeg i hvitøyet ordet trening, men det er ikke jeg som har skrevet det. Går tilbake og finner ut av at Google Ads har skimmet posten min, sjekket for ord og uttrykk som er nevnt en del ganger og vært så snille og hyggelige at de har funnet reklamer jeg kanskje kunne vært interessert i.

Sneaky, little bastards.

Ungdomsskolen

I år er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Som en forskremt liten jente med verden for mine føtter, et middelmådig karakterkort, men med S i baking, med noen skikkelig gode venner og en haug jeg ikke kunne fordra. Det var ungdomsskolen. Og ikveld er det reunion. Hjælp!

Jeg startet på Ringstabekk Ungdomsskole i Bærum, var nabo med Kristine og vi var som Knoll og Tott. Har aldri bakt så mange sjokolademuffins, spist så mye macaroni med ost og ketsjup eller spilt så mye Sega som de to årene på Jar. Vi spilte håndball og vant masse, men det var samtidig et møte med virkeligheten der de beste ble valgt ut og mange ble sittende kamp ut og kamp inn på benken.

Tilbake i Skien og Lunde Ungdomsskole i 10. klasse. Ble lei håndballen, og lagsport ble byttet ut med jazzfunk og dans - med et heller variabelt resultat. Nanbudo, forelskelse, NM og medaljer. Ble plassert i en ny klasse, fikk nye venner. Fransken gikk det så der med, kom så mye an på læreren, og det gjaldt alle fag. Var mye med Marielle og Marte og "jentekvelder" på Åfoss fikk en ny betydning. Drakk meg full på to øl, 16-års-bursdager og mye sprell. Gruer meg til jeg blir forelder en gang.

I 10. klasse måtte man plutselig ta viktige valg. Hvor skulle man gå på videregående? Brekkeby eller Skien? Musikk, dans og drama eller idrett? Husker et prosjekt vi hadde på vårparten. Ida og meg hadde intervjuet noen folk i et reklamebyrå, for etter fiaskoen av en arbeidsuke på Grand Hotell hadde jeg liksom gitt opp turistnæringen. Nå skulle jeg jobbe med PR og media, og kanskje bli journalist?

Den oppdaterte lista på Facebook er ikke akkurat lovende. Jeg kjenner ikke halvparten av de som kommer. Og dette er folk man har gått i klasse med? Rart hvordan noen påvirker, mens andre mangler total innflytelse over en, og går i glemmeboka når klokka ringer.

Det blir spennende å se hva folk har gjort i løpet av ti år. Regner med at det har kommet en del barn. Dessverre er noen ikke iblant oss lengre. Sikkert noen som har sittet inne, jeg har flere forslag til kandidater. Mange har studert mye. Mange har reist. Gi folk 10 år og spør dem hva de ønsker å gjøre med dem. Møt dem igjen i 2019 og se hvem som har gjort hva.

Jeg har en plan!

Eitsj tu åoh

Da var jeg tilbake i Norge. Har aldri vært så nærme på å miste flyet (Alexander forlot landet med nøkkelen til rommet mitt der passet lå), har aldri opplevd så mye turbulens ("Dette er kapteinen, vi opplever vertikale vinder, cabin crew, please be seated immediately"), har aldri mistet all bagasje før (forlot dermed Gardermoen med tursekk og kamerabag etter seks uker på farten), og har aldri kommet hjem til et så ensomt hus før (måtte rote frem nøkkelen fra en mørk garasje og ingen som svarte da jeg ringte på). Trist.

Så, hva skal man så ta seg til i Norge en kald, trist høstdag? Man kan dra på jobb. Det gjorde jeg både igår og idag, og det var veldig hyggelig å se alle igjen. Man kan terrorisere SAS sitt servicekontor og spørre for ørtende gang om hvor bagasjen blir av. Det gjorde jeg i hele går bare for å få vite at bagasjen hadde landet, men var ikke klarert enda. Hva pokkern skal de klarere? Dulce de lechen til Milla? Rødvinene? Fire par nye sko? Angrer forresten på at jeg ikke kjøpte kvota på vei ut av tollen og, når jeg og bagasjen min forlater flyplassen på ulike tidspunkt må det da være andre regler for antall flasker vin man kan ta med? Nå ja, vinen kom trygt frem, men burken med dulce de leche til kontoret knuste, så jeg har brukt kvelden på å vaske karamellsaus bort fra innsiden av ryggsekken. Diiiigg.

Man kan også gå på kino. Savner Cinema Nova i Australia der man hver mandag før klokken 16.00 kunne se filmer fra sør for $4. Så kunne man kjøpe en pose med hvitsjokoladetrukne jordbær for $3,50 og så kunne man ha en skikkelig godmandag for under 50 kroner. Det var tider det! Men jeg gikk da på Film Fra Sør alene i mangel på folk som kunne være med, men møtte Nina fra Changemaker i døra og slapp å sitte der helt Vivi Venneløs alikevel. Selv om det egentlig ikke hadde gjort noe.

Filmen het Blue Gold og handlet om vann (minn meg på å ikke kjøpe Nestlé produkter eller Coca Cola ever again), og retten til vann. Jeg kjøper aldri stille vann på flaske (heller ikke i utlandet hvis det er ok å drikke springvannet), og synes det er helt vannvittig med folk som bøtter i seg tre halvliterskjøpeflasker i løpet av en treningstime for så å pælme alle flaskene i søpla istedenfor å ta med en av de til påfyll til neste time. Megafy! Tenker på Blekkulf og miljøagentene og digger "ikke sinna, bare veldig veldig skuffet reklamene på tv." Ja til kortreist mat og kortreist vann! Særlig når jeg ellers er ganske så lite kortreist.

Siden det var åpningsdag på Film Fra Sør var det lagt opp til debatt etterpå med forfatteren av boken som filmen er basert på, og da jeg stod ute i foajéen og ventet etterpå kom debattlederen løpende hesblesende bort til jenta i kiosken.

"Debattantene nekter å drikke flaskevannet vi har stilt frem, har du en mugge med springvann?"

Lenge leve idealistene!

En kamp mot hverdagsmachoen?

La meg starte dette innlegget med å si heia til alle kvinner. Heia til kvinner i styrer, i lederstillinger, i statsministerstoler, på catwalken, i Casa Rosada, på Nobelprisutdelinger, på kjøkkenet, i senga, på dansegulvet, kvinner generelt. Etter seks uker i et land som er utpreget macho, i en verdensdel som er utpreget macho, begynner jeg snart å glede meg til å komme hjem til Norge der jeg kan gå usminket og bakfull i joggebukse til butikken en søndag uten å vekke oppmerksomhet, der politiet holder kjeft og utstyret på plass, og der man ikke alltid trenger å stikke seg ut som en høy, blond jente.

Jeg anser meg selv som en rødstrømpe og hykler light. Jeg kjemper for kvinners sak, men blir allikevel glad hvis du åpner døren. Jeg synes det er greit at du betaler for middagen, men da vil jeg betale for desserten, og jeg er en sucker for chick flicks, spesielt de med Hugh Grant i. Jeg skjønner at det er et biologisk forhold mellom kvinner og menn som jeg ikke kan endre på, men jeg blir sur hvis du forteller meg at jeg har mine begrensninger. La meg ihvertfall prøve. Jeg blir sinna på menn som tror de kan "get some," helt uten videre, men jeg flørter selv, om jeg har lyst (jeg har lov!).

Her i Argentina blir man daglig utfordret som kvinne, og jeg gjør mitt beste for å holde stand. Argentinske Christian sa under utformingen av feltarbeidet mitt at "we look at women as a pair of tits," og den setningen henger igjen når jeg prøver å forstå tenåringsmødrene, deres kjærester og valgmuligheter her i livet. Spansklærer Jørgen spurte meg etter det ørtende taxisjåførfrieriet om jeg ikke egentlig likte denne oppmerksomheten, da slike ting vel aldri skjer i Norge, men jeg må allikevel si at jeg synes respekt er viktigere, og hvis man ikke blir respektert kan det være det samme om du liker det du ser på.

En av Kulturstudiers seminarlærere i León har skrevet dette om machismo i Nicaragua og på Cuba, og jeg synes det var en herlig beskrivelse av hvordan noe så normalt som en joggetur (i Norge!) kan skape bakgrunn til sosialantropologiske studier i det du drar med deg joggeskoene og treningsbuksa til utlandet.

1. mars 2004 ble "enkeltmannsforetak" endret til det kjønnsnøytrale "enkeltpersonsforetak." Jeg har fem år etter derfor ikke dårlig samvittighet når jeg retter (eller opplyser) noen om det kjønnsnøytrale, korrekte ordet, men skjønner at noen mannebein kan bli irritert og klage over denne nesten diskrimineringen mot menn. Jaja, tenker jeg. 2000 år den ene veien, det får gå 2000 år den andre veien og. Og så får jeg en e-post fra HiO der de sier at alle studentene skal få ny adresse. Og så gir de et eksempel.


Og så måtte jeg bare le.

Vernissage og besøk i Buenos Aires

Jeg liker aller best å reise med folk. Jeg liker å reise, men det å ha noen der hjemme i ettertid til å kunne mimre med er helt uvurderlig. Astrid, Shabana og Trude fra Australia, Kristin, Sara, TC og Veronika fra Guatemala, Kari og Sigbjørn fra Cape Town, Cristina og Marco fra en haug med familieturer, generelt sett andre folk som opplever omtrent det samme som deg og som du kan gjenleve stundene med senere - det er fint å ha!

Nå har jeg vært så heldig og ikke bare fått en, men to venner på besøk i Buenos Aires. Supre Solfrid som også ble med til Vietnam i 2008 og Alexander. De kom idag morges med et Air France fly, og jeg gleder meg til å oppleve ting sammen med dem i ukene fremover.

Med tanke på at Buenos Aires er en by som aldri sover var det selvfølgelig ikke et alternativ å la jetlagen ta overhånd, og de har begge holdt ut som helter i hele dag. Alexander er her på en konferanse med jobb, og da han måtte på åpningsseremonien tilbød jeg meg å følge med, om ikke annet som spansktolk og accesorie.

Alexander mener jeg burde komme meg bort fra sosialantropologitøvet og få meg en ordentlig jobb innenfor journalistikken igjen, men noe av det som fascinerer meg med sosialantropologer er deres herlige evne til bare å observere, og det er nettopp denne egenskapen jeg prøver å benytte meg av i sammenhenger der jeg a) ikke passer inn, b) ikke har noe behov for å være, eller c) der folk oppfører seg interessant (selv om det skal det sies at jeg passet veldig godt inn på det hippe utestedet med my little black dress og pretty black shoes...).

Uansett, det å spise kanapéer og drikke gratis vin er noe man egentlig aldri bør takke nei til, selv om vi fort fant ut at dessertkanapéene slo middagskanapéene glatt, så det ble bra ubalanse i matinntaket. Nå ja, det er ikke hver dag man står og ser Nigel Holmes bli hedret og æret for lang og tro tjeneste i designens verden. Jeg synes uansett det er spennende å se mennesker dypt engasjert i ting jeg ikke kunne brydd meg døyt om (selv om avisdesign intresserer meg til en hvis grad), men hvordan megareligiøse, megafanatiske eller megaetellerannet mennesker oppfører seg når de er i nærheten av og i samspill med andre som er like hekta på noe som dem selv, det er direkte festlig.

En av vinnerne for best newspaper design hadde stalket ut Alexander og stod klar med trofeet i handa for å hilse på han. Akkurat i samme øyeblikk hadde han tatt en megabit av sin sjette dessertkanapée og stod med dulce de leche og marengs til langt oppover ørene, så dama snudde i siste sekund for å unngå et kleint dessertøyeblikk og gikk videre.

Det er merkelig hvem man møter på og hvilke muligheter som blir noe av her i livet. Så Alexander styrtet glasset med rødvin i en slurk, og så gikk vi. For å lete etter nye muligheter etter neste sving.

Frieri

Jeg har i det siste fått høre at jeg er mer negativ enn jeg pleide å være. Mer skeptisk til verden. Mer sinna på urettferdigheten og klarer ikke helt gi slipp på det vonde jeg leser i avisene og ser på tv (og i virkeligheten), når jeg egentlig bare bør nyte sølvskjetilværelsen jeg har fått servert på fat. Vel, la meg si en ting: jeg er lykkelig. Jeg har hatt flere genuine lykkeøyeblikk i løpet av de siste ukene enn det jeg har hatt på lenge, øyeblikk der jeg føler at jeg nesten letter, at verden er god, at folk er fantastiske og at jeg egentlig er jævlig heldig. Estoy feliz. Enkelt og greit.

Og Buenos Aires, til tross for fattigdommen, tenåringsmødrene, hundebæsjen som folk ikke gidder å plukke opp, bråket om natten, falske penger, falske billetter og rødvin som gir en heidundranes hangover, er en helt utrolig by, og jeg har absolutt ikke noe lyst til å reise herifra.

En av grunnene er at mennesker gjør meg glad. Glade mennesker gjør meg ekstra glad, og her er det så mange glade mennesker. Dro på fotballkamp mellom Boca Juniors og Godoy Cruz, satt mitt i supportergjengen og koste meg glugg ihjæl. Lærte masse flotte argentinske gloser og vet nå akkurat hva jeg skal si når noen slenger slibrige kommentarer på gata. Tror egentlig ikke jeg tør å rope noe tilbake, men nå vet jeg ihvertfall hva jeg kunne ha sagt om jeg ville. Før kampen ble det sendt rundt gamle aviser så folk kunne lage litt god gammeldags hjemmelagd konfetti og da Boca scorte danset hele stadion og slang mikroskopiske biter av gårdsdagens nyheter opp i lufta. Det var stemning til å ta og føle på, og det var stemning til å bli skikkelig glad av.


Spansken går bedre og bedre for hver dag, og jeg øver med alle jeg har muligheten til. Da jeg har lovet mamma å ta taxi fremfor å gå hjem alene nattestid blir det en del taxi på meg, og disse taxisjåførene er evig kilde til prating, sludring og direkte vrøvl. For å vise dem at jeg vet hvor jeg skal og at de ikke trenger å ta meg med på zikkzakkturer byen rundt pleier jeg å være selvsikker og tydelig si hvor jeg skal og prate litt om været på spansk. Så spør de ofte hvor jeg er fra og jeg sier Norge, men at jeg nå bor her i Buenos Aires. Så spør de litt om Norge og så spør de om jeg vil gifte meg med dem. Jeg må alltid le av deres herlige mangel på diskresjon og forteller om min store, sterke, liksomkjæreste som jeg bor sammen med i San Telmo, men de slutter nå allikevel alltid turen med å si at hvis det skulle bli slutt så er det bare å ringe Radiotaxi, så kommer de og henter meg.

Alle disse frieriene er tydeligvis inspirert av en annen hobby ganske mange av de lokale har. Klining. Masse par. Masse kyss. Munn mot munn. Lenge. I parken eller på kino er selvfølgelig greit, men her står folk og råkliner i rulletrappen, på t-banen eller mens de venter på å betale for matvarene. Folk er ikke redde for å vise følelser, intimsoner sprenges når normen er å kysse alle du møter på kinnet, og de liker tydeligvis innmari godt å kline. Det gjør forresten jeg og. Jeg syklet hjem fra jobb til St. Hanshaugen en gang i sommer, og i Kubaparken satt det et par og klinte. Folk som gikk forbi stanset opp og kikket litt skeptisk på dem, men jeg bare smilte. Så fantastisk bra å gjøre noe sånt! Det kom en fyr syklende mot meg og da jeg møtte blikket hans og han smilet mitt nikket vi bare samtykkende for vi visste at om vi hadde hatt sjansen hadde det vært en av oss som hadde sittet der og kost oss.

Man må gripe dagen mens man har den, slutte å sutre over at man er kald på tærne eller at det mangler speil på soverommet (som studentene våre som bor her gjør. Shame on them!). Man må gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt her i livet (og de siste dagene har jeg møtt noen unge jenter som har fått noen ganske dårlige kort). Igår satt vi i parken, så på parene som koste seg rundt oss og spilte president. Da bomsen snudde en 5'er, tre 7'ere og et par i knekt til en bra hånd og ble president på første forsøk måtte jeg smile, for den som ikke prøver kommer ihvertfall ingen vei.