Poff, og klokken er syv

Jeg står i den klamme ettermiddagssolen på togstasjonen i Antibes og svetter. Jeg føler meg ikke det minste som kjendisene som har ferieboliger og ferieyachter i nabolaget, men er rød i toppen fordi jeg hadde på meg alt for mye klær da jeg dro fra Genève. Det regnet og var kaldt i Genève. Det blir ikke noe bedre av at kvinnen som går forbi meg er uforskammet perfekt på alle måter. Hun er slank, men ikke runwaytynn, hun er brun uten den påtatte nyansen av oransje. Hun har tydelige leggmuskler, men mer som et dådyr enn som David Beckham og den hvite luftige sommerkjolen overlater akkurat nok til fantasien at man ikke kan kalle det slutty påkledd. Jeg ser rundt meg for å se om ikke resten av perrongen er like betatt av dette prakteksemplaret av en kvinne som jeg selv tydelig er, men de – også mennene – virker heller likegyldige. Det tar et sekund eller to før jeg innser hvorfor, jeg er i Frankrike, små kvinner og yndige Amelies hjemland, der det meste, selv det å headbutte motstanderen under VM-finalen fremstår som den største naturlighet. Der de spiser pain au chocolat til frokost, men gjennomsnittsstørrelsen allikevel er 34. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

Etter en fantastisk tur til Zürich forrige uke hadde jeg store forventninger til langhelgen i Juan Les Pins, og i motsetning til Frankrikes prestasjoner i fotball-VM (både årets og forrige), innfridde disse. Veivende med norske flagg kom Astrids lille familie kjørende og jeg var klar til å nyte noen sommerdager til langs den franske riviera. Vi startet kvelden med et glass rosa sjampis på verandaen, og morsomt nok virket det som om hele nabolaget poppet sprudlevannet akkurat da, små poff hørtes fra verandaene i alle etasjer. Mon Dieu, mon Dieu. Jeg har mye å lære.

I tillegg til sjampagne og høy hummerføring (både bilen og sjømaten), kan det neves at garasjeannlegget til Astrid er mer bevoktet enn inngangspartiet (man parkerer jo ikke Ferrarien i stua). Det er generelt nok av penger på rivieraen, men sammenlignet med den overprisede sveitserfrancen jeg har måttet forholde meg til de siste dagene var det faktisk ikke så gærent, og siste dagen bega vi oss ut på en liten shoppingtur. På den lille hovedgaten virket folk ekstra hyggelige denne søndag morgenen og damen i den første butikken fikk likegjerne stylet Astrid så hun skinte om kapp med både Jolie og Holmes, damer som ofte frekventerer strøket iført mørke solbriller og med bodyguarden på slep. Lille Theodor var nok instruert til si ifra når kredittgrensen var nådd og etter butikk nummer fire hadde vi lite annet valg enn å returnere til leiligheten. Der ble jeg møtt av en overdådig lunsj, «Lunsjen er det viktigste måltidet til franskmennene,» sa Astrid, og jeg stemte gledelig i. Med tre sjokoladebrød og mye annet godt innabords i løpet av helgen er buksesmekken i klem og jeg skjønner ikke helt hvordan de franske damene får det til. Tydeligvis har jeg mye å lære.