Masteroppgaven på fem minutter

Siden Marco introduserte meg for Raske Menn en gang tidlig på 2000-tallet har jeg vært ustyrtlig fascinert av deres Verdenshistorie på 5 minutter. Synes det er herlig at noe så komplisert egentlig kan brekkes ned til mindre komponenter der hovedpoengene (Thor Heyerdahl?) trekkes ut og sitter igjen. Tenk om Raske Menn kunne fått ansvaret for all historiepugging på ungdomsskolen, for algebra og gangetabellen, for ikke å snakke om ekle verbbøyninger i fransk. Tror nesten det hadde blitt enkelt da.

Uansett, de siste par årene har jeg etter en lang og tung eksamensleseperiode funnet det befriende å dekontekstualisere pensum og prøve å gi mulige lesere et overblikk over det jeg holder på med. Jeg sa ikke at det nødvendigvis er gørrspennende for deg, men det har hjulpet meg, særlig da jeg i SANT1100 faktisk kom opp i Oceaniaantropologi og kunne lire av meg siste avsnittet i dette innlegget, som om det var noe jeg hadde øvd på hele semesteret.

Så, for å prøve å gjøre det samme med den hittil største eksamen jeg har hatt hittil får du herved min masteroppgave på fem minutter:

Masteroppgaven fikk grobunn jula 2008. Jeg skulle levere research proposal og hadde fortsatt ikke funnet noe tema, og på vei ut døra spurte jeg en kollega om han hadde noen forslag. Joa, det hadde han. Noen av hans kollegaer igjen, i Buenos Aires fortalte at det var et skikkelig problem med tenåringsgraviditet, og om jeg ikke ville undersøke det nærmere. Joa, det ville jeg, og som Thor Heyerdahl satte jeg i august 2009 meg på et Lufthansafly og tok turen over dammen til biffens og tangoens hovedstad – Buenos Aires.

Buenos Aires var alt jeg kunne ønske og mer til, og etter å ha spist meg god og mett på blodige biffer, Malbec og Ducle De Leche bar turen ut til mindre priviligerte områder, der jeg fikk passet påskrevet og øynene opp. Seks vakre, nydelige tenåringsjenter er blitt mitt forskningsprosjekt på hvorfor tenåringsgraviditet er så vanlig. Hvorfor de blir knocked up og hva de tenker å gjøre med situasjonen når de en dag blir store.

Etter timer med intervjuer på spansk, masse klemmer og kyss på kinnet bar det etter en turbulent flytur hjem til Norge med mye mental bagasje. Denne bagasjen skulle pakkes ut, og jeg fikk nok en gang den bittersøte erfaring at selv om journalister kanskje skriver fort og gæli er de opplært til først å gjøre dette rett før deadline, dvs jeg har levd i et konstant avstandsforhold til oppgaven, bortsett fra rett før innlevering av et kapittel hvor det har blitt en hektisk affære og resultatet har sett ut som noe du sitter igjen med etter en dårlig skilsmisse.

Med tre halvferdige kapitler og under fem uker igjen begynner journalistgenet plutselig å trå frem og jeg skriver så blekket spruter, men vet ikke alltid om hva. Fantastiske Trude, aka korrekturleser har flere ganger kommentert ”hva betyr det?” eller ”hva mener du der?” og når jeg ikke selv skjønner hva jeg mener er det vel ganske påpasselig å stryke det? For teorien har vært noe herk, og metoden skjønte jeg så vidt selv (jfr methodology and research methods), og analysen min som faktisk var gøy å jobbe med mangler totalt diskusjon eller teori (jfr teori = herk). Så hva blir det av oppgaven da? Hva har jeg funnet ut av?

Nå ja, en setning som jeg raskt lærte, og har innkorporert inntil flere steder er at dette er en ”small scale study” som ikke kan bli ”generalized to the broader Argentine context”, det vil på godt norsk si at det jeg har funnet ut av er og blir relevant i min bittelille case study. Men, det jeg har funnet ut av er faktisk ganske interessant. Jentene er ikke gravide pga mangel på prevensjon eller abort, men på grunn av mangel på kjærlighet og et ønske om at noen elsker dem ubetinget og for evig. Det er et enormt kompleks problem som mange i Norge kanskje tar for gitt der vi blir dyttet inn i 15-20 år med utdanning (hjelpes meg). Og bare fordi jeg nørder og synes en master i utvikling og utdanning er sykt givende, skal man ikke se bort ifra at jentene med småbarn på armen finner en mening med livene sine de og.