Det var hyggelig på biblioteket, her kunne man slappe av. Jeg holdt meg lenge i barne- og ungdomsavdelingen. Mamma ville at jeg skulle lese Hamsun og Hemingway, jeg syntes det var mer spennende med ungdomsdramaer, om kjærlighet, sorg og lengsel. Ikke at de to kategoriene nødvendigvis er uforenelige.
Da jeg var liten, før internettets tid, var en av favorittbøkene mine Minou alene i Paris. Den handler om katten Minou som mister matmoren sin og tusler rundt alene i Paris. Den er egentlig ganske trist, men jeg mener å huske at den ender godt, og vi var så glade i den boken at katten vår selvfølgelig også skulle hete Minou. De siste par årene har jeg begynt å lese mer voksenlitteratur, men jeg sliter fortsatt med bøker som ikke umiddelbart griper meg. Som for eksempel pensumbøka i miljørett. Da er trikset å ta med boken som eneste lesestoff så kommer man igjennom det til slutt. Ellers synes jeg Knausgård har vært litt for poppis til at jeg har giddet å slenge meg på den bølgen. Inntil igår. Jeg glemte miljørettspensumboka hjemme i Nyon, og da Turid lurte på om jeg ville låne bok 5 i serien om hans kamp, mot at jeg passer på at mursteinen blir fraktet til Norge før eller senere slo jeg til. Jeg vet ikke helt om jeg liker det jeg leser enda. Sidene vendes i hurtig tempo, men jeg skjønner ikke helt det ville og gale med den helt enda. Kunne like gjerne vært Saabye-Christensen. Knausgård tusler rundt i Bergen og drikker øl på Opera, men foreløpig er det ikke nok intrikate hemmeligheter og intime detaljer til at jeg synes det har vært verdt all spalteplassen i Dagbladet. Kanskje jeg bare har begynt på feil bok?
Jeg er på vei til Norge, og måtte mellomlande i Paris. På grunn av EasyJets for sent inkomne fly fløy Norwegian videre uten meg og jeg har overnattet på et lite lugubert hotell uten lys i gangene i Orly. Jeg låste begge dørene til rommet og satte kofferten foran døra, men ingen prøvde å bryte seg inn i løpet av natten. Jeg kom alt for tidlig til flyplassen idag morges og satte meg på en tralle midt i avgangshallen og fortsatte Min Kamp. Hans kamp.
Nå driver EasyJet sitt personale og har det moro med passasjerer som er seint ute. Stewardessen ser folk komme løpende fra langt unna og begynner samtidig en nedtelling – 10 – 9 – 8 – 7...noe som igangsetter en spurt uten like gjennom tax-freen, så sjampagneflasker og souvenirfigurer av Eiffel-tårnet skvetter til side, til alle andre passasjerer med god tid sin store fornøyelse.
Og det er ikke så gærent å sitte her og vente på flyet. Jeg er jo tross alt ikke alene. Det er meg og Knausgård. I Paris.
