Norway Cup, ja

Da var det den tiden av året igjen. Ekebergsletta fylles med hostende, harkende influensasyk ungdom, småjenter som kliner på seg for mye mascara og stæsj på leppene i håp om å finne noen ordentlige å kline med, soldater som hedres, kjendiser som sliter med å definere offsideregler - i det hele tatt en folkefest uten like. De som kjenner meg vet fra tidligere at fotball ikke nødvendigvis er det jeg bruker hver tirsdagsettermiddag på, men allikevel blir jeg stadig fascinert av spillerne, målene, kampene og sporten i seg selv. Denne fascinasjonen ble ikke mindre da jeg overhørte følgende samtale mellom far og sønn på bussen til Ekeberg.

Sønn (overivrig til kompisen og moren hans): Dette laget er bare helt sjuukt assåå, og de vinner ALLTID! ALLTID assåå! Ingen kan slå dem. INGEN!

Far (nikker overensstemmende): dette laget er bare helt sjuukt assåå, helt sant. I enellerannen cup spilte de åtte kamper, scorte 80 mål og slapp bare inn fire. Det er lagspill assåå!

Sønn: Joa, men de har jo to sjuuke spillere assåå, en som er kjempehøy, assåå, helt superhøy også en som er nesten like høy og like tjukk, assåå. Det er ingen som kommer forbi de to, de kunne spilt hele kampen aleine assåå.

Far: Jo, men det er jo lagspill, og det er et bra lag, assåå.

Sønn: Alle taper mot dem, vi tapte med ti mål, selv om vi vinner masse (refererer til gårdsdagens kamp der Sagene Lillerputter slo noen andre Lilleputter 17-5). Jeg scorte sju mål, assåå.

Far: Dessverre hadde de ikke penger og deltar ikke på årets cup. Flaks for oss, assåå.

Sønn: Ja, viss ikke hadde de vunni hele cupen. Helt sikkert assåå.

Far: Jentelaget er også knallbra, kom til finalen i fjortårets cup.

Sønn: Ja, de er flinke assåå.

Far: Men så kommer de fra Eid da. Lita bygd. Ikke så mye å gjøre. Bare spille fotball eller gå på skole.

Sønn: Ja, det finnes ikke noe annet å gjøre der visst.

Ok, tenker jeg da. Da får jeg bare være fornøyd med min ikke-fotballspillende-vakre-urbane-hippe-bytilværelse-der-jeg-heldigvis-har-alternativer-til-svette-fotballtrøyer-og-vabler-på-tærna.

God cup!

Sykkelanarki

En fantastisk uke i Danmark ble igår avsluttet med en liten sykkeltur fra Sanne som bor ved siden av Tivoli til familien min som bor i Lyngby. Ifølge Google Maps som stadig spiser av Gule Siders brukerandel når det gjelder kartsøk (nope, har fortsatt ikke GPS på iPod'en), skulle dette være en frisk torsdagstur på kjappe 13 kilometer rett bortover, men på grunn av et spontant anfall av dysleksi samt et byggestilas som skygget for gateskiltet "Fredriksborgvejen", fortsatte jeg glad og fornøyd utover "Fredriksundsvejen", doblet lengden på sykkelturen og resulterte i en kombinert euforisk og utmattet sinnstemning da jeg endelig fant frem til slutt.

Danmark er helt utrolig på sykkelstier og til tross for manglende skilting enkelte steder er jeg dypt imponert over en helt egen infrastruktur med trafikklys og veibaner for syklister. I Norge vil jeg påstå vi har et tilnærmet sykkelanarki og alle sykler overalt, bortsett fra på trikkeskinnene, for her gjelder den sterkestes rett og jeg vet hvem som er sterkest av meg og trikken. Fra Nordberg til jobb har jeg fem kilometer, hvorav snaue halvannen er forsiktig stiplet og merket med en sykkel. Men bryr bilene seg om dette? Nei, bilistfjolsene ser gladelig på denne "sykkelstien" som en ekstra parkeringsmulighet i en hektisk hverdag, og syklistene blir presset ut i veibanen der de må unngå soccer mums i SUVs og 34-bussen til Tåsen. Guatemala Elin som nå har blitt Rødt Elin skriver her om hvordan skikkelige sykkelveier er hennes nye kampsak, og jeg må bare si HEIA SYKKELSTIER! Selv om jeg ikke kommer til å stemme Rødt, kan man alltids reklamere for gode kampsaker.

Men, tilbake til turen. Da jeg et godt stykke utover Fredrikssundsvej sjekket busskartet og innså at bussene langs denne vejen går til Ballerup, ikke Lyngby begynte jeg å skjønne at jeg burde ha svingt til høyre et sted. Jeg venter på dame som kommer gående på sykkel kommer forbi og spør henne hvordan jeg kommer meg til Lyngby. "LYNGBY?? Nej, det er altså bare langt vek."

Ok, takk, det visste jeg, hvordan kommer jeg meg dit er vel heller spørsmålet? Dame nummer to som er på torsdagstrim i det jeg roter meg bortover parkanlegget ved Thingbjerg sier at en bytulling som meg bør komme meg tilbake på hovedvejen, for disse småstiene i området kommer jeg ikke til å klare å finne ut av.

Nei, vel, let me be the judge of that - ok, hvor skal jeg nå? Måtte innrømme nesten defeat og stå av sykkelen og be damen i en indersjappe om et kart. Dette hadde hun ikke, men jeg fikk låne internett og printe ut kart, og da så jeg da håp, bare syv kilometer fra målet!

Vel, det hjelper ikke at man har problemer med å finne ut av hvilken vei kartet skal snus, og selv om afrogutten prøvde å hjelpe sendte han meg på en rundtur i Københavns suburbia der jeg endte opp der jeg startet.

Siste vennlige hjelper var en eldre mann på noen og seksti. Han satt med sykkelen sin på en benk og smilte over mitt lettere forfjamsede uttrykk og ville peking på kartet. Så sendte han meg nedover en skogssti der jeg endelig kunne identifisere motorveien og dermed følge den som en ledende blodåre frem til målet.

Jeg kom veltende inn i gården til kusinen min, nærmest datt av sykkelen og måtte lene meg mot veggen for å holde balansen.

Hun stirret litt rart på meg der hun stod i en nydelig mørerosa kjola, som ansiktsfargen min matchet perfekt og spurte "Har du syklet helt fra Norge?"

Ja, det føltes ihvertfall sånn.