Sykkelanarki

En fantastisk uke i Danmark ble igår avsluttet med en liten sykkeltur fra Sanne som bor ved siden av Tivoli til familien min som bor i Lyngby. Ifølge Google Maps som stadig spiser av Gule Siders brukerandel når det gjelder kartsøk (nope, har fortsatt ikke GPS på iPod'en), skulle dette være en frisk torsdagstur på kjappe 13 kilometer rett bortover, men på grunn av et spontant anfall av dysleksi samt et byggestilas som skygget for gateskiltet "Fredriksborgvejen", fortsatte jeg glad og fornøyd utover "Fredriksundsvejen", doblet lengden på sykkelturen og resulterte i en kombinert euforisk og utmattet sinnstemning da jeg endelig fant frem til slutt.

Danmark er helt utrolig på sykkelstier og til tross for manglende skilting enkelte steder er jeg dypt imponert over en helt egen infrastruktur med trafikklys og veibaner for syklister. I Norge vil jeg påstå vi har et tilnærmet sykkelanarki og alle sykler overalt, bortsett fra på trikkeskinnene, for her gjelder den sterkestes rett og jeg vet hvem som er sterkest av meg og trikken. Fra Nordberg til jobb har jeg fem kilometer, hvorav snaue halvannen er forsiktig stiplet og merket med en sykkel. Men bryr bilene seg om dette? Nei, bilistfjolsene ser gladelig på denne "sykkelstien" som en ekstra parkeringsmulighet i en hektisk hverdag, og syklistene blir presset ut i veibanen der de må unngå soccer mums i SUVs og 34-bussen til Tåsen. Guatemala Elin som nå har blitt Rødt Elin skriver her om hvordan skikkelige sykkelveier er hennes nye kampsak, og jeg må bare si HEIA SYKKELSTIER! Selv om jeg ikke kommer til å stemme Rødt, kan man alltids reklamere for gode kampsaker.

Men, tilbake til turen. Da jeg et godt stykke utover Fredrikssundsvej sjekket busskartet og innså at bussene langs denne vejen går til Ballerup, ikke Lyngby begynte jeg å skjønne at jeg burde ha svingt til høyre et sted. Jeg venter på dame som kommer gående på sykkel kommer forbi og spør henne hvordan jeg kommer meg til Lyngby. "LYNGBY?? Nej, det er altså bare langt vek."

Ok, takk, det visste jeg, hvordan kommer jeg meg dit er vel heller spørsmålet? Dame nummer to som er på torsdagstrim i det jeg roter meg bortover parkanlegget ved Thingbjerg sier at en bytulling som meg bør komme meg tilbake på hovedvejen, for disse småstiene i området kommer jeg ikke til å klare å finne ut av.

Nei, vel, let me be the judge of that - ok, hvor skal jeg nå? Måtte innrømme nesten defeat og stå av sykkelen og be damen i en indersjappe om et kart. Dette hadde hun ikke, men jeg fikk låne internett og printe ut kart, og da så jeg da håp, bare syv kilometer fra målet!

Vel, det hjelper ikke at man har problemer med å finne ut av hvilken vei kartet skal snus, og selv om afrogutten prøvde å hjelpe sendte han meg på en rundtur i Københavns suburbia der jeg endte opp der jeg startet.

Siste vennlige hjelper var en eldre mann på noen og seksti. Han satt med sykkelen sin på en benk og smilte over mitt lettere forfjamsede uttrykk og ville peking på kartet. Så sendte han meg nedover en skogssti der jeg endelig kunne identifisere motorveien og dermed følge den som en ledende blodåre frem til målet.

Jeg kom veltende inn i gården til kusinen min, nærmest datt av sykkelen og måtte lene meg mot veggen for å holde balansen.

Hun stirret litt rart på meg der hun stod i en nydelig mørerosa kjola, som ansiktsfargen min matchet perfekt og spurte "Har du syklet helt fra Norge?"

Ja, det føltes ihvertfall sånn.