Hvis Northug hadde vært en rosablogger

Under en særdeles hyggelig fredagspils forrige uke endte vi opp med å diskutere blogging. Norges første Bloggawards som hadde gått av stabelen noen dager i forveien var selvfølgelig knaggen de fleste hang samtaleemnet på, men det kom også frem at noen av oss er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fotballfruer og sinna småjenter med fetish for gratis mascara og rigide treningsrutiner.

Jeg har vært innom mange blogger i mitt liv, og sett min egen utvikle seg fra en mellomamerikansk reiseblogg til en litt mere rotete hva-gjør-jeg-i-oslo-blogg til nå noe som jeg selv, helt upartisk selvfølgelig, mener glimter til med noen gode innlegg innimellom. Dette er ikke nødvendigvis et av dem.

Utfordringen i bloggverdenen er dessverre at det er så mye dårlig, og svært lite skiller seg egentlig fra det du vil finne på en eksponeringshungrig tenåringsjentes åpne Facebookprofil. Du får servert frokost, lunsj og middag (aldri mer enn 1200 kalorier tilsammen), treningstips mot appelsinhud (som 14-åring? You must be friggin kidding me!), siste snapshots fra en eller annen Bik Bok launch (hvor bildene alltid er tatt fra venstre) og i det hele tatt, fullstendig unødvendig informasjon, som fra et journalistisk og samfunnsvitenskapelig synspunkt er fullstendig ubrukelig. Linnea kjefter og smeller uten at man klarer å ta det helt seriøst, men dagens debattinnlegg i Dagbladet er faktisk noe av det bedre jeg har sett både henne - eller andre rosabloggere - skrive. Delvis saklig, nokså godt argumentert og ikke avbrutt av detaljerte bilder av sko, interiør eller halvspiste frokostbord. Jeg blir helt oppgitt, og når den ene rosabloggeren etter den andre går nedover samme lyserosa paljettpyntede vei mot evigheten, og ingen klare å tenke nytt eller spennende, bortsett fra kanskje Flike Piker, som da egentlig bare var én veldig flink pike, men så skrev ikke hun om mote heller, er ikke det så rart.

- minMote ønsker i samarbeid med Vixen Magazine å sette fokus på unge norske og utenlandske bloggtalenter med prisutdelingen Blog Awards. Vi mener det er viktig med en prisutdeling som anerkjenner innsats og kreativitet blant både nye og mer etablerte bloggere.

Bloggawards har vært debattert av de både i og utenfor verdensvevsfæren, og flere har lurt på hvorfor ikke deres blogg ble nominert. Det interessante, eventuelt tragiske, her er at ingen setter større spørsmål ved kategoriene i Blogawards?! Jeg hadde forventet meg at en inspirasjonsblogg eller en fotoblogg inneholdt annet enn klær og sminke! Når ble blogging synonymt med mote, litt for dyre sko og gratis sjampo i posten? Hva skjedde med Fritt Ords stipendmottakere? Den dagen en av dem er rosablogger skal jeg begynne å linke til dem, for der er det faktisk mye bra, interessant, og for ikke å snakke om samfunnsnyttig.

Under kveldens FBI på NRK satt eksperter fra Datatilsynet og svarte på spørsmål på en nettdebatt. Spørsmål som "Når kan jeg begynne å blogge?" og "Må jeg spørre foreldrene mine om lov?" florerte til både min egen, og tydeligvis ekspertenes forunding. Det hørtes nesten ut som om blogging var noe ulovlig, ukjent, eller skummelt, nesten som sex. "Gjør det vondt første gang jeg blogger?"

Blogging er hverken ulovlig eller skummelt, men sunt nettvett er viktig, og for min egen del, hvis jeg skal gidde å lese det andre skriver - innhold. På en måte er det en utrolig flott bragd, å ha 60 000 daglige lesere hvorav flesteparten forguder deg, der det du sier er lov, dine handlinger er makt og det lille av kritikk som kommer er stappfull av skrivefeil og uten sakling argumentasjon det heller. Spørsmålet er da - med en sånn styrke og påvirkningskraft, hvorfor ikke bruke det til the greater good? Hvorfor ikke oppfordre unge og uvitende lesere til å ta trikken oftere, til å ikke godta mobbing, til å bry seg om fremmede, gå på ski i marka, redde verden. Hvorfor ikke være med å spre at fordommer fordummer og at Stella er det nye Norge? Det er sånne ting det står respekt av.

For helt seriøst, jeg driter i hva slags mascara du bruker.

Is i rubben

Da var det den dagen igjen. Ikke dagen julaften kommer på kjerringa, men dagen der Oslos finanselite og utenriksminister stiller opp i Sørkedalen med kondomdress og energigélé på tube, og er klare for årets Holmenkollen skimaraton. I dagesvis har menn med slips løpt inn og ut av rennkontoret og febrilsk forsøkt å bestikke seg til en bedre startpulje, for helt seriøst "Skiforeningens automatiske seeding fikk ikke med seg resultatet fra fjorårets renn, asså." Ok da, kanksje uten den siste "asså'en," men likevel. Langrenn har plutselig blitt sexy, og siden DN ikke har rukket å skrive så mye om Holmenkollmarsjen enda (i motsetning til f.eks. Birken) er dette et renn det fortsatt er mulig å få seg et startnummer til uten å sitte klar millisekundet etter salgstart. Får se hvor lenge det varer.

Uansett, etter en pastamiddag av dimensjoner og en solid frokost trasket Kristin og jeg bortover mot Majorstua tidlig lørdags morgen. Det var stille i gatene, og det var først da vi nærmet oss Frognerseterbanen at man merket at noe var på fære. Testosteronet var til å ta og føle på, og det luktet klister, svette og promp på trikken. Mannfolka (for langdistanen hadde 84 prosent mannlige deltakere) lo nervøst og diskuterte skismøring og snakket om konene som skulle stå i målområdet og heie dem frem de siste meterne etter selv å ha gått "jente-etappen" på 23 kilometer. Noen bemerket at startnummeret burde indikert sivilstatus, og jeg måtte si meg enig, her var det mye sporty gutter.

Kristin ble litt skremt da vi kvelden i forveien hadde snakket om offentlige resultater, men som Christian beroliget oss begge, om han hadde googlet en jente og sett at hun på et tidspunkt hadde gjennomført skimaraton ville det telle positivt - uansett resultat. Og sånn i skisammenheng, vinneren ble en 27-åring fra Kjelsås som hadde smurt Blå extra i bånn og V45 oppå. Milevis fra vår VR50 i tykke kladder som ble smurt på underveis i dokøen, og naturlig nok kom fyren da også i mål innen vi hadde nådd første drikkestasjon. Vinneren av dameklassen var en 22-åring fra Trondheim, så sånn sett må jeg bare si at jeg har gått ut på dato for lengst, har ingen fremtid innenfor norsk konkurranselangrenn, og må bare innse at jeg tar hele greia som en tur.

Og for en tur det var! Jeg kan jo opplyse de 3123 andre løperne som bare spurtet frem uten å se seg rundt at gårsdagen var en fantastisk dag for en skitur med nydelig sol, perfekt temperatur og mye glade folk i marka. At jeg sto og delte ut mini-M&Ms og vingummi på hver eneste uoffisielle drikkestasjon gjorde ikke saken noe værre, og det var rett og slett superhyggelig. Ikke minst takket være Kristins upåklagelig humør og entusiasme (gutter, legg inn aksjer?!), som helt klart hjalp meg over målstreken. Da vi nærmet oss mål så i vårt snitt til å ta innpå to plasser og kom susende inn på arenaen Nordtug, Bjørgen, Kalla og Boit snart skal innta, da med litt flere tilskuere forhåpentligvis.


Og sluttresultatet? Sms'en fra fra Ultimate Sport Service sier 55 kilometer på litt over syv timer. Birkebeineren - gå og ta deg en bolle!