60 dager igjen

Marte har skrevet så fint om våren. Om hvordan asfalten kommer til syne etter mange måneder under snø og slaps. At gradestokken viser røde grader og man kan gå ute uten lue. Jeg er utrolig glad i snø og synes vi har hatt en knallvinter, men iom at kombinasjonen sykkel/snø ikke helt passer sammen gleder jeg meg stort til siste rest med is i Kongleveien forsvinner så jeg kan begynne å dure til jobb med verdens kuleste sykkelhjelm, courtesy of Cristina.

Det er noe spesielt med våren, det er ikke bare krokusene som plutselig begynner å titte frem, lokalavisene som skriver om hvert bidige funn av hestehov eller sola som begynner å skinne før jeg står opp. Det er noe magisk med våren som ymter på, nytt liv, nye sjanser.

15. april er manges store skrekk. Utdanning må velges, muligheter satses på, men i mitt tilfelle er det måneden etter som kommer til å fremtone seg som noe jeg aldri har vært med på før. Jeg husker ifjor da vi var innom lesesalen for å sjekke Facern, smalt litt i dørene og manglet total lesesaletikette. Nå er det plutselig min tur til å sitte her til etter middagstid, skule stygt på de som tar tissepause hvert kvarter, eller de som glemmer å skru av mobilen. Femogtjuetusen ord og minst like mange tanker skal samles i en masteroppgave, og det er 60 dager igjen til deadline. Fast plass på lesesal og tenåringsgraviditet i hue døgnet rundt er realiteten nå.

Har sett noen gamle episoder av Friends, blant annet The One with Joey's Award, og lurer på hva jeg selv kommer til å gjøre etter at oppgaven er innbundet og avlevert i fem eksemplarer. Skrike ut resultatet til tilfeldig forbipasserende? Holde tale i kantina? Euforisk lykke? Hysterisk grining? Likegyldighet? Hat? Ensomhet? Misunnelig på dem som fortsatt studerer?

Marte skriver at våren er ambivalent, for den ender noe bra (vinteren), men byr på et godt alternativ (sommeren). Tror det kommer til å bli litt av den samme følelsen å levere masteren. Det blir en utrolig følelse å ikke ha studier som venter på meg hver eneste dag jeg kommer hjem fra jobb, at det blir slutt på for-sent-meldinger fra biblioteket, fulltidslønn, ingen dårlig samvittighet (som forøvrig ikke kan brukes til noe som helst). Men på den andre siden vet jeg søren meg ikke hva jeg skal ta meg til.

Likestillinga har gått for langt, visst

Første vårdag, altså 1. mars, ble det bestemt at en nordlandsfrøken på knapt fylte 25 år skulle være førstemann ut i nye Holmenkollen. Jeg tror ikke Anette da visste hva slags turmulter hun og førstehoppet hennes skulle skape i idretts-Norge i løpet av de neste 48 timene.

Anette ante fred og ingen fare da hun satte seg på flyet fra Japan igår kveld, men i løpet av jetlagen og transfertiden hadde noen (kollektiv ansvarsfraskrivelse her) klart å sende ikke mindre enn 12 hoppere utfor - to ganger til og med! Så Anette ble ikke nummer 1, hun ble, og la oss håpe hun har lagt igjen overtroen hjemme, nummer 13.

Ja, selvfølgelig måtte bakken testhoppes. Vi vil ikke ha noe "kamikazerenn på onsdag" som en høythengende sjef klarte å si igår. Greit nok, det skjønner jeg, men så la en TESThopper testhoppe, ikke mannen som fortiden innehar verdensrekorden i skiflygning. Må skjønne at sånt blir det presseoppstyr av, særlig når Dagbladet og Scanpix fotografer er invitert.

Så da Anette landet på Gardermoen idag tidlig ble hun møtt av en mediestorm hopp-Norge ikke har sett siden Bredesens herjinger på Lillehammer. Men den knøttlille dama tok det hele med knusende ro og sa at nå var det på tide med en dusj og litt mat, så skulle hun nok være klar.

Og Kollen var klar den. Nydelig vær, gratis inngang og et mediehysteri til å ta og føle på gjorde at mange, mange Osloboere trosset vinterkulda (jepp, tredje vårdag) og stimet oppover de kronglete veiene til Holmenkollen for å se Norges største kvinnelige hopper sette utfor unnarennet. Hun virket smånervøs da hun satt på bommen, men kom seg gode 106,5 meter nedover og strålte som en sol da hun møtte Arne Scheie i bunnen av bakken.

Likestillinga har gått for langt var det noen som påstå, når gutta måtte snikhoppe for å komme først i køen. Nå ja, da ordfører Fabian Stang introduserte Skagen som første hopperen i Holmenkollen var det ikke tvil om at publikum var enige!