Marte har skrevet så fint om våren. Om hvordan asfalten kommer til syne etter mange måneder under snø og slaps. At gradestokken viser røde grader og man kan gå ute uten lue. Jeg er utrolig glad i snø og synes vi har hatt en knallvinter, men iom at kombinasjonen sykkel/snø ikke helt passer sammen gleder jeg meg stort til siste rest med is i Kongleveien forsvinner så jeg kan begynne å dure til jobb med verdens kuleste sykkelhjelm, courtesy of Cristina.
Det er noe spesielt med våren, det er ikke bare krokusene som plutselig begynner å titte frem, lokalavisene som skriver om hvert bidige funn av hestehov eller sola som begynner å skinne før jeg står opp. Det er noe magisk med våren som ymter på, nytt liv, nye sjanser.
15. april er manges store skrekk. Utdanning må velges, muligheter satses på, men i mitt tilfelle er det måneden etter som kommer til å fremtone seg som noe jeg aldri har vært med på før. Jeg husker ifjor da vi var innom lesesalen for å sjekke Facern, smalt litt i dørene og manglet total lesesaletikette. Nå er det plutselig min tur til å sitte her til etter middagstid, skule stygt på de som tar tissepause hvert kvarter, eller de som glemmer å skru av mobilen. Femogtjuetusen ord og minst like mange tanker skal samles i en masteroppgave, og det er 60 dager igjen til deadline. Fast plass på lesesal og tenåringsgraviditet i hue døgnet rundt er realiteten nå.
Har sett noen gamle episoder av Friends, blant annet The One with Joey's Award, og lurer på hva jeg selv kommer til å gjøre etter at oppgaven er innbundet og avlevert i fem eksemplarer. Skrike ut resultatet til tilfeldig forbipasserende? Holde tale i kantina? Euforisk lykke? Hysterisk grining? Likegyldighet? Hat? Ensomhet? Misunnelig på dem som fortsatt studerer?
Marte skriver at våren er ambivalent, for den ender noe bra (vinteren), men byr på et godt alternativ (sommeren). Tror det kommer til å bli litt av den samme følelsen å levere masteren. Det blir en utrolig følelse å ikke ha studier som venter på meg hver eneste dag jeg kommer hjem fra jobb, at det blir slutt på for-sent-meldinger fra biblioteket, fulltidslønn, ingen dårlig samvittighet (som forøvrig ikke kan brukes til noe som helst). Men på den andre siden vet jeg søren meg ikke hva jeg skal ta meg til.
Utsikt fra sykehussengen
9 years ago
2 comments:
Takk for linking og god omtale, Maria. Du holder ut dette. Innleveringen er i mange tilfeller som et vakum, men med din fart så fylles sikkert vakumet fort tenker jeg. Tror ikke du trenger å engste deg for det. Du kommer til å være klar til å leve når 15. mai kommer. Da er det jo snart sommer, med alt det gode det fører med seg av parkliv og gode bøker og øldrikking og solslikking.
Ja, når du frister med så mange digge sommerting, da skal jeg prøve så godt jeg kan, gitt! Håper alt står bra til med deg, kanskje det blir noe joint øldrikking på oss i år?
Post a Comment