O-fag

Den siste uka har startet med frokost i det digge kjøkkenet til mamma. Jeg har drukket te og sett ut på jordene, sett snøen dekke mer og mer av Holtankollen, og gledelig observert Kajsa slåss mot snømennene i hagen. Kajsa vant.

Men etter at Falkum ble forlatt for skog og lang vei til naboene har pappa hatt en tendens til å finne gamle esker som han stadig prakker på meg hver eneste gang jeg er hjemme. "Åpnes etter Australia 04/05," "Åpnes etter Guatemala 06," "Åpnes etter ZA 09." Skjønner nå at foreldre med god lagrinsplass er gull verdt, men nå skal det ryddes i heimen og da er det ut med skrotet mitt.

Det er alltid en liten overraskelse å pakke ut av disse kassene. Jeg har fortsatt ikke lokalisert den med lykketrollene fra 4. klasse, men håper innerst inne at den fortsatt finnes. Derimot har jeg funnet alt fra gamle skolebøker, Hardyguttene, Nancy Drew, masse fantastiske fortellinger av Roald Dahl, gamle brev og bursdagskort, skjell fra fjerne himmelstrøk, prosjektpermer fra Ringstabekk med små lapper fra Kjetil og best av alt - gamle o-fags bøker. O-fag er et fantastisk fag vi som ikke ble født på 90-tallet har hatt muligeten til å oppleve. Det ble erstattet med naturfag, KRL og en drøss med andre snusfornuftige fag, og innen 1999 ble 2000 var faget borte fra Kunnskapsdepartementets pensumlister, men vi som nå bikker mot den klokere siden av 20-tallet får allikevel tårere i øynene og et smil rundt munnen når noen nevner o-faget.

Jeg roter lengre ned i esken og finner Dagbladets Milleniums-magasin (bindestrek fra Dagbladets side, men orddelingsmafiaen begynte kanskje ikke sitt korstog før dette årtusenet?), uansett, jeg har klart å spare på forrige årtusens siste Dagbladet eksemplar, 31. desember 1999. Måtte skjønne det skulle bli journalist av meg likavel.

For ti år siden var det kaostilstander i hermetikkhyllene og politikerne kom med råd som dette for ragnarokket som var forventet da klokka slo tolv:

- Ha en kraftig lommelykt med nytt batteri liggende tilgjengelig.
- Sørg for å ha hermetikk for to- tre dager i skapet.
- Sørg for å ha en dunk med vann stående.
- Om du er avhengig av medisiner, sørg for å ha resepter som er gyldige også over nyttår.
- Er du helt avhengig av elektrisk fyring, bør du ha godt med varme klær liggende, i tilfelle strømbrudd. Om du har peis eller vedovn, sørg for å ha ved for noen dagers fyring.
- Ha kontanter for to- tre dagers normalt forbruk.

Nå står vi ovenfor et nytt tiår, og jeg er minst like spent som jeg var for ti år siden, minst like spent som jeg var for tre år siden. Ufattelig mye som kan skje på et par år, eller bare et par måneder. Takk til mine herlige venner som er der og opplever det hele med meg. Ønsker dere et helt fantastisk, supert, herlig, vakkert, utfordrende, spennende, ekstatisk, feiende flott, knakende godt, orgasmisk deilig, snurramegrundtbra, nytt tiår!

It's up to us to be the change, synger Josh Groban

Appelsiner og pepperkaker: 39,- kroner
Vaffelrøre: 50,- kroner
Varmtvann til gløgg: gratis fra vekterbua
To frivillige som løper rundt på Youngstorvet for å samle inn informasjonsmaterialet som forsvant i forrige vindkast: priceless

Det er ikke alltid like lett å hjelpe til.

I disse juletider blir man ofte grovt oppmerksom på at ikke alle har et godt hjem å komme til, en varm stue eller gaver under treet. Frelsesarmeens soldater minner en om at midt i julehandelen er det folk som ikke vurderer hva de skal spise, men om de skal spise, og hva de får i julegave er courtesy of donerte gaver til Alternativ Jul.

På torsdag hadde Tea og meg pakket med oss vaffeljern og pepperkaker, lagd store plakater med info om EduNica og troppet opp på Youngstorvet etter arbeidstid i håp om å selge minnepenner og julekort til inntekt for EduNica, en frivillig studentorganisasjon som har bygget bibliotek i Nicaragua det siste året. Nå er biblitoteket ferdigstilt, men det må fylles med bøker, og det var en siste innspurt før jul vi alle håpet på. Det skulle vise seg at det å drive veldedig arbeid ikke er så lett, og billig gløgg i 12 minusgrader slettes ikke lokker like mange som vi først skulle tro. Vaffelduften spredde seg blant bodene, men det ble med et par sympativafler pluss en peruvianer med lommelerka på innerlomma som forsynte seg grovt, men glemte å betale.

Blant internt fordrevne, leger uten grenser, sultkatastrofer, miljøprosjekter, hjerte og lungesyke, redd dyra, redd barna, mikrokredittlån og båtflyktninger blir det plutselig kaotisk når en stakkars giversjel skal prøve å orientere seg og kanalisere litt av det personlige overskuddet til veldedige formål. Torsdag formiddag ble jeg oppringt av en fyr fra indre Telemark som lurte på om jeg ikke ville støtte kronisk leversyke, men måtte da pent forklare at idag skulle pengene gå til bøker og utdanning istedenfor og fikk da en pen porsjon dårlig samvittighet i retur. Kusina mi Filippa kom igår og spurte hvem jeg var mest glad i, henne eller Kajsa, og jeg ble såpass overrasket over spørsmålet at jeg nølte et sekund eller to med å svare, hvorpå hun kom meg i forkjøpet og sa "Jeg synes nå mennesker er viktige er dyr, synes du ikke?" Joa, selvfølgelig, men, atte...ikke så lett å si imot en syvåring akkurat der, selv om Redd Dyra entusiastene nok hadde kommet med noen flotte motargumenter.

Torsdagens aksjon endte med mindre enn 100 kroner i kassa og noen hyggelige samtaler med irakeren på nabostanden. Noen erfaringer rikere og noen grader kaldere kroppstemperatur. Det er ikke alltid like lett å hjelpe, men en liten innsats er ufattelig mye bedre enn ingen innsats.

God jul til alle =Osloselgerne, til Frelsesarmeens soldater som trosser kulda og passer på gryta, til alle Flyktningehjelpens, Røde Kors og Leger Uten Grensers ververe som står gatelangs på Karl Johan og prøver å få folk til å stoppe opp i julestria. Til alle som skrur ned varmen om kvelden, og av lyset om natta. Til alle som bryr seg litt.

RIKTIG GOD JUL!

Hopenhagen

Så er det på tide å skrive desember. Linus og Jul i Svingen konkurrerer med Skomaker Ali i Tøyengata, pepperkakene er for lengst masseprodusert og kjenner jeg Kristin rett har hun allerede tømt sjokoladekalenderen, alle 24 lukene.

Jeg har tilbrakt uka i deilige Danmark og det var spennende å se København gire opp for COP15. Da jeg var der i sommer fløy F16-flyene over byen dag og natt for å kartlegge sikkerhetsutfordringene på hver eneste milimeter, nå virket det bare som om det var stille før stormen, med unntak av handlegale førjulsshoppere på Strøget og Vesterbro.

Det har de siste månedene vært rettet ekstra mye fokus på klimaet. Kari Traa hepper opp hjemmelagde julegaver, Alt For Damerne intervjuet i siste nummer en masse danske kjendiser om hva de gjorde for miljøet, og selv Statoil har som mål å redusere negative innvirkninger på miljøet og bidra til bærekraftig utvikling.

Samtidig er jeg småskeptisk til hva disse 11 førjulsdagene vil bringe. Nevertrustacop.org gjør sitt beste for å bedrive antikapitalismepropaganda og mener at det er en samfunnskrig og ikke klimaendringer som er problemet. Synes det er helt greit å leke litt rebell og loke rundt i Christiania, men begynner de å tenne på bildekk og kaste brannbomber får demonstrantene null støtte fra meg. Det er pokkernmæ ikke klimavennlig, og skal de bare lage kvalm kan de lage det et annet sted.

Og hva gjør København i mellomtiden? Mens Aftenposten publiserer en minutt-for-minutt-oversikt over Obamas besøk i Oslo (helt sikkert til stor interesse for noen, og desto mer frustrasjon for Secret Service), ruster danskenes hovedstad seg opp, handler inn tåregass som tidligere sovjetstater og legger ut skarpskyttere på hvert hustak og strategiske gatehjørne.

Jeg spår en helvetes mye kaos, men tror dessverre ikke at klimaet kommer ut av dette som en vinner. Obama kommer til å være i fredsprisrus (ikke at han har hatt noen planer om å signere Kyotoprotokollignende avtaler heller), Mugabe kommer til å nyte sin immunitet overfor folkemordsetterforskninger og menneskerettighetsbrudd og kommer nok til å gi blaffen i hva som skjer med klimaet så lenge han kan fortsette å nyte sjampis og russisk kaviar hver gang han fyller år.

Det er i det hele tatt opp til deg og meg hvis det skal skje noe her, så fortsett å ta toget når du kan ta tog, stem på politikerne som holder det de lover, tenk globalt, handle lokalt, og sist, men ikke minst, skru av lyset om natta.

For storebror ser deg.

All I want for Christmas

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

Snow was falling when love came calling
On this lonely heart of mine.
You were standing there with snow flaked in your hair.
You kept stalling while my thoughts were calling
On every way I knew
For one excuse to get acquainted with you

Then I said
Snow flake my pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

The ice was breaking and
Love was waking in a winter wonderland.
When I felt you slip your fingers in my hand.
Now snow is gleaming and
I'm not dreaming I know this is for real.
The love I have is too much to conceal.

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you...

- Jim Reeves

Curling på avveie

Svenskene kaller dem curlinggenerasjonen, fordi foreldrene har gått foran og pusset og kostet vekk all motstand. I Norge er betegnelsen glasurgenerasjonen, og selv den som er glad i muffins og kaker må vel skjønne at dette ikke er likefremt positivt eller utstråler bein i nesa.

Ifølge ekspertene har glasurgenerasjonen fått for mye bekreftelse uten å bli stilt krav til, noe som gir dem en selvfølgelig rett til å stille krav til andre. Stadig flere ungdommer har oppblåste ego og urealistisk tro på seg selv, men straks de treffer veggen (a.k.a. en utfordring) går lufta ut av dem som en ballong. Hmmm...

Så hva skal man da tro om oss selv? Generasjonen som lever det gode liv på velferdsstaten som foreldrene våre har bygget opp. Hva gjør vi for å sikre samme gode til våre barn? Pent lite egentlig, der vi vurderer oljeboring i Lofoten og flere soldater i Iraq.

Nå går vi inn i julekaosmåneden, og om finanskrisen ikke har satt til livs all kjøpeglede blant handlekraftige nordmenn kommer vi til å svi av en firråførtifemmåførti milliarder kroner i løpet av de neste 24 sjokoladebitene.

Ifølge IMFs liste over GDP per land betyr det at vi i gløggpåvirka ribberus bruker mere penger enn Namibia, Chad, Malta, Burkina Faso, Benin, Haiti, Nicaragua, Fiji, Laos, Surinam, Belize, Øst Timor, Kapp Verde Øyene, Lesoto, Swaziland og mer enn 40 andre land bruker i løpet av et helt år (med forbehold om regnefeil, synes det blir vanskelig når det blir over 10 nuller). Blir helt satt ut jeg.

Så, som en liten warning til alle kjære og kjente. Joa, det blir julegaver i år, men de blir av den praktiske sort, som skal brukes eller leses eller spises eller koses med. Det blir ingen plastikkdingser Made in Taiwan. Det blir ingen upassende klær som du kanskje kommer til å gjemme i skapet til vårrengjøringen kommer, og så ender de hos Frelsesarmeen. Det blir ingen duppeditter til å stå på peishyllen, og forhåpentligvis ingenting du ikke kan bruke.

Det blir derimot masse inspirasjon og glede, gøye saker og utfordringer i fleng. Det blir en fin jul tror jeg, og enda bedre nyttår med svenskebesøk og solstråler om hverandre. Min oppfordring i kjøpehelvete som snart oppstår på Oslo City og lignende sentre er å bruke litt sunn fornuft når du kjøper dine gaver. Tenk på miljøet og ta med deg handlenett. Og skru ned varmen når du går hjem fra jobb. Det er barna og barnebarna dine som kommer til å takke deg ifremtiden.

Ps...mangler du julegaveidéer? EduNica har laget noen kjempefine minnepenner. Kjøper du disse støtter du samtidig EduNicas arbeid med utdanningsprosjekter i Nicaragua!

Catch me if you can

Vanligvis ofrer jeg ikke et millisekund på søppelmail i innboksen på jobb, men har heller innarbeidet et slags morgensletteritual der det første jeg gjør er å gå igjennom alle mailkontoene og slette søppelmail og annet rusk som har forvillet seg dit i løpet av nattens mulm og mørke. Som regel er det en salig blanding av tilbud om penisforlengere (?) så jeg kan tilfredsstille dama (?) mi, men det er også en pen bunke Nigeriabrev og henvendelser fra andre konkursbefengte afrikanske stater, for ikke å snakke om tidligere russiske underholdningsdamer som bare ønsker en god venn. Ingen sex - kors på halsen og ti kniver i hjertet.

En type junk som jeg også har begynt å lagt merke til er salg av vitnemål, universitetsgrader og andre kvalifikasjoner. "Need a degree? Call me!" roper det mot meg denne søndags morgenen. Ironisk nok (eller kanskje nettopp derfor) sitter jeg og jobber på side tre av 100 på masteroppgaven min i International Education and Development. Tenåringsmødre og graviditet i Buenos Aires begynner å ta form, og i motsetning til gradskjøperne på andre siden av dammen (noen mener halve Pentagon sitter der de sitter på grunn av kjøpte ferdigheter - må være Bush sitt verk) ser jeg faktisk frem mot de neste seks månedene med skriving. Gjør man det om til et lite regnestykket er det faktisk ikke så gærent. 100 sider fordelt på 180 dager, og jeg skal ha skrevet i overkant av 200 ord hver dag fremover. Lett!

Jeg synes Catch me if you can er en herlig film og holdt med skurken selv om Leonardo lurer til seg legetitler, piloterfaring og lønninger på urett vis. Jeg synes det er fascinerende at det går an! Men det å bruke mine skattepenger (som foreløpig finansierer seks barnetrygder i et år) på folk som snyter - det er jeg ikke interessert i! En 27-år gammel dame ble tidligere i år dømt til fengsel for å ha forfalsket et vitnemål, og da tenker jeg at det må jo bare vært for dumt. Damen sa i retten at selv om hun hadde laget det falske vitnemålet og lagt det i en frankert konvolutt sendte hun det aldri til Høgskolen i Akershus, men skylder på en av festdeltakerne en fuktig aften og mener en av dem må ha sendt det. Neste gang ville jeg revurdert invitasjonen og blokkert muligheten for at "friends can bring friends to this event."

Men tilbake til junkmailen og den manglende motivasjonen. Etter 320 studiepoeng fra fem forskjellige universiteter og høyskoler har jeg skjønt en ting. Eneste veien å komme i mål på er å sette seg ned, blokkere Facern, stoppe tvangstankene om vindusvask (har hatt dem flere ganger idag), glemme rotet på rommet, droppe alle avtaler og bare jobbe. Det er ingen, ingen som kommer til å skrive oppgaven for deg, så det er bare å komme igang.

Innen 15. mai spår jeg at wordcountknappen min kommer til å være utslitt.

CARE

Helse-Norge går på helsa løs om dagen. Det er stor diskusjon om vi skal hoste i armhulen eller i et lommetørkle. Om lommetørkleet skal være av papir eller stoff. Om det skal kastes, brennes eller dumpes sammen med radioaktivt avfall etterpå, eller om smittefaren for H1N1 influensaen virkelig er så farlig som vi tror.

Livredde foreldre kikker bort på naboungene med kronisk leversvikt og blir misunnelige fordi de er foran deres eget avkom i køen når det gjelder mottaket av den livsviktige svineinfluensavaksinen. Fastleger blir uglesett fordi de ikke mekker i stand døgnåpne vaksinesentre og Osloskolene tømmes for barn. Folk settes i karantene, får åtte dager egenmelding, og vi skuler stygt på söta bror som har fått stukket i en million svensker allerede og dermed betydelig redusert smittefaren i nabolandet. Enda en grunn til å dra og handle tax free.

Gud forby om man skulle finne på å nyse på trikken. Folk blir nærmest kvalt av sine egne nys i frykt for å spre frykt blant andre offentlige trafikanter, og i forsøket på å holde jævelen inne, noe som alle burde vite bare resulterere i enda mere krampeliknende bevegelser, skaper de istedenfor en situasjon der forbipasserende mest sannsynlig ikke bare vil tro at du er sjuk, men også at du holder på å krepere der og da. Jeg kan anbefale et forsiktig host i armkroken, så er hele ovennevnte scenario unngått.

Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på hvor lite folk egentlig bryr seg. Hvor sjelden folk tør å si ifra, at nok er nok, at urettferdighet kan ikke tolereres, rasisme, diskriminering, si stopp! Jeg søker stadig etter gamle damer jeg kan reise meg opp for på trikken, mødre jeg kan hjelpe med bæreposer, dører jeg kan åpne. Hvorfor kan ikke folk jekke seg ned et par hakk, tørre å si at de er glad i deg, gå planken og risikere å falle. Omsorg ovenfor fremmede er noe av det vakreste jeg vet om.

Den halvsenile damen som satt ovenfor meg på trikken og skravlet med alle som ville høre på, som bare skulle frem og tilbake til Riksen fordi hun likte å kjøre trikk bekrefter det jeg savner i Norge. Prat med sidemannen. Ta sjansen. Gi en hjelpende hånd. Eller som opplysningsplakatene for overgrep mot barn skriker til oss på t-banen:

VENNLIGST FORSTYRR.

Nokia lader med tynn tupp, anyone?

Hvem har ikke spurt dette spørsmålet en gang? Du er på hyttetur og mobilen holder på å dævve, men siden laderen ligger i skuffen hjemme må du gå spissrotgang mellom andre turdeltakere og spørre om de tilfeldigvis også er så hekta på teknologien og avhengige av tilgjengeligheten at de har a) dratt med seg både mobil og lader ut i skauen, og b) faktisk har en nokså lik mobil som deg at laderen er en perfekt match. Det er ikke så enkelt som det høres ut, for i mobilladerhelvete finnes det ikke bare ørten ulike mobiltelefonprodusenter, de lager pokkernmæ ulike ladere til de ulike modellene sine og. Idioter.

Men, frykt ikke, selv om FN ikke klarte å forhindre krig i Irak har FN-organet Den Internasjonale Telekommunikasjonsunionen (heretter bare kalt ITU) på selveste FN dagen klart å godkjenne en universallader for mobiltelefoner (stryk for orddelingsleif, men det får være det samme). Det skal nå bli slutt på å ha syv forskjellige ladere i skuffen, bare for å oppdage at ingen av dem passer ditt nyeste lille vidunder, fra nå av trenger du bare en, og den skal attpåtil bruke mindre strøm enn dagens ladere. Seks uker før klimatoppmøtet i København liker vi dette.

Dagbladet skriver:

Mobiltelefonprodusenter vil ikke bli påbudt å bruke den nye standarden, men ifølge en talsperson for ITU er det sjelden at noen ikke følger standarder som vedtas av FN-organisasjonen.

Nei, så lenge det ikke er USA da. Godt at de fleste mobilene fortsatt kommer fra Finland.

Sliten

Jeg liker veldig godt å trene og prøver i disse dager å overbevise meg selv om at trening inne om vinteren er sånn passe lurt, selv om det koster skjorta. Jeg var innom treningssenteret jeg vurderer å melde meg inn på i kveld og er et steg nærmere en irrgrønn drikkeflaske og matchende loete håndkle. La meg bare kalle treningssenteret for Treningssenter Sliten, da kapitalisttrollene neppe kommer til å gjøre mitt treningsabonnement noe billigere selv om jeg skulle finne på å nevne dem her.

Første besøk på Treningssenter Sliten var på tirsdag. Salgsdama, la oss kalle henne Linn, hadde ringt tidligere på dagen og forsikret meg om at jeg visste hvor det var. Joda, jeg hadde nevnt for henne første gangen hun ringte at jeg gikk forbi der hver dag, så jeg visste hvor det var, og nei, jeg hadde ikke tenkt å backe ut av avtalen. Hun minte meg om å ta med badetøy så jeg kunne teste ut den freshe spaavdelingen, men da jeg allerede var på jobb var det for sent. Hun noterte seg også litt annen "inside" info om meg som hvor jeg var på farten sist og min enorme motvilje til timer som krever den minste form for kordinasjon (også kalt oransje timer), og brilijerte med denne kunnskapen under møtet senere samme dag.

Det er merkelig hvordan det er før man skal melde seg inn på et treningssenter. Man får en slags skyldfølelse og dårlig samvittighet (som mamma sier man ikke kan bruke til noe som helst), spesielt hvis man skulle finne på å si at man faktisk ikke vil melde seg inn allikevel, fordi Nordmarka tross alt er gratis og egentlig så liker man ikke å løpe på tredemøller. Gud forby. Kanskje derfor jeg ikke går innenfor døra på et før jeg er ganske sikker på at jeg skal med, for jeg vet at jeg med en middels treningsvilje er alle salgsdamers drøm og de ser årsbonusen komme et hakk nærmere idet jeg tar på meg de blå plastiksokkenetilsko i resepsjonsområdet.

Men, etter å ha vært på en Back 2 Basic time, som egentlig bare er et mer fancy ord for sirkeltrening, ikveld, må jeg dessverre og ærlig innrømme at en løpetur og noen situps ikke tilsvarer solid styrketrening og fiskebollemusklene mine er dermed et større faktum enn jeg først var villig til å innrømme. 1-0 til Linn.

Og det skal sies at Treningssenter Sliten har gjort en bra jobb. Det er svært, det var aldeles ikke for mange mennesker der. Spaavdelingen er kul, selv om det på tirsdag kun huset to svette håndverkere som holdt på å fikse rørene til boblebadet. Noe sier meg at jeg aldri ville satt meg oppi, selv om jeg hadde husket bikinien. De har rettetang, ja rettetang i damegarderoben. Lurer på hva slags spennende duppeditter mennene blir sjarmert i senk med? Tør nesten ikke komme med forslag. De har gratis frokost og barnepass. Jeg har ingen barn sa jeg til Linn. Åja, men hvis du nå plutselig skulle ombestemme deg, sa hun. Jaja.

Etter Back 2 Basic timen var jeg dausliten og gikk raskt forbi resepsjonen siden fargen på ansiktet/hotpink topp var vanskelig å adskille, slepte meg inn på bussen, og gledet meg til Catos pizza, is og Grey's. Dette må jo være en god start på et nytt og bedre år?

----------------------------

Lite tilleggsnotat: idet jeg klikker "Publish post" ser jeg i hvitøyet ordet trening, men det er ikke jeg som har skrevet det. Går tilbake og finner ut av at Google Ads har skimmet posten min, sjekket for ord og uttrykk som er nevnt en del ganger og vært så snille og hyggelige at de har funnet reklamer jeg kanskje kunne vært interessert i.

Sneaky, little bastards.

Ungdomsskolen

I år er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Som en forskremt liten jente med verden for mine føtter, et middelmådig karakterkort, men med S i baking, med noen skikkelig gode venner og en haug jeg ikke kunne fordra. Det var ungdomsskolen. Og ikveld er det reunion. Hjælp!

Jeg startet på Ringstabekk Ungdomsskole i Bærum, var nabo med Kristine og vi var som Knoll og Tott. Har aldri bakt så mange sjokolademuffins, spist så mye macaroni med ost og ketsjup eller spilt så mye Sega som de to årene på Jar. Vi spilte håndball og vant masse, men det var samtidig et møte med virkeligheten der de beste ble valgt ut og mange ble sittende kamp ut og kamp inn på benken.

Tilbake i Skien og Lunde Ungdomsskole i 10. klasse. Ble lei håndballen, og lagsport ble byttet ut med jazzfunk og dans - med et heller variabelt resultat. Nanbudo, forelskelse, NM og medaljer. Ble plassert i en ny klasse, fikk nye venner. Fransken gikk det så der med, kom så mye an på læreren, og det gjaldt alle fag. Var mye med Marielle og Marte og "jentekvelder" på Åfoss fikk en ny betydning. Drakk meg full på to øl, 16-års-bursdager og mye sprell. Gruer meg til jeg blir forelder en gang.

I 10. klasse måtte man plutselig ta viktige valg. Hvor skulle man gå på videregående? Brekkeby eller Skien? Musikk, dans og drama eller idrett? Husker et prosjekt vi hadde på vårparten. Ida og meg hadde intervjuet noen folk i et reklamebyrå, for etter fiaskoen av en arbeidsuke på Grand Hotell hadde jeg liksom gitt opp turistnæringen. Nå skulle jeg jobbe med PR og media, og kanskje bli journalist?

Den oppdaterte lista på Facebook er ikke akkurat lovende. Jeg kjenner ikke halvparten av de som kommer. Og dette er folk man har gått i klasse med? Rart hvordan noen påvirker, mens andre mangler total innflytelse over en, og går i glemmeboka når klokka ringer.

Det blir spennende å se hva folk har gjort i løpet av ti år. Regner med at det har kommet en del barn. Dessverre er noen ikke iblant oss lengre. Sikkert noen som har sittet inne, jeg har flere forslag til kandidater. Mange har studert mye. Mange har reist. Gi folk 10 år og spør dem hva de ønsker å gjøre med dem. Møt dem igjen i 2019 og se hvem som har gjort hva.

Jeg har en plan!

Eitsj tu åoh

Da var jeg tilbake i Norge. Har aldri vært så nærme på å miste flyet (Alexander forlot landet med nøkkelen til rommet mitt der passet lå), har aldri opplevd så mye turbulens ("Dette er kapteinen, vi opplever vertikale vinder, cabin crew, please be seated immediately"), har aldri mistet all bagasje før (forlot dermed Gardermoen med tursekk og kamerabag etter seks uker på farten), og har aldri kommet hjem til et så ensomt hus før (måtte rote frem nøkkelen fra en mørk garasje og ingen som svarte da jeg ringte på). Trist.

Så, hva skal man så ta seg til i Norge en kald, trist høstdag? Man kan dra på jobb. Det gjorde jeg både igår og idag, og det var veldig hyggelig å se alle igjen. Man kan terrorisere SAS sitt servicekontor og spørre for ørtende gang om hvor bagasjen blir av. Det gjorde jeg i hele går bare for å få vite at bagasjen hadde landet, men var ikke klarert enda. Hva pokkern skal de klarere? Dulce de lechen til Milla? Rødvinene? Fire par nye sko? Angrer forresten på at jeg ikke kjøpte kvota på vei ut av tollen og, når jeg og bagasjen min forlater flyplassen på ulike tidspunkt må det da være andre regler for antall flasker vin man kan ta med? Nå ja, vinen kom trygt frem, men burken med dulce de leche til kontoret knuste, så jeg har brukt kvelden på å vaske karamellsaus bort fra innsiden av ryggsekken. Diiiigg.

Man kan også gå på kino. Savner Cinema Nova i Australia der man hver mandag før klokken 16.00 kunne se filmer fra sør for $4. Så kunne man kjøpe en pose med hvitsjokoladetrukne jordbær for $3,50 og så kunne man ha en skikkelig godmandag for under 50 kroner. Det var tider det! Men jeg gikk da på Film Fra Sør alene i mangel på folk som kunne være med, men møtte Nina fra Changemaker i døra og slapp å sitte der helt Vivi Venneløs alikevel. Selv om det egentlig ikke hadde gjort noe.

Filmen het Blue Gold og handlet om vann (minn meg på å ikke kjøpe Nestlé produkter eller Coca Cola ever again), og retten til vann. Jeg kjøper aldri stille vann på flaske (heller ikke i utlandet hvis det er ok å drikke springvannet), og synes det er helt vannvittig med folk som bøtter i seg tre halvliterskjøpeflasker i løpet av en treningstime for så å pælme alle flaskene i søpla istedenfor å ta med en av de til påfyll til neste time. Megafy! Tenker på Blekkulf og miljøagentene og digger "ikke sinna, bare veldig veldig skuffet reklamene på tv." Ja til kortreist mat og kortreist vann! Særlig når jeg ellers er ganske så lite kortreist.

Siden det var åpningsdag på Film Fra Sør var det lagt opp til debatt etterpå med forfatteren av boken som filmen er basert på, og da jeg stod ute i foajéen og ventet etterpå kom debattlederen løpende hesblesende bort til jenta i kiosken.

"Debattantene nekter å drikke flaskevannet vi har stilt frem, har du en mugge med springvann?"

Lenge leve idealistene!

En kamp mot hverdagsmachoen?

La meg starte dette innlegget med å si heia til alle kvinner. Heia til kvinner i styrer, i lederstillinger, i statsministerstoler, på catwalken, i Casa Rosada, på Nobelprisutdelinger, på kjøkkenet, i senga, på dansegulvet, kvinner generelt. Etter seks uker i et land som er utpreget macho, i en verdensdel som er utpreget macho, begynner jeg snart å glede meg til å komme hjem til Norge der jeg kan gå usminket og bakfull i joggebukse til butikken en søndag uten å vekke oppmerksomhet, der politiet holder kjeft og utstyret på plass, og der man ikke alltid trenger å stikke seg ut som en høy, blond jente.

Jeg anser meg selv som en rødstrømpe og hykler light. Jeg kjemper for kvinners sak, men blir allikevel glad hvis du åpner døren. Jeg synes det er greit at du betaler for middagen, men da vil jeg betale for desserten, og jeg er en sucker for chick flicks, spesielt de med Hugh Grant i. Jeg skjønner at det er et biologisk forhold mellom kvinner og menn som jeg ikke kan endre på, men jeg blir sur hvis du forteller meg at jeg har mine begrensninger. La meg ihvertfall prøve. Jeg blir sinna på menn som tror de kan "get some," helt uten videre, men jeg flørter selv, om jeg har lyst (jeg har lov!).

Her i Argentina blir man daglig utfordret som kvinne, og jeg gjør mitt beste for å holde stand. Argentinske Christian sa under utformingen av feltarbeidet mitt at "we look at women as a pair of tits," og den setningen henger igjen når jeg prøver å forstå tenåringsmødrene, deres kjærester og valgmuligheter her i livet. Spansklærer Jørgen spurte meg etter det ørtende taxisjåførfrieriet om jeg ikke egentlig likte denne oppmerksomheten, da slike ting vel aldri skjer i Norge, men jeg må allikevel si at jeg synes respekt er viktigere, og hvis man ikke blir respektert kan det være det samme om du liker det du ser på.

En av Kulturstudiers seminarlærere i León har skrevet dette om machismo i Nicaragua og på Cuba, og jeg synes det var en herlig beskrivelse av hvordan noe så normalt som en joggetur (i Norge!) kan skape bakgrunn til sosialantropologiske studier i det du drar med deg joggeskoene og treningsbuksa til utlandet.

1. mars 2004 ble "enkeltmannsforetak" endret til det kjønnsnøytrale "enkeltpersonsforetak." Jeg har fem år etter derfor ikke dårlig samvittighet når jeg retter (eller opplyser) noen om det kjønnsnøytrale, korrekte ordet, men skjønner at noen mannebein kan bli irritert og klage over denne nesten diskrimineringen mot menn. Jaja, tenker jeg. 2000 år den ene veien, det får gå 2000 år den andre veien og. Og så får jeg en e-post fra HiO der de sier at alle studentene skal få ny adresse. Og så gir de et eksempel.


Og så måtte jeg bare le.

Vernissage og besøk i Buenos Aires

Jeg liker aller best å reise med folk. Jeg liker å reise, men det å ha noen der hjemme i ettertid til å kunne mimre med er helt uvurderlig. Astrid, Shabana og Trude fra Australia, Kristin, Sara, TC og Veronika fra Guatemala, Kari og Sigbjørn fra Cape Town, Cristina og Marco fra en haug med familieturer, generelt sett andre folk som opplever omtrent det samme som deg og som du kan gjenleve stundene med senere - det er fint å ha!

Nå har jeg vært så heldig og ikke bare fått en, men to venner på besøk i Buenos Aires. Supre Solfrid som også ble med til Vietnam i 2008 og Alexander. De kom idag morges med et Air France fly, og jeg gleder meg til å oppleve ting sammen med dem i ukene fremover.

Med tanke på at Buenos Aires er en by som aldri sover var det selvfølgelig ikke et alternativ å la jetlagen ta overhånd, og de har begge holdt ut som helter i hele dag. Alexander er her på en konferanse med jobb, og da han måtte på åpningsseremonien tilbød jeg meg å følge med, om ikke annet som spansktolk og accesorie.

Alexander mener jeg burde komme meg bort fra sosialantropologitøvet og få meg en ordentlig jobb innenfor journalistikken igjen, men noe av det som fascinerer meg med sosialantropologer er deres herlige evne til bare å observere, og det er nettopp denne egenskapen jeg prøver å benytte meg av i sammenhenger der jeg a) ikke passer inn, b) ikke har noe behov for å være, eller c) der folk oppfører seg interessant (selv om det skal det sies at jeg passet veldig godt inn på det hippe utestedet med my little black dress og pretty black shoes...).

Uansett, det å spise kanapéer og drikke gratis vin er noe man egentlig aldri bør takke nei til, selv om vi fort fant ut at dessertkanapéene slo middagskanapéene glatt, så det ble bra ubalanse i matinntaket. Nå ja, det er ikke hver dag man står og ser Nigel Holmes bli hedret og æret for lang og tro tjeneste i designens verden. Jeg synes uansett det er spennende å se mennesker dypt engasjert i ting jeg ikke kunne brydd meg døyt om (selv om avisdesign intresserer meg til en hvis grad), men hvordan megareligiøse, megafanatiske eller megaetellerannet mennesker oppfører seg når de er i nærheten av og i samspill med andre som er like hekta på noe som dem selv, det er direkte festlig.

En av vinnerne for best newspaper design hadde stalket ut Alexander og stod klar med trofeet i handa for å hilse på han. Akkurat i samme øyeblikk hadde han tatt en megabit av sin sjette dessertkanapée og stod med dulce de leche og marengs til langt oppover ørene, så dama snudde i siste sekund for å unngå et kleint dessertøyeblikk og gikk videre.

Det er merkelig hvem man møter på og hvilke muligheter som blir noe av her i livet. Så Alexander styrtet glasset med rødvin i en slurk, og så gikk vi. For å lete etter nye muligheter etter neste sving.

Frieri

Jeg har i det siste fått høre at jeg er mer negativ enn jeg pleide å være. Mer skeptisk til verden. Mer sinna på urettferdigheten og klarer ikke helt gi slipp på det vonde jeg leser i avisene og ser på tv (og i virkeligheten), når jeg egentlig bare bør nyte sølvskjetilværelsen jeg har fått servert på fat. Vel, la meg si en ting: jeg er lykkelig. Jeg har hatt flere genuine lykkeøyeblikk i løpet av de siste ukene enn det jeg har hatt på lenge, øyeblikk der jeg føler at jeg nesten letter, at verden er god, at folk er fantastiske og at jeg egentlig er jævlig heldig. Estoy feliz. Enkelt og greit.

Og Buenos Aires, til tross for fattigdommen, tenåringsmødrene, hundebæsjen som folk ikke gidder å plukke opp, bråket om natten, falske penger, falske billetter og rødvin som gir en heidundranes hangover, er en helt utrolig by, og jeg har absolutt ikke noe lyst til å reise herifra.

En av grunnene er at mennesker gjør meg glad. Glade mennesker gjør meg ekstra glad, og her er det så mange glade mennesker. Dro på fotballkamp mellom Boca Juniors og Godoy Cruz, satt mitt i supportergjengen og koste meg glugg ihjæl. Lærte masse flotte argentinske gloser og vet nå akkurat hva jeg skal si når noen slenger slibrige kommentarer på gata. Tror egentlig ikke jeg tør å rope noe tilbake, men nå vet jeg ihvertfall hva jeg kunne ha sagt om jeg ville. Før kampen ble det sendt rundt gamle aviser så folk kunne lage litt god gammeldags hjemmelagd konfetti og da Boca scorte danset hele stadion og slang mikroskopiske biter av gårdsdagens nyheter opp i lufta. Det var stemning til å ta og føle på, og det var stemning til å bli skikkelig glad av.


Spansken går bedre og bedre for hver dag, og jeg øver med alle jeg har muligheten til. Da jeg har lovet mamma å ta taxi fremfor å gå hjem alene nattestid blir det en del taxi på meg, og disse taxisjåførene er evig kilde til prating, sludring og direkte vrøvl. For å vise dem at jeg vet hvor jeg skal og at de ikke trenger å ta meg med på zikkzakkturer byen rundt pleier jeg å være selvsikker og tydelig si hvor jeg skal og prate litt om været på spansk. Så spør de ofte hvor jeg er fra og jeg sier Norge, men at jeg nå bor her i Buenos Aires. Så spør de litt om Norge og så spør de om jeg vil gifte meg med dem. Jeg må alltid le av deres herlige mangel på diskresjon og forteller om min store, sterke, liksomkjæreste som jeg bor sammen med i San Telmo, men de slutter nå allikevel alltid turen med å si at hvis det skulle bli slutt så er det bare å ringe Radiotaxi, så kommer de og henter meg.

Alle disse frieriene er tydeligvis inspirert av en annen hobby ganske mange av de lokale har. Klining. Masse par. Masse kyss. Munn mot munn. Lenge. I parken eller på kino er selvfølgelig greit, men her står folk og råkliner i rulletrappen, på t-banen eller mens de venter på å betale for matvarene. Folk er ikke redde for å vise følelser, intimsoner sprenges når normen er å kysse alle du møter på kinnet, og de liker tydeligvis innmari godt å kline. Det gjør forresten jeg og. Jeg syklet hjem fra jobb til St. Hanshaugen en gang i sommer, og i Kubaparken satt det et par og klinte. Folk som gikk forbi stanset opp og kikket litt skeptisk på dem, men jeg bare smilte. Så fantastisk bra å gjøre noe sånt! Det kom en fyr syklende mot meg og da jeg møtte blikket hans og han smilet mitt nikket vi bare samtykkende for vi visste at om vi hadde hatt sjansen hadde det vært en av oss som hadde sittet der og kost oss.

Man må gripe dagen mens man har den, slutte å sutre over at man er kald på tærne eller at det mangler speil på soverommet (som studentene våre som bor her gjør. Shame on them!). Man må gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt her i livet (og de siste dagene har jeg møtt noen unge jenter som har fått noen ganske dårlige kort). Igår satt vi i parken, så på parene som koste seg rundt oss og spilte president. Da bomsen snudde en 5'er, tre 7'ere og et par i knekt til en bra hånd og ble president på første forsøk måtte jeg smile, for den som ikke prøver kommer ihvertfall ingen vei.

Sølvskje

Har du en lillesøster i 13-14 års alderen? Ikke det? En kusine kanskje? Eller en du satt barnevakt for da du var mindre? En som nettopp har fått sin første Bik Bok bukse. Som er knallstolt fordi hun har siste Lily Allen albumet på iPoden, eller som skal få lov til å reise på språkreise til England sommeren 2011. 2010 hvis hun er skikkelig snill. Kjenner du en jente som går i 8. eller 9. klasse i Norge, som så vidt har begynt å lære om det som skjer i kroppen i tenårene? Som fniser hvis noen sier "penis"? Uten helt å vite hva den brukes til. Som har blondt hår, store undrende øyne og ører som fanger opp alt som skjer rundt henne? Keep this girl in mind.

Etter tre uker i Buenos Aires var det på tide med en liten reality check og å begi meg dypere inn på det jeg faktisk skal gjøre her - feltarbeid. Jeg jobber sammen med nydelige, lille Belén på 150 cm og hun gjør så godt hun kan for å innvie meg i argentinernes kultur og væremåte, om det så måtte være ved å være en halvtime for sen.

Idag dro vi ut til en institusjon som huser tenåringsmødre. I det jeg kom inn døra ble jeg møtt av en liten gutts forunderlige glis "QUE ALTA!" Så høy! Gutten tok tak i handa mi og dro meg tilbake ut av døra for så å dra meg inn igjen, bare for å poengtere for de andre som stod i hallen at hodet mitt nesten hadde skallet i dørkarmen. Så skravlet han i vei, dro meg med ut i bakgården der jeg fikk sett kaninene og hønene, og det var bare så vidt Juan ville la meg gå da Belén kom og ropte. Jeg hadde fått en venn. Det ble tøffere derfra.

Jeg ble med Belén inn på et stort møterom der det satt 10-12 stykker. Noen voksne, noen barn, noen spedbarn. De begynte med en høylytt diskusjon om hva som ikke helt fungerte. Hvor ofte de kunne spise. Hvor mye. At det var mange tyverier. Etterhvert gikk de mest voksne og igjen satt syv jenter. Eldstemann var 17. En var trebarnsmor. To var gravide, gikk rundt med store mager, når de egentlig burde vært barn selv. En jente var mentalt tilbakestående og ble konstant fulgt rundt av en av de ansatte. Hun ville hele tiden ha nærkontakt. Ga meg en stor klem og et kyss på kinnet. Satt nesten oppå meg. Hun var 16. Datteren var to og en halv måned. Barnets far var jentas stefar. Jeg fikk skikkelig vondt, og måtte kjempe mot tårene. Dette skal ikke være situasjonen for jenter i 15-16 års alderen!

Juanito kom inn og avbrøt alvoret med å fortelle at han hadde bursdag. 8 år. Han kom bærende på en svær sjokoladekake med dulce de leche på toppen og alle fikk et stykke. Så løp han og en annen jente rundt og tegnet med blyanter, stod på hodet og var barn, sånn barn skal være.

Jeg ble introdusert til jentene. "Ésta es María." Jentene kom bort, ga meg et kyss på kinnet og gikk og satte seg. En jente med stor mage, som så sliten og medfart ut, strøk meg på kinnet, og igjen måtte jeg prøve å holde maska og ikke grine når jeg egentlig bare ville holdt rundt dem og sagt at ting ordner seg. Romina som kanskje var 16 hadde to barn og var tøff. Tøff i trynet, tøff i væremåten, men jeg kan tenke meg at det blir sånn når livet er tøft mot deg. Hun kikket skeptisk på meg da jeg løftet jenta hennes høyt i været så hun skulle rekke opp på tavla, men nikket allikevel bekreftende da jeg satte henne ned.

Idet vi skulle til å gå møtte vi en venninne av Belén. Så vidt fylt tyve år med en datter på ni. Igjen vred det seg i magen min over de tingene jentene har opplevd. Jeg blir så sinna på de som gjør slike ting mot jenter og kvinner, men føler meg allikevel så, så maktesløs.

Allikevel kan man ane en viss stå-på-vilje. Jentene vil ikke gi seg helt enda. De lo høyt av og med hverandre i løpet av workshopen til Belén. Lullet spedbarna deres og klappet seg fornøyd på magen. Veddet om nestemann ble en jente eller en gutt. På vei ut døra kom Juan løpende bort og ga meg en nøtt. "Es para comer?" spurte jeg? Skal den spises? "Suerte!" sa han. "For hell og lykke."

Lost innocence. Part two.

Den tapte uskylden og nestenranet jeg blogget om tidligere denne måneden sprang ut fra en hendelse en søndag morgen utenfor Congreso. Psykologiprofessoren Peter Harris var med, og det er med glede at jeg gjengir hans beretning av hendelsen. Hvis dere noen gang får muligheten til å delta på et kulturelt integreringsseminar med fyren, kan det anbefales på det sterkeste. Sjekk også ut hjemmesiden hans her.

we had paused in one of the city squares for me to take this photograph, when i heard maria who was standing a little way behind me, make a sudden noise, & when i turned around i saw that she was being led off by a woman i'd never seen before. i followed & saw that maria had some kind of black fluid in her hair, on her face & on her clothes. my first thought was that somehow she'd been splashed by a passing bus.

then another man appeared who indicated to me that i also had this fluid all down the back of my coat, & through the international language of mime & gesturing to the tree, indicated that birds in it had shat upon us

i felt a little uncertain about the situation. it seemed amazing that:

a) both of us had been hit from behind even though we were standing several meters apart

b) that not only did these "birds" seem to possess highly direction anuses, but also anuses capable of delivering water canon like proportions of "excrement"

c) that the excrement in question seems to have a consistency & smell that was much more like engine oil that any bird faeces i've ever previously encountered*

d) that our two "rescuers" seemed both to be not only on the spot to help, but perfectly kitted out to do so with bottles of water & packets of tissues, & just how keen they were to help us get cleaned up

e) the particular attention they paid to our pocket areas during the aforementioned cleaning process

knowing that neither of us had anything in our pockets remotely worth robbing & that if push came to shove, maria as a tall blond viking maid could have snapped them both like twigs actually made the situation more comic than frightening & in any case, shortly afterwards some good burghers of buenos aires ran over towards us shouting & waving, strangely enough causing our too good samaritans to beat a hasty retreat.

which almost felt a bit of a shame.

it's not every day your get your leg rubbed by small argentinian men...

Løping i Buenos Aires

Igår natt hadde jeg en merkelig løpetur i en forstad i Buenos Aires. Ulike hendelser gjorde at jeg plutselig måtte betale taxien 20 pesos for å stå i et øde veikryss og vente, mens jeg febrilsk prøvde å ordne både det ene og det andre, og endte til slutt opp på en biljardbule der jeg spilte biljard og drakk øl til klokken halv fem om morgenen. Det var ikke planen da jeg forlot leiligheten igår kveld.

Idag har jeg hatt en annerledes løpetur i Buenos Aires. Hadde avtalt med Christian at vi skulle jogge i Palermo og litt før sju ringte jeg Radio Taxi og ba dem sende en bil. Dette er en tryggere måte å ta taxi på, men når sjåføren begynte å spørre om både det ene og det andre måtte jeg bare fortelle om den store, sterke kjæresten min som jeg bodde sammen med her i Buenos Aires. Da sluttet han så vidt å prøve å hooke meg opp med sønnen hans.

Møtte Christian utenfor jussfakultet og vi satte igang. Jogging er noe jeg i utgangspunktet hater, men etter ganske mange turer i våres og sommer med Kristine, Milla og Mariann har jeg blitt ganske dreven og kan lett småjogge både syv og åtte kilometer. Vet det fortsatt er langt igjen til et maraton, men det er da en start!

Det som er kult med deler av Buenos Aires er at det er helt fantastisk! Du har store avenyer, brede gater med trær som er hundrevis av år gamle, og det er en million ting å se på. Christian mente jeg var for forsiktig og for å motbevise det måtte jeg pent spurte etter han tvers igjennom et ti-felts veikryss. Jeg savnet med en gang gratisrefleksene man alltid får i Norge og håpet at skoerefleksene mine ikke var så møkkete at bilene ikke fikk med seg litt av det som foregikk foran dem.

Vi løp forbi den polske ambassaden, hus til millioner av dollar, svære shoppingsentre, Ralph Lauren, Ferrari, Maserati. Det er dette området som kalles Buenos Aires Paris, men denne gangen var jeg obs på hva som foregikk på den andre siden av togstasjonen. Allikevel er det vanskelig å ikke la seg fascinere av hoteller med gyldne inngangspartier, svære St. Bernardshunder som garantert får mer variert mat enn en gjennomsnitts slumboer, restauranter med kritthvite kniplingduker og vin i tusenkronersklassen.

Jeg nøt den halvannen timen vi var ute og løp, mens nattemørket sakte senket seg over byen og viste de ulike bydelene i all sin lysende prakt. Jeg blir trollbundet av ting, folk og mennesker, og byen ser ut til å ha en merkbar mengde "crazy, old ladies" som Peter så fint beskrev dem. Damer i 80-90 årsalderen, ofte med en hund på slep, stokk og pen håndveske og de gjør alt fra å mate fuglene, drikke en cafesito eller bare vandre rundt gatelangs som om de ikke har andre planer før det er tid for de evige jaktmarker. Vi drakk ferskpresset juice fra markedet og kikket på svære museer med fine art inni.

Idet vi rundet et hjørne kom det plutselig en søt eim mot oss. Blomsterhekken på gatehjørnet hadde trosset Santa Rosastormen og begynt å blomstre, og det luktet vår lang vei. Christian stoppet opp halveis i et sprang og ble helt stille. Duftet inn det søte lukten og et digert smil bredte seg i ansiktet hans.

"Det er dette som er Buenos Aires," sa han og gliste bredt, "Det er dette som er Buenos Aires."

Rariteter

grønnsakshandleren ga meg mere jordbær enn jeg fortjente
andre grønnsakshandleren ga meg akkurat nok
ikke mer ikke mindre
ulikhet i verden

yogalæreren takket englene
yogalæreren takket oss
hun fant fred
og indre ro

to menn med en halv ku på ryggen
kua var død mennene løp
vin og biffmiddag
tango og dans

første gang i nytt land
språk og mennesker
utfordringer

det
gjelder
å
passe
inn

Balansekunst

Balansekunst er en av to indiske romaner jeg har fått øynene opp for nylig. Den første, Shantaram, som for øvrig minner mest om en murstein med sin terracottafargede forside og 1000 sider, slukte jeg rått, og jeg ser frem til å ta for meg roman nummer to. Det skal visst være en sterk og usensurert historie om fire indere med forskjellig status og bakgrunn som knyttes sammen. India beskrives svært direkte gjennom opplevelsene til hovedpersonene, og den skal være fengslende fra start til slutt, lærerik og rørende. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Noe helt annet som har preget nyhetsbildet de siste månedene er to unge norske gutters dødskamp i en kongolesisk rettssal. Tiltalt for drap, drapsforsøk, spionasje og ran har de den siste måneden vært på utstilling i et afrikansk rettsvesen som endelig har bestemt seg for å ta jævlene og dømme noen for den urett som er gjort. Jeg skal ikke legge meg opp i om Moland og French er skyldige eller ikke. Dette tror jeg hverken media eller Kongos rettsvesen egentlig har noen som helst riktige opplysninger om, men det som forstyrrer meg mest er den veldige oppslutningen saken har fått. På journaliststudiene lærte vi fort at prioriteten på nyhetssaker er som følger: 1 australier = 10 briter = 100 afrikanere. Dauer en australier av et haiangrep er dette minst like viktig som de 10 britene som drakk hjembrent og kreperte, og det går ihvertfall over flystyrter, gruvekollapser og krigføring i Burundi, Botswana eller Benin, selv om det koster både ett og to hundre afrikanere livet.

Mitt problem er ikke norske mediers dekning av saken (de følger tross alt bare normale nyhetsverdier som et hvilket som helst annet lands medium ville gjort), mitt problem er hvordan Kongo plutselig velger å sette dagsorden og følge internasjonale lover og regler (??) og faktisk straffeforfølge de som gjør urett. Mitt problem er alle de ufattelig mange menneskene som hver dag vandrer ustraffet rundt på kongolesisk jord etter voldtekter og drap på sine egne. Kommer Kongo noen gang til å straffeforfølge dem? Rette fingeren innad i hæren og si, nei, pokker, vi burde ikke voldtatt hu jenta allikevel selv om hu hørte til motstridende etniske grupper. Ihvertfall ikke hver dag i en måned. Kommer de til å rette krav på 360 millioner kroner for hvert kvinneliv som er ødelagt? Didn't think so. Her, her, her, her, her, her, her, her og her står det side opp og side ned om saker der kongolesiske kvinner og barn er voldtatt og drept av kongolesiske soldater og geriljagrupper, men det står heller lite om proppfulle kongolesiske rettsaler som roper om rettferdighet.

Det er denne urettferdigheten som gjør meg så vannvittig kvalm. Jeg tenker tilbake på kvinnerettspensumet i våres og de stakkarslige skjebnene jeg lærte om da, og det vrir seg i magen min. Jeg er for all del for at skyldige skal straffes, om det så er svarte eller hvite, gule eller blå, men at to norske gutter skal settes i gapestokk så Kongo kan fremvise litt "menneskeverd" (dødstraff er fortsatt ulovlig ifølge Menneskerettighetskonvensjonen), den går jeg ikke på. Saken har blitt melket for alt den er verdt. Det har gått ut over kongolesiske jenter som har blitt ofre for trafficking. Det har gått ut over norsk bistand (som for øvrig nærmer seg et lite afrikansk lands brutto nasjonalprodukt). Det har gått ut over familiene her hjemme og kona til sjåføren.

Kanskje kan (stryk det som ikke passer) Gud/Allah/Buddha/Vishnu/Zeus/Thor/Afrodite/Maradona dømme Joshua og Tjolstov i en himmel en gang, men at vi oppnår en balansekunst i kongolesisk rettsvesen innen den tid er absolutt nødvendig for alle parter.

Tapt uskyld

Jeg har tilbragt helgen sammen med en professor i psykologi og kulturell integrering. Vi har snakket om løst og fast. Vi har analysert problemstudentene. Vi har spist den biffen Argentina er så kjent for, gått turer på kirkegården og kikket på rariteter på hippiemarkedet. Vi har kikket på sola, drukket vin og så har vi blitt robbet. Ihvertfall nesten.

Selv om de første to ukene i Buenos Aires har gått nærmest knirkefritt kan man ikke glemme at landet sliter med enorme problemer. Som feltsjefen forklarte igår da vi satt i Palermo Soho og nøt en aldeles utsøkt middag; det er bølger med immigranter fra Peru som er skikkelig drevne på lommetyveri, og masse immigranter fra Colombia som vet hvordan man skal bruke et våpen. De har tilgang på paco, den kjipeste, dårligste delen av kokain for en peso per brukerdose. Det er mindre enn en Bugg kostet i Norge på nittitallet, men effekten er mildt sagt en annen. Dessverre er brukergruppen den samme, og det er småekkelt når 12-14 åringer løper rundt i en psykotisk rus, med stikkvåpen, uten hemninger. Det er da man kan snakke om tapt uskyld og tapt oppvekst, og om barn som blir voksne fortere enn de bør.

Grunnen til at jeg er i Buenos Aires er feltarbeid der jeg skal skrive om tenåringsmødre som har vokst opp på institusjoner. Jeg har ikke fokusen klar enda fordi temanene er så mange og kompliserte, og jeg ser frem til å få pratet med disse jentene om hva de mener er viktig i deres hverdag. Prevensjon, skolegang, sosial støtte, institusjonstilværelsen, fattigdom, abort – det er mye i ta fatt i, og statistikken er ikke på deres side. Abort er ulovlig i landet, allikevel utføres det i underkant av en halv million i året (ifølge UNFPA), og komplikasjoner rundt dette fører til at det er høyeste dødsårsak blant jenter mellom 15-24. Det ironiske er at jo høyere klasse du tilhører jo større er andelen aborter, men allikevel dess mindre er andelen komplikasjoner, noe som vil si at de med penger har tilgang på skikkelig legehjelp i en slik krise, selv om loven egentlig sier noe annet.

På vei hjem fra middagen igår tok feltsjefene Christian og Eduardo professoren og meg med på en liten reality check forbi en av de største slummene i byen. Den ligger rett utenfor sentrum, og paradokset er at på den ene siden av togskinnene ligger blikkskurene oppå hverandre, mens på den andre siden av togskinnene ligger området som av mange betegnes som Buenos Aires «Paris», Recoleta. Det er dette fancy området jeg har tilbragt helgen i, vandrende gatelangs og inntil nå, lykkelig uvitende om fattigdommen et steinkast unna. Jeg spurte Christian om det da ikke egentlig var farlig i Recoleta, siden slummen lå så nærme, men han svarte kort og kontant at de farligste menneskene der var innbyggerne selv.

De bor i Recoleta hele livet uten å bry seg. Og det er farlig det.

Tango Mundial del Baile

Musikken var overveldende. Lyskasterne jobbet overtid og kastet glans over scenen og de tusenvis av menneskene som satt og så på. Jeg hadde følelsen av å være i et amerikansk talkshow for nyreligiøse; stor scene, pompøst opplegg, mann i dress, fullt av håpefulle i salen. Jeg skjønte ikke så mye av det som ble sagt, men skjønte at dette var viktig. Man tøyser ikke med verdensmesterskapet i tango. Til tross for manana manana tankegangen som så ofte florerer i Latinamerika begynte showet presist klokka sju. At folk som diltende inn en halvtime etterpå var deres tap. Etter en introduksjon med rulle-R'er og store ord på spansk var det klart for første par. Jeg satt målløs i de tre og et halvt minuttene sangen varte. Ikke noe «Skal vi Danse» her nei. Ikke noe Idol-lengde på sangene. Skal man danse tango skal man gjøre det ordentlig.

Mange av damene var utrolig pene, grasiøse, vakre, med kjoler som var stramme for oven, men med løse skjørt klare for høye spark. De fleste parene var fra Argentina, men det var noen utenlandske; et par fra Ururguay, to fra Japan, et fra Australia. Jeg synes den australske dama var flott, men jeg tror hun var så overlykkelig for å være med i mesterskapet at hun ikke kunne la være med å smile, og når man danser tango skal man ikke smile (ifølge Lonely Planet skal man vente med livlighetene til pausene). Når man danser tango skal man være alvorlig, nesten trist, og mange av opptrednene hadde også navn etter dette, «Melancolico», «Patetico» osv.

Jeg satt i to og en halv time og var trollbundet av dansen, det var nesten så jeg kjente partnerens hånd gli over min kropp, følte føttene strakk seg etter musikken, hoftene vrikken til rytmen. Sterke bevegelser med mye innhold, raske steg, flotte løft, snurrameirundt, bukkenikkenei, blikk som kunne drepe, eller ihvertfall knuse en motstanders hjerte.

Tyve par ga alt. Tyve stylister hadde stått i timesvis og ordnet sminke, hår og kjoler. Mennene var et kapittel for seg. Sikkert noen gelebokser som hadde gått med der ja. Da vinneren skulle kåres kom alle ut på scenen. Parene på femte til andre plass gliste stort og skjulte enhver skuffelse over ikke å nå toppen. Tok en dannet vals med partneren før de fikk utdelt premien. Da par 372 ble ropt opp som vinner var det som å returnere til barneskolen. Bort med de pene trinnene. Bort med den innlærte strake holdningen. Ballerinaen stod i den flotte kjolen og høyhelte sko og hoppet vilt av glede som en treåring som har fått et Barbiehus i julegave. Tårene spratt og mascaraen stod i fare, hun kastet seg ned på gulvet og klemte de fremmøtte kjente. Dommeren måtte rope inn i mikrofonen at hun måtte ta klemmingen etterpå, juryen måtte få utlevert premien og få tatt noen fine bilder ellers fikk de problemer med sponsorene.

For oss dødelige som satt i salen var det godt å få bekreftet at selv en ballerina har vettet i behold, og vet når man bør utvise uhemmet glede. Som for eksempel når man vinner verdensmesterskapet i tango. Tross alt har hun jo sikkert bare fulgt Mark Twains udødelige ord "Dance like nobody's watching; love like you've never been hurt. Sing like nobody's listening; live like it's heaven on earth."

A parrot's what did you say??

Well, well, well. I had to succumb to the Argentinean day rythm sooner or later, and yesterday I went with Stine and Juan to have dinner at 10.30pm. Still jetlagged and ready for bed really, I agreed to try my first parilla (grill) and local wine. I won't go into describing the meat, because I'm sure it can be done so much better, but the wine was great and the company even better. Juan is one of Stine's friends who speaks just about as much English as I speak Spanish, hence, the conversation was a lovely mix of Spanglish and whatever Norwegian Stine has managed to teach Juan over the past eight months.

Well down into the first bottle of wine, we realized I should probably start learning some of the local words, (and I remember this from first entering Australia) - so what do people want to learn? The nitty, gritty naughty stuff of course. Teaching naughty words to a foreigner is a bit like when kids discover them, and without sense or sensibility suddenly say things that kids ought not to say.

The first one, (female body part of a parrot) I happily exclaimed over a caipirinha, to Juan and Stine's big amusement followed by shhh...don't say it so loud! What is a girl supposed to do?! Anyway, now I know the appropriate replies to all the wankers (love that word and its Spanish equivalent) making kissing sounds on the streets, however, have sworn not to use them when towards public officials. However, I do find it quite disgraceful that policemen can offer their "services" to bypassing women just like that. Props for not using religious derogatory terms, but mainly keeping it to a bodypart level (although some of the expressions would shock most soccermums and dads alike), however in the end I just feel sorry for the poor parrot, who is stripped naked and explicitly described, with no possible replies but "Polly wants a cookie", and that just doesn't do it here in Buenos Aires.

Too many impressions, too slow internet

Finally it was time to leave Norway again, this time for the great city of Buenos Aires, capital of Argentina, home of meat lovers, wine lovers, and lovers in general and place of the widest street in the world, 9 de Julio. I arrived Wednesday night with Christian, a colleague from Kulturstudier, and as I left Ezezia aiport with him and his brother I had a feeling that this would be good.

I've been placed with one of the teachers in an apartment in San Telmo, an old, rustic neighboorhood close to the more rustic and dangerous La Boca. Yesterday I woke up a few hours before my tour guide for the day were to arrive and went on a frantic search around the neighboorhood for a decent internet connection. The funny thing in Latin America is that when a shop close for the day it is not enough to lock the door, they have to pull down a set of metal shutters as well, making it impossible for people to know whether there is a cafe, a garage, or indeed an internet cafe behind.

The first misunderstanding was when I went into a cafe and asked if there was an internet cafe around, the lady looks at me and asks «Con leche?» and I had to smile and try all my Spanish internet related words until she understood and guided me somewhere. Does not help much knowing how to ask if you do not know the answer. I walked home and waited patiently for Katrin who works for Amartya and was my guide for the day.

Buenos Aires is a big city, with more than 12 million people consituting the wider Buenos Aires area. To my great surprise the inner parts of the city are very accessible and if you don't mind walking you can easily criss cross all over San Telmo, Microcentro, Recoleta and Retiro, and there's so much to see on the way. 9 de Julio Avenue is some 18-20 lanes wide, and it takes at least four different crossing to pass. You have the Santa Fe Avenue, which is home to the best shops in town, and I could hear my credit cards screaming for some action as we walked past.

The Spanish language is beautiful, the coffee beats Starbucks' any day, the country is famous for its ice cream and men make kissing sounds – no, smooching sounds - as you walk by, all in all a great atmosphere and it's great to be here. I've been smiling all day, nearly exploding with all the impressions, but am now limited to a lousy internet connection at Havanna Cafe. I won't be too hard on it, at least it does provide me with cyber space access, but for all the things I want to say and share, it's just not enough. But if you can't imagine how the city adopts you like one of its own porteños, how your daily rythm suddenly change to suit the one where dinner is at 10pm and you never go out before midnight – I suggest you come and see for yourself.

Norway Cup, ja

Da var det den tiden av året igjen. Ekebergsletta fylles med hostende, harkende influensasyk ungdom, småjenter som kliner på seg for mye mascara og stæsj på leppene i håp om å finne noen ordentlige å kline med, soldater som hedres, kjendiser som sliter med å definere offsideregler - i det hele tatt en folkefest uten like. De som kjenner meg vet fra tidligere at fotball ikke nødvendigvis er det jeg bruker hver tirsdagsettermiddag på, men allikevel blir jeg stadig fascinert av spillerne, målene, kampene og sporten i seg selv. Denne fascinasjonen ble ikke mindre da jeg overhørte følgende samtale mellom far og sønn på bussen til Ekeberg.

Sønn (overivrig til kompisen og moren hans): Dette laget er bare helt sjuukt assåå, og de vinner ALLTID! ALLTID assåå! Ingen kan slå dem. INGEN!

Far (nikker overensstemmende): dette laget er bare helt sjuukt assåå, helt sant. I enellerannen cup spilte de åtte kamper, scorte 80 mål og slapp bare inn fire. Det er lagspill assåå!

Sønn: Joa, men de har jo to sjuuke spillere assåå, en som er kjempehøy, assåå, helt superhøy også en som er nesten like høy og like tjukk, assåå. Det er ingen som kommer forbi de to, de kunne spilt hele kampen aleine assåå.

Far: Jo, men det er jo lagspill, og det er et bra lag, assåå.

Sønn: Alle taper mot dem, vi tapte med ti mål, selv om vi vinner masse (refererer til gårdsdagens kamp der Sagene Lillerputter slo noen andre Lilleputter 17-5). Jeg scorte sju mål, assåå.

Far: Dessverre hadde de ikke penger og deltar ikke på årets cup. Flaks for oss, assåå.

Sønn: Ja, viss ikke hadde de vunni hele cupen. Helt sikkert assåå.

Far: Jentelaget er også knallbra, kom til finalen i fjortårets cup.

Sønn: Ja, de er flinke assåå.

Far: Men så kommer de fra Eid da. Lita bygd. Ikke så mye å gjøre. Bare spille fotball eller gå på skole.

Sønn: Ja, det finnes ikke noe annet å gjøre der visst.

Ok, tenker jeg da. Da får jeg bare være fornøyd med min ikke-fotballspillende-vakre-urbane-hippe-bytilværelse-der-jeg-heldigvis-har-alternativer-til-svette-fotballtrøyer-og-vabler-på-tærna.

God cup!

Sykkelanarki

En fantastisk uke i Danmark ble igår avsluttet med en liten sykkeltur fra Sanne som bor ved siden av Tivoli til familien min som bor i Lyngby. Ifølge Google Maps som stadig spiser av Gule Siders brukerandel når det gjelder kartsøk (nope, har fortsatt ikke GPS på iPod'en), skulle dette være en frisk torsdagstur på kjappe 13 kilometer rett bortover, men på grunn av et spontant anfall av dysleksi samt et byggestilas som skygget for gateskiltet "Fredriksborgvejen", fortsatte jeg glad og fornøyd utover "Fredriksundsvejen", doblet lengden på sykkelturen og resulterte i en kombinert euforisk og utmattet sinnstemning da jeg endelig fant frem til slutt.

Danmark er helt utrolig på sykkelstier og til tross for manglende skilting enkelte steder er jeg dypt imponert over en helt egen infrastruktur med trafikklys og veibaner for syklister. I Norge vil jeg påstå vi har et tilnærmet sykkelanarki og alle sykler overalt, bortsett fra på trikkeskinnene, for her gjelder den sterkestes rett og jeg vet hvem som er sterkest av meg og trikken. Fra Nordberg til jobb har jeg fem kilometer, hvorav snaue halvannen er forsiktig stiplet og merket med en sykkel. Men bryr bilene seg om dette? Nei, bilistfjolsene ser gladelig på denne "sykkelstien" som en ekstra parkeringsmulighet i en hektisk hverdag, og syklistene blir presset ut i veibanen der de må unngå soccer mums i SUVs og 34-bussen til Tåsen. Guatemala Elin som nå har blitt Rødt Elin skriver her om hvordan skikkelige sykkelveier er hennes nye kampsak, og jeg må bare si HEIA SYKKELSTIER! Selv om jeg ikke kommer til å stemme Rødt, kan man alltids reklamere for gode kampsaker.

Men, tilbake til turen. Da jeg et godt stykke utover Fredrikssundsvej sjekket busskartet og innså at bussene langs denne vejen går til Ballerup, ikke Lyngby begynte jeg å skjønne at jeg burde ha svingt til høyre et sted. Jeg venter på dame som kommer gående på sykkel kommer forbi og spør henne hvordan jeg kommer meg til Lyngby. "LYNGBY?? Nej, det er altså bare langt vek."

Ok, takk, det visste jeg, hvordan kommer jeg meg dit er vel heller spørsmålet? Dame nummer to som er på torsdagstrim i det jeg roter meg bortover parkanlegget ved Thingbjerg sier at en bytulling som meg bør komme meg tilbake på hovedvejen, for disse småstiene i området kommer jeg ikke til å klare å finne ut av.

Nei, vel, let me be the judge of that - ok, hvor skal jeg nå? Måtte innrømme nesten defeat og stå av sykkelen og be damen i en indersjappe om et kart. Dette hadde hun ikke, men jeg fikk låne internett og printe ut kart, og da så jeg da håp, bare syv kilometer fra målet!

Vel, det hjelper ikke at man har problemer med å finne ut av hvilken vei kartet skal snus, og selv om afrogutten prøvde å hjelpe sendte han meg på en rundtur i Københavns suburbia der jeg endte opp der jeg startet.

Siste vennlige hjelper var en eldre mann på noen og seksti. Han satt med sykkelen sin på en benk og smilte over mitt lettere forfjamsede uttrykk og ville peking på kartet. Så sendte han meg nedover en skogssti der jeg endelig kunne identifisere motorveien og dermed følge den som en ledende blodåre frem til målet.

Jeg kom veltende inn i gården til kusinen min, nærmest datt av sykkelen og måtte lene meg mot veggen for å holde balansen.

Hun stirret litt rart på meg der hun stod i en nydelig mørerosa kjola, som ansiktsfargen min matchet perfekt og spurte "Har du syklet helt fra Norge?"

Ja, det føltes ihvertfall sånn.

Tour de Finance

Hvis du enda ikke har fått med deg Aftenpostens "Tour de Finance," så må du gjøre det nå.

I disse sykkelrittdager skulle det bare mangle om ikke gudoghvermann også tok seg en tur, og Tour de Finance er vel eksemplet på Norges mest pengesterke ritt, der det kjempes om å ha de letteste rammene, de mest fargesterke kondomdraktene og den mest ergonomiske hjelmen. Hva kona syns om dette er likegyldig, her skal det råkjøres. Om det er barn i veikanten får foreldrene ta ansvaret og fjerne dem, her skal det råkjøres. Her nytter det ikke å vingle søndagsturaktig bortover, her skal det råkjøres. Nesten 21,1 kilometer fra Asker til Aker Brygge får menn være gutter igjen, og stakkars den som står i veien.

Denne tirsdagen i slutten av juni fikk jeg en melding fra Kristine som lurte på om jeg ikke skulle være med til Bygdøy og bade. JAAAA! skrev jeg i en melding tilbake for jeg hadde jo ikke så mye annet å finne på, og litt etter rushtiden møtte jeg henne og det var bare å ta fatt på de første kilometerne av Tour de Finance. Selv om den kanskje er hauset opp som en tur tøffere enn birken bør det nevnes at Tour de Finance egentlig er paddeflatt. Minner mest om Danmark igrunnen, og hvis du ser de megafancy sporloggrafene (korrekt orddeling??) her ser du at det for det aller meste går strake veien bortover. Latterlige 1,3 kilometer oppover (jeg har fem hver dag på vei hjem fra jobb), og 1,8 kilometer nedover i løpet av touren.

Min råtøffe Diamant Earth Star som i disse dager fyller to år sykler som en drøm til tross for et herpa kranklager om ikke engang G-Sport klarte å fikse på reparasjon, men den triller som en ojoj og lakken i gult og brunt (jepp, en liten bie som summer forbi i all sin hast) veier opp om jeg skulle velge å ikle meg noe mer nøytralt. Uansett har den ikke noe problem å forsere bortover mot Bygdøy og Kristine og meg suser av gårde som seg hør og bør på denne årstiden.

Bygdøy er et merkelig sted. De rådyre villaene side om side med folkemuseer og kulturminner, designerkropper som burde spist mere is, barnefamilier og guttegjenger. Mannfolk på utdrikningslag, tomme ølbokser og jenter i små bikinier. Jeg vil ikke si at jeg føler meg helt hjemme på Bygdøy, blant fjongen på landet, men det er nå er nydelig sted i sommervarmen og da Kristine og meg svømte sikksakk mellom bøyene og så på stupernes utallige krumspring fra 3-meteren var vi vel egentlig fornøyd og enige om at dette var bra.

Etter et en liten time i strandkanten der vi hadde diskutert alt fra fast jobb til kommende reiseplaner spurte Kristine om jeg ikke ville være med til Skøyen og kjøpe is. JAAAA! sa jeg entusiastisk for jeg hadde jo ikke så mye annet å finne på, og fordi livet, som Tour de Finance, heldigvis går mer opp enn ned.

Blond og lykkelig

Da var det sommer igjen. Knallsommer, knallsommer, knallsommer. Værgudene har gitt tabloidavisene noe å skrive om i mange dager nå, om den ene fine dagen som avløser den andre, og agurktiden er reddet. For når været blir dårlig igjen er det bare å skrive om hvor høye strømprisene blir til vinteren som følge av det gode været som har vært og dratt igjen, men som vi allikevel er fornøyde med, ihvertfall helt til vi får neste strømregning.

Etter en miniuke i Bergen der jeg har besøkt Jeanette og Max og deres to småtroll Milla og Felix er jeg klar for sommeren og det som venter. Til tross for normal arbeidsuke føles det som om ferien har vart for alltid, og jeg er fornøyd. Sola har skint på de syv fjell og bergenserne har smilt uvanlig mye i det siste. Selv Milla, som ser ut til å plukke opp Bergensdialekten til tross for iherdige forsøk fra Jeanette på å holde på Skiens, klukker og ler og har gitt meg mer tillitt enn noe annet barn tidligere har gjort. Vi har vært i badeland og kjøpt is og shoppet, og jeg må sende en takk til alle kjøpesenterplanleggere som tenker barnevogn når de designer nye sentre, og en midtfinger i retning de som overser dette.

Jeg har jogget opp Fjellveien med Derrex, hunden i huset, men selv om den slekter på Lassie og jeg får redningshundsassosiasjoner hver gang den lusker bortover synes Derrex lite om jogging, og jeg måtte dra den oppover bakkene. Da er det samme hvor sakte jeg jogger, selvtilliten og innbilt kondis øker noen hakk når jeg løper fra en med fire bein.

Solfaktoren er høy, stemningen høyere, håret er blondt og livet ålreit. Milla skal snart legge seg og jeg ber henne holde leverposteifingrene langt unna Mac'en. "Voksenleketøy," sier jeg, men hun kikker bare dumt på meg og sier "Eple." Og om jeg ikke har smeltet av varmen til nå, så blir jeg varm om hjertet, for ingen kan vel motstå et barns underfundige observasjoner?

God sommer!

Full pakke sa Grandiosadama, men hu visste faen ikke hva hu prata om

Jeg leste en fantastisk monolog i =Oslo for en fyllik på Lorrys. Den var så bra at jeg måtte le høyt på trikken og måtte glede meg over at jeg hadde kjøpt denne utgaven av magasinet, selv om jeg egentlig alltid gjør det hvis jeg møter på en selger med et blad jeg ikke har kjøpt og har en femtilapp i lomma. Føler at når jeg kan bruke 36 kroner på en kopp latte med smak kan jeg bruke 14 kroner mer på litt god karma. Skulle bare mangle, og denne gangen lo jeg jo godt av skrivestilen. På videregående klasket jeg til med et saftig kåseri på en heldagsprøve før jeg egentlig viste hva et kåseri var. Jeg satset og vant, harselerte med pelsindustrien og Gucci og endte opp med en 6'er i norsk det semesteret. Så når jeg nå sitter her mutters alene og trist som faen i Norges mest ensomme bydel kan jeg forsøke meg på en monolog for single. Selv om jeg ikke helt vet hva det er. Monolog altså. Ikke singellivet.

De sa at det kom til å bli ensomt å våkne opp alene, men jeg skjønner ikke helt hva de mener? Her kan jeg sove sjøstjernestilling hele natta og våkne med hver kroppsdel i en ny himmelretning uten at noen har stjælt dyna i nattens mulm og mørke. Frokosten er også unnagjort mye enklere. Drikker rett fra juicekartongen - JA, jeg veit jeg sier at du ikke skal, men gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, og kan pusse tenner når jeg ønsker for har enevelde på badet. Ingen som lurer når jeg skal på jobb - eller når jeg kommer hjem. Hjem? MÅ JEG DRA HJEM DA? Har alltid foretrukket det andre veien. Da kan jeg stikke når jeg vil. FEIGT ja, men KJEKT, ja. Plutselig ble den øllen etter jobb interessant - og hybelkaninene har nok mat bak sofaen, selv i Trudes strøkne leilighet, så blir neppe anmeldt av PETA som stakkars Obama - HAHA - for å ha klaska en flue på tv, skjønner at det er agurktid, men hallo? Vedder på at selv Natur og Ungdomsfolka bruker myggmiddel når de er på skogstur om sommeren! Noe annet blir jo bare teit, eller? Men denne øllen ja, og kaniner. Snakk om kjøtt, ønsker du kjøttmarked ligger det rett nedi Hegdehaugsveien - ikke så langt fra der jeg bodde før, da jeg var singel forrige gang. Ikke så langt fra Lorrys heller faktisk. Ikke så langt fra den ene til den andre dystre skjebne, kanskje? Men, IHVERTFALL, gutter og stæsj, høyhelte sko. Hu som sitter ved siden av meg bruker bussturen på å få tilbake brunfargen fra ifjor med hjelp fra en liten boks hu har i veska, og jeg klakker med skoa. Hun smiler så søtt og gleder seg. MEN POKKER, altså. Hvem bestemte at jenter måtte gå med høye sko? Har lange nok bein fra før av! Nå blir det jo fokkernmæ en meter som stikker frem under skjørtekanten. Blikk - ja, respekt - nei. Selv om de er innmari søte da. Skikkelig 50talls med prikker på, passer til Bioshockmusikken jeg sitter og hører på. Så mye for den spillinteressen, ble til at jeg tjuvhakka albumet på iTunes istedenfor - Always remember that sunshines follows the rain, wrap your troubles in dreams, always dream your troubles away - nesten for ironisk, tror jeg våkner opp like singel og jævlig imorgen. Lengste dagen i året også, nå jeg burde være ute og dansa tango til sola står opp (faktisk ikke så lenge til), vrikka rockefoten med rokkekokken og bare LEVA LIVET. Kanskje vært på grillfest ved et skogstjern og bada naken mens ingen så på. TRODDE DU JA! Hjelper lite med 50talls musikk da altså - Just walking in the rain, so alone and blue - Mer realistisk det asså. Nå blir ferien mye dyrere og, for singelrom på hoteller er aldri halvparten så billige som dobbeltrom. Dårlig gjort av Thon. Og Petter burde ihvertfall hatt respekt for det å være ene og alene, han har nok erfaring, til tross for helikopterlandingsplass i Gamle Hellesund. Nei, dyrt å være singel og gitt. Da hjelper det lite at jeg kan sove i åssen sovestilling jeg vil.

Orddelingsmafiaen (i ett ord)

Da jeg gikk på journaliststudiet i Melbourne lærte vi at media ofte ble ansett som den fjerde statsmakt eller deromkring og som journalister hadde vi det æresfyldte oppdrag å passe på at alle mennesker i det offentlige rom oppførte seg som hør og bør og i henhold til diverse menneskerettighetsparagrafer og lignende. Da vi ble ferdige med studiet tok det imidlertidig ikke lang tid før vi fant ut at presseetikk og presseskikk ikke er noe alle journalister lærer, og PFU har dermed mer enn nok å gjøre. Så kommer vi til internettens og Twitringens tidsalder, og plutselig har vi en femte statsmakt - gud og hvermann - som passer på at de som skal passe på virkelig passer på. Ordelingsmafiaen har som oppdrag å avsløre stygge forsøk på orddeling i det norske språk, og skulle du finne på å skrive "honning melon" eller "sports arrangement" kan du forvente spott og spe til du har ansatt en korrekturleser. Tidligere sjef, Helga, var også en kløpper på dette og ikke en bindestrek (for dem er det få av i språket vårt) slapp forbi henne uten grundig overveielse først.

Twitringen er jeg som sagt nettopp kommet igang med, og her finnes det virkelig noe for alle og enhver. Det brukes selvfølgelig mye av PR-kåte journalister og politikere som prøver å skaffe litt flere lesere eller velgere, og som slåss for å få inn følgenavnet sitt i enhver artikkel, men man kan også få mange spennende tips og ideer til reiser, ekspedisjoner eller studier gjennom Twitter. At folk nå om dagen heller vil twitre enn å kline er vel noe dagens bredbåndungdom må ta et oppgjør med seg imellom. Bare husk å skru av pc'en først.

Men ihvertfall, narcissismen tar overhånd og vi ønsker å profilere oss selv på alle mulige måter der ute blant massene. Samtidig tar vi Big Brother i egne hender og lager Facebookgrupper mot at Eniro legger ut fødselsdatoene til folk på nett. Jeeezees, om noen vet at jeg har bursdag 15. januar (årstall ligger ikke ute), så er det helt greit. Jeg blir jo bare 23 uansett. Oppretteren av den ovennevnte gruppen har faktisk en åpen profil på fjesboka, og da snakker man virkelig om ikke å bry seg om informasjon er tilgjengelig eller ikke.

Kanskje dagens ungdom rett og slett kjeder seg? Vi vokste opp med besteforeldre som fortalte om de harde kårene i etterkrigstiden, mødre som brente bh'ene og stolt heiste opp skjørtene så de røde sokkene syntes, fedre som stod på Tiananamen Square og ropte "Nei til atommakt!" Greit nok vi har Taliban og Nord-Korea som lurer på dørstokken, korrupte saker i Kongo og Air France fly på ville veier, men allikevel vil dagens ungdom klatre Mount Everest uten oksygen eller kjøre om kapp med Petter Stordalen i veltepetterbåter (usikker på orddelingen her, gitt). Det er ikke nok bare å være deg, du må være noen og alle må vite om det.

Synes det høres utfattelig slitsomt ut, jeg.

Du skal ikkje sova bort sumarnatta

Pep-talk

A quick word of advice to myself and anyone else with an exam tomorrow. Regardless how many conventions you are lacking, how little knowledge you might have on the issues on women's law and human rights, despite the fact that your "Lovsamling" probably was confiscated due to illegal scribbles in the margin, at least you gotta do better than this. Feliz suerte todos!

Smil, det er vår

De aller fleste ting ender godt. Tok du den?

Let's talk about sex

Sex sells. There is no doubt about it. It's old news, but it is good news. Any magazine or newspaper in the world that put "sex" on its front page can be sure to sell more than the newspaper next to it. Only real competiotion must be Norwegian papers writing about the weather. Because weather sells too.

Anyway, the reason for this entry is that I am considering calling my master thesis "Let's talk about sex." I might add the "baby" for estethic purposes, and come to think about it, it is quite relevant for my research question as well. Babies. Of mothers who are still children. Got it? Teenage pregnancy and all the problems surrounding it - that's the topic of my thesis. I have a presentation of it all tomorrow, and instead of scribbling down some of the arguments I am going to present, I would much rather explain it to you.

Teenage girls are in many parts of the world considered the most vulnerable members of society in regards to health, education and reproductive choices. A Norwegian researchers recently found out that the longer girls stay in school the fewer children they have. And we are not talking country size reduction in numbers, we are talking about the recommended 2,2 children that most likely will pop out anyway. And even that is a bit too much for the rainforest at the moment. The research showed that girls in the US would have more children than girls in Norway, despite the support system in Norway is way better, but the answer was in the amount of education the girls had. The findings were of course that when girls were in school they didn't have time for risk activities like...you know...ehhm...sex.

I will conduct my fieldwork in Buenos Aires, Argentina, and in addition to the human rights aspects of the choices, options and opportunities teenage mothers have, I'll look into how and if education can stagnate girls' cluckiness and help them stay girls just a little longer. The girls I'll be talking to have the added disadvantage of growing up in a shelter, without, and here I presume, the positive network family and close friends can provide one in these kinds of difficult situations. Of course these networks can become a bit too close and controlling, Argentina is also infamous for a strict Catholic church and restrictive abortion laws, leaving pregnant teenagers, no matter reason for their pregnancy, little choice. A disturbing fact is then that five million girls undergo unsafe abortions every year, and in Colombia it is the second largest cause of maternal mortality. When limiting girls' reproductive choices, a country doesn't just undermine the girls' right to education and health, but it jeopardizes their development as humans as well as the development of the country.

Think about that next time you have sex.

På ofrenes side i 150 år

Sund Folkehøgskole. Januar 2006. Oppladning til Guatemala.

Jeg ligger på gulvet og skriker. Kjefter. Hyler. Skaper meg. Kniven ligger litt lengre borte og blodet fosser ut av underarmen min. Pulsåren er historie. "Kjæresten" min, Andreas, ligger urørlig noen meter fra meg. Helt stille, blod ut av nesen. Det er meg som slo til han så han gikk i bakken, etter at han stakk meg med kniv.

Første gruppen kommer inn. En av jentene slipper ut et lite hyl, tar seg for ansiktet og snur i døra. Det er vel ikke akkurat det man kaller god førstehjelp. Etter litt romstering og tramping rundt på gulvet får noen roet meg ned, stoppet blødningen og passet på at Andreas puster og har det bra, omstendighetene tatt i betraktning.

Andre gruppen kommer inn. En av de andre jentene stormer rett bort til meg, knytter et skjerf hardt rundt armen som ser ut som den kommer rett fra en grøsserfilm og stopper dermed blødningen. Legger meg ned på gulvet, holder meg fast og roer meg ned. Spør hva som har skjedd. Hvem Andreas er. Hvorfor han ligger der han gjør. Dette er skikkelig førstehjelp.

Ironien i dette scenarioet er at hvert tredje drap i Norge er kvinner som blir drept av deres menn. Heldigvis er det noen som prøve å gjøre noe med det. Men uansett er det tragisk. Etter 150 sider juss og kvinnerettspensum føler jeg meg litt hjelpesløs, sinna på norske myndigheter som nekter voldtatte kvinnelige eritreiske eks-soldater asyl, sinna på de etiopiske og eritreiske soldatene som gjør dette mot sine landsmenn og naboer, sinna på menn som hater kvinner.

Igår var jeg på førstehjelpskurs med Oslo Røde Kors Hjelpekorps, og vi ble flere ganger konfrontert med "virkelige" scenarier.

En jente som hadde trynt i trappa. Stor flenge i pannen. Kanskje brukket ben. Men puster hun?

To narkomane i et hjørne. En bevisstløs. En irriterende. Hva gjør man? Hvor mye blander du deg når det ligger en og sover utenfor Oslo S? Er du sikker på at han sover?

To jenter har falt. Den ene er hysterisk, den andre ligger i en litt rar stilling. Helt stille, blod der blod ikke skal være. Jeg tenker med en gang nakke, pass på nakken, men pusten er selvfølgelig viktigere. Ingen overlever uten pust.

Mitt mål med hjelpekorpset er selvfølgelig å hjelpe andre, men også å få den selvsikkerheten som Tonje Camilla viste under førstehjelpskurset på Sund. Kontroll. Og knusende ro. Så hvis jeg en dag kommer utfor en ekte situasjon, så skal jeg med en gang vite hva jeg skal gjøre for å redde liv. Og ikke bare snu i døra.

For et ORKH

We sit in a circle and wait anxiously for the roll of tape and marker to be passed around. Tear a little piece of tape off, write your name on it, stick it to your chest. Hello, Maria! Hello, Marius! Hello, Hilde! The freshly made waffles are looking good at the back of the room and people are rummaging around with the papers they've received. Taushetserklæring. Tjenesteforsømmelse. This is serious business. This is about life and death. This is Oslo Røde Kors Hjelpekorps.

I read snippets of an article yesterday, describing a search and rescue operation and the dilemma the Tom, Dick and Harry rescuer has. Do you take a day off work to run around in the forest looking for someone who took the wrong turn? Or do you dutifully go to work, cash your pay check in this financial crisis and hope someone else found her? The article was a plea to employers to give their employees time off (preferably with pay) to go search and rescue. Because what if it was your daughter, your spouse, your friend lost out there?

When I worked at Starbucks we got four paid hours off a year to do something good for the community. We gathered one Sunday in a park outside Melbourne and planted trees. I got to hold my first 6ft snake and I had a blast. That's one way of doing it.

When I sat at the meeting last night, listening to people introducing themselves and telling why they wanted to join ORKH there was a few recurrent themes. The wish to help, the social part, getting close to nature, and last but not least, people started getting damn sick and tired of that old couch.