Løping i Buenos Aires

Igår natt hadde jeg en merkelig løpetur i en forstad i Buenos Aires. Ulike hendelser gjorde at jeg plutselig måtte betale taxien 20 pesos for å stå i et øde veikryss og vente, mens jeg febrilsk prøvde å ordne både det ene og det andre, og endte til slutt opp på en biljardbule der jeg spilte biljard og drakk øl til klokken halv fem om morgenen. Det var ikke planen da jeg forlot leiligheten igår kveld.

Idag har jeg hatt en annerledes løpetur i Buenos Aires. Hadde avtalt med Christian at vi skulle jogge i Palermo og litt før sju ringte jeg Radio Taxi og ba dem sende en bil. Dette er en tryggere måte å ta taxi på, men når sjåføren begynte å spørre om både det ene og det andre måtte jeg bare fortelle om den store, sterke kjæresten min som jeg bodde sammen med her i Buenos Aires. Da sluttet han så vidt å prøve å hooke meg opp med sønnen hans.

Møtte Christian utenfor jussfakultet og vi satte igang. Jogging er noe jeg i utgangspunktet hater, men etter ganske mange turer i våres og sommer med Kristine, Milla og Mariann har jeg blitt ganske dreven og kan lett småjogge både syv og åtte kilometer. Vet det fortsatt er langt igjen til et maraton, men det er da en start!

Det som er kult med deler av Buenos Aires er at det er helt fantastisk! Du har store avenyer, brede gater med trær som er hundrevis av år gamle, og det er en million ting å se på. Christian mente jeg var for forsiktig og for å motbevise det måtte jeg pent spurte etter han tvers igjennom et ti-felts veikryss. Jeg savnet med en gang gratisrefleksene man alltid får i Norge og håpet at skoerefleksene mine ikke var så møkkete at bilene ikke fikk med seg litt av det som foregikk foran dem.

Vi løp forbi den polske ambassaden, hus til millioner av dollar, svære shoppingsentre, Ralph Lauren, Ferrari, Maserati. Det er dette området som kalles Buenos Aires Paris, men denne gangen var jeg obs på hva som foregikk på den andre siden av togstasjonen. Allikevel er det vanskelig å ikke la seg fascinere av hoteller med gyldne inngangspartier, svære St. Bernardshunder som garantert får mer variert mat enn en gjennomsnitts slumboer, restauranter med kritthvite kniplingduker og vin i tusenkronersklassen.

Jeg nøt den halvannen timen vi var ute og løp, mens nattemørket sakte senket seg over byen og viste de ulike bydelene i all sin lysende prakt. Jeg blir trollbundet av ting, folk og mennesker, og byen ser ut til å ha en merkbar mengde "crazy, old ladies" som Peter så fint beskrev dem. Damer i 80-90 årsalderen, ofte med en hund på slep, stokk og pen håndveske og de gjør alt fra å mate fuglene, drikke en cafesito eller bare vandre rundt gatelangs som om de ikke har andre planer før det er tid for de evige jaktmarker. Vi drakk ferskpresset juice fra markedet og kikket på svære museer med fine art inni.

Idet vi rundet et hjørne kom det plutselig en søt eim mot oss. Blomsterhekken på gatehjørnet hadde trosset Santa Rosastormen og begynt å blomstre, og det luktet vår lang vei. Christian stoppet opp halveis i et sprang og ble helt stille. Duftet inn det søte lukten og et digert smil bredte seg i ansiktet hans.

"Det er dette som er Buenos Aires," sa han og gliste bredt, "Det er dette som er Buenos Aires."