Sølvskje

Har du en lillesøster i 13-14 års alderen? Ikke det? En kusine kanskje? Eller en du satt barnevakt for da du var mindre? En som nettopp har fått sin første Bik Bok bukse. Som er knallstolt fordi hun har siste Lily Allen albumet på iPoden, eller som skal få lov til å reise på språkreise til England sommeren 2011. 2010 hvis hun er skikkelig snill. Kjenner du en jente som går i 8. eller 9. klasse i Norge, som så vidt har begynt å lære om det som skjer i kroppen i tenårene? Som fniser hvis noen sier "penis"? Uten helt å vite hva den brukes til. Som har blondt hår, store undrende øyne og ører som fanger opp alt som skjer rundt henne? Keep this girl in mind.

Etter tre uker i Buenos Aires var det på tide med en liten reality check og å begi meg dypere inn på det jeg faktisk skal gjøre her - feltarbeid. Jeg jobber sammen med nydelige, lille Belén på 150 cm og hun gjør så godt hun kan for å innvie meg i argentinernes kultur og væremåte, om det så måtte være ved å være en halvtime for sen.

Idag dro vi ut til en institusjon som huser tenåringsmødre. I det jeg kom inn døra ble jeg møtt av en liten gutts forunderlige glis "QUE ALTA!" Så høy! Gutten tok tak i handa mi og dro meg tilbake ut av døra for så å dra meg inn igjen, bare for å poengtere for de andre som stod i hallen at hodet mitt nesten hadde skallet i dørkarmen. Så skravlet han i vei, dro meg med ut i bakgården der jeg fikk sett kaninene og hønene, og det var bare så vidt Juan ville la meg gå da Belén kom og ropte. Jeg hadde fått en venn. Det ble tøffere derfra.

Jeg ble med Belén inn på et stort møterom der det satt 10-12 stykker. Noen voksne, noen barn, noen spedbarn. De begynte med en høylytt diskusjon om hva som ikke helt fungerte. Hvor ofte de kunne spise. Hvor mye. At det var mange tyverier. Etterhvert gikk de mest voksne og igjen satt syv jenter. Eldstemann var 17. En var trebarnsmor. To var gravide, gikk rundt med store mager, når de egentlig burde vært barn selv. En jente var mentalt tilbakestående og ble konstant fulgt rundt av en av de ansatte. Hun ville hele tiden ha nærkontakt. Ga meg en stor klem og et kyss på kinnet. Satt nesten oppå meg. Hun var 16. Datteren var to og en halv måned. Barnets far var jentas stefar. Jeg fikk skikkelig vondt, og måtte kjempe mot tårene. Dette skal ikke være situasjonen for jenter i 15-16 års alderen!

Juanito kom inn og avbrøt alvoret med å fortelle at han hadde bursdag. 8 år. Han kom bærende på en svær sjokoladekake med dulce de leche på toppen og alle fikk et stykke. Så løp han og en annen jente rundt og tegnet med blyanter, stod på hodet og var barn, sånn barn skal være.

Jeg ble introdusert til jentene. "Ésta es María." Jentene kom bort, ga meg et kyss på kinnet og gikk og satte seg. En jente med stor mage, som så sliten og medfart ut, strøk meg på kinnet, og igjen måtte jeg prøve å holde maska og ikke grine når jeg egentlig bare ville holdt rundt dem og sagt at ting ordner seg. Romina som kanskje var 16 hadde to barn og var tøff. Tøff i trynet, tøff i væremåten, men jeg kan tenke meg at det blir sånn når livet er tøft mot deg. Hun kikket skeptisk på meg da jeg løftet jenta hennes høyt i været så hun skulle rekke opp på tavla, men nikket allikevel bekreftende da jeg satte henne ned.

Idet vi skulle til å gå møtte vi en venninne av Belén. Så vidt fylt tyve år med en datter på ni. Igjen vred det seg i magen min over de tingene jentene har opplevd. Jeg blir så sinna på de som gjør slike ting mot jenter og kvinner, men føler meg allikevel så, så maktesløs.

Allikevel kan man ane en viss stå-på-vilje. Jentene vil ikke gi seg helt enda. De lo høyt av og med hverandre i løpet av workshopen til Belén. Lullet spedbarna deres og klappet seg fornøyd på magen. Veddet om nestemann ble en jente eller en gutt. På vei ut døra kom Juan løpende bort og ga meg en nøtt. "Es para comer?" spurte jeg? Skal den spises? "Suerte!" sa han. "For hell og lykke."