Tapt uskyld

Jeg har tilbragt helgen sammen med en professor i psykologi og kulturell integrering. Vi har snakket om løst og fast. Vi har analysert problemstudentene. Vi har spist den biffen Argentina er så kjent for, gått turer på kirkegården og kikket på rariteter på hippiemarkedet. Vi har kikket på sola, drukket vin og så har vi blitt robbet. Ihvertfall nesten.

Selv om de første to ukene i Buenos Aires har gått nærmest knirkefritt kan man ikke glemme at landet sliter med enorme problemer. Som feltsjefen forklarte igår da vi satt i Palermo Soho og nøt en aldeles utsøkt middag; det er bølger med immigranter fra Peru som er skikkelig drevne på lommetyveri, og masse immigranter fra Colombia som vet hvordan man skal bruke et våpen. De har tilgang på paco, den kjipeste, dårligste delen av kokain for en peso per brukerdose. Det er mindre enn en Bugg kostet i Norge på nittitallet, men effekten er mildt sagt en annen. Dessverre er brukergruppen den samme, og det er småekkelt når 12-14 åringer løper rundt i en psykotisk rus, med stikkvåpen, uten hemninger. Det er da man kan snakke om tapt uskyld og tapt oppvekst, og om barn som blir voksne fortere enn de bør.

Grunnen til at jeg er i Buenos Aires er feltarbeid der jeg skal skrive om tenåringsmødre som har vokst opp på institusjoner. Jeg har ikke fokusen klar enda fordi temanene er så mange og kompliserte, og jeg ser frem til å få pratet med disse jentene om hva de mener er viktig i deres hverdag. Prevensjon, skolegang, sosial støtte, institusjonstilværelsen, fattigdom, abort – det er mye i ta fatt i, og statistikken er ikke på deres side. Abort er ulovlig i landet, allikevel utføres det i underkant av en halv million i året (ifølge UNFPA), og komplikasjoner rundt dette fører til at det er høyeste dødsårsak blant jenter mellom 15-24. Det ironiske er at jo høyere klasse du tilhører jo større er andelen aborter, men allikevel dess mindre er andelen komplikasjoner, noe som vil si at de med penger har tilgang på skikkelig legehjelp i en slik krise, selv om loven egentlig sier noe annet.

På vei hjem fra middagen igår tok feltsjefene Christian og Eduardo professoren og meg med på en liten reality check forbi en av de største slummene i byen. Den ligger rett utenfor sentrum, og paradokset er at på den ene siden av togskinnene ligger blikkskurene oppå hverandre, mens på den andre siden av togskinnene ligger området som av mange betegnes som Buenos Aires «Paris», Recoleta. Det er dette fancy området jeg har tilbragt helgen i, vandrende gatelangs og inntil nå, lykkelig uvitende om fattigdommen et steinkast unna. Jeg spurte Christian om det da ikke egentlig var farlig i Recoleta, siden slummen lå så nærme, men han svarte kort og kontant at de farligste menneskene der var innbyggerne selv.

De bor i Recoleta hele livet uten å bry seg. Og det er farlig det.