Kjære arbeidsgiver

Næmmen, sitter du der med søknaden min? Så moro da! Som du sikkert har skjønt har jeg nettopp sagt opp stillingen min i Kulturstudier. Det er et fantastisk firma med utrolig hyggelige kollegaer, og tidenes beste arbeidsmiljø, men jeg føler tiden er inne for å lære noe nytt og det er derfor jeg søker jobben hos dere.

På jobb idag fikk vi vite hvem som skal ta over traineestillingene når vi er ferdige i Genève i desember, og det første Jennifer gjorde var å Google dem. Hæ, sa jeg, Google dem?, før hun sa "Jaaah" (på skikkelig bergensk), "Jæj guuglæt deRRE åh!" og da måtte jeg jo bare innrømme at jo, jeg hadde tatt et kjapt internettsøk og visste sånn halvveis hva Jennifer, Petter, Christian og Ørjan hadde vært "up to" før vi møttes på delegasjonen i september. I og med at jeg sitter med ansettelsesprosessen til min gamle stilling, samtidig som jeg søker nye jobber sitter jeg på begge sider av gjerdet, og lærer mye av de mange søknadene som renner inn og. Jeg vet ikke så mye om søkerne enda, bortsett fra hva de har skrevet på CV'en, men jo nærmere en ansettelse vi kommer, jo større blir nok informasjonshungeren min, og jeg skal nok finne ut av hvilke Blindernemner de har vært meldt opp til, hvor fort de løper Nøklevann rundt, og hva de mener på Twitter. Eller hur, er det ikke derfor du er her?

For hvem er du? Mest sannsynlig jobber du med noe innen bistand, likestilling, kvinner, utdanning eller miljø. Eventuelt all of the above. Siden du sitter her og leser dette har det mest sannsynlig stått noe om sosiale medier i stillingsannonsen, og du vil sjekke om det jeg skrev om at jeg hadde kjennskap til sosiale medier var sant. Eventuelt er du bare skikkelig nysgjerrig. Jennifer sa jeg var "søkbar." Vet ikke om det er positivt eller negativt, men jeg står da inne for det jeg skriver, og hvis en journalist ikke tørr å stå frem offentlig, da er hun ikke mye kvalifisert til jobben. Så joda, det er helt greit at du er her.

Men det kan ikke bare være lett å være arbeidsgiver. Til tross for at Kulturstudier har fått mange godt kvalifiserte søkere til den tidligere jobben min krever jo søkerne noe av oss også (slik som jeg vil kreve noe av deg). Som du har lest på CV'en min er jeg relativt glad i å ha mange baller i lufta samtidig. Jobb, studier, styreverv, venner, sport og fritid, og jeg nyter en stappfull arbeidsdag med varierte oppgaver. Jeg "thrive" (og her finnes det ikke et godt norsk ord), blomstrer kanskje, når jeg blir oppmuntret og blir et arbeidsjern uten sidestykke. Men det krever gode kollegaer og en organisert arbeidsdag. Jeg liker organisering. Tuller ikke der. Da Astrid, Kristine, Morten og jeg reiste øst-Australia rundt i 2003 hadde jeg lagt opp et dagsprogram (om ikke timesprogram) inkludert utgifter, og vi fikk en knalltur og fikk sett ufattelig mye på veldig kort tid. Jeg har aldri vært så flink til Rubiks kube, men gi meg 15 møter som skal presses inn på en uke i tre europeiske land og jeg har reiserute, overnatting og til og med en kaffepause fikset innen du har rukket å kommentere denne bloggposten. Dette kan jeg.

Kulturstudier har hatt en relativt flat struktur. Ikke at jeg nødvendigvis trenger kort avstand til toppsjefen, det som er viktig er at det er en lav terskel for å komme med ideer og innspill, og at ingen ideer er dumme (det er bare ikke alle som blir brukt). I tillegg verdsetter jeg ærlighet, humor og framsnakking. I retur kan jeg tilby en miljøbevisst, morgenglad og positiv person som ikke gir seg før "the fat lady sings." Hvis du fortsatt ikke er overbevist, ring Henrik. Han lovet å gi meg en allright referanse.

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Kjærligheten er det vakreste i verden

Jeg har fulgt redningsarbeidet til gruvearbeiderne med et halvt øye. Da de først ble stengt inne var jeg i bryllup, og da brudevalsen var danset ferdig var det kommet så mange andre nyheter at 33 forsvunnede chilenere var en trist nyhet, men ikke noe man tenkte veldig mye mere på. Særlig ikke når de ikke ga livstegn fra seg. Så gikk det to uker og jeg var i et nytt bryllup, omtrent samtidig med at de faktisk fikk sendt en beskjed opp til overflaten om at de var i live. Folk jublet. Men på det tidspunktet skrev Dagbladet at de ikke kom til å komme opp før jul, og da var det lissom ikke så mye mere man kunne gjøre der og da.

Nå har imidlertidig nytenkende teknologi og en duppedings med navn Felix fremskyndet arbeidet og i natt begynte de å dra den ene etter den andre gruvearbeideren 700 meter opp. Følelsen skal visst tilsvare 100 baklengssaltoer (jeg har problemer med å klare én). Men nå skal de endelig få sett familiene sine igjen. Noen har fridd, noen har fått barn, noen har blitt ferska, men i bunn og grunn - de skal få se sine kjære igjen.

Jeg reiser mye, men har sjelden problemer med å dra fra folk (høres kynisk ut), men gjensyn derimot, da blir jeg sippete. Tror det er en av grunnene til at jeg elsker Love Actually, flyplasscenene der gamle og unge, voksne og barn sees igjen etter kortere eller lengre tid fra hverandre. Jeg synes gjensyn er noe av det vakreste i verden, og kommer derfor gjerne tidlig om jeg skal møte noen på flyplasser, nettopp for å kunne iaktta andre i deres gledesrus. Bildene av Claudio, Mario, José og Jorge gjør at jeg får frysninger, og familiens lykke når gutta kommer opp fra hullet får meg nesten til å grine.

Jeg var så spent på utviklingen at jeg måtte sjekke nettavisene da jeg våknet i natt. Jeg håper, håper ting går bra og alle kommer trygt ut. Den eneste bolivaneren i gruva er blitt lovet et lite stykke land av Evo Morales så han og kona kan dyrke litt mais og han skal slippe å sette foten i en gruve igjen. Sånt gjør meg rørt.

Nå er jeg på vei hjem til Oslo for en langhelg med venner og kollegaer og jeg gleder meg til gjensynet med masse fantastisk folk. Jeg gleder meg til å føle høsten på kroppen, til å vandre langs Akerselva og spise grovbrød med brunost. Jeg gleder meg til å gå tur i skogen, drikke rødvin rett fra pappesken og en klatretur på Klatreverket. Jeg gleder meg gjensynet med Norge, gjensynet med vennene og jeg gleder meg skikkelig til å gi mamma en god klem.

Action under stalaktittene

Det er ikke hver dag jeg sitter i et rom under tusenvis av stalaktitter, dekorert med 100 tonn maling, til den nette sum av 160 millioner kroner. Det er heller ikke hver dag jeg ser mektige statsledere hisse seg opp eller spøke rundt, eller hver dag virkelig banebrytende resolusjoner for bekjemping av diskriminering mot kvinner blir vedtatt.

Så er det ikke hver dag det er menneskerettighetsråd heller.

De siste tre ukene har jeg vært i sikkert nærmere 100 timer med møter på grunn av menneskerettighetsrådets 15. sesjon. Vann, sikkerhet, ytringsfrihet, brenning av (eller, rettere sagt stoppingen av brenningen av) hellige bøker, terrorisme, utdanning og mye, mye mer har vært temaer som har blitt tatt opp på høyeste nivå, diskutert, stemt om, diskutert mer, og endelig vedtatt.

Mexico og Colombia introduserte en resolusjon som har som mål å eliminere diskriminerende lovgivning. Dette er et av de første stedene der diskriminering må elimineres fordi det påvirker alle aspekter av en kvinnes liv. Husker noe av problematikken da jeg var i Guatemala var retten til land. For Mayaene er retten til land, og det å eie egen jord, et lite stykke av Madre Tierra utrolig viktig, men hvis kvinner ikke har arverett oppstår det problemer. Hva skjer hvis en mann kun har døtre? Hva skjer hvis ektemannen dør? Livsgrunnlaget til kone og barn kan da plutselig forsvinne som et hull i jorden.

Men, alle land kan ikke være enige, og flere stater tok ordet og mente at denne resolusjonen burde innføres, med det forbeholdet om at stater tok hensyn til resolusjonen i forhold til egne lover. Nja, njo, Mexico ga seg ikke og sa at resolusjonen skulle gå igjennom sånn som den var. Det var tross alt halve jordens befolkning det stod om her. Norges egen FN-ambassadør er en utrolig kvinne som heller ikke nøler med å kjempe sine medsøstres sak. Norge er et foregangsland når det gjelder kvinnerettigheter, og det er blant høyeste prioritet på dagsorden. Det gjør meg stolt.

Etter nok en runde med diskusjoner og innlegg, og en spennende avstemning som avviste endringsforslaget i teksten ble det vedtatt at resolusjonen blir "adopted without a vote," noe som i prinsippet betyr at alle er mer eller mindre enige. Det brøt ut jubel i salen, folk klappet og klemte hverandre. Jeg er sikker på at noen gråt en gledeståre - en kamptåre. Det var en stor dag for kvinner verden over. Mange vet nok ikke om vedtaket, og mange skjønner nok ikke helt hva det innebærer for dem i praksis, men om noen år bør arbeidet dette mandatet utfører ha klart å skape endringer, beskytte og fremheve kvinners rettigheter. Og gjort verden til et litt bedre sted.

The meeting is adjourned.