Kjærligheten er det vakreste i verden

Jeg har fulgt redningsarbeidet til gruvearbeiderne med et halvt øye. Da de først ble stengt inne var jeg i bryllup, og da brudevalsen var danset ferdig var det kommet så mange andre nyheter at 33 forsvunnede chilenere var en trist nyhet, men ikke noe man tenkte veldig mye mere på. Særlig ikke når de ikke ga livstegn fra seg. Så gikk det to uker og jeg var i et nytt bryllup, omtrent samtidig med at de faktisk fikk sendt en beskjed opp til overflaten om at de var i live. Folk jublet. Men på det tidspunktet skrev Dagbladet at de ikke kom til å komme opp før jul, og da var det lissom ikke så mye mere man kunne gjøre der og da.

Nå har imidlertidig nytenkende teknologi og en duppedings med navn Felix fremskyndet arbeidet og i natt begynte de å dra den ene etter den andre gruvearbeideren 700 meter opp. Følelsen skal visst tilsvare 100 baklengssaltoer (jeg har problemer med å klare én). Men nå skal de endelig få sett familiene sine igjen. Noen har fridd, noen har fått barn, noen har blitt ferska, men i bunn og grunn - de skal få se sine kjære igjen.

Jeg reiser mye, men har sjelden problemer med å dra fra folk (høres kynisk ut), men gjensyn derimot, da blir jeg sippete. Tror det er en av grunnene til at jeg elsker Love Actually, flyplasscenene der gamle og unge, voksne og barn sees igjen etter kortere eller lengre tid fra hverandre. Jeg synes gjensyn er noe av det vakreste i verden, og kommer derfor gjerne tidlig om jeg skal møte noen på flyplasser, nettopp for å kunne iaktta andre i deres gledesrus. Bildene av Claudio, Mario, José og Jorge gjør at jeg får frysninger, og familiens lykke når gutta kommer opp fra hullet får meg nesten til å grine.

Jeg var så spent på utviklingen at jeg måtte sjekke nettavisene da jeg våknet i natt. Jeg håper, håper ting går bra og alle kommer trygt ut. Den eneste bolivaneren i gruva er blitt lovet et lite stykke land av Evo Morales så han og kona kan dyrke litt mais og han skal slippe å sette foten i en gruve igjen. Sånt gjør meg rørt.

Nå er jeg på vei hjem til Oslo for en langhelg med venner og kollegaer og jeg gleder meg til gjensynet med masse fantastisk folk. Jeg gleder meg til å føle høsten på kroppen, til å vandre langs Akerselva og spise grovbrød med brunost. Jeg gleder meg til å gå tur i skogen, drikke rødvin rett fra pappesken og en klatretur på Klatreverket. Jeg gleder meg gjensynet med Norge, gjensynet med vennene og jeg gleder meg skikkelig til å gi mamma en god klem.