For sale: Baby shoes, never used

Debatten kjører i norske medier for tiden. En liten halvtime mellom bombetoktene i Libya tok Dagbladet sitt snitt til å smekke Anne Holt opp på framsida, med den fine overskriften at hun var "Anonym" - forfatteren bak Kongepudler, Kindereggeffekten, Klassekamerater og Mordet på Anonym. Tre dager, 57 telefonoppringninger og utallige avisoppslag senere avkrefter Holt at hun er Anonym alikevel og lager en gjettekonkurranse àlà hva er det som begynner på "p" og slutter på "ule"? Pepperkakesmule, ikke sant! Anonym er ikke Tom Egeland heller, men i en bloggverden som domineres av småjenter i tights klager han vel ikke over oppmerksomheten, og kjører i gang med et motangrepsinnlegg som journalister med totalt fravær av kildekritikk, og sikkert sniklesere av Caroline og Linnea, kan sitere fra. Ser at Toms statscounter står på 27 373. Nå er jeg ikke sikker på når han installerte sidetelleren, men innleggene hans går tilbake til 2009. Selv har jeg trykket F5-knappen et par ganger bare for å sjekke, og tør påstå at dette er omtrent så mye action som Tom kan få. Til sammenligning har vel Linnea hatt 27 373 lesere siden lunsj, og det sier kanskje litt om hvor den egentlige interessen for norsk skriving ligger?

Det morsomme med hele forfatterdebatten via bloggene deres er deres kommunikasjon med hverandre. Jeg ser for meg at norske forfattere er en såpass liten gruppe at de kan ha hverandre på speeddial, men istedenfor å ringe Tom og si at nå har Anne ledet Anonym-sporet rett mot han driver de og legger igjen små hyggelige beskjeder på hverandres blogg. Knis knis. "Med hilsen fra Anne." Knis. "Klem fra Tom." Som jeg sier til mamma, Facebook er for de unge, og blogging...tja...Får nok et bedre inntrykk av Anne Holt gjennom et intervju i Magasinet for å si det sånn. Men selvfølgelig, når Anonym skal finnes er det fritt frem, alle mann til roret, og da kan det gå litt stokk over stein på forfatterbloggene og.

For dette med Anonym har vært en greie for mange. Alt er så mye bedre når man ikke blir konfrontert med den sure reality, som er langt fra så spennende som idéene var i hodet. Vi blir gira, nesten litt småkåte og forventningene skrus opp i det uendelige. Nå skal jeg ikke sitte her og påstå at jeg blir småkåt av Kongepudler, men ta Flinke Piker-bloggen igjen da. Gjett om mange gutter fra 15-55 har ønska seg en date med en av de jentene; Chantal, Linnea og Emma. Og så viser det seg å bare være én, og alt bare er tull og fanteri. Var på en date med en fyr som var ganske i ekstase fordi "Flinke Piker" skulle på samme nyttårsfest som han. Tror ikke han var den eneste som blei skuffa.

Nå lover Dagbladet at Anonym stiller opp til nettdebatt, der du kan spørre om hva som helst, fra, ja skal vi se, HVEM POKKER ER DU? til hmmm....ja, ehhh...hvem er du? For hva mer er det å spørre om? Ødelegger vi ikke litt av moroa, av overraskelsen ved å røpe det hele? Var inne og sjekka Flinke Piker nå nettopp (t.o. er Egelands statcounter oppe i 27 404), og så at bloggen var igang igjen, eller ihvertfall oppdatert med gamle innlegg. Men nå som jeg vet at hele greia er nok et eksperiment, og alt skrives av en 28 år gammel Oslojente med relativt stor sexhunger forsvinner noe av piffen over det. Det blir som å smuglese gamle Vi Menn, og det er jo bare flaut.

Så, nei. Anonym: forbli Anonym. La spenningen være en del av kvaliteten ved bøkene dine, og la media lure. Straks begynner slaget om Tripoli, og så én-saks-fokusert som norsk media er, betyr det slutten for interessen for din identitet.

It's a new dawn, it's a new day

Jeg står i dusjen og kjenner vannet renne nedover kroppen. Jeg skjelver, selv om vannet er varmt mens jeg prøver å samle tankene fra de siste par dagene.

Libya har, som nevnt av mange utenriksministre fra alle regionale grupper under gårsdagens hovedsesjon i MR-rådet, vært på verdens dagsorden i det siste. Dagbladet og Aftenposten har skrevet side opp og side ned om den gale hund i Midtøsten, bare tidvis avbrutt av en eller annen råsterk nordkvinne som håver inn edelt metall i Kollen og en 50-fots seilbåt på avveie i Antarktis. Men bortsett fra Marit og Jarle går det i Gaddafi om dagen. Inntil for et par uker siden var det ikke noe spesielt som skilte han fra en gjennomsnittlig afrikansk diktator. Han styrte landet med jerngrep, slo hardt ned på opposisjonen, handlet med bloddiamanter, omskar småjenter og gjemte bort (stryk det som ikke passer) mi/bi/tri-lliardformuer i sveitsiske banker. Det Gaddafi "bommet" på var at han plutselig vendte seg mot sine egne. På ordentlig. Ingen flere skjulte arrestasjoner eller forsvinninger, plutselig ble fredelige demonstranter plaffet ned på åpen gate. Med skuddsår i hode, bryst og nakkeregion forteller leger og sykepleiere på overfylte sykehus at dette tyder på regelrette henrettelser. Ups. Bad choice.

I alt oppstyret har FN en tøff posisjon. Som verdens "watchdog" kan man ikke gjøre alle fornøyde (særlig ikke sånne som Gaddafi), og stakkars organisasjon har fått passet sitt påskrevet. Mange ganger. I 2006 ble menneskerettighetsrådet opprettet, blant annet for å kunne handle når grove og akutte menneskerettighetsbrudd skjedde verden over. Som mor som datter, og MR-rådet har fått sin del av kjeft og, fra mange hold, men denne gangen, da Gaddafi begynte å skyte på sine egne, da Gaddafi skyldte på heroinrusa alkajdasoldater og lovet å gå fra hus til hus og rense landet for "kakerlakker" tok rådet affære. I løpet av en uke var flesteparten av verdens nasjoner samlet med en samlet stemme: Stopp volden. Fra Iraq til Romania, Sør Afrika til Australia, Pakistan til Argentina - det Gaddafi holder på med for tiden er totalt uakseptabelt fra alle hold. Ihvertfall nesten.

For tro ikke at det er så lett. Tro ikke at verden kan samles i Genève og plutselig bare bli enige. Selv om det er menneskerettighetsbrudd på bakken, blir det politikk i Sveits. Gammel urett skal fordømmes, dagens allianser forsterkes. Selv før den libyske delegaten annonserte at den libyske FN-delegasjonen i Genève hadde hoppet av og nå representerte det libyske folk og ikke regjeringen klarte han å trøkke inn en setning eller to om fascist-Italias herjinger for mer enn hundre år siden. Cuba nevnte Cubakrisen, Venezuela snakket om en 25 år gammel massakre, men utelot å nevne den som skjedde for 25 dager siden. Sånn går det når man er kjøpt og betalt med oil money. Blood money. Pokkers politikk.

Både Jonas og Hillary snakket om fremtiden. Advarte mot et maktvakum i Midtøsten, og roste dagens ungdom som blogger og twitrer, og som på en hel ny og teknologisk måte ikke finner seg i uretten som skjer. Som både blogger og middelmådig twitrer, fortsatt med "bostedsadresse" i Teheran, følte jeg meg stolt som var en del av denne utviklingen.

Men etter en hektisk dag med glam og røde løpere, et stappfullt MR-råd og politieskorter fant jeg meg selv allikevel skjelvende og naken i dusjen. Hvorfor? Jeg fikk fortalt at den libyske ambassadøren ikke hadde holdt avhopperinnlegget sitt selv, men fått en av de andre delegatene til å gjøre det. Hvorfor? Han hadde ikke hatt kontakt med familien sin på dagesvis og var nå oppriktig bekymret. Og tanken på at Gaddafi kan ha gjort noe med familien hans, eller familier av andre MR-forkjempere for den saks skyld gjorde meg kvalm og sliten oppi all jobbingen for en bedre verden.

Nina Simone synger om en ny daggry og hvordan det får henne til å føle seg vel. Pakistan snakket også om en "new dawn," og sa at diktorer som ikke respekterte folket ville bli "swept away."

Det høres vel og bra ut i MR-rådet.

Så gjenstår det å se om det skjer like mye i praksis.