It's a new dawn, it's a new day

Jeg står i dusjen og kjenner vannet renne nedover kroppen. Jeg skjelver, selv om vannet er varmt mens jeg prøver å samle tankene fra de siste par dagene.

Libya har, som nevnt av mange utenriksministre fra alle regionale grupper under gårsdagens hovedsesjon i MR-rådet, vært på verdens dagsorden i det siste. Dagbladet og Aftenposten har skrevet side opp og side ned om den gale hund i Midtøsten, bare tidvis avbrutt av en eller annen råsterk nordkvinne som håver inn edelt metall i Kollen og en 50-fots seilbåt på avveie i Antarktis. Men bortsett fra Marit og Jarle går det i Gaddafi om dagen. Inntil for et par uker siden var det ikke noe spesielt som skilte han fra en gjennomsnittlig afrikansk diktator. Han styrte landet med jerngrep, slo hardt ned på opposisjonen, handlet med bloddiamanter, omskar småjenter og gjemte bort (stryk det som ikke passer) mi/bi/tri-lliardformuer i sveitsiske banker. Det Gaddafi "bommet" på var at han plutselig vendte seg mot sine egne. På ordentlig. Ingen flere skjulte arrestasjoner eller forsvinninger, plutselig ble fredelige demonstranter plaffet ned på åpen gate. Med skuddsår i hode, bryst og nakkeregion forteller leger og sykepleiere på overfylte sykehus at dette tyder på regelrette henrettelser. Ups. Bad choice.

I alt oppstyret har FN en tøff posisjon. Som verdens "watchdog" kan man ikke gjøre alle fornøyde (særlig ikke sånne som Gaddafi), og stakkars organisasjon har fått passet sitt påskrevet. Mange ganger. I 2006 ble menneskerettighetsrådet opprettet, blant annet for å kunne handle når grove og akutte menneskerettighetsbrudd skjedde verden over. Som mor som datter, og MR-rådet har fått sin del av kjeft og, fra mange hold, men denne gangen, da Gaddafi begynte å skyte på sine egne, da Gaddafi skyldte på heroinrusa alkajdasoldater og lovet å gå fra hus til hus og rense landet for "kakerlakker" tok rådet affære. I løpet av en uke var flesteparten av verdens nasjoner samlet med en samlet stemme: Stopp volden. Fra Iraq til Romania, Sør Afrika til Australia, Pakistan til Argentina - det Gaddafi holder på med for tiden er totalt uakseptabelt fra alle hold. Ihvertfall nesten.

For tro ikke at det er så lett. Tro ikke at verden kan samles i Genève og plutselig bare bli enige. Selv om det er menneskerettighetsbrudd på bakken, blir det politikk i Sveits. Gammel urett skal fordømmes, dagens allianser forsterkes. Selv før den libyske delegaten annonserte at den libyske FN-delegasjonen i Genève hadde hoppet av og nå representerte det libyske folk og ikke regjeringen klarte han å trøkke inn en setning eller to om fascist-Italias herjinger for mer enn hundre år siden. Cuba nevnte Cubakrisen, Venezuela snakket om en 25 år gammel massakre, men utelot å nevne den som skjedde for 25 dager siden. Sånn går det når man er kjøpt og betalt med oil money. Blood money. Pokkers politikk.

Både Jonas og Hillary snakket om fremtiden. Advarte mot et maktvakum i Midtøsten, og roste dagens ungdom som blogger og twitrer, og som på en hel ny og teknologisk måte ikke finner seg i uretten som skjer. Som både blogger og middelmådig twitrer, fortsatt med "bostedsadresse" i Teheran, følte jeg meg stolt som var en del av denne utviklingen.

Men etter en hektisk dag med glam og røde løpere, et stappfullt MR-råd og politieskorter fant jeg meg selv allikevel skjelvende og naken i dusjen. Hvorfor? Jeg fikk fortalt at den libyske ambassadøren ikke hadde holdt avhopperinnlegget sitt selv, men fått en av de andre delegatene til å gjøre det. Hvorfor? Han hadde ikke hatt kontakt med familien sin på dagesvis og var nå oppriktig bekymret. Og tanken på at Gaddafi kan ha gjort noe med familien hans, eller familier av andre MR-forkjempere for den saks skyld gjorde meg kvalm og sliten oppi all jobbingen for en bedre verden.

Nina Simone synger om en ny daggry og hvordan det får henne til å føle seg vel. Pakistan snakket også om en "new dawn," og sa at diktorer som ikke respekterte folket ville bli "swept away."

Det høres vel og bra ut i MR-rådet.

Så gjenstår det å se om det skjer like mye i praksis.