På ofrenes side i 150 år

Sund Folkehøgskole. Januar 2006. Oppladning til Guatemala.

Jeg ligger på gulvet og skriker. Kjefter. Hyler. Skaper meg. Kniven ligger litt lengre borte og blodet fosser ut av underarmen min. Pulsåren er historie. "Kjæresten" min, Andreas, ligger urørlig noen meter fra meg. Helt stille, blod ut av nesen. Det er meg som slo til han så han gikk i bakken, etter at han stakk meg med kniv.

Første gruppen kommer inn. En av jentene slipper ut et lite hyl, tar seg for ansiktet og snur i døra. Det er vel ikke akkurat det man kaller god førstehjelp. Etter litt romstering og tramping rundt på gulvet får noen roet meg ned, stoppet blødningen og passet på at Andreas puster og har det bra, omstendighetene tatt i betraktning.

Andre gruppen kommer inn. En av de andre jentene stormer rett bort til meg, knytter et skjerf hardt rundt armen som ser ut som den kommer rett fra en grøsserfilm og stopper dermed blødningen. Legger meg ned på gulvet, holder meg fast og roer meg ned. Spør hva som har skjedd. Hvem Andreas er. Hvorfor han ligger der han gjør. Dette er skikkelig førstehjelp.

Ironien i dette scenarioet er at hvert tredje drap i Norge er kvinner som blir drept av deres menn. Heldigvis er det noen som prøve å gjøre noe med det. Men uansett er det tragisk. Etter 150 sider juss og kvinnerettspensum føler jeg meg litt hjelpesløs, sinna på norske myndigheter som nekter voldtatte kvinnelige eritreiske eks-soldater asyl, sinna på de etiopiske og eritreiske soldatene som gjør dette mot sine landsmenn og naboer, sinna på menn som hater kvinner.

Igår var jeg på førstehjelpskurs med Oslo Røde Kors Hjelpekorps, og vi ble flere ganger konfrontert med "virkelige" scenarier.

En jente som hadde trynt i trappa. Stor flenge i pannen. Kanskje brukket ben. Men puster hun?

To narkomane i et hjørne. En bevisstløs. En irriterende. Hva gjør man? Hvor mye blander du deg når det ligger en og sover utenfor Oslo S? Er du sikker på at han sover?

To jenter har falt. Den ene er hysterisk, den andre ligger i en litt rar stilling. Helt stille, blod der blod ikke skal være. Jeg tenker med en gang nakke, pass på nakken, men pusten er selvfølgelig viktigere. Ingen overlever uten pust.

Mitt mål med hjelpekorpset er selvfølgelig å hjelpe andre, men også å få den selvsikkerheten som Tonje Camilla viste under førstehjelpskurset på Sund. Kontroll. Og knusende ro. Så hvis jeg en dag kommer utfor en ekte situasjon, så skal jeg med en gang vite hva jeg skal gjøre for å redde liv. Og ikke bare snu i døra.