Finner ikke server -: Is i rubben

Da var det den dagen igjen. Ikke dagen julaften kommer på kjerringa, men dagen der Oslos finanselite og utenriksminister stiller opp i Sørkedalen med kondomdress og energigélé på tube, og er klare for årets Holmenkollen skimaraton. I dagesvis har menn med slips løpt inn og ut av rennkontoret og febrilsk forsøkt å bestikke seg til en bedre startpulje, for helt seriøst "Skiforeningens automatiske seeding fikk ikke med seg resultatet fra fjorårets renn, asså." Ok da, kanksje uten den siste "asså'en," men likevel. Langrenn har plutselig blitt sexy, og siden DN ikke har rukket å skrive så mye om Holmenkollmarsjen enda (i motsetning til f.eks. Birken) er dette et renn det fortsatt er mulig å få seg et startnummer til uten å sitte klar millisekundet etter salgstart. Får se hvor lenge det varer.

Uansett, etter en pastamiddag av dimensjoner og en solid frokost trasket Kristin og jeg bortover mot Majorstua tidlig lørdags morgen. Det var stille i gatene, og det var først da vi nærmet oss Frognerseterbanen at man merket at noe var på fære. Testosteronet var til å ta og føle på, og det luktet klister, svette og promp på trikken. Mannfolka (for langdistanen hadde 84 prosent mannlige deltakere) lo nervøst og diskuterte skismøring og snakket om konene som skulle stå i målområdet og heie dem frem de siste meterne etter selv å ha gått "jente-etappen" på 23 kilometer. Noen bemerket at startnummeret burde indikert sivilstatus, og jeg måtte si meg enig, her var det mye sporty gutter.

Kristin ble litt skremt da vi kvelden i forveien hadde snakket om offentlige resultater, men som Christian beroliget oss begge, om han hadde googlet en jente og sett at hun på et tidspunkt hadde gjennomført skimaraton ville det telle positivt - uansett resultat. Og sånn i skisammenheng, vinneren ble en 27-åring fra Kjelsås som hadde smurt Blå extra i bånn og V45 oppå. Milevis fra vår VR50 i tykke kladder som ble smurt på underveis i dokøen, og naturlig nok kom fyren da også i mål innen vi hadde nådd første drikkestasjon. Vinneren av dameklassen var en 22-åring fra Trondheim, så sånn sett må jeg bare si at jeg har gått ut på dato for lengst, har ingen fremtid innenfor norsk konkurranselangrenn, og må bare innse at jeg tar hele greia som en tur.

Og for en tur det var! Jeg kan jo opplyse de 3123 andre løperne som bare spurtet frem uten å se seg rundt at gårsdagen var en fantastisk dag for en skitur med nydelig sol, perfekt temperatur og mye glade folk i marka. At jeg sto og delte ut mini-M&Ms og vingummi på hver eneste uoffisielle drikkestasjon gjorde ikke saken noe værre, og det var rett og slett superhyggelig. Ikke minst takket være Kristins upåklagelig humør og entusiasme (gutter, legg inn aksjer?!), som helt klart hjalp meg over målstreken. Da vi nærmet oss mål så i vårt snitt til å ta innpå to plasser og kom susende inn på arenaen Nordtug, Bjørgen, Kalla og Boit snart skal innta, da med litt flere tilskuere forhåpentligvis.