Minste motstands vei

«Maaaaaari?»
Mari står på standplass noen meter over meg og drar inn tauet.
«Maaaaaari? Klatrer vi multipitch nå?»
«JAAA!», hyler Mari nedover, så de franske kuene langt under oss skvetter til side.
«Sweet!!»

Da hang jeg der da. I et 10,7 mm tynt tau, med beina dinglende og kalktørre fingre som febrilsk leter etter sprekker i granitten foran meg. Fjellet reiser seg som en mur, og det ser egentlig lite lovende ut. Får tak til slutt, setter tærne inn i veggen, beinet rister som et aspeløv. Legger vekt på foten for å stoppe skjelvingen, sparker fra og griper tak i neste sprekk en meter eller så høyere opp. Gjentar prosessen gang på gang. Adrenalinet pumper, hodet er tomt for tanker, fokuset målrettet. Oppover.

I det jeg ser det skinnende blanke ankerfestet går det et lettelses sukk gjennom meg. Nå er jeg innenfor rekkevidde. To tak til, balanserer vågalt på høyre storetå. Det er femten meter ned. Idet jeg smeller håndflaten på ankerfestet og hører lyden av metall mot stein kommer mestringsfølelsen. Jeg er på toppen! Nå er det bare å lene seg tilbake i selen, vende blikket og nyte utsikten idet klatrepartneren min senker meg rolig ned på jorden igjen.

Mari kaster et stykke tau bort til meg og ber meg om å passe på det. Jeg spør hva det er til og hun opplyser om en noe alternativ bruksmåte: at hvis jeg sitter fast, tom for mat og krefter kan jeg legge tauet rundt halsen og stramme godt til. Det tar et lite sekund før det går opp for meg hva denne handlingen ville resultert i. Nei, fra spøk til side, denne taustumpen, en prusik, som jeg under opprydding hjemme ville ha pælmet i søpla, kan visst redde livet mitt hvis jeg blir truffet av en stein under rappellering, besvimer og slipper tauet.

Prusikknuten ble første gang presentert for østerriske klatrere av Dr. Karl Prusik i 1931. Klatrere bruker prusikker til blant annet rappellering. Prusikken festes rundt to tau, og fungerer som et «dødmannshåndtak» som stopper meg fra å falle ned i det uendelige abyss – bokstavelig talt. I det jeg står 60 meter over bakken og skal til å gi slipp på ankerfestet må jeg bare håpe på det beste, og satse på at den østerriske klatreren visste hva han snakket om.

Da jeg var på introklatrekurs på Klatreverket i høst fikk vi raskt beskjed om å bruke riktige ord og uttrykk under klatring. Som i et hvert velfungerende forhold er god kommunikasjon viktig, og det kan gå åt skogen om du mistolker kommunikasjonen med partneren. Ord som taudings, duppedutt, festegreie, sånn-knute-vettu, skrudings, og løkkesak er dermed fy-fy. Uttrykk som topptau, ankerfeste, åttetallsknute, skrukarabiner og sentralknute bør derimot brukes hyppig og gjør klatringen enklere og mer dynamisk for alle parter.

Tilbake på standplass ser jeg over utstyret før vi skal bevege oss noen taulengder oppover for å spise lunsj over tretoppene. Til tross for nyinnkjøpte slynger som knapt er døgnet gamle innser jeg at jeg nok burde hatt én skrukarabiner til, til bruk for sikring i toppankeret. Jeg forteller Mari dette, men hun smiler og kan opplyse meg at det er med klatreutstyr som med sjokolade.

Du har egentlig fått nok, men du har liiiit lyst på bare éeeeen til.