La Norvège a perdu son innocence

Hey, a bomb has gone off in Oslo CBD, so I'm heading home to watch the news. See you later, call me if you can't find my place.

SMS til en australsk kollega fredag 22. juli kl. 17:37.

I etterpåklokskapens ånd tenker jeg at om det "bare" hadde vært en bombe. Finland kom bort til meg under fredagens møte og lurte på hva som hadde skjedd i Oslo. Jeg satt febrilsk og prøvde å logge til FNs wifi som har en tendens til å servere dårlig dekning i de innerste rommene, men da bilder av støvete bygninger og blodige mennesker - bilder vi dessverre begynner å bli for vant til - ble lastet frem på nettaviser måtte vi bare innse at Norge hadde mistet sin uskyld.

Da jeg løp hjem fra jobb etter møtet som sluttet før tiden for å sjekke hva som hadde skjedd var det vel ingen av oss som kunne ha forestilt seg det marerittet som skulle utspille seg på Utøya bare kort tid senere. At en gal, gal mann velger å så kaldblodig drepe uskyldige, vakre, samfunnsengasjerte mennesker er helt motbydelig og ufortståelig, og ord kan egentlig ikke uttrykke de spørsmålene så mange sitter med. Jeg har lest flere blogger fra de siste døgnene og mange velger å ikke nevne hverken gjerningsmannen ellers hans verk, og det er jeg enig i, han fortjener ikke oppmerksomheten eller propagandamulighetene han så desperat ønsker.

Det ble noen lange timer fredag kveld med andre norske; Linda, Jennifer og Hans. Vi gråt, stilte spørsmål og sørget. Med tre Mac'er, en pc, NRK nett-TV, påloggede Facebookkontoer, Twitter-feed'en innstilt på #osloexpl og syv mobiltelefoner som ringte og biip'et i ett sett hadde vi vårt eget lille nyhetsstudio i leiligheten til Aase og Anny. Selv om det er trist å være langt unna når slike ting skjer var vi alikevel svært nær.

De siste årene har Twitter og Facebook fått en større og større rolle, men dette er første gang jeg har brukt sosiale medier aktivt som en informasjonskanal. Da nettavisene sto og blinket "Dagbladet kommer tilbake med mer" og "Saken oppdateres" ramlet det inn med feeds fra Oslos gater om hva øyenvitner så og opplevde. Facebook fylles med events til minne om de døde og skadede og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Ban Ki Moon, Barack Obama, Angela Merkel, Vladimir Putin og David Cameron er med oss i sorgen. Å sitte i utlandet når en slik tragedie rammer mitt lille land er en tankevekker. Det går opp for meg at selv så mye vi ønsker å være immune så kan ondskapen ramme landet vårt og. Men måten Norge og Jens har taklet det på gir meg frysninger og gjør meg stolt av å tilhøre denne fredsnasjonen. Etter angrepene 11. september var beskjeden fra George W. Bush til de skyldige at "We are going to hunt you down." Mens i Norge sier en tydelig preget statsminister at  "Svaret på angrepene må være mer demokrati og mer åpenhet."

Og til tross for at ord ikke kan uttrykke den sorgen og sinnet mange føler klarte en ung AUF-jente ihvertfall å trollbinde CNNs reporter:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Kom igjen. Gi sidepersonen en klem. Hun trenger en.