Utopi

- Are you married?
Jeg ser opp på den kenyanske politikvinnen.  Motorsykkeltaxien jeg sitter bakpå har blitt stoppet i en kontroll. Jeg klamrer meg fast til sjåføren som kun snakker ki swahili.
- Engaged, lyver jeg.
- With an African man?
Jeg klarer ikke å la vær med å smile, og sier, nei, med en nordmann.
- Ah, because if not I could have found you a good African man.

Vi blir viftet videre. Jeg kan ikke la vær med å le høyt der motorsykkelen suser videre i den kenyanske morgenen. Kilimanjaro ruver majestisk til venstre, grønne marker, afrikanere på jobb, og blå himmel. Jeg tenker at dette er et av de øyeblikkene jeg kommer til å huske som fantastiske og herlige, og en fullstendig utopi på hvordan det er å være på reise.

Spol tre dager tilbake. Jeg er på besøk på en barneskole i Esiteti, en masailandsby i Amboseli nasjonalpark. Jeg har vondt i smilemusklene, frysninger på ryggen og tårer i øynene. 100 små masaibarn står oppstilt foran oss og synger en velkomstsang med sine vakre barnestemmer. Jeg er i Kenya for å skrive en rapport for en frivillig organisasjon som jobber mot tvangsgifte, kjønnslemlestelse og tenåringsgraviditet. Jeg brenner for temaene, men hadde ingen forventninger til turen, og så langt har opplevelsene overgått det meste jeg kunne tenke meg. Jeg tørr å påstå at jeg ikke får så mye kultursjokk lengre. Med en lang reise-CV har jeg opplevd mye, og kan som oftest relatere det jeg opplever til lignende opplevelser. Samtidig setter jeg enormt stor pris på øyeblikk som de ovennevnte, herlige øyeblikk som du kan gjemme og ta med deg videre. Jeg husker at særlig feltarbeidet i Buenos Aires bød på mange slike genuine lykkeøyeblikk, og for å være ærlig har det vært mange av dem i Oslo i det siste også. 

Oppholdet i Kenya har vært ekte, og dramatisk og voldsomt på en gang. Sjefen for den frivillige organisasjonen står foran et klasserom med 30 masai, både kvinner og menn. Hun utfordrer dem på temaer som kjønnslemlestelse og tvangsgifte av jentene sine, og rokker dermed ved tradisjoner, noe av det vanskeligste å rokke ved, det husker jeg godt fra året i FN i Geneve.

Samme dag som masaibarna sang for oss skal vi overnatte i masailandsbyen. Dette er så fjernt fra en turistgimikk du kan komme (og jeg har vaert borti mange). Vi har vært heldige og fått fullmånen med oss. Jordhyttene er plassert i en ring med et kvistgjerde rundt - for å beskytte mot løvene. Igjen synger barna med sine vakre barnestemmer. Månen lyser opp hele området så hodelykten blir fullstendig overflødig. Kilimanjaro er krystallklar, og jeg skuer lett toppen som ligger bare noen kilometer unna. Kjenner jeg gjerne skulle gått oppover fjellsiden på en natt som denne.

Vi har med en geit som blir slaktet, samt ekstra mat til kvinner og barn. Bålet flakker, og de ville dyrene er langt borte. Igjen må jeg le høyt, og takke for at jeg får lov til å være med å oppleve dette. Helt fantastisk er det.

Eller som Håvard ville ha sagt, magisk.