11-åringen fortsetter å plaske ivrig rundt i bassenget.
- And they said it was awesome.
Hårene reiser seg litt på ryggen min, selv om jeg fort skjønner at det er coctailen det refereres til, ikke hyrdestunden. Selv om sex mellom to menn for så vidt ikke hadde vært helt utenkelig det heller, gitt plasseringen.
Jeg er i Thailand, nærmere bestemt på øya Phuket, middelklasseaustralieres lekeplass, middelaldrende norske menns horehus, et mekka for alle som vil ha billige paraplydrinker og solbrente skuldre, alle charterferiers mor.
Eller hva vet jeg? Der jeg tusler rundt i Patongs gater med halvåpen munn, prøver å sperre luktene fra kloakken og fiskerestaurantene ute, gjør iherdige forsøk på å unngå å kollidere med tuk-tuk'er og halvfulle turister (selv om klokka bare er 11) opplever jeg det største kultursjokket på lenge. Og det som utløser kultursjokket er ikke fremmed mat eller gule mennesker, det er nok av pad thai og asiatiske innvandrerere på Grünerløkka, det som er så sjokkerende – og helt nytt for meg – er hvordan byen til de grader prøver å etterligne alt vestlig, og i prosessen mister enhvert snev av integritet og sjarme.
Der andre store og små byer i Asia gir deg utfordringer i den lokale matveien, kan man på Patongs Bangla Road finne en rekke australskinspirerte barer, Hard Rock Café, McDonalds, Starbucks og Dairy Queen. Mine australske venner tilbringer tre av fire kvelder på «The Aussie Bar», der de sammen med andre australiere i fotballtrøyer ser sesongåpningen av AFL – Australian Football League – hoier om kapp med hjemme- og bortesupportere, og det eneste som minner dem om at de ikke sitter på en pub hjemme i Hawthorn er at Singha-øllen er billigere enn Fosters.
Beveg deg noen skritt utenfor «The Aussie Bar» nattestid og du møtes av et yrende folkeliv og virrvarr av gateselgere. Ikke helt ulikt det du kan møte i andre storbyer med tropenetter, men alikevel er det ekstreme fokuset på sex, kropp og salg en ekkel påminnelse om at mye er ikke som det burde være. Vestlig-utseende solbrente, blekfeite (kan man være både solbrent og blekfeit?) menn sitter side om side på barkrakker og smeiker (herlig Skiensuttrykk, men det er noe man burde gjøre med dyr, ikke mennesker) på små thailendere som gjør sitt beste for å ikke se ukomfortable ut. Jeg bøyer meg i støvet for kjærlighetsforhold over landegrenser, men når FN nettopp har utgitt en rapport som viser til 2,4 millioner ofre for menneskehandel på verdensbasis har jeg vanskeligheter for å tro at alle som sitter langs tappekranene denne aprilkvelden gjør det fordi de er gørrforelska.
Barer uten pole-stenger har et dramatisk færre antall kunder, og i det klokken slår midnatt er annenhver pole «opptatt» med henholdsvis en lokal danser (usikkert kjønn) og en vodkainfusert turist. Ping-pong-showene er «gratis» mot at man kjøper en overpriset drink, og profilerer kvinner i sin beste alder som på magisk vis dytter ping-pong-baller eller lignende opp i sin hu-ha, for så å presse dem ut igjen. Utdrikningslaget jeg er med på tar turen innom et slikt show «bare for å ha vært der,» men jeg forsvinner fort ut igjen, svimmel og kvalm langt inni hjerterota.
Hvordan ble det slik? Hvordan ble et av Thailands mest populære feriesteder en blanding av et dårlig sirkus og barnepass for voksne? Med sin rike kultur, fantastiske mattradisjoner, hyggelige mennesker og nasjonale stolthet hadde jeg håpet at inntrykket jeg sitter igjen med fra Thailand var noe mer enn småkåte turister og falske designervesker. Men bortsett fra en nydelig solnedgang i ny og ne kan du få Patong like billig som Pradaimitasjonene av meg. Dessverre.
På vei hjem ser jeg på flyplassen i Bangkok det første eksemplaret av en Louis Vutton veske som jeg for første gang på en uke med sikkerhet kan si ikke er falsk, ihvertfall skal man tro prislappen. Men på vei til gaten gjøres nok en halvironisk/komisk observasjon. Utenfor de mange thailandske restaurantene står innkastere i håp om å fylle den, for tiden, tomme restauranten med kunder. Mens turistene, som etter en uke i det tropiske miniatyr-vesten fortsatt ikke har fått nok av sin egen junkfood, står i kø utenfor flyplassens eneste Burger King, i et desperat forsøk på å rekke nok et lchf-måltid innen Final Call.
Note: det skal innrømmes at Phuket kan være en egnet destinasjon for småbarnsfamilier som ønsker et alternativ til Gran Canaria, iom at det går direktefly fra Oslo, og landet er relativt trygt både magesjau- og kriminalitetsmessig, eventuelt for nysingle menn som ønsker å drukne sorgene med billige Long Island ice teas eller få trøst av en lokal pik/e/k (stryk det som ikke passer). Jeg var i Thailand i forbindelse med et bryllup og passer svært dårlig inn i noen av de ovennevnte kategorier, derav et heller kritisk og ubalansert syn på ferien i Thailand. Men når jeg sitter og venter på flyet til Oslo og nabokona (på skikkelig østfoldsk) ivrig proklamerer at ferien er langt fra over, og at hun lett skal klare å drikke fem lilleputtflasker med vin til flymiddagen kan jeg ikke la vær med å tro at det er litt hold i påstandene...
No comments:
Post a Comment