Lykkeland

Første uke av denne omgangen med UPR er over. «UPR?» spør mamma. Universal Periodic Review. En menneskerettighetsgjennomgang av alle land i hele verden. En rettferdig mekanisme som behandler alle likt og gir alle samme mulighet til å gi og ta imot kritikk på MR-fronten. «MR?» spør mamma. Menneskerettigheter.

Da MR-rådet ble opprettet i 2006 ble det samtidig bestemt at det skulle opprettes en mekanisme for gjennomgang av MR-situasjonen i alle verdens land. Dette skulle foregå i fire-års-sykluser, med 48 gjennomganger årlig, 16 land per sesjon, og sesjoner i januar, mai og november. Nå skriver vi mai og jeg har da tatt del i min tredje UPR-høring, og har hatt ansvaret for alt fra knøttestater som Marshall Islands og Sao Tome og Principe; likesinnede land som Australia og Danmark; og bad-assen Libanon (tror det er riktig orddelt). Det har vært utrolig lærerikt, og som regel har jeg startet hver sesjon med å google de ulike landene. Jeg når til topps i Aftenpostens geografitest, men ville ikke risikert æren min på å plassere Sao Tome innenfor en radius på 50 kilomter (hint hint utenfor Ghana).

Hva oppnår vi med UPR-høringene? Vel, det startet i det små med ærbødige innlegg og et par anbefalinger om å skjerpe situasjonen til kvinner og barn. Nå er vi igang med 11. sesjon og folk har blitt varme i trøya. Landene får gjennomgå, og at det pøses ut et sted mellom 100 og 150 anbefalinger som landene må ta stilling til er ikke uvanlig. Hva slags anbefalinger som kommer? Det kommer helt an på hvem staten er, og hvem som kommer med anbefalingen. Hviterussland har ironisk nok anbefalt mer ytringsfrihet til flere land. Iran anbefaler jevnlig andre land til å skjerpe seg på kvinnefronten. Danmark fikk passet sitt påskrevet av Ahmadinejad senest på mandag. Og Norge er langt fra stuerein, det kommer jo helt an på øyet som ser, og når det gjelder asylsøkere, migrantarbeidere og kvinner, så har vi litt å ta tak i her til lands og.

Men ideallandet da? Hva er det? OIC («OIC?» spør mamma. Organisation of Islamic Conference, en gruppe islamske stater som rangerer fra moderate Maldivene til prippne Pakistan) har tatt på seg rollen som Islams og muslimers beskytter, og de fremmer så ofte de kan respekt for muslimer. Det synes jeg er helt kult. Man skal respektere muslimer. Men som dansken som presenterte Danmark til MR-rådet på mandag sa (og Danmark har fått mye pepper for en viss karikaturtegningspublisering, som det dog egentlig var Jyllandsposten, og ikke hele Danmark som var ansvarlig for): «Vi respekterer alle religioner, og alle religioner må respektere hverandre.» Og det er helt sant. Så, for å finne gromstaten leter vi etter et multireligiøst land som lever i fredelig samvær med hverandre. Kjenner det blir vanskelig å finne ideallandet.

Norge har et par kampsaker på agendaen; dødsstraff, MR-forkjempere, ytringsfrihet, mødrehelse, vold mot kvinner og LHBT-rettigheter. «LHBT?» spør mamma. Lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle. I alle innlegg der det er relevant pøser vi på med disse temaene, og der vi ikke har fått innlegg fra UD fordi det ikke finnes en ambassade i nærheten av f.eks. Sao Tome og Principe har jeg fått skrive innlegget, og da pøser jeg litt ekstra på for kvinner og jenter og sånn. Og her skal man ikke bare se flisen i andres øyne, Christian Ringnes måtte trå til og spandere 5000 overfallsalarmer på Oslos jenter forrige helg, så vi har litt å bry oss på vi og. Og når det har seg sånn at land som Australia, Sveits og Norge sliter med vold mot kvinner, land som i utgangspunktet blir trukket frem som å ha menneskerettighetene på stell, da skjønner man at det blir vanskelig å finne ideallandet.

En annen gruppe anbefalinger som særlig går igjen er rapportering, ratifisering og implementering. Før Etiopias høring leverte landet 26 forsinkede rapporter til FN-systemet for å slippe å få kjeft under høringen for akkurat dette. Det ble aldri nevnt som et resultat av høringen, men i praksis er det et ikke så værst utfall. Og du og du så mange konvensjoner det finnes. CEDAW, CERD, CRPD, CRC, ICESCR og så videre og så videre. Her stiller jeg også spørsmålstegn, og må ofte google de for en sikkerhets skyld. Idag, før innlegget til Singapore skulle holdes kom en singaporsk NGO («NGO?» spør mamma. Non-governmental organisation, eller ikke-statlig organisasjon om du vil) bort til meg og ba meg oppfordre Singapore til å ratifisere CRPD. Som regel er det greit med klarifisering fra hjemmesiden før jeg anbefaler i hytt og gevær (selv om jeg tok eget ansvar og ba Australia innføre 40 prosent kvinnelige styremedlemmer, selv om vi kun hadde avtalt 30 under deres høring i januar). Men i kampens hete glemte jeg hva CRPD var, og måtte kjapt google det. Ahh, Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ja, men den har ikke Norge fullstendig implementert heller - da er det greit å styre unna. Leter fortsatt etter idealstaten.

Ellers går anbefalingene fra de gravalvorlige «Ikke amputer hender eller føtter som straff for tyveri» til de mer generelle «Fortsett med det gode arbeidet dere allerede gjør på alle områder.» På UPR-info.org finnes det en masse spennende statistikk for MR-nerder om godkjenning, avvisning eller utdeling av anbefalinger. Inntil den 8. sesjonen var Canada det landet som har gitt flest anbefalinger, men etter at Mari og jeg har fått herje de siste to sesjonene med innlegg på alle land, tror jeg jaggu meg Norge snart nærmer seg teten.

Hva skjer videre da? Vel, det er jo et ønske om å forbedre MR-situasjonen i alle FNs medlemsland, og på en åpen og transparent måte, behandle alle likt og virkelig utnytte muligheten vi har for å gå i dialog med medlemsland, ikke-statlige organisasjoner og sivilsamfunn. Målet er en bedre hverdag for deg og meg, for kvinner og barn, mødre og nyfødte, eldre og utviklingshemmede, migranter og asylsøkere, religiøse minoriteter og urfolk.

UPR-prosessen er ikke bare krevende for medlemslandene, de ulike delegasjonene får kjørt seg og. For å snakke må man stå (noen ganger) timesvis i kø for å skrive seg på talelisten, og hvis landene foran deg ikke overholder taletiden rekker de kanskje ikke igjennom alle landene på listen. Som idag på Singapore. Mari og Baard og jeg hadde jobbet lenge med Singapores innlegg, fått masse bra innspill fra ambassaden, hatt møter med singaporske NGOer, og rett og slett lagt ned noen timer i de anbefalingene vi ønsket å gi Singapore. Bare for å bli avbrutt rett før det er vår tur av presidenten som sier «Due to time constraint we have no more room for interventions, the remaining statements will be posted on the UPR-website.»

FML, sa jeg bare da. «FML?» spør mamma.