Sjarmen går, menneskerettighetene består

Hadde jeg vært student igjen hadde jeg holdt en knapp på sosialantropologi. Hadde jeg vært en flue på veggen skulle jeg vært i storsalen til MR-rådet. Hadde jeg kunnet et annet språk skulle det vært arabisk så jeg kunne forstått hva mine algeriske kollegaer diskuterte med så voldsom energi. FN er en evig kilde til morsomme, underlige, og ofte helt uforståelige opplevelser, men desto oftere går jeg fra jobb som et undrende spørsmålstegn, full av nye erfaringer og med et digert smil om munnen.

Jeg har lovt å ikke røpe statshemmeligheter her, men at Ban Ki-Moon var på besøk i Genève igår er ingen hemmelighet. Jeg sa til Christian før jeg dro ned i Palais des Nations at nå skulle jeg høre på sjefen sjøl og bli skikkelig inspirert. Han sa at jeg nok kom til å bli skuffa, for Ki-Moon har ikke rykte på seg for å være den mest inspirerende. Etter en giverlandskonsultasjon i OHCA der han leverte en helt grei tale, og takket for bidragene fra de ulike landene bestemte jeg meg for å dra hjem istedenfor å bli nok et møte.

Da jeg gikk bortover gangen kom plutselig et koppel franske sikkerthetsvakter som husjet meg ut til siden, «Aller à droite, madame!», og jeg hoppet vekk som et forskremt ekorn. Et nanosekund etterpå skjønte jeg bakgrunnen for denne fiendligheten, og midt blandt bodyguards og pressefolk kom Ban gående. Han er høy til asiat å være og da han så meg stå klint opp mot veggen for ikke å forstyrre hans fremkost kunne han ikke annet enn å nikke og smile pent, og jeg ga han mitt feiteste glis tilbake. Da måtte jeg jo bare snu på femøren og rusle tilbake til storsalen for å høre på generalsekretæren nok en gang.

Time to kick some arse in the human rights council!!