Holmenkollmarsjen

Jeg kommer ikke helt på når jeg sa ja og ok til å delta på årets skimaraton i Holmenkollen, men Cristina klarte nå å få overbevist meg og igår morges la vi ut på 42 kilometer gjennom Nordmarka. Fra morgenen av kunne man se at dette kom til å bli en knalldag, og innen vi var kommet frem til ungdomsskolen i Hakadal skinte sola som om den ikke visste bedre, snøføyka glitret som sølvstøv i lufta, og vinter-Norge rykket et hakk oppover mot å være verdens vakreste sted.

Ingen av oss har noen gang vært med på noe slikt tidligere. Cristina mener det er en slags oppladning til et ekte maraton en gang i tiden, og med et spinningmaraton på baken og Ringenes Herremaraton (teller det?) i løpet av neste uka må man jo si at jenta tar utfordringen seriøst.


Vi hadde fått tildelt startnummer og pulje 9, og klokka ti på halv elleve gled vi ut fra Hakadal på vei gjennom Winter Wonderland. Idyllisk, ja, men når skia er bakglatte og knagsåret klemmer går det plutselig ikke like fort som man hadde håpt på. De første ti kilometerne gikk seigt oppover og innen vi var på første drikkestasjon var førstemann i mål på Frognerseteren. Da vi kom til Kikut trengte venstrefoten min litt TLC, mens Cristina gomlet skolebrød fra United Bakeries og fylte på med sportsdrikk. Jaja, søstrene Rossi gir ikke opp og vi trasket på. Fordelen med å være i "sluttpatruljen" var at vi hadde skisporene for oss selv og slapp trengsel i opp og nedbakker.

De neste fem kilometerne gikk gørrtreigt. Skia gikk nesten like my bakover som fremover og det føltes som om vi kunne krabbet raskere (og det kunne vi kanskje og?). Etter et kjedelig flatplatå bar det endelig litt nedover igjen, men da var det Cristinas ski som føltes som sandpapir. Våre tidsmål ble raskt et fjernt håp og vi fant ut at det viktigste er ikke å vinne, det er rett og slett å komme i mål.

Etter Kobberhaughytta på 30 kilometer tok motet seg litt opp. Nå var det plutselig ikke så langt igjen, det var kortere til mål enn å snu, og vi så lyset i enden av tunnelsen, eller ihvertfall slutten på skisporene. Må rette en stor takk til de på drikkestasjonene som heiet oss fremover, for ikke å snakke om oppmuntrende ord fra folk i løypa. "Nå er det ikke så langt igjen til mål! Heia, heia!"

Sånt er koselig å høre, selv om du vet at du kommer sist i mål.

Siste tre kilometerne opp mot Frogenrseteren byr på 85 meter fall og 130 meter klatring. Da var lårene sure, armene støle, men humøret desto mer på topp, og speakerduden i boksen sin kom likså godt ned for å slå av en prat med det norskdanske søskenparet som så like blide ut som 42 kilometer tilbake. Og så hadde det ikke skjedd så mye i målområdet den siste timen, og de fikk fortsatt tilbakemeldinger om at det var noen folk spredt bakover i løypa.

Møtte forresten to småjenter etter 33 kilometer som lurte på om det var gøy å gå skimaraton. Joa, det var det sa jeg. "Men får du egentlig noe for det?" spurte hun ene. Jeg måtte tenke meg litt om. "Vafler på halvveien!" sa jeg, og så smilte hun og sa at da var det hele jo verdt det.