Kontraster

Jeg vrenger meg rundt i senga og ser med forkskrekkelse at klokka er 07.29. Vekkerklokka burde ringt for tjueni minutter siden, og det er nå så vidt en time til jeg skal innfinne meg i Ragnar Knophs sal for å ta en eksamen i menneskerettigheter. Det er ni timer til flyet mitt tilbake til Genève letter og et døgn til jeg og de andre praktikantene skal ta en da capo på julebordssangen vi laget til delegasjonen. Den er laget med Bjelleklang-melodien, som for øvrig er en av de sangene som har fått Human Etisk godkjennelse siden den ikke inneholder religiøst innhold. Jeg røsker med meg Folkerettslig Tekstsamling som jeg har fått låne av Kristin og håper den blir akseptert av bokkontrollørene, hvis ikke sitter jeg igjen med pent få muligheter til å komme meg igjennom denne eksamen. Pensumboka har en invitasjon fra en ambassademiddag som bokmerke, men merket er dessverre kun halvveis, og det er kun de første ti sidene som er gulet ut.

Jeg har et ambivalent forhold til hele Blindern, og det er ikke kun på grunn av manglende pensumlesing, jeg har aldri følt meg helt hjemme der. Jussfakultetet nede i byen er ihvertfall intet unntak. Det er rart hvordan man kan føle seg hjemme her eller der. Hos Kulturstudier i Markveien føler jeg meg alltid hjemme. Kan droppe innom etter å ha vært borte i uker eller måneder, pc'en står der fortsatt, jeg logger på og er i løpet av kort tid «hjemme.»

I Genève har jeg også begynt å føle meg hjemme. De første ukene kunne jeg ikke skjule gliset idet jeg gikk forbi vaktene med FN-skiltet mitt stolt dinglende foran meg. Nå tar jeg alltid den selvbetjente snarveien, drar kortet og dytter meg selv igjennom portene som om det er den største selvfølge.

Tilbake på pikerommet kikker jeg litt fandenivolsk oppi den overfylte kofferten som står og breier seg utover og lurer på hvilket klesplagg som gjør meg minst «jussete»? Jeg har gått i penklær de siste månedene og for en som trives best i olabukse og t-skjorte er det litt av en utfordring å burde stryke skjorter hver dag. Akkurat i dag kan jeg ha på meg hva jeg vil. Det er tross alt eksamen. Jeg drar frem den oversize og ufattelig myke Øysteinsgenseren der «Follow your dreams» står printet i rødt og hvitt i sterk kontrast til genserens gressgrønne farge. Den er så langt unna perleøredobber jeg kommer, tenker jeg, og drar den over hodet på vei ut døra.

Noen dager sitter jeg på et hotellrom midt i red-light-district i Genève. Jeg leter etter leilighet fra våren av, men gjør en mental note til meg selv om å holde meg langt unna dette området. I et overpriset, overrated boligmarked er leilighetsjakt her i byen et værre mareritt. Det er så mye drit, så mange sleske roommates og så mange skitne kjøkken at det halve kunne vært nok. Men i ettermiddag brøytet jeg meg gjennom julemarkedet i Carouge, ringte på døra til en hyggelig brite i begynnelsen av 30-åra, og det sa pang med en gang. Vi matchet utrolig bra, praten gikk i ett, og innen hun var ferdig med første røyken (røyker ikke inne) hadde jeg fått tilbud om å bo i leiligheten hennes. Den er stor, nyoppusset, har et fantastisk kjøkken og to verandaer. Det føles som julaften og bursdag på samme tid og gjør at de neste seks månedene i Sveits plutselig virker fristende, utfordrende og skikkelig gøy. Besøk anbefales!

God jul!