En til to, vi har gjester

På lørdag ble folk oppfordra til å holde seg inne. Det var snøstorm og dritkaldt, kaos på veier og i spor, t-banen stod, togene stod og bilene kjørte av veien, det var rett og slett en dag for å holde seg inne. På en vanlig lørdag ville jeg kanskje fulgt anbefalingene og krøllet meg opp foran peisen med en god bok og repriser av Friends, men denne lørdagen skulle Trude og meg på tur, så da hadde vi ikke noe valg enn å trosse værgudene og begi oss ut i vinter-Norge som aldeles ikke så ut som om det er truet av global oppvarming.

Hankø Fjordhotell ligger et godt stykke fra Oslo, mye lengre enn det jeg trodde da vi i januar booket en liten spaweekend for å mimre om gamle Australiastunder, prate om kjærlighet og diskutere master. Jeg har aldri vært på stedet før, aldri hørt om noen som har vært der og det eneste jeg forbinder med hotellet er at en slik liten spaweekend som vi nå skulle begi oss ut på pleide å være andrepremie i et eller annet gameshow på 90-tallet.

Men, opplevelsene stod i kø lenge før vi ankom Hankø. Ruter bestemte seg for å innstille annethver t-bane hele dagen og det var umulig å vite om man kom til å rekke toget. Togturen gikk bra bortsett fra en mindre forsinkelse på grunn av nedsnødde sporvekslinger. Tror de togansatte har vært på PR-kurs for beskjeden over interkommen var noe sånt som "NSB har problemer med sporvekslingene" (distansierer seg fra ansvaret og skyldfølelsen), men det var "Vår mann billettkontrolløren som måtte ut og koste skinnene fri for snø" (lokal helt redder dagen). Nå ja, vi kom til Fredrikstad og fant bussen til Vikane. Det var første gang sjåføren kjørte ruta, og som seg da hør og bør kunne han ikke veien, så vi fikk en sightseeingrunde på Vikane, ble sjekket opp av en lokal busspassasjer og kom oss til slutt over til Hankø med den Eliaslignende båten Hankøsund.

Det er sjelden jeg bor på hotell i Norge. Forrige gang var et skoboksstort rom på Thon Hotell i Tromsø, men sånn generelt er jeg mye mer fornøyd når hotellrommene gir meg følelsen av å være Pretty Woman. Vi hutret og frøs på vei inn i resepsjonen og ble møtt med en svær termos med varm kakao. Bonuspoeng med én gang! Legg til nydelig middag, spaavdeling med massasje, frokost med pannekaker og varm lunsj og du har en helt vidunderlig venninneweekend.

Vi benket oss foran den enorme peisen med tepper og kopper med te og det var et herlig avbrekk fra hverdagen, og det var nesten så vi håper været skulle ta overhånd og vi skulle bli stuck der resten av vinterferien.

Nei, vent. Vi håpet egentlig skikkelig på det.

Holmenkollmarsjen

Jeg kommer ikke helt på når jeg sa ja og ok til å delta på årets skimaraton i Holmenkollen, men Cristina klarte nå å få overbevist meg og igår morges la vi ut på 42 kilometer gjennom Nordmarka. Fra morgenen av kunne man se at dette kom til å bli en knalldag, og innen vi var kommet frem til ungdomsskolen i Hakadal skinte sola som om den ikke visste bedre, snøføyka glitret som sølvstøv i lufta, og vinter-Norge rykket et hakk oppover mot å være verdens vakreste sted.

Ingen av oss har noen gang vært med på noe slikt tidligere. Cristina mener det er en slags oppladning til et ekte maraton en gang i tiden, og med et spinningmaraton på baken og Ringenes Herremaraton (teller det?) i løpet av neste uka må man jo si at jenta tar utfordringen seriøst.


Vi hadde fått tildelt startnummer og pulje 9, og klokka ti på halv elleve gled vi ut fra Hakadal på vei gjennom Winter Wonderland. Idyllisk, ja, men når skia er bakglatte og knagsåret klemmer går det plutselig ikke like fort som man hadde håpt på. De første ti kilometerne gikk seigt oppover og innen vi var på første drikkestasjon var førstemann i mål på Frognerseteren. Da vi kom til Kikut trengte venstrefoten min litt TLC, mens Cristina gomlet skolebrød fra United Bakeries og fylte på med sportsdrikk. Jaja, søstrene Rossi gir ikke opp og vi trasket på. Fordelen med å være i "sluttpatruljen" var at vi hadde skisporene for oss selv og slapp trengsel i opp og nedbakker.

De neste fem kilometerne gikk gørrtreigt. Skia gikk nesten like my bakover som fremover og det føltes som om vi kunne krabbet raskere (og det kunne vi kanskje og?). Etter et kjedelig flatplatå bar det endelig litt nedover igjen, men da var det Cristinas ski som føltes som sandpapir. Våre tidsmål ble raskt et fjernt håp og vi fant ut at det viktigste er ikke å vinne, det er rett og slett å komme i mål.

Etter Kobberhaughytta på 30 kilometer tok motet seg litt opp. Nå var det plutselig ikke så langt igjen, det var kortere til mål enn å snu, og vi så lyset i enden av tunnelsen, eller ihvertfall slutten på skisporene. Må rette en stor takk til de på drikkestasjonene som heiet oss fremover, for ikke å snakke om oppmuntrende ord fra folk i løypa. "Nå er det ikke så langt igjen til mål! Heia, heia!"

Sånt er koselig å høre, selv om du vet at du kommer sist i mål.

Siste tre kilometerne opp mot Frogenrseteren byr på 85 meter fall og 130 meter klatring. Da var lårene sure, armene støle, men humøret desto mer på topp, og speakerduden i boksen sin kom likså godt ned for å slå av en prat med det norskdanske søskenparet som så like blide ut som 42 kilometer tilbake. Og så hadde det ikke skjedd så mye i målområdet den siste timen, og de fikk fortsatt tilbakemeldinger om at det var noen folk spredt bakover i løypa.

Møtte forresten to småjenter etter 33 kilometer som lurte på om det var gøy å gå skimaraton. Joa, det var det sa jeg. "Men får du egentlig noe for det?" spurte hun ene. Jeg måtte tenke meg litt om. "Vafler på halvveien!" sa jeg, og så smilte hun og sa at da var det hele jo verdt det.

Sex selger

Et av mine mål for 2010 er å gjøre mer av det jeg vanligvis ikke pleier å gjøre så mye av. I lys av overskriften kan jeg skjønne om dette fort kan misforstås, men nei, det var ikke sex jeg tenkte på, det jeg håper 2010 skal bringe masse av er teater, konserter, skuespill, ballett, sports happenings og andre kulturevents. I Australia ble jeg ofte med Sanne på ulike forestillinger når hun hadde fått billetter gjennom jobben på the Arts Centre, og det var et herlig avbrekk i en ellers hektisk hverdag og en returbillett til drømmeland.

Året har fått en knallstart så langt med Raske Menns 2. og 3. forestilling med Cristina og Marco, Disney on Ice med Røde Kors Hjelpekorps, opera og musikal med Kristoffer. Til tross for at jeg lå på gulvet og rullet av latter av Raske Menn og ble inspirert til issprell på Sognsvann etter Disney on Ice er det musikalen Spring Awakening som har satt mest spor.

Spring Awakening er en rocke musikal skrevet etter et kontroversielt tysk stykke fra 1891. Det utspiller seg i sent 1900-talls Tyskland og tar for seg temaer som seksualitet, erotiske drømmer, abort, voldtekt, barnemishandling og selvmord. Dette ble for mye for tyskerne i førkrigstiden og stykket ble bannlyst i nesten 100 år.

Kom 2010 og musikalen har blitt en slager, vunnet en rekke priser, og skapt litt turbulens i de finere kretser. Jeg følte med bestemoren (og eventuelt barnebarnet hennes) som satt på tredje rad og ble vitne til den 14 år gamle jenta som simulerte orgasme på scenen. Det røde sceneteppet sto i stil med ansiktsfargen, og damen så nesten glad ut da stykket gikk til pause.

Spoiler alert! Kort fortalt handler stykket om Wendla, en nysgjerrig ung jente, som forelsker seg i skolen smareste, Melchior. Melchiors beste venn, Moritz sliter med erotiske drømmer og får ikke sove om natten, mens resten av vennegjengen sakte men sikkert utforsker det å bli voksen, uten helt å vite hvordan barn blir til. Etter en heftig ettermiddag på høyloftet blir Wendla gravid og Melchior sendt bort som det skammens barn han er. Moren drar med Wendla til en abortklinikk, men som man kan forvente av de dager er det hverken stuereint eller trygt, og Wendla dør.

Jeg skjønte greia med en gang moren ville ha med Wendla til den skumle legen, men kunne ikke gjøre så mye annet enn å være vitne til ugjerningen. Paralellene til mange aktuelle problemstillinger i dagens samfunn, samt min egen masteroppgave om tenåringsgraviditet sto i kø. Fjorårets TV-aksjon gikk til innsamling av penger til nettopp kvinner for å unngå fullstendig meningsløse dødsfall i forbindelse med aborter, og for å kunne gi enkel, mens livsviktig informasjon om reproduksjon og prevensjon.

Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon om religion og moral her, men med sanger som "I believe" og "The guilty Ones" finnes det en link til tro i stykket. Jeg har uendelig respekt for religion som pillar og holdepunkt i menneskers liv og livreddende i vanskelige situasjoner, men når moral brukes til å rettferdiggjøre slike hendelser eller Paven bruker sin enorme makt til å spre obskøne budskap da blir jeg sinna og lei.

Jeg sliter med å komme igang med masterskrivingen, men tror det overordnede budskapet blir en kritikk av et trangsynt, mannssjåvinistisk samfunn som bruker religion som katalysator og skalkeskjul i diskusjonen rundt sex og samliv, samt et forsøk på informasjonsspredning så jenter som Wendla ikke skal dø forgjeves.