It's a new dawn, it's a new day

Jeg står i dusjen og kjenner vannet renne nedover kroppen. Jeg skjelver, selv om vannet er varmt mens jeg prøver å samle tankene fra de siste par dagene.

Libya har, som nevnt av mange utenriksministre fra alle regionale grupper under gårsdagens hovedsesjon i MR-rådet, vært på verdens dagsorden i det siste. Dagbladet og Aftenposten har skrevet side opp og side ned om den gale hund i Midtøsten, bare tidvis avbrutt av en eller annen råsterk nordkvinne som håver inn edelt metall i Kollen og en 50-fots seilbåt på avveie i Antarktis. Men bortsett fra Marit og Jarle går det i Gaddafi om dagen. Inntil for et par uker siden var det ikke noe spesielt som skilte han fra en gjennomsnittlig afrikansk diktator. Han styrte landet med jerngrep, slo hardt ned på opposisjonen, handlet med bloddiamanter, omskar småjenter og gjemte bort (stryk det som ikke passer) mi/bi/tri-lliardformuer i sveitsiske banker. Det Gaddafi "bommet" på var at han plutselig vendte seg mot sine egne. På ordentlig. Ingen flere skjulte arrestasjoner eller forsvinninger, plutselig ble fredelige demonstranter plaffet ned på åpen gate. Med skuddsår i hode, bryst og nakkeregion forteller leger og sykepleiere på overfylte sykehus at dette tyder på regelrette henrettelser. Ups. Bad choice.

I alt oppstyret har FN en tøff posisjon. Som verdens "watchdog" kan man ikke gjøre alle fornøyde (særlig ikke sånne som Gaddafi), og stakkars organisasjon har fått passet sitt påskrevet. Mange ganger. I 2006 ble menneskerettighetsrådet opprettet, blant annet for å kunne handle når grove og akutte menneskerettighetsbrudd skjedde verden over. Som mor som datter, og MR-rådet har fått sin del av kjeft og, fra mange hold, men denne gangen, da Gaddafi begynte å skyte på sine egne, da Gaddafi skyldte på heroinrusa alkajdasoldater og lovet å gå fra hus til hus og rense landet for "kakerlakker" tok rådet affære. I løpet av en uke var flesteparten av verdens nasjoner samlet med en samlet stemme: Stopp volden. Fra Iraq til Romania, Sør Afrika til Australia, Pakistan til Argentina - det Gaddafi holder på med for tiden er totalt uakseptabelt fra alle hold. Ihvertfall nesten.

For tro ikke at det er så lett. Tro ikke at verden kan samles i Genève og plutselig bare bli enige. Selv om det er menneskerettighetsbrudd på bakken, blir det politikk i Sveits. Gammel urett skal fordømmes, dagens allianser forsterkes. Selv før den libyske delegaten annonserte at den libyske FN-delegasjonen i Genève hadde hoppet av og nå representerte det libyske folk og ikke regjeringen klarte han å trøkke inn en setning eller to om fascist-Italias herjinger for mer enn hundre år siden. Cuba nevnte Cubakrisen, Venezuela snakket om en 25 år gammel massakre, men utelot å nevne den som skjedde for 25 dager siden. Sånn går det når man er kjøpt og betalt med oil money. Blood money. Pokkers politikk.

Både Jonas og Hillary snakket om fremtiden. Advarte mot et maktvakum i Midtøsten, og roste dagens ungdom som blogger og twitrer, og som på en hel ny og teknologisk måte ikke finner seg i uretten som skjer. Som både blogger og middelmådig twitrer, fortsatt med "bostedsadresse" i Teheran, følte jeg meg stolt som var en del av denne utviklingen.

Men etter en hektisk dag med glam og røde løpere, et stappfullt MR-råd og politieskorter fant jeg meg selv allikevel skjelvende og naken i dusjen. Hvorfor? Jeg fikk fortalt at den libyske ambassadøren ikke hadde holdt avhopperinnlegget sitt selv, men fått en av de andre delegatene til å gjøre det. Hvorfor? Han hadde ikke hatt kontakt med familien sin på dagesvis og var nå oppriktig bekymret. Og tanken på at Gaddafi kan ha gjort noe med familien hans, eller familier av andre MR-forkjempere for den saks skyld gjorde meg kvalm og sliten oppi all jobbingen for en bedre verden.

Nina Simone synger om en ny daggry og hvordan det får henne til å føle seg vel. Pakistan snakket også om en "new dawn," og sa at diktorer som ikke respekterte folket ville bli "swept away."

Det høres vel og bra ut i MR-rådet.

Så gjenstår det å se om det skjer like mye i praksis.

Hvis Northug hadde vært en rosablogger

Under en særdeles hyggelig fredagspils forrige uke endte vi opp med å diskutere blogging. Norges første Bloggawards som hadde gått av stabelen noen dager i forveien var selvfølgelig knaggen de fleste hang samtaleemnet på, men det kom også frem at noen av oss er mer enn gjennomsnittlig opptatt av fotballfruer og sinna småjenter med fetish for gratis mascara og rigide treningsrutiner.

Jeg har vært innom mange blogger i mitt liv, og sett min egen utvikle seg fra en mellomamerikansk reiseblogg til en litt mere rotete hva-gjør-jeg-i-oslo-blogg til nå noe som jeg selv, helt upartisk selvfølgelig, mener glimter til med noen gode innlegg innimellom. Dette er ikke nødvendigvis et av dem.

Utfordringen i bloggverdenen er dessverre at det er så mye dårlig, og svært lite skiller seg egentlig fra det du vil finne på en eksponeringshungrig tenåringsjentes åpne Facebookprofil. Du får servert frokost, lunsj og middag (aldri mer enn 1200 kalorier tilsammen), treningstips mot appelsinhud (som 14-åring? You must be friggin kidding me!), siste snapshots fra en eller annen Bik Bok launch (hvor bildene alltid er tatt fra venstre) og i det hele tatt, fullstendig unødvendig informasjon, som fra et journalistisk og samfunnsvitenskapelig synspunkt er fullstendig ubrukelig. Linnea kjefter og smeller uten at man klarer å ta det helt seriøst, men dagens debattinnlegg i Dagbladet er faktisk noe av det bedre jeg har sett både henne - eller andre rosabloggere - skrive. Delvis saklig, nokså godt argumentert og ikke avbrutt av detaljerte bilder av sko, interiør eller halvspiste frokostbord. Jeg blir helt oppgitt, og når den ene rosabloggeren etter den andre går nedover samme lyserosa paljettpyntede vei mot evigheten, og ingen klare å tenke nytt eller spennende, bortsett fra kanskje Flike Piker, som da egentlig bare var én veldig flink pike, men så skrev ikke hun om mote heller, er ikke det så rart.

- minMote ønsker i samarbeid med Vixen Magazine å sette fokus på unge norske og utenlandske bloggtalenter med prisutdelingen Blog Awards. Vi mener det er viktig med en prisutdeling som anerkjenner innsats og kreativitet blant både nye og mer etablerte bloggere.

Bloggawards har vært debattert av de både i og utenfor verdensvevsfæren, og flere har lurt på hvorfor ikke deres blogg ble nominert. Det interessante, eventuelt tragiske, her er at ingen setter større spørsmål ved kategoriene i Blogawards?! Jeg hadde forventet meg at en inspirasjonsblogg eller en fotoblogg inneholdt annet enn klær og sminke! Når ble blogging synonymt med mote, litt for dyre sko og gratis sjampo i posten? Hva skjedde med Fritt Ords stipendmottakere? Den dagen en av dem er rosablogger skal jeg begynne å linke til dem, for der er det faktisk mye bra, interessant, og for ikke å snakke om samfunnsnyttig.

Under kveldens FBI på NRK satt eksperter fra Datatilsynet og svarte på spørsmål på en nettdebatt. Spørsmål som "Når kan jeg begynne å blogge?" og "Må jeg spørre foreldrene mine om lov?" florerte til både min egen, og tydeligvis ekspertenes forunding. Det hørtes nesten ut som om blogging var noe ulovlig, ukjent, eller skummelt, nesten som sex. "Gjør det vondt første gang jeg blogger?"

Blogging er hverken ulovlig eller skummelt, men sunt nettvett er viktig, og for min egen del, hvis jeg skal gidde å lese det andre skriver - innhold. På en måte er det en utrolig flott bragd, å ha 60 000 daglige lesere hvorav flesteparten forguder deg, der det du sier er lov, dine handlinger er makt og det lille av kritikk som kommer er stappfull av skrivefeil og uten sakling argumentasjon det heller. Spørsmålet er da - med en sånn styrke og påvirkningskraft, hvorfor ikke bruke det til the greater good? Hvorfor ikke oppfordre unge og uvitende lesere til å ta trikken oftere, til å ikke godta mobbing, til å bry seg om fremmede, gå på ski i marka, redde verden. Hvorfor ikke være med å spre at fordommer fordummer og at Stella er det nye Norge? Det er sånne ting det står respekt av.

For helt seriøst, jeg driter i hva slags mascara du bruker.

Is i rubben

Da var det den dagen igjen. Ikke dagen julaften kommer på kjerringa, men dagen der Oslos finanselite og utenriksminister stiller opp i Sørkedalen med kondomdress og energigélé på tube, og er klare for årets Holmenkollen skimaraton. I dagesvis har menn med slips løpt inn og ut av rennkontoret og febrilsk forsøkt å bestikke seg til en bedre startpulje, for helt seriøst "Skiforeningens automatiske seeding fikk ikke med seg resultatet fra fjorårets renn, asså." Ok da, kanksje uten den siste "asså'en," men likevel. Langrenn har plutselig blitt sexy, og siden DN ikke har rukket å skrive så mye om Holmenkollmarsjen enda (i motsetning til f.eks. Birken) er dette et renn det fortsatt er mulig å få seg et startnummer til uten å sitte klar millisekundet etter salgstart. Får se hvor lenge det varer.

Uansett, etter en pastamiddag av dimensjoner og en solid frokost trasket Kristin og jeg bortover mot Majorstua tidlig lørdags morgen. Det var stille i gatene, og det var først da vi nærmet oss Frognerseterbanen at man merket at noe var på fære. Testosteronet var til å ta og føle på, og det luktet klister, svette og promp på trikken. Mannfolka (for langdistanen hadde 84 prosent mannlige deltakere) lo nervøst og diskuterte skismøring og snakket om konene som skulle stå i målområdet og heie dem frem de siste meterne etter selv å ha gått "jente-etappen" på 23 kilometer. Noen bemerket at startnummeret burde indikert sivilstatus, og jeg måtte si meg enig, her var det mye sporty gutter.

Kristin ble litt skremt da vi kvelden i forveien hadde snakket om offentlige resultater, men som Christian beroliget oss begge, om han hadde googlet en jente og sett at hun på et tidspunkt hadde gjennomført skimaraton ville det telle positivt - uansett resultat. Og sånn i skisammenheng, vinneren ble en 27-åring fra Kjelsås som hadde smurt Blå extra i bånn og V45 oppå. Milevis fra vår VR50 i tykke kladder som ble smurt på underveis i dokøen, og naturlig nok kom fyren da også i mål innen vi hadde nådd første drikkestasjon. Vinneren av dameklassen var en 22-åring fra Trondheim, så sånn sett må jeg bare si at jeg har gått ut på dato for lengst, har ingen fremtid innenfor norsk konkurranselangrenn, og må bare innse at jeg tar hele greia som en tur.

Og for en tur det var! Jeg kan jo opplyse de 3123 andre løperne som bare spurtet frem uten å se seg rundt at gårsdagen var en fantastisk dag for en skitur med nydelig sol, perfekt temperatur og mye glade folk i marka. At jeg sto og delte ut mini-M&Ms og vingummi på hver eneste uoffisielle drikkestasjon gjorde ikke saken noe værre, og det var rett og slett superhyggelig. Ikke minst takket være Kristins upåklagelig humør og entusiasme (gutter, legg inn aksjer?!), som helt klart hjalp meg over målstreken. Da vi nærmet oss mål så i vårt snitt til å ta innpå to plasser og kom susende inn på arenaen Nordtug, Bjørgen, Kalla og Boit snart skal innta, da med litt flere tilskuere forhåpentligvis.


Og sluttresultatet? Sms'en fra fra Ultimate Sport Service sier 55 kilometer på litt over syv timer. Birkebeineren - gå og ta deg en bolle!

Dear David

I'm sitting in the middle of room XXIV at Palais des Nations, excited and thrilled over what's about to happen. Andrew McLeod, a famous AFL footy player from Australia, joins fellow colleagues at a high level panel discussion on how sports can combat racism. They start out with a few clips from the awesome game...

...and then get on to the more serious topics. Anyone with the slighest interest in the Asia-Pacific reason (or just a big fan of Nicole Kidman and her films) knows there is a tense relationship between indigenous Australians and those Australians who arrived after 1776. And sports has unfortunately not been excempt of this tension. One man who for real started to combat the racial challenges many aborignals faced and still face is Nicky Winmar, a St Kilda football player.

Towards the end of a game against Collingwood in 1989 he got sick and tired of the racist comments from the opponents' crowd, so he lifted his footy jumper pointed as his skin, and assured them that aboriginals sure could play footy too. It resulted in some very strict rules with an absolute zero-tolerance for racist remarks either from footy players or the crowd.

Over the years players have been expelled or been given severe penalties for racials comments during or after games, and Collingwood owner Eddie McGuire told Collingwood supporters that he didn't want them if they couldn't respect these rules. Good on, Eddie!

But despite the fact that Aussie Rules Football might have come one step in the right direction does not mean there is not far, far to go. Racism is one thing, and although Norwegian children songs like with "Hottentotts" and "Vesle Sambo" are getting rewritten to fit the new era, there are others who still struggle greatly with just being accepted.

David Kato was one of them. Being a Ugandan teacher and gay rights activist, 42 year old David was killed in his home last week. He and a couple of other men had sued the Ugandan newspaper Rolling Stones for publishing their photos and addresses and asked for any gay person to be hanged. The editors note after the discovery of David's murder is so grotesque it makes me sick "When we called for hanging of gay people, we meant... after they have gone through the legal process... I did not call for them to be killed in cold blood like he was."

Those kind of statements are not easy to swallow, and I cringe every time similar intolerance is outed in the Human Rights Council. Not everyone has to agree, but as Ban Ki-Moon told us on Tuesday, "I understand that sexual orientation and gender identity raise sensitive cultural issues, but cultural practice can not justify any violation of human rights."

So all I can say is that Norway is going to keep raising these important issues whenever applicable in the Human Rights Council. We will continue to urge states to legalize and recognize same-sex marriages, to call on the abolition of criminalisation of same sex relationships between consenting couples, and for human rights for black and white, gay or straight - it's about diversity, mate!

Sjarmen går, menneskerettighetene består

Hadde jeg vært student igjen hadde jeg holdt en knapp på sosialantropologi. Hadde jeg vært en flue på veggen skulle jeg vært i storsalen til MR-rådet. Hadde jeg kunnet et annet språk skulle det vært arabisk så jeg kunne forstått hva mine algeriske kollegaer diskuterte med så voldsom energi. FN er en evig kilde til morsomme, underlige, og ofte helt uforståelige opplevelser, men desto oftere går jeg fra jobb som et undrende spørsmålstegn, full av nye erfaringer og med et digert smil om munnen.

Jeg har lovt å ikke røpe statshemmeligheter her, men at Ban Ki-Moon var på besøk i Genève igår er ingen hemmelighet. Jeg sa til Christian før jeg dro ned i Palais des Nations at nå skulle jeg høre på sjefen sjøl og bli skikkelig inspirert. Han sa at jeg nok kom til å bli skuffa, for Ki-Moon har ikke rykte på seg for å være den mest inspirerende. Etter en giverlandskonsultasjon i OHCA der han leverte en helt grei tale, og takket for bidragene fra de ulike landene bestemte jeg meg for å dra hjem istedenfor å bli nok et møte.

Da jeg gikk bortover gangen kom plutselig et koppel franske sikkerthetsvakter som husjet meg ut til siden, «Aller à droite, madame!», og jeg hoppet vekk som et forskremt ekorn. Et nanosekund etterpå skjønte jeg bakgrunnen for denne fiendligheten, og midt blandt bodyguards og pressefolk kom Ban gående. Han er høy til asiat å være og da han så meg stå klint opp mot veggen for ikke å forstyrre hans fremkost kunne han ikke annet enn å nikke og smile pent, og jeg ga han mitt feiteste glis tilbake. Da måtte jeg jo bare snu på femøren og rusle tilbake til storsalen for å høre på generalsekretæren nok en gang.

Time to kick some arse in the human rights council!!

Nye erfaringer

Jeg tenker tilbake på monologen fra halvannet år tilbake. Selve rammen rundt; sivilstatusen og den ensomme leiligheten er samme, men innholdet i rammen er idag av en annen verden. Rart hvordan vi lærer av å feile, blir bedre mennesker av nye erfaringer, og helt seriøst, det som ikke tar kverken på oss gjør oss bare sterkere.

Bruno Mars' Billionaire strømmer ut fra Macbookens slitne høytalere, men for et tonedøvt musikkfjols som meg er det liten vits å investere i bedre lyd. Jeg har de siste ukene blitt frontet med spørsmål om musikksmaken min, og det er med hevet hode jeg sier at jeg bare skrur på radioen, jeg, og ser hva som skjer. I swear the world better prepare for when I'm a billionaire. Akkurat nå er det derimot menneskerettighetsforbrytere som bør passe seg. Jeg sender en takk til Peder og Simen for at de lager rå dresser med små traktorer på, og ikledd jakken av deilig, lysegrått stoff med skinnende blankt rosa fôr har jeg har store planer om å ta rotta på de som ikke oppfører seg i MR-rådet. I de kommende ukene er det blant annet Australia, Estland og Namibia som skal i ilden, men skal ikke se bort ifra at det er andre som bør lære seg litt "fingerspitzgefühl eller musikalitet" i behandlingen av enkelte saker.

Men, ja, hvor var vi? I en konge leilighet (har jeg sagt det nok ganger til at du kommer på besøk nå?) i Genève, med nytt kontor på jobben og bittelitt høyere lønn, dog ikke egentlig nok til å kunne rettferdiggjøre ovennevnte dresskjøp. Nå ja, jeg gjør som Cristina, smiler pent og snakker om prioriteringer. Blir så bra atte, der det skinner i lysekronene! Eksen til nye roomien hadde en forkjærlighet for belysning og tid, så i tillegg til en 50 tommers flatskjerm med 700 kanaler (hvor 98 prosent kun sender engelsk fotball), består leiligheten av et herlig sammensurium av enorme bestefarsklokker og designerlamper så spesielle at selv jeg hadde rynket på nesen før et mulig kjøp. TV'en er forresten et mysterium i seg selv, og da jeg etter å ha trykket på ørten forskjellige knotter sånn sirkus hundre ganger uten at den skiftet kanal trykket jeg på hjelp-knappen hvorav hele greia slo seg av. Nå, ja, da har jeg ihvertfall lært til neste gang!

Det har vært en sykt bra dag, og noen sykt bra uker egentlig, og jeg klarer liksom ikke å komme helt bort i fra at jeg tror jeg er sykt lykkelig. Selvfølgelig er det noe som mangler, som må jobbes og slites og sikkert grines litt for, men som Samuel Beckett sier, prøv og feil, og prøv igjen, men om ikke annet feiler du bedre neste gang. Ta med livsvisdommen videre, du. Santé!

Nyttårsforsetter

"Jag vill ha ett bättre sexliv under 2011."
"Jag vill ha ett sexliv under 2011," skyter Gustav inn.
Per, som nettopp har servert meg årets ærligste nyttårsforsett, skuler stygt på kompisen.
"Nej, nej, bättre! Jag har ett sexliv."

Uansett er det vel et dårlig sjekketriks.

Jeg står med sjampagnen i den ene handa og kameraet i den andre og får årets første latteranfall. Vi står utenfor en liten roklubb i Stockholm, det er tett snødriv og vi har ikke sett en eneste rakett, men det betyr ikke at 2011 ikke kommer til å bli et sykt bra år av den grunn. For det har jaggu meg blitt tjueelleve. Jeg tror ikke jeg skal komme med noen lengre re-cap av 2010, men kort oppsummert har det vel vært som de fleste andre år. Mange oppturer og noen nedturer innimellom.

Årets høydare var nok helt klart Elbrus, som Christopher, Christian og jeg sto på toppen av 11. juli. Nå begynner Christian å prate om toppturer i India til høsten og da kjenner jeg det begynner å klø i plastikkstøvlene, så skal ikke se bort ifra at det blir en ny fjelltur i året som kommer og. Inntil videre skal Alpene være lekeplass og boltreplass, og skisportstedene Val D'isere og Verbier er bare et steinkast unna (ok, et langt ett, men likavæl). Det minner meg om at Norwegian har salg frem til 10. januar, så kunne du tenke deg å komme på besøk passer det å bestille billetter nå!

Men det er mye viktig som skjer i året som kommer og. I går ble det skrevet historie da UN Women med Bachelet i spissen begynte arbeidet for likestilling mellom kjønnene og "empowerment" av kvinner. Resolusjonen fra oktober spiller for så vidt også en stor rolle der. Om en liten uke blir det avgjort om Sudan splittes i nord og sør. Man kan selvfølgelig håpe på en demokratisk folkeavstemning, men med en internasjonalt etterlyst president er det ikke tvil og det er spenning og uro rundt resultatet, uansett hva det blir.

Men, krig og fred og religion og politikk og sånn til side. Hva skal du gjøre i 2011? Ikke kom med noe sånt trene-mer-spise-sunnere-pjatt. Kom med et skikkelig nyttårsforsett, álá Per sitt. Som må jobbes litt med. Kjempes litt for. Som gjerne gavner deg selv, men helst noen andre og. Skal du bli flinkere til reise deg for gamle damer på trikken? Åpne døren for mødre med handleposer? Bry deg om fremmede? Jeg tror virkelig karma kommer og biter deg i ræva hvis du ikke er snill, og etter å ha lest PostSecret en stund nå er det skummelt å se hvor lite som ofte skal til for å gjøre andre glade. Så, om du ikke har noen glupe nyttårsforsetter å komme med sånn på sparket, kan du ikke bare løfte blikket fra pc'en, iPhonen eller HTC-mobilen din, og servere sidemannen ditt saftigste glis? Så har du gjort dagens gode gjerning ihvertfall?!

Godt nyttår!

Kontraster

Jeg vrenger meg rundt i senga og ser med forkskrekkelse at klokka er 07.29. Vekkerklokka burde ringt for tjueni minutter siden, og det er nå så vidt en time til jeg skal innfinne meg i Ragnar Knophs sal for å ta en eksamen i menneskerettigheter. Det er ni timer til flyet mitt tilbake til Genève letter og et døgn til jeg og de andre praktikantene skal ta en da capo på julebordssangen vi laget til delegasjonen. Den er laget med Bjelleklang-melodien, som for øvrig er en av de sangene som har fått Human Etisk godkjennelse siden den ikke inneholder religiøst innhold. Jeg røsker med meg Folkerettslig Tekstsamling som jeg har fått låne av Kristin og håper den blir akseptert av bokkontrollørene, hvis ikke sitter jeg igjen med pent få muligheter til å komme meg igjennom denne eksamen. Pensumboka har en invitasjon fra en ambassademiddag som bokmerke, men merket er dessverre kun halvveis, og det er kun de første ti sidene som er gulet ut.

Jeg har et ambivalent forhold til hele Blindern, og det er ikke kun på grunn av manglende pensumlesing, jeg har aldri følt meg helt hjemme der. Jussfakultetet nede i byen er ihvertfall intet unntak. Det er rart hvordan man kan føle seg hjemme her eller der. Hos Kulturstudier i Markveien føler jeg meg alltid hjemme. Kan droppe innom etter å ha vært borte i uker eller måneder, pc'en står der fortsatt, jeg logger på og er i løpet av kort tid «hjemme.»

I Genève har jeg også begynt å føle meg hjemme. De første ukene kunne jeg ikke skjule gliset idet jeg gikk forbi vaktene med FN-skiltet mitt stolt dinglende foran meg. Nå tar jeg alltid den selvbetjente snarveien, drar kortet og dytter meg selv igjennom portene som om det er den største selvfølge.

Tilbake på pikerommet kikker jeg litt fandenivolsk oppi den overfylte kofferten som står og breier seg utover og lurer på hvilket klesplagg som gjør meg minst «jussete»? Jeg har gått i penklær de siste månedene og for en som trives best i olabukse og t-skjorte er det litt av en utfordring å burde stryke skjorter hver dag. Akkurat i dag kan jeg ha på meg hva jeg vil. Det er tross alt eksamen. Jeg drar frem den oversize og ufattelig myke Øysteinsgenseren der «Follow your dreams» står printet i rødt og hvitt i sterk kontrast til genserens gressgrønne farge. Den er så langt unna perleøredobber jeg kommer, tenker jeg, og drar den over hodet på vei ut døra.

Noen dager sitter jeg på et hotellrom midt i red-light-district i Genève. Jeg leter etter leilighet fra våren av, men gjør en mental note til meg selv om å holde meg langt unna dette området. I et overpriset, overrated boligmarked er leilighetsjakt her i byen et værre mareritt. Det er så mye drit, så mange sleske roommates og så mange skitne kjøkken at det halve kunne vært nok. Men i ettermiddag brøytet jeg meg gjennom julemarkedet i Carouge, ringte på døra til en hyggelig brite i begynnelsen av 30-åra, og det sa pang med en gang. Vi matchet utrolig bra, praten gikk i ett, og innen hun var ferdig med første røyken (røyker ikke inne) hadde jeg fått tilbud om å bo i leiligheten hennes. Den er stor, nyoppusset, har et fantastisk kjøkken og to verandaer. Det føles som julaften og bursdag på samme tid og gjør at de neste seks månedene i Sveits plutselig virker fristende, utfordrende og skikkelig gøy. Besøk anbefales!

God jul!

Det snør.

Det snør så mye at bilene står, at bussene stopper,
at togene streiker, det snør.

Det snør så mye at folk blir seine, at folk blir sinna,
at jobben stenger, det snør.

Det snør så mye at delegatene undrer, at FN stenger,
at møtene utsettes, det snør.

Det snør så mye at gatene fylles, at fortaunene dekkes,
at veiene stenges, det snør.

Det snør så mye at barna får fri, at de vokse tar fri,
at ingenting funker, det snør.

Det snør så mye at politiet tar ansvar, at orden kreves,
at folk må lytte, det snør.

Det snør så mye at himmelen er grå, at sola forsvinner,
at alt er hvitt, det snør

Det snør så mye at flyplassen stenges, at flyene snur,
og nekter å lande, det snør.

Og midt oppi dette, sveitserne lurer, må nesten spør',
nesten helt uforberedt på hva man gjør.

Når det snør.

Knausgård alene i Paris

Et av de stedene jeg tror jeg har tilbragt mest tid i oppveksten er på Skien Bibliotek. Nå høres det innmari nørdete ut, men biblioteket lå rett bak skolen, de hadde Dagbladet og VG som man kunne låne, og fra 1998 eller deromkring hadde de fire pc'er også. Så jeg dro på biblioteket etter skolen, leste Sterke Meninger i Fredag og skrev mailer til Christer og Ina, selv om vi bodde i samme by.

Det var hyggelig på biblioteket, her kunne man slappe av. Jeg holdt meg lenge i barne- og ungdomsavdelingen. Mamma ville at jeg skulle lese Hamsun og Hemingway, jeg syntes det var mer spennende med ungdomsdramaer, om kjærlighet, sorg og lengsel. Ikke at de to kategoriene nødvendigvis er uforenelige.

Da jeg var liten, før internettets tid, var en av favorittbøkene mine Minou alene i Paris. Den handler om katten Minou som mister matmoren sin og tusler rundt alene i Paris. Den er egentlig ganske trist, men jeg mener å huske at den ender godt, og vi var så glade i den boken at katten vår selvfølgelig også skulle hete Minou.

De siste par årene har jeg begynt å lese mer voksenlitteratur, men jeg sliter fortsatt med bøker som ikke umiddelbart griper meg. Som for eksempel pensumbøka i miljørett. Da er trikset å ta med boken som eneste lesestoff så kommer man igjennom det til slutt. Ellers synes jeg Knausgård har vært litt for poppis til at jeg har giddet å slenge meg på den bølgen. Inntil igår. Jeg glemte miljørettspensumboka hjemme i Nyon, og da Turid lurte på om jeg ville låne bok 5 i serien om hans kamp, mot at jeg passer på at mursteinen blir fraktet til Norge før eller senere slo jeg til. Jeg vet ikke helt om jeg liker det jeg leser enda. Sidene vendes i hurtig tempo, men jeg skjønner ikke helt det ville og gale med den helt enda. Kunne like gjerne vært Saabye-Christensen. Knausgård tusler rundt i Bergen og drikker øl på Opera, men foreløpig er det ikke nok intrikate hemmeligheter og intime detaljer til at jeg synes det har vært verdt all spalteplassen i Dagbladet. Kanskje jeg bare har begynt på feil bok?

Jeg er på vei til Norge, og måtte mellomlande i Paris. På grunn av EasyJets for sent inkomne fly fløy Norwegian videre uten meg og jeg har overnattet på et lite lugubert hotell uten lys i gangene i Orly. Jeg låste begge dørene til rommet og satte kofferten foran døra, men ingen prøvde å bryte seg inn i løpet av natten. Jeg kom alt for tidlig til flyplassen idag morges og satte meg på en tralle midt i avgangshallen og fortsatte Min Kamp. Hans kamp.

Nå driver EasyJet sitt personale og har det moro med passasjerer som er seint ute. Stewardessen ser folk komme løpende fra langt unna og begynner samtidig en nedtelling – 10 – 9 – 8 – 7...noe som igangsetter en spurt uten like gjennom tax-freen, så sjampagneflasker og souvenirfigurer av Eiffel-tårnet skvetter til side, til alle andre passasjerer med god tid sin store fornøyelse.

Og det er ikke så gærent å sitte her og vente på flyet. Jeg er jo tross alt ikke alene. Det er meg og Knausgård. I Paris.