Saturday, July 17, 2010

"Er jeres sjåfør også gal?"

Det er Palle som spør. Dansken er eldstemann i gruppa, og har med seg sønnen sin på 18 år. Hadde han vist hva slags transportmidler vi skulle bli utsatt for på vei til Kaukasus hadde han muligens revurdert ferieplanene og lagt turen til Gran Canaria. Ovennevnte kommentar var ihvertfall inspirert av fire timers råkjøring mellom kuer og annet storfe på knøttsmå sørrussiske veier, svingete som en harmonika, smale som midjen til Renee Zellwegger - pre Bridget Jones. Og det var ikke engang begynnelsen.

Fra Moskva og Domodedovo bare det ikke bare sørover med en gammel Aeroflot maskin, det bar sørover med en Tupolev fra et flyselskap så ukjent at ikke engang guiden klarte å uttale navnet. Tupolev er en av de flytypene med absolutt værst flystatisikk, hvorav siste ofre var blant annet Polens tidligere president og hele regjeringen hans. Jeg siterer Christian som prøver å berolige kompisens flyskrekk "Dette går så bra, bare det ikke er en Tupolev." Så går vi rundt hjørnet og ser maskinen. Oh, hoit...

Tuesday, July 06, 2010

Russisk vennlighet

Foeler at gaarsdagens paastand om at russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka krever ytterligere forklaring. Ingen liker aa bli skjaert over en og samme kam, men i loepet av de 48 timene vi har tilbragt i landet har vi faktisk klart aa fremtvinge overraskende faa smil fra russiske landsmenn.

Det begynte i passkoen der det virket som om de dyttet fremmedfolka inn i den lengste koeen med vilje, og den eneste damen smilte med var sin medsammensvorne i det vi stod paa tredefte minuttet i 35 varmegrader med tung sekk og ventet paa aa faa vist frem pass og visum. Da vi kom paa hotellet som ble bygget til Moskva-OL i 1980 og rommer noe saant som 8000 senger (gjennomsnittlig norsk by?) fikk vi beskjed fra guiden vaar om at vi bare kunne glemme aa spoerre folka i resepsjonen vaar om noe, de kom allikevel ikke til aa hjelpe oss.

I Russland er det vanlig med 'etasjepiker', en assistent som til enhver tid holder til paa etasjen der du bor og tar imot noekkelen din og passer paa den hver gang du gaar ut. Jeg regnet med at iom det bare var en 40-50 rom paa hver etasje ville disse folka kanskje vaere enklere aa faa et fornuftig smil ut av siden de tross alt bare hadde en broekdel av folka aa forholde seg til. Men nei da, ikke et smil aa se der heller.

I butikker og paa t-banen blir vi som regel bare geleidet i riktig retning med et grynt eller to, og jeg har begynt aa spoerre folk paa norsk istedenfor engelsk, for svaret er uansett paa russisk.

Naa har jeg sneket meg inn paa Business Loungen paa Domodedovo flyplassen etter at et nyervervet kredittkort plutselig gir meg tilgang til slike fancy smancy steder. Jeg ble litt satt ut da damen kom halvveis uti mineralvannet og ba meg underskrive paa at oppholdet kostet 1800 bartepenger, men orket ikke begynne en diskusjon paa norsk/russisk og ga henne autografen min. Et minutt etterpaa kom hun loepende lettere forfjamset og sa det hele var en feil og jeg selvfoelgelig ikke skulle betale allikevel, og som en slags unnskyldning ga hun meg sitt bredeste smil - mitt foerste i Russland!! Saa, hoey paa russisk vennlighet after all, er jeg naa klar for en bumpete flytur og isoedet som venter.

From Russia with love,
xo

Saturday, July 03, 2010

Fra Gaustatoppen til Kaukasus

Jeg begynte paa dette innlegget for noen dager siden, bare timer foer flyet tok av fra Gardermoen. Jeg kunne ha spart meg. Burde ha skjoent at det er vanskelig aa skrive om ting som kommer, og umulig aa faa noen saerlige inntrykk - foer man har vaert der og faktisk opplevd inntrykkene.

Jeg skulle likt aa tro at turen til Elbrus, Europas høyeste fjell for de som velger å ta med Russland i Europa startet med hardtrening og mageoevelser for aa kunne beseire de 5642 meter over havoverflaten, men, for aa vaere helt aerlig foeler jeg turen startet paa Horgan's.

Christopher kom og hentet meg i ett-tiden natt til soendag. Da hadde jeg brukt den siste timen paa aa dytte alt jeg eier og har ned i ryggsekken, og har foreloepig ikke kommet paa noe jeg mangler. Etter en kvarters hvil paa sofaen dro vi for aa hente tredjemann Christian, som akkurat var ferdig med spillejobben paa Horgan's. Det er sjeldnere og sjeldnere mellom hver gang jeg beveger meg nederst i Bogstadveien, og enda sjeldnere jeg er der midtsommers, i fullt klatreutstyr (for aa spare paa vekta), edru, klokka tre om natta. Vi fikk mildt sagt noen rare blikk, selv om antrekket nok hadde appelert til ymse sportsintresserte, var det lite jeg kunne gjoere bortsett fra aa ta meg en oel. En oel ble til tre, og saa var det paa tide aa dra til flyplassen.

Det er seksogtjue år siden jeg var i Russland sist, den gangen bedre kjent som Sovietunionen. Da hadde jeg tøybleier stappfulle av rubler og maten bestod av morsmelk og syltetøy med malariatabletter. Jeg ble fotografert gråtende ved Kreml og krabbende paa den Roede Plass, og mener aa huske jeg hadde det aldeles straalende.

Da vi landet igaar var jeg for troett til aa ta inn noen saerlige inntrykk annet enn at oksetunge serveres under en lav sko, Moskva har ekstremt mange parker og russisk vennlighet hoerer hjemme i fremmedordboka.

Idag derimot har vi trasket rundt paa den Roede Plass, gaatt inn og ut av katedralene i Kreml, beundret den 200 tunge klokka som en eller annen keiser ville ha heiset uendelig langt opp i klokketornet hans (noe som mislyktes - toerr ikke tenka paa skjebnen til logistikeren som feilberegnet kranens baereevne), vi har sett paa Sultanens kronjuveler og kjoert metro i et av verdens vakreste undergrunnssystemer.

Imorgen baerer turen nedover mot Kaukasus. Fra den nyeste flyplassen i Moskva der de har innfoert body scanning med et av de eldste flyene Russland har aa oppdrive - ifoelge guiden. Christopher har foreslaatt vodka for flyskrekken, og det er ikke saa daarlig forslag faktisk. Imorgen begynner altsaa eventyret paa ordentlig, eventyret jeg bare kunne droemme om for to aar siden da jeg begynte aa skrive for Gamme.no. Er egentlig ikke saa rart at jeg endte opp her. Etter reportasje paa reportasje om folk som kiter over Grønland, krysser Svalbard, går på ski over Baffin Island, tadndemsykler Sahara, kjører bil til Bamako, sykler til Cape Town og you name it, maatte jeg til slutt bare bli inspirert selv.

Jeg vet ikke om det er hoeydesyken eller maten jeg er mest redd for. Om det er kulda paa taerne eller fingrene som kommer til aa vaere verst. Om det er hodepinen eller spyinga som kommer til aa bli mest irriterende. Om Christians kartoffelvitser (vi reisre med et dansk firma) blir en sjarm eller bare teite. Det jeg vet er at turen kommer til aa bli ufattelig spennende, og det er sykt langt fra Gaustatoppen til Kaukasus.

Thursday, June 03, 2010

Graduation speech

Dear fellow students and staff members, faculty, family and friends.

Being here today means that the exciting journey we started on years ago is coming to an end, nevertheless it also marks the beginning of new adventures to come.

I discovered the NOMA master program by chance. After working a few years after finishing my bachelor I had thought about continuing with higher education, but had not found a master program that suited my interests. One day, during the cold Norwegian winter of 2008 I suddenly stumbled upon this Master Program in International Education and Development. The focus areas international education, development, gender and HIV/AIDS were all areas of great interest to me and I was thrilled about the prospects of an international student body. I continued reading the course description and when I realized the program included a semester in South Africa and fieldwork in the South I just knew I had to get into this program.

It is today almost exactly two years ago since I got an e-mail from one of the staff members saying that I had been accepted to the NOMA master program. I was sitting at work, and the e-mail that dropped into my inbox was to change my life as I knew it. The past two years have given me experiences and knowledge I had not dreamt on beforehand. We started with a heavy module in epistemology and research methods, which there and then seemed anything but comprehensible, but during the writing process over the past year, the puzzle has come together and now suddenly it all makes sense.

Last spring I joined 11 fellow students from South Africa, Sudan, Zambia and Norway and waved the snow goodbye to do a course on HIV/Aids and Social Identity at the University of Cape Town. The Norwegian students had the pleasure of sharing a house with our Sudanese colleagues, so not only did we experience and learn about South Africa, we got a bonus introduction to Sudanese cooking, culture and way of life as well. The beauty of studying abroad is that when the classes finishes each afternoon, the teaching continues on an unofficial, but just as important level, and I learnt so, so much during the semester in Cape Town. Interacting with the local community enriched the experience and added to the learning on a whole new level, which increased my understanding, and gave me friends for life.

I would like to thank Oslo University College for offering master programs like the NOMA program, and the staff members for making it such an interesting program. Being part of a diverse international study environment is challenging and extremely rewarding at the same time, and we gain valuable experiences we will draw on for years to come. I’d like to thank my fellow students who have made the past two years unforgettable, from the studying to the first exam, e-mails exchanged during our fieldworks and emotional support during the thesis writing over the past months.

With the amazing experiences from the past years in mind, I’d like to finish off with a quote from former South African president, Nelson Mandela “Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.” Upon completing your master degree here at OUC I hereby challenge you to do so.

Congratulations!

Monday, April 12, 2010

Masteroppgaven på fem minutter

Siden Marco introduserte meg for Raske Menn en gang tidlig på 2000-tallet har jeg vært ustyrtlig fascinert av deres Verdenshistorie på 5 minutter. Synes det er herlig at noe så komplisert egentlig kan brekkes ned til mindre komponenter der hovedpoengene (Thor Heyerdahl?) trekkes ut og sitter igjen. Tenk om Raske Menn kunne fått ansvaret for all historiepugging på ungdomsskolen, for algebra og gangetabellen, for ikke å snakke om ekle verbbøyninger i fransk. Tror nesten det hadde blitt enkelt da.

Uansett, de siste par årene har jeg etter en lang og tung eksamensleseperiode funnet det befriende å dekontekstualisere pensum og prøve å gi mulige lesere et overblikk over det jeg holder på med. Jeg sa ikke at det nødvendigvis er gørrspennende for deg, men det har hjulpet meg, særlig da jeg i SANT1100 faktisk kom opp i Oceaniaantropologi og kunne lire av meg siste avsnittet i dette innlegget, som om det var noe jeg hadde øvd på hele semesteret.

Så, for å prøve å gjøre det samme med den hittil største eksamen jeg har hatt hittil får du herved min masteroppgave på fem minutter:

Masteroppgaven fikk grobunn jula 2008. Jeg skulle levere research proposal og hadde fortsatt ikke funnet noe tema, og på vei ut døra spurte jeg en kollega om han hadde noen forslag. Joa, det hadde han. Noen av hans kollegaer igjen, i Buenos Aires fortalte at det var et skikkelig problem med tenåringsgraviditet, og om jeg ikke ville undersøke det nærmere. Joa, det ville jeg, og som Thor Heyerdahl satte jeg i august 2009 meg på et Lufthansafly og tok turen over dammen til biffens og tangoens hovedstad – Buenos Aires.

Buenos Aires var alt jeg kunne ønske og mer til, og etter å ha spist meg god og mett på blodige biffer, Malbec og Ducle De Leche bar turen ut til mindre priviligerte områder, der jeg fikk passet påskrevet og øynene opp. Seks vakre, nydelige tenåringsjenter er blitt mitt forskningsprosjekt på hvorfor tenåringsgraviditet er så vanlig. Hvorfor de blir knocked up og hva de tenker å gjøre med situasjonen når de en dag blir store.

Etter timer med intervjuer på spansk, masse klemmer og kyss på kinnet bar det etter en turbulent flytur hjem til Norge med mye mental bagasje. Denne bagasjen skulle pakkes ut, og jeg fikk nok en gang den bittersøte erfaring at selv om journalister kanskje skriver fort og gæli er de opplært til først å gjøre dette rett før deadline, dvs jeg har levd i et konstant avstandsforhold til oppgaven, bortsett fra rett før innlevering av et kapittel hvor det har blitt en hektisk affære og resultatet har sett ut som noe du sitter igjen med etter en dårlig skilsmisse.

Med tre halvferdige kapitler og under fem uker igjen begynner journalistgenet plutselig å trå frem og jeg skriver så blekket spruter, men vet ikke alltid om hva. Fantastiske Trude, aka korrekturleser har flere ganger kommentert ”hva betyr det?” eller ”hva mener du der?” og når jeg ikke selv skjønner hva jeg mener er det vel ganske påpasselig å stryke det? For teorien har vært noe herk, og metoden skjønte jeg så vidt selv (jfr methodology and research methods), og analysen min som faktisk var gøy å jobbe med mangler totalt diskusjon eller teori (jfr teori = herk). Så hva blir det av oppgaven da? Hva har jeg funnet ut av?

Nå ja, en setning som jeg raskt lærte, og har innkorporert inntil flere steder er at dette er en ”small scale study” som ikke kan bli ”generalized to the broader Argentine context”, det vil på godt norsk si at det jeg har funnet ut av er og blir relevant i min bittelille case study. Men, det jeg har funnet ut av er faktisk ganske interessant. Jentene er ikke gravide pga mangel på prevensjon eller abort, men på grunn av mangel på kjærlighet og et ønske om at noen elsker dem ubetinget og for evig. Det er et enormt kompleks problem som mange i Norge kanskje tar for gitt der vi blir dyttet inn i 15-20 år med utdanning (hjelpes meg). Og bare fordi jeg nørder og synes en master i utvikling og utdanning er sykt givende, skal man ikke se bort ifra at jentene med småbarn på armen finner en mening med livene sine de og.

Monday, March 15, 2010

60 dager igjen

Marte har skrevet så fint om våren. Om hvordan asfalten kommer til syne etter mange måneder under snø og slaps. At gradestokken viser røde grader og man kan gå ute uten lue. Jeg er utrolig glad i snø og synes vi har hatt en knallvinter, men iom at kombinasjonen sykkel/snø ikke helt passer sammen gleder jeg meg stort til siste rest med is i Kongleveien forsvinner så jeg kan begynne å dure til jobb med verdens kuleste sykkelhjelm, courtesy of Cristina.

Det er noe spesielt med våren, det er ikke bare krokusene som plutselig begynner å titte frem, lokalavisene som skriver om hvert bidige funn av hestehov eller sola som begynner å skinne før jeg står opp. Det er noe magisk med våren som ymter på, nytt liv, nye sjanser.

15. april er manges store skrekk. Utdanning må velges, muligheter satses på, men i mitt tilfelle er det måneden etter som kommer til å fremtone seg som noe jeg aldri har vært med på før. Jeg husker ifjor da vi var innom lesesalen for å sjekke Facern, smalt litt i dørene og manglet total lesesaletikette. Nå er det plutselig min tur til å sitte her til etter middagstid, skule stygt på de som tar tissepause hvert kvarter, eller de som glemmer å skru av mobilen. Femogtjuetusen ord og minst like mange tanker skal samles i en masteroppgave, og det er 60 dager igjen til deadline. Fast plass på lesesal og tenåringsgraviditet i hue døgnet rundt er realiteten nå.

Har sett noen gamle episoder av Friends, blant annet The One with Joey's Award, og lurer på hva jeg selv kommer til å gjøre etter at oppgaven er innbundet og avlevert i fem eksemplarer. Skrike ut resultatet til tilfeldig forbipasserende? Holde tale i kantina? Euforisk lykke? Hysterisk grining? Likegyldighet? Hat? Ensomhet? Misunnelig på dem som fortsatt studerer?

Marte skriver at våren er ambivalent, for den ender noe bra (vinteren), men byr på et godt alternativ (sommeren). Tror det kommer til å bli litt av den samme følelsen å levere masteren. Det blir en utrolig følelse å ikke ha studier som venter på meg hver eneste dag jeg kommer hjem fra jobb, at det blir slutt på for-sent-meldinger fra biblioteket, fulltidslønn, ingen dårlig samvittighet (som forøvrig ikke kan brukes til noe som helst). Men på den andre siden vet jeg søren meg ikke hva jeg skal ta meg til.

Wednesday, March 03, 2010

Likestillinga har gått for langt, visst


Første vårdag, altså 1. mars, ble det bestemt at en nordlandsfrøken på knapt fylte 25 år skulle være førstemann ut i nye Holmenkollen. Jeg tror ikke Anette da visste hva slags turmulter hun og førstehoppet hennes skulle skape i idretts-Norge i løpet av de neste 48 timene.

Anette ante fred og ingen fare da hun satte seg på flyet fra Japan igår kveld, men i løpet av jetlagen og transfertiden hadde noen (kollektiv ansvarsfraskrivelse her) klart å sende ikke mindre enn 12 hoppere utfor - to ganger til og med! Så Anette ble ikke nummer 1, hun ble, og la oss håpe hun har lagt igjen overtroen hjemme, nummer 13.

Ja, selvfølgelig måtte bakken testhoppes. Vi vil ikke ha noe "kamikazerenn på onsdag" som en høythengende sjef klarte å si igår. Greit nok, det skjønner jeg, men så la en TESThopper testhoppe, ikke mannen som fortiden innehar verdensrekorden i skiflygning. Må skjønne at sånt blir det presseoppstyr av, særlig når Dagbladet og Scanpix fotografer er invitert.

Så da Anette landet på Gardermoen idag tidlig ble hun møtt av en mediestorm hopp-Norge ikke har sett siden Bredesens herjinger på Lillehammer. Men den knøttlille dama tok det hele med knusende ro og sa at nå var det på tide med en dusj og litt mat, så skulle hun nok være klar.

Og Kollen var klar den. Nydelig vær, gratis inngang og et mediehysteri til å ta og føle på gjorde at mange, mange Osloboere trosset vinterkulda (jepp, tredje vårdag) og stimet oppover de kronglete veiene til Holmenkollen for å se Norges største kvinnelige hopper sette utfor unnarennet. Hun virket smånervøs da hun satt på bommen, men kom seg gode 106,5 meter nedover og strålte som en sol da hun møtte Arne Scheie i bunnen av bakken.

Likestillinga har gått for langt var det noen som påstå, når gutta måtte snikhoppe for å komme først i køen. Nå ja, da ordfører Fabian Stang introduserte Skagen som første hopperen i Holmenkollen var det ikke tvil om at publikum var enige!

Sunday, February 21, 2010

En til to, vi har gjester

På lørdag ble folk oppfordra til å holde seg inne. Det var snøstorm og dritkaldt, kaos på veier og i spor, t-banen stod, togene stod og bilene kjørte av veien, det var rett og slett en dag for å holde seg inne. På en vanlig lørdag ville jeg kanskje fulgt anbefalingene og krøllet meg opp foran peisen med en god bok og repriser av Friends, men denne lørdagen skulle Trude og meg på tur, så da hadde vi ikke noe valg enn å trosse værgudene og begi oss ut i vinter-Norge som aldeles ikke så ut som om det er truet av global oppvarming.

Hankø Fjordhotell ligger et godt stykke fra Oslo, mye lengre enn det jeg trodde da vi i januar booket en liten spaweekend for å mimre om gamle Australiastunder, prate om kjærlighet og diskutere master. Jeg har aldri vært på stedet før, aldri hørt om noen som har vært der og det eneste jeg forbinder med hotellet er at en slik liten spaweekend som vi nå skulle begi oss ut på pleide å være andrepremie i et eller annet gameshow på 90-tallet.

Men, opplevelsene stod i kø lenge før vi ankom Hankø. Ruter bestemte seg for å innstille annethver t-bane hele dagen og det var umulig å vite om man kom til å rekke toget. Togturen gikk bra bortsett fra en mindre forsinkelse på grunn av nedsnødde sporvekslinger. Tror de togansatte har vært på PR-kurs for beskjeden over interkommen var noe sånt som "NSB har problemer med sporvekslingene" (distansierer seg fra ansvaret og skyldfølelsen), men det var "Vår mann billettkontrolløren som måtte ut og koste skinnene fri for snø" (lokal helt redder dagen). Nå ja, vi kom til Fredrikstad og fant bussen til Vikane. Det var første gang sjåføren kjørte ruta, og som seg da hør og bør kunne han ikke veien, så vi fikk en sightseeingrunde på Vikane, ble sjekket opp av en lokal busspassasjer og kom oss til slutt over til Hankø med den Eliaslignende båten Hankøsund.

Det er sjelden jeg bor på hotell i Norge. Forrige gang var et skoboksstort rom på Thon Hotell i Tromsø, men sånn generelt er jeg mye mer fornøyd når hotellrommene gir meg følelsen av å være Pretty Woman. Vi hutret og frøs på vei inn i resepsjonen og ble møtt med en svær termos med varm kakao. Bonuspoeng med én gang! Legg til nydelig middag, spaavdeling med massasje, frokost med pannekaker og varm lunsj og du har en helt vidunderlig venninneweekend.

Vi benket oss foran den enorme peisen med tepper og kopper med te og det var et herlig avbrekk fra hverdagen, og det var nesten så vi håper været skulle ta overhånd og vi skulle bli stuck der resten av vinterferien.

Nei, vent. Vi håpet egentlig skikkelig på det.

Sunday, February 14, 2010

Holmenkollmarsjen

Jeg kommer ikke helt på når jeg sa ja og ok til å delta på årets skimaraton i Holmenkollen, men Cristina klarte nå å få overbevist meg og igår morges la vi ut på 42 kilometer gjennom Nordmarka. Fra morgenen av kunne man se at dette kom til å bli en knalldag, og innen vi var kommet frem til ungdomsskolen i Hakadal skinte sola som om den ikke visste bedre, snøføyka glitret som sølvstøv i lufta, og vinter-Norge rykket et hakk oppover mot å være verdens vakreste sted.

Ingen av oss har noen gang vært med på noe slikt tidligere. Cristina mener det er en slags oppladning til et ekte maraton en gang i tiden, og med et spinningmaraton på baken og Ringenes Herremaraton (teller det?) i løpet av neste uka må man jo si at jenta tar utfordringen seriøst.


Vi hadde fått tildelt startnummer og pulje 9, og klokka ti på halv elleve gled vi ut fra Hakadal på vei gjennom Winter Wonderland. Idyllisk, ja, men når skia er bakglatte og knagsåret klemmer går det plutselig ikke like fort som man hadde håpt på. De første ti kilometerne gikk seigt oppover og innen vi var på første drikkestasjon var førstemann i mål på Frognerseteren. Da vi kom til Kikut trengte venstrefoten min litt TLC, mens Cristina gomlet skolebrød fra United Bakeries og fylte på med sportsdrikk. Jaja, søstrene Rossi gir ikke opp og vi trasket på. Fordelen med å være i "sluttpatruljen" var at vi hadde skisporene for oss selv og slapp trengsel i opp og nedbakker.

De neste fem kilometerne gikk gørrtreigt. Skia gikk nesten like my bakover som fremover og det føltes som om vi kunne krabbet raskere (og det kunne vi kanskje og?). Etter et kjedelig flatplatå bar det endelig litt nedover igjen, men da var det Cristinas ski som føltes som sandpapir. Våre tidsmål ble raskt et fjernt håp og vi fant ut at det viktigste er ikke å vinne, det er rett og slett å komme i mål.

Etter Kobberhaughytta på 30 kilometer tok motet seg litt opp. Nå var det plutselig ikke så langt igjen, det var kortere til mål enn å snu, og vi så lyset i enden av tunnelsen, eller ihvertfall slutten på skisporene. Må rette en stor takk til de på drikkestasjonene som heiet oss fremover, for ikke å snakke om oppmuntrende ord fra folk i løypa. "Nå er det ikke så langt igjen til mål! Heia, heia!"

Sånt er koselig å høre, selv om du vet at du kommer sist i mål.

Siste tre kilometerne opp mot Frogenrseteren byr på 85 meter fall og 130 meter klatring. Da var lårene sure, armene støle, men humøret desto mer på topp, og speakerduden i boksen sin kom likså godt ned for å slå av en prat med det norskdanske søskenparet som så like blide ut som 42 kilometer tilbake. Og så hadde det ikke skjedd så mye i målområdet den siste timen, og de fikk fortsatt tilbakemeldinger om at det var noen folk spredt bakover i løypa.

Møtte forresten to småjenter etter 33 kilometer som lurte på om det var gøy å gå skimaraton. Joa, det var det sa jeg. "Men får du egentlig noe for det?" spurte hun ene. Jeg måtte tenke meg litt om. "Vafler på halvveien!" sa jeg, og så smilte hun og sa at da var det hele jo verdt det.

Friday, February 05, 2010

Sex selger

Et av mine mål for 2010 er å gjøre mer av det jeg vanligvis ikke pleier å gjøre så mye av. I lys av overskriften kan jeg skjønne om dette fort kan misforstås, men nei, det var ikke sex jeg tenkte på, det jeg håper 2010 skal bringe masse av er teater, konserter, skuespill, ballett, sports happenings og andre kulturevents. I Australia ble jeg ofte med Sanne på ulike forestillinger når hun hadde fått billetter gjennom jobben på the Arts Centre, og det var et herlig avbrekk i en ellers hektisk hverdag og en returbillett til drømmeland.

Året har fått en knallstart så langt med Raske Menns 2. og 3. forestilling med Cristina og Marco, Disney on Ice med Røde Kors Hjelpekorps, opera og musikal med Kristoffer. Til tross for at jeg lå på gulvet og rullet av latter av Raske Menn og ble inspirert til issprell på Sognsvann etter Disney on Ice er det musikalen Spring Awakening som har satt mest spor.

Spring Awakening er en rocke musikal skrevet etter et kontroversielt tysk stykke fra 1891. Det utspiller seg i sent 1900-talls Tyskland og tar for seg temaer som seksualitet, erotiske drømmer, abort, voldtekt, barnemishandling og selvmord. Dette ble for mye for tyskerne i førkrigstiden og stykket ble bannlyst i nesten 100 år.

Kom 2010 og musikalen har blitt en slager, vunnet en rekke priser, og skapt litt turbulens i de finere kretser. Jeg følte med bestemoren (og eventuelt barnebarnet hennes) som satt på tredje rad og ble vitne til den 14 år gamle jenta som simulerte orgasme på scenen. Det røde sceneteppet sto i stil med ansiktsfargen, og damen så nesten glad ut da stykket gikk til pause.

Spoiler alert! Kort fortalt handler stykket om Wendla, en nysgjerrig ung jente, som forelsker seg i skolen smareste, Melchior. Melchiors beste venn, Moritz sliter med erotiske drømmer og får ikke sove om natten, mens resten av vennegjengen sakte men sikkert utforsker det å bli voksen, uten helt å vite hvordan barn blir til. Etter en heftig ettermiddag på høyloftet blir Wendla gravid og Melchior sendt bort som det skammens barn han er. Moren drar med Wendla til en abortklinikk, men som man kan forvente av de dager er det hverken stuereint eller trygt, og Wendla dør.

Jeg skjønte greia med en gang moren ville ha med Wendla til den skumle legen, men kunne ikke gjøre så mye annet enn å være vitne til ugjerningen. Paralellene til mange aktuelle problemstillinger i dagens samfunn, samt min egen masteroppgave om tenåringsgraviditet sto i kø. Fjorårets TV-aksjon gikk til innsamling av penger til nettopp kvinner for å unngå fullstendig meningsløse dødsfall i forbindelse med aborter, og for å kunne gi enkel, mens livsviktig informasjon om reproduksjon og prevensjon.

Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon om religion og moral her, men med sanger som "I believe" og "The guilty Ones" finnes det en link til tro i stykket. Jeg har uendelig respekt for religion som pillar og holdepunkt i menneskers liv og livreddende i vanskelige situasjoner, men når moral brukes til å rettferdiggjøre slike hendelser eller Paven bruker sin enorme makt til å spre obskøne budskap da blir jeg sinna og lei.

Jeg sliter med å komme igang med masterskrivingen, men tror det overordnede budskapet blir en kritikk av et trangsynt, mannssjåvinistisk samfunn som bruker religion som katalysator og skalkeskjul i diskusjonen rundt sex og samliv, samt et forsøk på informasjonsspredning så jenter som Wendla ikke skal dø forgjeves.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...