En til to, vi har gjester

På lørdag ble folk oppfordra til å holde seg inne. Det var snøstorm og dritkaldt, kaos på veier og i spor, t-banen stod, togene stod og bilene kjørte av veien, det var rett og slett en dag for å holde seg inne. På en vanlig lørdag ville jeg kanskje fulgt anbefalingene og krøllet meg opp foran peisen med en god bok og repriser av Friends, men denne lørdagen skulle Trude og meg på tur, så da hadde vi ikke noe valg enn å trosse værgudene og begi oss ut i vinter-Norge som aldeles ikke så ut som om det er truet av global oppvarming.

Hankø Fjordhotell ligger et godt stykke fra Oslo, mye lengre enn det jeg trodde da vi i januar booket en liten spaweekend for å mimre om gamle Australiastunder, prate om kjærlighet og diskutere master. Jeg har aldri vært på stedet før, aldri hørt om noen som har vært der og det eneste jeg forbinder med hotellet er at en slik liten spaweekend som vi nå skulle begi oss ut på pleide å være andrepremie i et eller annet gameshow på 90-tallet.

Men, opplevelsene stod i kø lenge før vi ankom Hankø. Ruter bestemte seg for å innstille annethver t-bane hele dagen og det var umulig å vite om man kom til å rekke toget. Togturen gikk bra bortsett fra en mindre forsinkelse på grunn av nedsnødde sporvekslinger. Tror de togansatte har vært på PR-kurs for beskjeden over interkommen var noe sånt som "NSB har problemer med sporvekslingene" (distansierer seg fra ansvaret og skyldfølelsen), men det var "Vår mann billettkontrolløren som måtte ut og koste skinnene fri for snø" (lokal helt redder dagen). Nå ja, vi kom til Fredrikstad og fant bussen til Vikane. Det var første gang sjåføren kjørte ruta, og som seg da hør og bør kunne han ikke veien, så vi fikk en sightseeingrunde på Vikane, ble sjekket opp av en lokal busspassasjer og kom oss til slutt over til Hankø med den Eliaslignende båten Hankøsund.

Det er sjelden jeg bor på hotell i Norge. Forrige gang var et skoboksstort rom på Thon Hotell i Tromsø, men sånn generelt er jeg mye mer fornøyd når hotellrommene gir meg følelsen av å være Pretty Woman. Vi hutret og frøs på vei inn i resepsjonen og ble møtt med en svær termos med varm kakao. Bonuspoeng med én gang! Legg til nydelig middag, spaavdeling med massasje, frokost med pannekaker og varm lunsj og du har en helt vidunderlig venninneweekend.

Vi benket oss foran den enorme peisen med tepper og kopper med te og det var et herlig avbrekk fra hverdagen, og det var nesten så vi håper været skulle ta overhånd og vi skulle bli stuck der resten av vinterferien.

Nei, vent. Vi håpet egentlig skikkelig på det.

Holmenkollmarsjen

Jeg kommer ikke helt på når jeg sa ja og ok til å delta på årets skimaraton i Holmenkollen, men Cristina klarte nå å få overbevist meg og igår morges la vi ut på 42 kilometer gjennom Nordmarka. Fra morgenen av kunne man se at dette kom til å bli en knalldag, og innen vi var kommet frem til ungdomsskolen i Hakadal skinte sola som om den ikke visste bedre, snøføyka glitret som sølvstøv i lufta, og vinter-Norge rykket et hakk oppover mot å være verdens vakreste sted.

Ingen av oss har noen gang vært med på noe slikt tidligere. Cristina mener det er en slags oppladning til et ekte maraton en gang i tiden, og med et spinningmaraton på baken og Ringenes Herremaraton (teller det?) i løpet av neste uka må man jo si at jenta tar utfordringen seriøst.


Vi hadde fått tildelt startnummer og pulje 9, og klokka ti på halv elleve gled vi ut fra Hakadal på vei gjennom Winter Wonderland. Idyllisk, ja, men når skia er bakglatte og knagsåret klemmer går det plutselig ikke like fort som man hadde håpt på. De første ti kilometerne gikk seigt oppover og innen vi var på første drikkestasjon var førstemann i mål på Frognerseteren. Da vi kom til Kikut trengte venstrefoten min litt TLC, mens Cristina gomlet skolebrød fra United Bakeries og fylte på med sportsdrikk. Jaja, søstrene Rossi gir ikke opp og vi trasket på. Fordelen med å være i "sluttpatruljen" var at vi hadde skisporene for oss selv og slapp trengsel i opp og nedbakker.

De neste fem kilometerne gikk gørrtreigt. Skia gikk nesten like my bakover som fremover og det føltes som om vi kunne krabbet raskere (og det kunne vi kanskje og?). Etter et kjedelig flatplatå bar det endelig litt nedover igjen, men da var det Cristinas ski som føltes som sandpapir. Våre tidsmål ble raskt et fjernt håp og vi fant ut at det viktigste er ikke å vinne, det er rett og slett å komme i mål.

Etter Kobberhaughytta på 30 kilometer tok motet seg litt opp. Nå var det plutselig ikke så langt igjen, det var kortere til mål enn å snu, og vi så lyset i enden av tunnelsen, eller ihvertfall slutten på skisporene. Må rette en stor takk til de på drikkestasjonene som heiet oss fremover, for ikke å snakke om oppmuntrende ord fra folk i løypa. "Nå er det ikke så langt igjen til mål! Heia, heia!"

Sånt er koselig å høre, selv om du vet at du kommer sist i mål.

Siste tre kilometerne opp mot Frogenrseteren byr på 85 meter fall og 130 meter klatring. Da var lårene sure, armene støle, men humøret desto mer på topp, og speakerduden i boksen sin kom likså godt ned for å slå av en prat med det norskdanske søskenparet som så like blide ut som 42 kilometer tilbake. Og så hadde det ikke skjedd så mye i målområdet den siste timen, og de fikk fortsatt tilbakemeldinger om at det var noen folk spredt bakover i løypa.

Møtte forresten to småjenter etter 33 kilometer som lurte på om det var gøy å gå skimaraton. Joa, det var det sa jeg. "Men får du egentlig noe for det?" spurte hun ene. Jeg måtte tenke meg litt om. "Vafler på halvveien!" sa jeg, og så smilte hun og sa at da var det hele jo verdt det.

Sex selger

Et av mine mål for 2010 er å gjøre mer av det jeg vanligvis ikke pleier å gjøre så mye av. I lys av overskriften kan jeg skjønne om dette fort kan misforstås, men nei, det var ikke sex jeg tenkte på, det jeg håper 2010 skal bringe masse av er teater, konserter, skuespill, ballett, sports happenings og andre kulturevents. I Australia ble jeg ofte med Sanne på ulike forestillinger når hun hadde fått billetter gjennom jobben på the Arts Centre, og det var et herlig avbrekk i en ellers hektisk hverdag og en returbillett til drømmeland.

Året har fått en knallstart så langt med Raske Menns 2. og 3. forestilling med Cristina og Marco, Disney on Ice med Røde Kors Hjelpekorps, opera og musikal med Kristoffer. Til tross for at jeg lå på gulvet og rullet av latter av Raske Menn og ble inspirert til issprell på Sognsvann etter Disney on Ice er det musikalen Spring Awakening som har satt mest spor.

Spring Awakening er en rocke musikal skrevet etter et kontroversielt tysk stykke fra 1891. Det utspiller seg i sent 1900-talls Tyskland og tar for seg temaer som seksualitet, erotiske drømmer, abort, voldtekt, barnemishandling og selvmord. Dette ble for mye for tyskerne i førkrigstiden og stykket ble bannlyst i nesten 100 år.

Kom 2010 og musikalen har blitt en slager, vunnet en rekke priser, og skapt litt turbulens i de finere kretser. Jeg følte med bestemoren (og eventuelt barnebarnet hennes) som satt på tredje rad og ble vitne til den 14 år gamle jenta som simulerte orgasme på scenen. Det røde sceneteppet sto i stil med ansiktsfargen, og damen så nesten glad ut da stykket gikk til pause.

Spoiler alert! Kort fortalt handler stykket om Wendla, en nysgjerrig ung jente, som forelsker seg i skolen smareste, Melchior. Melchiors beste venn, Moritz sliter med erotiske drømmer og får ikke sove om natten, mens resten av vennegjengen sakte men sikkert utforsker det å bli voksen, uten helt å vite hvordan barn blir til. Etter en heftig ettermiddag på høyloftet blir Wendla gravid og Melchior sendt bort som det skammens barn han er. Moren drar med Wendla til en abortklinikk, men som man kan forvente av de dager er det hverken stuereint eller trygt, og Wendla dør.

Jeg skjønte greia med en gang moren ville ha med Wendla til den skumle legen, men kunne ikke gjøre så mye annet enn å være vitne til ugjerningen. Paralellene til mange aktuelle problemstillinger i dagens samfunn, samt min egen masteroppgave om tenåringsgraviditet sto i kø. Fjorårets TV-aksjon gikk til innsamling av penger til nettopp kvinner for å unngå fullstendig meningsløse dødsfall i forbindelse med aborter, og for å kunne gi enkel, mens livsviktig informasjon om reproduksjon og prevensjon.

Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon om religion og moral her, men med sanger som "I believe" og "The guilty Ones" finnes det en link til tro i stykket. Jeg har uendelig respekt for religion som pillar og holdepunkt i menneskers liv og livreddende i vanskelige situasjoner, men når moral brukes til å rettferdiggjøre slike hendelser eller Paven bruker sin enorme makt til å spre obskøne budskap da blir jeg sinna og lei.

Jeg sliter med å komme igang med masterskrivingen, men tror det overordnede budskapet blir en kritikk av et trangsynt, mannssjåvinistisk samfunn som bruker religion som katalysator og skalkeskjul i diskusjonen rundt sex og samliv, samt et forsøk på informasjonsspredning så jenter som Wendla ikke skal dø forgjeves.

Gi jernet!

"Det er jo egentlig bare en skikkelig macho greie." En kollega av meg omtaler kjærestens nåværende prosjekt, en sykkeltur på ikke mindre enn 20 000 kilometer fra Nordkapp til Kapp Agulhas i Sør Afrika. Jeg har fulgt gutta i forbindelse med freelancing for Gamme.no, og synes det er et sykt tøft opplegg, men ser samtidig linken til Maslows øverste behov og selvrealisering.

Etter halvannet år i Gamme.nos redaksjon har jeg blitt oppmerksom - og gira - på ekspedisjoner jeg før ikke trodde var mulig for oss dødelige. Ski over Grønland, ski over Baffin Island, sykle gjennom Sahara, rally til Bamako, Norge på langs, Sør Amerika på sykkel, Stillehavet i båt, Aconcagua, Everest og Elbrus. Det er lissom ikke måte på hva man kan utsette kropp og sjel og pårørende her hjemme for, bare fantasien setter grenser, og skal man tro en del av disse ekspedisjonene er ikke fantasien beskjeden nok.

Kom over en reklame for dette forrige uke, og til tross for et halvår uten så mye som et ledig friminutt måtte det sterke krefter til for å ikke melde seg på Birkebeinertrippelen, ja, bare for å vise at jeg kan, eller ja, hadde kunnet hvis jeg hadde hatt tid. Skjønner nesten ikke egen dumhet, men det er jo ikke i tvil om at dagens ungdom må ut av godstolen og vise at vi faktisk duger til noe vi og. Veggene der jeg bor var lenge etter bestefars bortgang prydet av medaljene og diplomene og minnet om hans skibragder gjennom historien. Det var en herlig påminnelse og inspirasjon på vei ut døra at vi ikke er så fortapte som mange skal ha det til, at vi overlever uten Facebook, og kan ta beina fatt om trikken står.

Etter en herlig helg i Oppdal der vi har nydt sola, rødvin og skikos, har vi tre måneder foran oss med kuldegrader, slaps og masterskriving. Skal du bruke de neste tre månedene på repriser av Grey's Anatomy og Fjordlandsmiddager, eller skal du gi jernet?

Kidsa tar over

Idag har jeg fått passet mitt påskrevet av en nettmediesugen Dagbladetjournalist. Han kommenterer barns makt på internett og mener at for oss over 25 går det bare en vei - nedover. Selv med kjønnsbalansert referanse er det lite hyggelig lesing fire dager etter bursdagen min.

Plutselig har det gått opp for meg at avisenes sommervikariater ikke lengre går til folk med masse utdanning og matchende studielån. De ettertraktede jobbene enhver mediestudent har gått og siklet over siden arbeidsuken på ungdomsskolen går til jenter født på 90-tallet som blogger om hva de har på seg, hvilken rettetang de bruker til å krølle håret med og hvor glade de er for at veskehunden deres er kommet til rette igjen. Når jeg tenker etter er de faktisk født på slutten av 90-tallet.

Har kikket igjennom noen blogger og tendensen er den samme, jenter, og da mener jeg små jenter, legger ut hjemmesnekra poseringsbilder av seg sjøl, med røde lepper, krusat hår og dristig utringning. Født i 1995, 1996, disse kidsa har aldri sett Norge vinne mot Brasil, de var ikke engang påtenkt under Lillehammer-OL, de har bare lest om Spice Girls i Topp (eller hva heter det nå, Seventeen?), aldri faktisk sett dem i action. Hjælp. De har bilder av bikkja si, skoene sine og Starbuckskoppen sin ved siden av pc'en som om de er den neste Carrie Bradshaw. Vet ikke om jeg er misunnelig eller bare vil gråte. Tenker uansett det er greit jeg har sommerjobben i boks.

Mysteriet på Bergensbanen

Tror tittelen kommer fra en eller annen barnetimegreie på radioen der de fortalte et kapittel hver uke og så fikk alle barna skrive fortsettelsen. Mener å huske at det var en riktig skummel fortelling om avsporinger og menn med øks, men som heldigvis gikk bra til slutt. Barna hadde illustrert boka med tegninger og den var riktig så fin og flott, men til tross iherdige forsøk ble jeg aldri helt fan av barnetimen på radio. Nå har NRK3 eller Super eller hva de nå kaller seg gått i fella og uaktsomt droppet et poppis barnetvprogram uten å gi beskjed først. Dagbladet kunne fortelle om gråtende barn og legoklosser som ble pælmet mot tv'en. Der har du en krise der som ikke skal undervurderes i de tusen hjem.

Nå har jeg nettopp kjørt forbi Finse, Bergensbanens høyestliggende stasjon 1222 m.o.h, og er på vei mot Vestlandets mekka, fårikålens vugge, alle dialekters onde stemor, Bergen. Kristine har etter et par år i Bergen fått god sving på dialekten og kan på herlig bergensk overbevise enhver sart sjel om ikke å gifte seg lokalt. Tenk, sier hun, å våkne opp hver eneste morgen til et skingrende «goo måååRRRRRææn»? Nja, njo, kanskje ikke om man får velge selv.

Jeg har som et av mange nyttårsforsett å kjøre tog når jeg skal reise rundt i Norge, og sitter nå innpakket i soveposen i togets kaldeste vogn og ser frem mot en av toppenene (bunnene?) når det gjelder kuldegrader dette året. Jeg blir alltid forundret hvor mye avisene klarer å skrive om vær, men jaggu har det ikke blitt skikkelig vinter nå, og ekstremvær gir mye redaksjonelt materiale. Vel, jeg skal ikke klage, med superundertøy og flere skjerf til jul vil jeg heller ha minus tjue enn pluss tre.

Milla, Siren og jeg testet ut skiformen igår med en tur fra Frognerseteren til Sognsvann. Etter en bomtur ned til Midstuen som oppvarming trasket vi innover løypene i marka og hadde noen aldeles nydelige timer ute i kaldværet. Man føler seg så levende når pusten fryser på vei ned i lungene og tårene (gledestårer that is) fryser til is før de har forlatt øyenvippene. Så ut som Børge Ausland før han hadde fått spent på seg skia på Dronning Mauds land.

Vel fremme ved Sognsvann bar det hjem til meg, og mellom fjorårets juleøl og testing av nyinnkjøpt spikermatte var det ikke tvil om at dette skal gjentas, Sydpoltendenser eller ikke.

O-fag

Den siste uka har startet med frokost i det digge kjøkkenet til mamma. Jeg har drukket te og sett ut på jordene, sett snøen dekke mer og mer av Holtankollen, og gledelig observert Kajsa slåss mot snømennene i hagen. Kajsa vant.

Men etter at Falkum ble forlatt for skog og lang vei til naboene har pappa hatt en tendens til å finne gamle esker som han stadig prakker på meg hver eneste gang jeg er hjemme. "Åpnes etter Australia 04/05," "Åpnes etter Guatemala 06," "Åpnes etter ZA 09." Skjønner nå at foreldre med god lagrinsplass er gull verdt, men nå skal det ryddes i heimen og da er det ut med skrotet mitt.

Det er alltid en liten overraskelse å pakke ut av disse kassene. Jeg har fortsatt ikke lokalisert den med lykketrollene fra 4. klasse, men håper innerst inne at den fortsatt finnes. Derimot har jeg funnet alt fra gamle skolebøker, Hardyguttene, Nancy Drew, masse fantastiske fortellinger av Roald Dahl, gamle brev og bursdagskort, skjell fra fjerne himmelstrøk, prosjektpermer fra Ringstabekk med små lapper fra Kjetil og best av alt - gamle o-fags bøker. O-fag er et fantastisk fag vi som ikke ble født på 90-tallet har hatt muligeten til å oppleve. Det ble erstattet med naturfag, KRL og en drøss med andre snusfornuftige fag, og innen 1999 ble 2000 var faget borte fra Kunnskapsdepartementets pensumlister, men vi som nå bikker mot den klokere siden av 20-tallet får allikevel tårere i øynene og et smil rundt munnen når noen nevner o-faget.

Jeg roter lengre ned i esken og finner Dagbladets Milleniums-magasin (bindestrek fra Dagbladets side, men orddelingsmafiaen begynte kanskje ikke sitt korstog før dette årtusenet?), uansett, jeg har klart å spare på forrige årtusens siste Dagbladet eksemplar, 31. desember 1999. Måtte skjønne det skulle bli journalist av meg likavel.

For ti år siden var det kaostilstander i hermetikkhyllene og politikerne kom med råd som dette for ragnarokket som var forventet da klokka slo tolv:

- Ha en kraftig lommelykt med nytt batteri liggende tilgjengelig.
- Sørg for å ha hermetikk for to- tre dager i skapet.
- Sørg for å ha en dunk med vann stående.
- Om du er avhengig av medisiner, sørg for å ha resepter som er gyldige også over nyttår.
- Er du helt avhengig av elektrisk fyring, bør du ha godt med varme klær liggende, i tilfelle strømbrudd. Om du har peis eller vedovn, sørg for å ha ved for noen dagers fyring.
- Ha kontanter for to- tre dagers normalt forbruk.

Nå står vi ovenfor et nytt tiår, og jeg er minst like spent som jeg var for ti år siden, minst like spent som jeg var for tre år siden. Ufattelig mye som kan skje på et par år, eller bare et par måneder. Takk til mine herlige venner som er der og opplever det hele med meg. Ønsker dere et helt fantastisk, supert, herlig, vakkert, utfordrende, spennende, ekstatisk, feiende flott, knakende godt, orgasmisk deilig, snurramegrundtbra, nytt tiår!

It's up to us to be the change, synger Josh Groban

Appelsiner og pepperkaker: 39,- kroner
Vaffelrøre: 50,- kroner
Varmtvann til gløgg: gratis fra vekterbua
To frivillige som løper rundt på Youngstorvet for å samle inn informasjonsmaterialet som forsvant i forrige vindkast: priceless

Det er ikke alltid like lett å hjelpe til.

I disse juletider blir man ofte grovt oppmerksom på at ikke alle har et godt hjem å komme til, en varm stue eller gaver under treet. Frelsesarmeens soldater minner en om at midt i julehandelen er det folk som ikke vurderer hva de skal spise, men om de skal spise, og hva de får i julegave er courtesy of donerte gaver til Alternativ Jul.

På torsdag hadde Tea og meg pakket med oss vaffeljern og pepperkaker, lagd store plakater med info om EduNica og troppet opp på Youngstorvet etter arbeidstid i håp om å selge minnepenner og julekort til inntekt for EduNica, en frivillig studentorganisasjon som har bygget bibliotek i Nicaragua det siste året. Nå er biblitoteket ferdigstilt, men det må fylles med bøker, og det var en siste innspurt før jul vi alle håpet på. Det skulle vise seg at det å drive veldedig arbeid ikke er så lett, og billig gløgg i 12 minusgrader slettes ikke lokker like mange som vi først skulle tro. Vaffelduften spredde seg blant bodene, men det ble med et par sympativafler pluss en peruvianer med lommelerka på innerlomma som forsynte seg grovt, men glemte å betale.

Blant internt fordrevne, leger uten grenser, sultkatastrofer, miljøprosjekter, hjerte og lungesyke, redd dyra, redd barna, mikrokredittlån og båtflyktninger blir det plutselig kaotisk når en stakkars giversjel skal prøve å orientere seg og kanalisere litt av det personlige overskuddet til veldedige formål. Torsdag formiddag ble jeg oppringt av en fyr fra indre Telemark som lurte på om jeg ikke ville støtte kronisk leversyke, men måtte da pent forklare at idag skulle pengene gå til bøker og utdanning istedenfor og fikk da en pen porsjon dårlig samvittighet i retur. Kusina mi Filippa kom igår og spurte hvem jeg var mest glad i, henne eller Kajsa, og jeg ble såpass overrasket over spørsmålet at jeg nølte et sekund eller to med å svare, hvorpå hun kom meg i forkjøpet og sa "Jeg synes nå mennesker er viktige er dyr, synes du ikke?" Joa, selvfølgelig, men, atte...ikke så lett å si imot en syvåring akkurat der, selv om Redd Dyra entusiastene nok hadde kommet med noen flotte motargumenter.

Torsdagens aksjon endte med mindre enn 100 kroner i kassa og noen hyggelige samtaler med irakeren på nabostanden. Noen erfaringer rikere og noen grader kaldere kroppstemperatur. Det er ikke alltid like lett å hjelpe, men en liten innsats er ufattelig mye bedre enn ingen innsats.

God jul til alle =Osloselgerne, til Frelsesarmeens soldater som trosser kulda og passer på gryta, til alle Flyktningehjelpens, Røde Kors og Leger Uten Grensers ververe som står gatelangs på Karl Johan og prøver å få folk til å stoppe opp i julestria. Til alle som skrur ned varmen om kvelden, og av lyset om natta. Til alle som bryr seg litt.

RIKTIG GOD JUL!

Hopenhagen

Så er det på tide å skrive desember. Linus og Jul i Svingen konkurrerer med Skomaker Ali i Tøyengata, pepperkakene er for lengst masseprodusert og kjenner jeg Kristin rett har hun allerede tømt sjokoladekalenderen, alle 24 lukene.

Jeg har tilbrakt uka i deilige Danmark og det var spennende å se København gire opp for COP15. Da jeg var der i sommer fløy F16-flyene over byen dag og natt for å kartlegge sikkerhetsutfordringene på hver eneste milimeter, nå virket det bare som om det var stille før stormen, med unntak av handlegale førjulsshoppere på Strøget og Vesterbro.

Det har de siste månedene vært rettet ekstra mye fokus på klimaet. Kari Traa hepper opp hjemmelagde julegaver, Alt For Damerne intervjuet i siste nummer en masse danske kjendiser om hva de gjorde for miljøet, og selv Statoil har som mål å redusere negative innvirkninger på miljøet og bidra til bærekraftig utvikling.

Samtidig er jeg småskeptisk til hva disse 11 førjulsdagene vil bringe. Nevertrustacop.org gjør sitt beste for å bedrive antikapitalismepropaganda og mener at det er en samfunnskrig og ikke klimaendringer som er problemet. Synes det er helt greit å leke litt rebell og loke rundt i Christiania, men begynner de å tenne på bildekk og kaste brannbomber får demonstrantene null støtte fra meg. Det er pokkernmæ ikke klimavennlig, og skal de bare lage kvalm kan de lage det et annet sted.

Og hva gjør København i mellomtiden? Mens Aftenposten publiserer en minutt-for-minutt-oversikt over Obamas besøk i Oslo (helt sikkert til stor interesse for noen, og desto mer frustrasjon for Secret Service), ruster danskenes hovedstad seg opp, handler inn tåregass som tidligere sovjetstater og legger ut skarpskyttere på hvert hustak og strategiske gatehjørne.

Jeg spår en helvetes mye kaos, men tror dessverre ikke at klimaet kommer ut av dette som en vinner. Obama kommer til å være i fredsprisrus (ikke at han har hatt noen planer om å signere Kyotoprotokollignende avtaler heller), Mugabe kommer til å nyte sin immunitet overfor folkemordsetterforskninger og menneskerettighetsbrudd og kommer nok til å gi blaffen i hva som skjer med klimaet så lenge han kan fortsette å nyte sjampis og russisk kaviar hver gang han fyller år.

Det er i det hele tatt opp til deg og meg hvis det skal skje noe her, så fortsett å ta toget når du kan ta tog, stem på politikerne som holder det de lover, tenk globalt, handle lokalt, og sist, men ikke minst, skru av lyset om natta.

For storebror ser deg.

All I want for Christmas

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

Snow was falling when love came calling
On this lonely heart of mine.
You were standing there with snow flaked in your hair.
You kept stalling while my thoughts were calling
On every way I knew
For one excuse to get acquainted with you

Then I said
Snow flake my pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

The ice was breaking and
Love was waking in a winter wonderland.
When I felt you slip your fingers in my hand.
Now snow is gleaming and
I'm not dreaming I know this is for real.
The love I have is too much to conceal.

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you...

- Jim Reeves