En kamp mot hverdagsmachoen?

La meg starte dette innlegget med å si heia til alle kvinner. Heia til kvinner i styrer, i lederstillinger, i statsministerstoler, på catwalken, i Casa Rosada, på Nobelprisutdelinger, på kjøkkenet, i senga, på dansegulvet, kvinner generelt. Etter seks uker i et land som er utpreget macho, i en verdensdel som er utpreget macho, begynner jeg snart å glede meg til å komme hjem til Norge der jeg kan gå usminket og bakfull i joggebukse til butikken en søndag uten å vekke oppmerksomhet, der politiet holder kjeft og utstyret på plass, og der man ikke alltid trenger å stikke seg ut som en høy, blond jente.

Jeg anser meg selv som en rødstrømpe og hykler light. Jeg kjemper for kvinners sak, men blir allikevel glad hvis du åpner døren. Jeg synes det er greit at du betaler for middagen, men da vil jeg betale for desserten, og jeg er en sucker for chick flicks, spesielt de med Hugh Grant i. Jeg skjønner at det er et biologisk forhold mellom kvinner og menn som jeg ikke kan endre på, men jeg blir sur hvis du forteller meg at jeg har mine begrensninger. La meg ihvertfall prøve. Jeg blir sinna på menn som tror de kan "get some," helt uten videre, men jeg flørter selv, om jeg har lyst (jeg har lov!).

Her i Argentina blir man daglig utfordret som kvinne, og jeg gjør mitt beste for å holde stand. Argentinske Christian sa under utformingen av feltarbeidet mitt at "we look at women as a pair of tits," og den setningen henger igjen når jeg prøver å forstå tenåringsmødrene, deres kjærester og valgmuligheter her i livet. Spansklærer Jørgen spurte meg etter det ørtende taxisjåførfrieriet om jeg ikke egentlig likte denne oppmerksomheten, da slike ting vel aldri skjer i Norge, men jeg må allikevel si at jeg synes respekt er viktigere, og hvis man ikke blir respektert kan det være det samme om du liker det du ser på.

En av Kulturstudiers seminarlærere i León har skrevet dette om machismo i Nicaragua og på Cuba, og jeg synes det var en herlig beskrivelse av hvordan noe så normalt som en joggetur (i Norge!) kan skape bakgrunn til sosialantropologiske studier i det du drar med deg joggeskoene og treningsbuksa til utlandet.

1. mars 2004 ble "enkeltmannsforetak" endret til det kjønnsnøytrale "enkeltpersonsforetak." Jeg har fem år etter derfor ikke dårlig samvittighet når jeg retter (eller opplyser) noen om det kjønnsnøytrale, korrekte ordet, men skjønner at noen mannebein kan bli irritert og klage over denne nesten diskrimineringen mot menn. Jaja, tenker jeg. 2000 år den ene veien, det får gå 2000 år den andre veien og. Og så får jeg en e-post fra HiO der de sier at alle studentene skal få ny adresse. Og så gir de et eksempel.


Og så måtte jeg bare le.

Sølvskje

Har du en lillesøster i 13-14 års alderen? Ikke det? En kusine kanskje? Eller en du satt barnevakt for da du var mindre? En som nettopp har fått sin første Bik Bok bukse. Som er knallstolt fordi hun har siste Lily Allen albumet på iPoden, eller som skal få lov til å reise på språkreise til England sommeren 2011. 2010 hvis hun er skikkelig snill. Kjenner du en jente som går i 8. eller 9. klasse i Norge, som så vidt har begynt å lære om det som skjer i kroppen i tenårene? Som fniser hvis noen sier "penis"? Uten helt å vite hva den brukes til. Som har blondt hår, store undrende øyne og ører som fanger opp alt som skjer rundt henne? Keep this girl in mind.

Etter tre uker i Buenos Aires var det på tide med en liten reality check og å begi meg dypere inn på det jeg faktisk skal gjøre her - feltarbeid. Jeg jobber sammen med nydelige, lille Belén på 150 cm og hun gjør så godt hun kan for å innvie meg i argentinernes kultur og væremåte, om det så måtte være ved å være en halvtime for sen.

Idag dro vi ut til en institusjon som huser tenåringsmødre. I det jeg kom inn døra ble jeg møtt av en liten gutts forunderlige glis "QUE ALTA!" Så høy! Gutten tok tak i handa mi og dro meg tilbake ut av døra for så å dra meg inn igjen, bare for å poengtere for de andre som stod i hallen at hodet mitt nesten hadde skallet i dørkarmen. Så skravlet han i vei, dro meg med ut i bakgården der jeg fikk sett kaninene og hønene, og det var bare så vidt Juan ville la meg gå da Belén kom og ropte. Jeg hadde fått en venn. Det ble tøffere derfra.

Jeg ble med Belén inn på et stort møterom der det satt 10-12 stykker. Noen voksne, noen barn, noen spedbarn. De begynte med en høylytt diskusjon om hva som ikke helt fungerte. Hvor ofte de kunne spise. Hvor mye. At det var mange tyverier. Etterhvert gikk de mest voksne og igjen satt syv jenter. Eldstemann var 17. En var trebarnsmor. To var gravide, gikk rundt med store mager, når de egentlig burde vært barn selv. En jente var mentalt tilbakestående og ble konstant fulgt rundt av en av de ansatte. Hun ville hele tiden ha nærkontakt. Ga meg en stor klem og et kyss på kinnet. Satt nesten oppå meg. Hun var 16. Datteren var to og en halv måned. Barnets far var jentas stefar. Jeg fikk skikkelig vondt, og måtte kjempe mot tårene. Dette skal ikke være situasjonen for jenter i 15-16 års alderen!

Juanito kom inn og avbrøt alvoret med å fortelle at han hadde bursdag. 8 år. Han kom bærende på en svær sjokoladekake med dulce de leche på toppen og alle fikk et stykke. Så løp han og en annen jente rundt og tegnet med blyanter, stod på hodet og var barn, sånn barn skal være.

Jeg ble introdusert til jentene. "Ésta es María." Jentene kom bort, ga meg et kyss på kinnet og gikk og satte seg. En jente med stor mage, som så sliten og medfart ut, strøk meg på kinnet, og igjen måtte jeg prøve å holde maska og ikke grine når jeg egentlig bare ville holdt rundt dem og sagt at ting ordner seg. Romina som kanskje var 16 hadde to barn og var tøff. Tøff i trynet, tøff i væremåten, men jeg kan tenke meg at det blir sånn når livet er tøft mot deg. Hun kikket skeptisk på meg da jeg løftet jenta hennes høyt i været så hun skulle rekke opp på tavla, men nikket allikevel bekreftende da jeg satte henne ned.

Idet vi skulle til å gå møtte vi en venninne av Belén. Så vidt fylt tyve år med en datter på ni. Igjen vred det seg i magen min over de tingene jentene har opplevd. Jeg blir så sinna på de som gjør slike ting mot jenter og kvinner, men føler meg allikevel så, så maktesløs.

Allikevel kan man ane en viss stå-på-vilje. Jentene vil ikke gi seg helt enda. De lo høyt av og med hverandre i løpet av workshopen til Belén. Lullet spedbarna deres og klappet seg fornøyd på magen. Veddet om nestemann ble en jente eller en gutt. På vei ut døra kom Juan løpende bort og ga meg en nøtt. "Es para comer?" spurte jeg? Skal den spises? "Suerte!" sa han. "For hell og lykke."