Charterfeber

- Dad and Andrew had Sex On The Beach.

11-åringen fortsetter å plaske ivrig rundt i bassenget.

- And they said it was awesome.

Hårene reiser seg litt på ryggen min, selv om jeg fort skjønner at det er coctailen det refereres til, ikke hyrdestunden. Selv om sex mellom to menn for så vidt ikke hadde vært helt utenkelig det heller, gitt plasseringen.

Jeg er i Thailand, nærmere bestemt på øya Phuket, middelklasseaustralieres lekeplass, middelaldrende norske menns horehus, et mekka for alle som vil ha billige paraplydrinker og solbrente skuldre, alle charterferiers mor.

Eller hva vet jeg? Der jeg tusler rundt i Patongs gater med halvåpen munn, prøver å sperre luktene fra kloakken og fiskerestaurantene ute, gjør iherdige forsøk på å unngå å kollidere med tuk-tuk'er og halvfulle turister (selv om klokka bare er 11) opplever jeg det største kultursjokket på lenge. Og det som utløser kultursjokket er ikke fremmed mat eller gule mennesker, det er nok av pad thai og asiatiske innvandrerere på Grünerløkka, det som er så sjokkerende – og helt nytt for meg – er hvordan byen til de grader prøver å etterligne alt vestlig, og i prosessen mister enhvert snev av integritet og sjarme.

Der andre store og små byer i Asia gir deg utfordringer i den lokale matveien, kan man på Patongs Bangla Road finne en rekke australskinspirerte barer, Hard Rock Café, McDonalds, Starbucks og Dairy Queen. Mine australske venner tilbringer tre av fire kvelder på «The Aussie Bar», der de sammen med andre australiere i fotballtrøyer ser sesongåpningen av AFL – Australian Football League – hoier om kapp med hjemme- og bortesupportere, og det eneste som minner dem om at de ikke sitter på en pub hjemme i Hawthorn er at Singha-øllen er billigere enn Fosters.

Beveg deg noen skritt utenfor «The Aussie Bar» nattestid og du møtes av et yrende folkeliv og virrvarr av gateselgere. Ikke helt ulikt det du kan møte i andre storbyer med tropenetter, men alikevel er det ekstreme fokuset på sex, kropp og salg en ekkel påminnelse om at mye er ikke som det burde være. Vestlig-utseende solbrente, blekfeite (kan man være både solbrent og blekfeit?) menn sitter side om side på barkrakker og smeiker (herlig Skiensuttrykk, men det er noe man burde gjøre med dyr, ikke mennesker) på små thailendere som gjør sitt beste for å ikke se ukomfortable ut. Jeg bøyer meg i støvet for kjærlighetsforhold over landegrenser, men når FN nettopp har utgitt en rapport som viser til 2,4 millioner ofre for menneskehandel på verdensbasis har jeg vanskeligheter for å tro at alle som sitter langs tappekranene denne aprilkvelden gjør det fordi de er gørrforelska.

Barer uten pole-stenger har et dramatisk færre antall kunder, og i det klokken slår midnatt er annenhver pole «opptatt» med henholdsvis en lokal danser (usikkert kjønn) og en vodkainfusert turist. Ping-pong-showene er «gratis» mot at man kjøper en overpriset drink, og profilerer kvinner i sin beste alder som på magisk vis dytter ping-pong-baller eller lignende opp i sin hu-ha, for så å presse dem ut igjen. Utdrikningslaget jeg er med på tar turen innom et slikt show «bare for å ha vært der,» men jeg forsvinner fort ut igjen, svimmel og kvalm langt inni hjerterota.

Hvordan ble det slik? Hvordan ble et av Thailands mest populære feriesteder en blanding av et dårlig sirkus og barnepass for voksne? Med sin rike kultur, fantastiske mattradisjoner, hyggelige mennesker og nasjonale stolthet hadde jeg håpet at inntrykket jeg sitter igjen med fra Thailand var noe mer enn småkåte turister og falske designervesker. Men bortsett fra en nydelig solnedgang i ny og ne kan du få Patong like billig som Pradaimitasjonene av meg. Dessverre.

På vei hjem ser jeg på flyplassen i Bangkok det første eksemplaret av en Louis Vutton veske som jeg for første gang på en uke med sikkerhet kan si ikke er falsk, ihvertfall skal man tro prislappen. Men på vei til gaten gjøres nok en halvironisk/komisk observasjon. Utenfor de mange thailandske restaurantene står innkastere i håp om å fylle den, for tiden, tomme restauranten med kunder. Mens turistene, som etter en uke i det tropiske miniatyr-vesten fortsatt ikke har fått nok av sin egen junkfood, står i kø utenfor flyplassens eneste Burger King, i et desperat forsøk på å rekke nok et lchf-måltid innen Final Call.

Note: det skal innrømmes at Phuket kan være en egnet destinasjon for småbarnsfamilier som ønsker et alternativ til Gran Canaria, iom at det går direktefly fra Oslo, og landet er relativt trygt både magesjau- og kriminalitetsmessig, eventuelt for nysingle menn som ønsker å drukne sorgene med billige Long Island ice teas eller få trøst av en lokal pik/e/k (stryk det som ikke passer). Jeg var i Thailand i forbindelse med et bryllup og passer svært dårlig inn i noen av de ovennevnte kategorier, derav et heller kritisk og ubalansert syn på ferien i Thailand. Men når jeg sitter og venter på flyet til Oslo og nabokona (på skikkelig østfoldsk) ivrig proklamerer at ferien er langt fra over, og at hun lett skal klare å drikke fem lilleputtflasker med vin til flymiddagen kan jeg ikke la vær med å tro at det er litt hold i påstandene...

Utopi

- Are you married?
Jeg ser opp på den kenyanske politikvinnen.  Motorsykkeltaxien jeg sitter bakpå har blitt stoppet i en kontroll. Jeg klamrer meg fast til sjåføren som kun snakker ki swahili.
- Engaged, lyver jeg.
- With an African man?
Jeg klarer ikke å la vær med å smile, og sier, nei, med en nordmann.
- Ah, because if not I could have found you a good African man.

Vi blir viftet videre. Jeg kan ikke la vær med å le høyt der motorsykkelen suser videre i den kenyanske morgenen. Kilimanjaro ruver majestisk til venstre, grønne marker, afrikanere på jobb, og blå himmel. Jeg tenker at dette er et av de øyeblikkene jeg kommer til å huske som fantastiske og herlige, og en fullstendig utopi på hvordan det er å være på reise.

Spol tre dager tilbake. Jeg er på besøk på en barneskole i Esiteti, en masailandsby i Amboseli nasjonalpark. Jeg har vondt i smilemusklene, frysninger på ryggen og tårer i øynene. 100 små masaibarn står oppstilt foran oss og synger en velkomstsang med sine vakre barnestemmer. Jeg er i Kenya for å skrive en rapport for en frivillig organisasjon som jobber mot tvangsgifte, kjønnslemlestelse og tenåringsgraviditet. Jeg brenner for temaene, men hadde ingen forventninger til turen, og så langt har opplevelsene overgått det meste jeg kunne tenke meg. Jeg tørr å påstå at jeg ikke får så mye kultursjokk lengre. Med en lang reise-CV har jeg opplevd mye, og kan som oftest relatere det jeg opplever til lignende opplevelser. Samtidig setter jeg enormt stor pris på øyeblikk som de ovennevnte, herlige øyeblikk som du kan gjemme og ta med deg videre. Jeg husker at særlig feltarbeidet i Buenos Aires bød på mange slike genuine lykkeøyeblikk, og for å være ærlig har det vært mange av dem i Oslo i det siste også. 

Oppholdet i Kenya har vært ekte, og dramatisk og voldsomt på en gang. Sjefen for den frivillige organisasjonen står foran et klasserom med 30 masai, både kvinner og menn. Hun utfordrer dem på temaer som kjønnslemlestelse og tvangsgifte av jentene sine, og rokker dermed ved tradisjoner, noe av det vanskeligste å rokke ved, det husker jeg godt fra året i FN i Geneve.

Samme dag som masaibarna sang for oss skal vi overnatte i masailandsbyen. Dette er så fjernt fra en turistgimikk du kan komme (og jeg har vaert borti mange). Vi har vært heldige og fått fullmånen med oss. Jordhyttene er plassert i en ring med et kvistgjerde rundt - for å beskytte mot løvene. Igjen synger barna med sine vakre barnestemmer. Månen lyser opp hele området så hodelykten blir fullstendig overflødig. Kilimanjaro er krystallklar, og jeg skuer lett toppen som ligger bare noen kilometer unna. Kjenner jeg gjerne skulle gått oppover fjellsiden på en natt som denne.

Vi har med en geit som blir slaktet, samt ekstra mat til kvinner og barn. Bålet flakker, og de ville dyrene er langt borte. Igjen må jeg le høyt, og takke for at jeg får lov til å være med å oppleve dette. Helt fantastisk er det.

Eller som Håvard ville ha sagt, magisk.

La Norvège a perdu son innocence

Hey, a bomb has gone off in Oslo CBD, so I'm heading home to watch the news. See you later, call me if you can't find my place.

SMS til en australsk kollega fredag 22. juli kl. 17:37.

I etterpåklokskapens ånd tenker jeg at om det "bare" hadde vært en bombe. Finland kom bort til meg under fredagens møte og lurte på hva som hadde skjedd i Oslo. Jeg satt febrilsk og prøvde å logge til FNs wifi som har en tendens til å servere dårlig dekning i de innerste rommene, men da bilder av støvete bygninger og blodige mennesker - bilder vi dessverre begynner å bli for vant til - ble lastet frem på nettaviser måtte vi bare innse at Norge hadde mistet sin uskyld.

Da jeg løp hjem fra jobb etter møtet som sluttet før tiden for å sjekke hva som hadde skjedd var det vel ingen av oss som kunne ha forestilt seg det marerittet som skulle utspille seg på Utøya bare kort tid senere. At en gal, gal mann velger å så kaldblodig drepe uskyldige, vakre, samfunnsengasjerte mennesker er helt motbydelig og ufortståelig, og ord kan egentlig ikke uttrykke de spørsmålene så mange sitter med. Jeg har lest flere blogger fra de siste døgnene og mange velger å ikke nevne hverken gjerningsmannen ellers hans verk, og det er jeg enig i, han fortjener ikke oppmerksomheten eller propagandamulighetene han så desperat ønsker.

Det ble noen lange timer fredag kveld med andre norske; Linda, Jennifer og Hans. Vi gråt, stilte spørsmål og sørget. Med tre Mac'er, en pc, NRK nett-TV, påloggede Facebookkontoer, Twitter-feed'en innstilt på #osloexpl og syv mobiltelefoner som ringte og biip'et i ett sett hadde vi vårt eget lille nyhetsstudio i leiligheten til Aase og Anny. Selv om det er trist å være langt unna når slike ting skjer var vi alikevel svært nær.

De siste årene har Twitter og Facebook fått en større og større rolle, men dette er første gang jeg har brukt sosiale medier aktivt som en informasjonskanal. Da nettavisene sto og blinket "Dagbladet kommer tilbake med mer" og "Saken oppdateres" ramlet det inn med feeds fra Oslos gater om hva øyenvitner så og opplevde. Facebook fylles med events til minne om de døde og skadede og støtteerklæringer strømmer inn fra hele verden. Ban Ki Moon, Barack Obama, Angela Merkel, Vladimir Putin og David Cameron er med oss i sorgen. Å sitte i utlandet når en slik tragedie rammer mitt lille land er en tankevekker. Det går opp for meg at selv så mye vi ønsker å være immune så kan ondskapen ramme landet vårt og. Men måten Norge og Jens har taklet det på gir meg frysninger og gjør meg stolt av å tilhøre denne fredsnasjonen. Etter angrepene 11. september var beskjeden fra George W. Bush til de skyldige at "We are going to hunt you down." Mens i Norge sier en tydelig preget statsminister at  "Svaret på angrepene må være mer demokrati og mer åpenhet."

Og til tross for at ord ikke kan uttrykke den sorgen og sinnet mange føler klarte en ung AUF-jente ihvertfall å trollbinde CNNs reporter:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Kom igjen. Gi sidepersonen en klem. Hun trenger en.  

Minste motstands vei

«Maaaaaari?»
Mari står på standplass noen meter over meg og drar inn tauet.
«Maaaaaari? Klatrer vi multipitch nå?»
«JAAA!», hyler Mari nedover, så de franske kuene langt under oss skvetter til side.
«Sweet!!»

Da hang jeg der da. I et 10,7 mm tynt tau, med beina dinglende og kalktørre fingre som febrilsk leter etter sprekker i granitten foran meg. Fjellet reiser seg som en mur, og det ser egentlig lite lovende ut. Får tak til slutt, setter tærne inn i veggen, beinet rister som et aspeløv. Legger vekt på foten for å stoppe skjelvingen, sparker fra og griper tak i neste sprekk en meter eller så høyere opp. Gjentar prosessen gang på gang. Adrenalinet pumper, hodet er tomt for tanker, fokuset målrettet. Oppover.

I det jeg ser det skinnende blanke ankerfestet går det et lettelses sukk gjennom meg. Nå er jeg innenfor rekkevidde. To tak til, balanserer vågalt på høyre storetå. Det er femten meter ned. Idet jeg smeller håndflaten på ankerfestet og hører lyden av metall mot stein kommer mestringsfølelsen. Jeg er på toppen! Nå er det bare å lene seg tilbake i selen, vende blikket og nyte utsikten idet klatrepartneren min senker meg rolig ned på jorden igjen.

Mari kaster et stykke tau bort til meg og ber meg om å passe på det. Jeg spør hva det er til og hun opplyser om en noe alternativ bruksmåte: at hvis jeg sitter fast, tom for mat og krefter kan jeg legge tauet rundt halsen og stramme godt til. Det tar et lite sekund før det går opp for meg hva denne handlingen ville resultert i. Nei, fra spøk til side, denne taustumpen, en prusik, som jeg under opprydding hjemme ville ha pælmet i søpla, kan visst redde livet mitt hvis jeg blir truffet av en stein under rappellering, besvimer og slipper tauet.

Prusikknuten ble første gang presentert for østerriske klatrere av Dr. Karl Prusik i 1931. Klatrere bruker prusikker til blant annet rappellering. Prusikken festes rundt to tau, og fungerer som et «dødmannshåndtak» som stopper meg fra å falle ned i det uendelige abyss – bokstavelig talt. I det jeg står 60 meter over bakken og skal til å gi slipp på ankerfestet må jeg bare håpe på det beste, og satse på at den østerriske klatreren visste hva han snakket om.

Da jeg var på introklatrekurs på Klatreverket i høst fikk vi raskt beskjed om å bruke riktige ord og uttrykk under klatring. Som i et hvert velfungerende forhold er god kommunikasjon viktig, og det kan gå åt skogen om du mistolker kommunikasjonen med partneren. Ord som taudings, duppedutt, festegreie, sånn-knute-vettu, skrudings, og løkkesak er dermed fy-fy. Uttrykk som topptau, ankerfeste, åttetallsknute, skrukarabiner og sentralknute bør derimot brukes hyppig og gjør klatringen enklere og mer dynamisk for alle parter.

Tilbake på standplass ser jeg over utstyret før vi skal bevege oss noen taulengder oppover for å spise lunsj over tretoppene. Til tross for nyinnkjøpte slynger som knapt er døgnet gamle innser jeg at jeg nok burde hatt én skrukarabiner til, til bruk for sikring i toppankeret. Jeg forteller Mari dette, men hun smiler og kan opplyse meg at det er med klatreutstyr som med sjokolade.

Du har egentlig fått nok, men du har liiiit lyst på bare éeeeen til.

Hot stuff

Jeg legger meg ned og smiler. John står over meg og smiler. "Det er hett her," sier han og ler. Jeg nikker bekreftende, tar av meg toppen og blir liggende i bare bh'en. John kikker skeptisk på navlen min, og jeg må fortelle at piercingen er fra før Osama Bin Laden ble verdenskjent og det var min versjon av et ungdomsopprør. "Jeg tar den ut når jeg blir gravid en dag." Han ler igjen, vrenger av seg t-skjorta og legger seg ved siden av meg. Den godt trente kroppen er solbrun etter en knallhelg med sol i Genève. Stønner. "Det er virkelig hett her."

Maren ville kalt dette tanteporno. Jeg kaller det bikram yoga.

Den siste uka har jeg annenhver kveld, nokså frivillig, kledd meg halvnaken i et 40 graders varmt rom med 20 fremmede. I 90 minutter står vi så på hodet, knær og tåballer og utfører 26 intrikate yogaøvelser, mens svetten siler. Håndkleet er til å vri opp etterpå, og hvitt treningstøy anbefales ikke. Man skulle tro at dette var en ypperlig mulighet til å beskue det motsatte kjønn som også står der solbrune og nesten uten en tråd, men vi er ikke halvveis inn i første oppvarmingsbevegelse (som består av fingrene i kryss under haka, pust inn, trekk albuene opp, pust ut, len hodet bakovet og samle armene igjen) - før jeg innser at jeg kommer til å trenge all konsentrasjon, styrke og tankekraft på å holde meg oppegående i 88 minutter til.

Jeg har testet ut mange treningsformer i mitt liv, fra en kort affære med jazz dans på videregående til nanbudo, sverdfekting, kettleball, BOSU-ball, oransj time med stor ball, cat slide (herreminhatt), diverse utendørssporter (dog holdt meg langt unna løkka), ski, klatring og nå altså bikram yoga. Jeg har en karatedrakt, treningsstrikker, klatresele, kalkpose og nå altså en yogamatte liggende i skapet, og alt vitner om nye måter å mildt sagt pine kroppen på. Ganske utrolig, men når man tenker over er det få ting som er så deilig, altoppslukende og befriende som en dødshard treningsøkt. Har bekjente som nettopp har slept seg opp Dhaulagiri (som første nordmenn), og over Grønland, og noen ganger tenker bare "Why?!" men så går det et sekund og så skjønner jeg veldig godt hvorfor. Følelsen av å ha fullført noe slår alt.

Så i en liten måned til, mens beinet får restituere seg fra andre halvmaratonet på like mange måneder og før klatresesongen begynner for fullt blir jeg å finne het og svett i en gymsal som lukter tåfis. Jeg har fått med meg Mari og, og idag da vi lå og ventet på at timen skulle begynne kunne hun fortelle at Trude også hadde begynt med bikram yoga. "Helt samtidig som oss, uten å konsultere meg deg først?" spurte Mari undrende.

Jepp, sa jeg. Great minds think alike.

Vi får nå se på det. Pust. Pes.

Lykkeland

Første uke av denne omgangen med UPR er over. «UPR?» spør mamma. Universal Periodic Review. En menneskerettighetsgjennomgang av alle land i hele verden. En rettferdig mekanisme som behandler alle likt og gir alle samme mulighet til å gi og ta imot kritikk på MR-fronten. «MR?» spør mamma. Menneskerettigheter.

Da MR-rådet ble opprettet i 2006 ble det samtidig bestemt at det skulle opprettes en mekanisme for gjennomgang av MR-situasjonen i alle verdens land. Dette skulle foregå i fire-års-sykluser, med 48 gjennomganger årlig, 16 land per sesjon, og sesjoner i januar, mai og november. Nå skriver vi mai og jeg har da tatt del i min tredje UPR-høring, og har hatt ansvaret for alt fra knøttestater som Marshall Islands og Sao Tome og Principe; likesinnede land som Australia og Danmark; og bad-assen Libanon (tror det er riktig orddelt). Det har vært utrolig lærerikt, og som regel har jeg startet hver sesjon med å google de ulike landene. Jeg når til topps i Aftenpostens geografitest, men ville ikke risikert æren min på å plassere Sao Tome innenfor en radius på 50 kilomter (hint hint utenfor Ghana).

Hva oppnår vi med UPR-høringene? Vel, det startet i det små med ærbødige innlegg og et par anbefalinger om å skjerpe situasjonen til kvinner og barn. Nå er vi igang med 11. sesjon og folk har blitt varme i trøya. Landene får gjennomgå, og at det pøses ut et sted mellom 100 og 150 anbefalinger som landene må ta stilling til er ikke uvanlig. Hva slags anbefalinger som kommer? Det kommer helt an på hvem staten er, og hvem som kommer med anbefalingen. Hviterussland har ironisk nok anbefalt mer ytringsfrihet til flere land. Iran anbefaler jevnlig andre land til å skjerpe seg på kvinnefronten. Danmark fikk passet sitt påskrevet av Ahmadinejad senest på mandag. Og Norge er langt fra stuerein, det kommer jo helt an på øyet som ser, og når det gjelder asylsøkere, migrantarbeidere og kvinner, så har vi litt å ta tak i her til lands og.

Men ideallandet da? Hva er det? OIC («OIC?» spør mamma. Organisation of Islamic Conference, en gruppe islamske stater som rangerer fra moderate Maldivene til prippne Pakistan) har tatt på seg rollen som Islams og muslimers beskytter, og de fremmer så ofte de kan respekt for muslimer. Det synes jeg er helt kult. Man skal respektere muslimer. Men som dansken som presenterte Danmark til MR-rådet på mandag sa (og Danmark har fått mye pepper for en viss karikaturtegningspublisering, som det dog egentlig var Jyllandsposten, og ikke hele Danmark som var ansvarlig for): «Vi respekterer alle religioner, og alle religioner må respektere hverandre.» Og det er helt sant. Så, for å finne gromstaten leter vi etter et multireligiøst land som lever i fredelig samvær med hverandre. Kjenner det blir vanskelig å finne ideallandet.

Norge har et par kampsaker på agendaen; dødsstraff, MR-forkjempere, ytringsfrihet, mødrehelse, vold mot kvinner og LHBT-rettigheter. «LHBT?» spør mamma. Lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle. I alle innlegg der det er relevant pøser vi på med disse temaene, og der vi ikke har fått innlegg fra UD fordi det ikke finnes en ambassade i nærheten av f.eks. Sao Tome og Principe har jeg fått skrive innlegget, og da pøser jeg litt ekstra på for kvinner og jenter og sånn. Og her skal man ikke bare se flisen i andres øyne, Christian Ringnes måtte trå til og spandere 5000 overfallsalarmer på Oslos jenter forrige helg, så vi har litt å bry oss på vi og. Og når det har seg sånn at land som Australia, Sveits og Norge sliter med vold mot kvinner, land som i utgangspunktet blir trukket frem som å ha menneskerettighetene på stell, da skjønner man at det blir vanskelig å finne ideallandet.

En annen gruppe anbefalinger som særlig går igjen er rapportering, ratifisering og implementering. Før Etiopias høring leverte landet 26 forsinkede rapporter til FN-systemet for å slippe å få kjeft under høringen for akkurat dette. Det ble aldri nevnt som et resultat av høringen, men i praksis er det et ikke så værst utfall. Og du og du så mange konvensjoner det finnes. CEDAW, CERD, CRPD, CRC, ICESCR og så videre og så videre. Her stiller jeg også spørsmålstegn, og må ofte google de for en sikkerhets skyld. Idag, før innlegget til Singapore skulle holdes kom en singaporsk NGO («NGO?» spør mamma. Non-governmental organisation, eller ikke-statlig organisasjon om du vil) bort til meg og ba meg oppfordre Singapore til å ratifisere CRPD. Som regel er det greit med klarifisering fra hjemmesiden før jeg anbefaler i hytt og gevær (selv om jeg tok eget ansvar og ba Australia innføre 40 prosent kvinnelige styremedlemmer, selv om vi kun hadde avtalt 30 under deres høring i januar). Men i kampens hete glemte jeg hva CRPD var, og måtte kjapt google det. Ahh, Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ja, men den har ikke Norge fullstendig implementert heller - da er det greit å styre unna. Leter fortsatt etter idealstaten.

Ellers går anbefalingene fra de gravalvorlige «Ikke amputer hender eller føtter som straff for tyveri» til de mer generelle «Fortsett med det gode arbeidet dere allerede gjør på alle områder.» På UPR-info.org finnes det en masse spennende statistikk for MR-nerder om godkjenning, avvisning eller utdeling av anbefalinger. Inntil den 8. sesjonen var Canada det landet som har gitt flest anbefalinger, men etter at Mari og jeg har fått herje de siste to sesjonene med innlegg på alle land, tror jeg jaggu meg Norge snart nærmer seg teten.

Hva skjer videre da? Vel, det er jo et ønske om å forbedre MR-situasjonen i alle FNs medlemsland, og på en åpen og transparent måte, behandle alle likt og virkelig utnytte muligheten vi har for å gå i dialog med medlemsland, ikke-statlige organisasjoner og sivilsamfunn. Målet er en bedre hverdag for deg og meg, for kvinner og barn, mødre og nyfødte, eldre og utviklingshemmede, migranter og asylsøkere, religiøse minoriteter og urfolk.

UPR-prosessen er ikke bare krevende for medlemslandene, de ulike delegasjonene får kjørt seg og. For å snakke må man stå (noen ganger) timesvis i kø for å skrive seg på talelisten, og hvis landene foran deg ikke overholder taletiden rekker de kanskje ikke igjennom alle landene på listen. Som idag på Singapore. Mari og Baard og jeg hadde jobbet lenge med Singapores innlegg, fått masse bra innspill fra ambassaden, hatt møter med singaporske NGOer, og rett og slett lagt ned noen timer i de anbefalingene vi ønsket å gi Singapore. Bare for å bli avbrutt rett før det er vår tur av presidenten som sier «Due to time constraint we have no more room for interventions, the remaining statements will be posted on the UPR-website.»

FML, sa jeg bare da. «FML?» spør mamma.

11.29-toget til Genève

Rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag. Folk du aldri kommer til å se igjen, folk som kanskje har en litt dårlig dag, som ser sure ut, eller som er så dønn nøytrale at du ikke husker hvordan de ser ut og dermed går forbi når du kommer tilbake fra do. Flaut. Men så er det også dem som tør å slå av en prat. Spørre litt spørsmål og fortelle litt selv, og som alt i alt gjør hver nye tur til en opplevelse.

Jeg er stor fan av reisegudier, og Bill Bryson, som også har skrevet mursteinen av en introduksjon til nesten alt, har jeg spesielt sansen for. Han møter alltid mye mennesker på sin ferd, og som passasjer på toget mellom Juan Les Pins og Genève, siste dag i påskeferien, ser jeg for meg at jeg kommer til å møte et par stykker underveis og.

Juan Les Pins – Cannes: fransk dame, ca 65 år. Hun kommer på med mannen sin og noen venner, og de har tydeligvis ikke booket plass, for de setter seg villkårlig rundt i vognen. Jeg har booket setet mitt hele veien frem til Genève, og da jeg ser at hun sitter og fikler med en lokaltogstabell skjønner jeg at hun ikke skal så langt, og derfor tilbyr jeg meg heller ikke å flytte meg så hun kan sitte sammen med mannen sin. Sånn uhøflighet gir selvfølgelig dårlig karma, og i det damen parkerer seg på setet ved siden av meg trekker hun opp et munnbind og fester det over nese og munn. Jeg bruker de neste ti minuttene på å tenke over hvilke luftbårne sykdommer som for tiden er i vinden (pun intended), eventuelt hva hun måtte kunne ha og som jeg dermed risikerer å fange opp i løpet av de neste tre stoppene. Atsjoo.

Cannes – Toulon: mannlig inder, ca 30 år. Etter at maskedamen forlater toget kommer det en mannlig inder inn på det nå relativt tomme toget. Etter å møysommelig å ha bumpet borti de fire andre passasjerene i vogna kommer han og spør om det sitter noen ved siden av meg. Neida, svarer jeg, litt oppgitt over at han ikke kunne valgt et av de ørten andre ledige setene, men da jeg nettopp har begynt på dette innlegget må jeg jo være åpen for nye impulser og ønsker han velkommen ved siden av meg. Jeg fortsetter å klimte av gårde i racerfart på tastaturet og idet vi forlater stasjonen spør han om jeg er journalist. Joda, svarer jeg, det er jeg jo, og så begynner vi på en prat som er nettopp av den typen jeg refererte til i åpningsparagrafen, som gjør enhver tur til en ny opplevelse.

Jeg er fryktelig dårlig på navn, og selv om jeg sier til meg selv at jeg skal prøve å lytte etter må jeg se navn skriftlig for å huske dem. Så la oss bare kalle inderen Prabaker, så har dere noe å forholde dere til. Prabaker er kjemiingeniør og har jobbet i Frankrike siden oktober. Han kunne ikke et ord fransk da han ankom, og satt de første syv ukene av oppholdet sitt og stirret på franske dokumenter i håp om å skjønne noe. Jeg måtte jo fortelle at jeg både hadde vært i India og skal til Leh i sommer, og da ble han kjempeivrig og begynte å fortelle meg masse om landet sitt. Og fint var det, for jeg vil mye heller høre om India enn om Frankrike. Jeg sa jeg hadde vært i Pondicherry i Tamil Nadu, og da måtte han avbryte meg og si at Pondicherry var union territory, styrt av den sentrale regjeringen og ikke en delstat og det var derfor alkoholen var billigere der. Kjekt å vite. Så fortalte han om de ulike språkene i de ulike delene av landet, om Rajastan og om ørkenen der. Da måtte jeg bare vise han screen saveren min fra Namibia og han ble mektig imponert.

Så fortalte jeg litt om Menneskerettighetsrådet og UPR som vi snart skal igang med, og han sa at det var fint med en slik menneskerettighetsgjennomgang av alle land. Så snakket vi litt om Norge og Skandinavia og han hadde fått med seg at Norge lå på toppen av HDI-indeksen. Så spurte han hvor langt tid det ville ta han å komme til Norge, og jeg sa at det nok tar 24 timer med tog, men at man kan fly fra Paris på to timer. Han spurte om midnattssol, og jeg viste han bilder fra Svalbard fra ifjor sommer, og igjen ble han mektig imponert.

Han unnskyldte seg fordi han forstyrret meg i arbeidet, men jeg sa at det ikke gjorde noe. Så unnskyldte han seg igjen fordi han leste på skjermen min, og jeg sa det var helt i orden. Han hadde aldri sett noe så rart som norsk og prøvde å lese første setningen «Rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag.» «Dag, that mean day in German, doesn't it?». Joda, svarte jeg og fortalte han at hele setningen betød at det er rart så mange villkårlige mennesker man støter borti på en vanlig dag, og da stoppet han opp, kikket på meg og sa, ja så sant så sant, og så lo vi, og så var vi i Toulon og min nye indiske venn vinket ivrig farvel i det da han forlot toget.

Fra Toulon kjørte jeg alene et stykke og tenkte at det kunne passe seg å spise lunsjen min. Det minnet meg om en av mine første togturer fra Nyon til Genève ifjor, da jeg på kveldstoget hjem satt ovenfor en mann som styrte veldig med noe pakket inn i aluminiumsfolie. Etterhvert begynte han å spise av pakken, før det gikk opp for meg at han satt og gomlet på en diger Camenbert. Da han ti minutter senere hadde fortært hele herligheten gikk det virkelig opp for meg at jeg var i Sveits.

Toget er fortsatt ganske tomt, men jenta foran meg sitter og slikker kjæresten sin i øret.

I Marseille går det øreslikkende paret av, og to gutter kommer på. Dobbeltsetet foran meg er nå ledig, men allikevel velger et av fjolsa (med hvite bukser og diamant stud i øret, Trude dette hadde vært noe for deg) å sette seg ved siden av meg, og så heller prate med kompisen over seteryggen. Jeg vet jeg høres ut som en gammel sær dame nå, men, what the?! Og jeg har nettopp smuglest på billetten hans, og han skal til Genève. Pøkk. Nå drar han frem iPoden, skrur opp på full guffe og setter på verste hiphoplåta og – Marco style. Dobbeltpøkk.

I Marseille kom det også på en barnefamilie. Jeg har tilbragt påsken med Theodor, og Theodor er så søt at jeg får lyst til å glemme p-pillen, men etter å ha hørt på skrikerungene til herr og fru Marseille hele veien hjem er jeg kurert - ihvertfall for en liten stund til.

Det siste stykket av turen går gjennom en frodig dal med trær i full blomst, og små fjelltopper stikkende ut innimellom alt det grønne. Idet vi ankommer Genève kjenner jeg at det er på høy tid å komme meg ut på tur igjen, jeg tror nærmest ryggsekken ligger og spreller i skapet, klar til dyst. Nye stempler i passet venter, så vil tiden vise hvem som dukker opp underveis.

Deceit

I started this post in my head, driving back from an old medievel village high up in the mountains in Southern France. I'd eaten Easter lamb and Easter chocolate, and drunk Easter wine in the sun, so quite happy and drowsy after managing to put Theodor to sleep I fell asleep as well. And it was just before I passed out that my mind started churning about deceit. We'll see how much made it through the nap.

Being Easter and all it's fair enough to remember what happened about 1980 years ago in Jerusalem where Jesus was betrayed by one of his apostels. I must honestly admit, my Christian history knowledge is not the same now as it was during my primary school years, but anyway, I've been thinking a bit about betrayal lately.

It all started on Monday when Cristina, Marco and I were all cramped up on Cristina's couch in Bologna reading up on www.fmylife.com and www.parentsshouldnttext.com. To be warned, these are absolute rubbish sites, massively time consuming when you're trying to write an exam, but my sense of humour is about as rubbish as these sites, and I cannot help it but laugh out loud over and over again. So naturally, not something I do during the Human Rights Council. Anyway, although hilarous accounts of why peoples' life sucks, there's also quite a lot sad stories behind:

Today, I went on a date with a girl. We drove separately and met at the restaurant. Over the course of two hours she drank a gallon and a half of beer, then her boyfriend picked her up because she was too drunk to drive home. FML

Today, my girlfriend openly admitted to me that she wouldn't have gone out with me if she hadn't been drunk. FML

Today, I confronted my husband about him being unfaithful. He said his reasons were because he's just not attracted to me anymore and my current weight repulses him. I'm six months pregnant with his child. FML

Today, my girlfriend of 3 and half years broke up with me, just after I fixed-up her house that took me about 3 and a half years. FML

That just sucks. I know getting things down on paper (or online) is an instant pain reliever, but it does not mean it didn't hurt.

But from people experiencing betrayal to the betrayers themselves. I'm a fan of Indian novels, and I engulfed Shantaram and Balansekunst. Nevertheless, I remember some of the disappointment when I Googled the Shantaram author and realised that quite a lot of his encounters were more fiction that facts. One might call it pathetic to get upset over this, but I normally believe people until proven guilty, and when realised I've been lied to, I'll just feel rather stupid afterwards. So when Gregory David Roberts' "true" account turned out to be fiction, and him himself went from being the Viggo Mortensen-aka-Aragorn-Robin-Hood-type I'd pictured him as, to a rather chubby, whitehaired, not-so-charming-Australian (and there's a few of them too), I felt truly fooled.

The last couple of weeks another story has leaked, this time about Greg Mortenson, the author of Three Cups of Tea. With an educational and developmental background, and as a board member of EduNica and Utdanningshjelpen it was like getting the Nobel Peace Prize reading about a man who is promoting peace by building schools. It is what I have spent the past years studying, and my interest in this area is the reason why Lånekassen is sending me enormous bills every third month. Now they want value for their money, and reading this book actually gave me some hope that educating girls matters. Then having 60 minutes (which, Murdoch, really, should be called 39 minutes if you don't include all the ads) tear the book, the facts and Mortenson's vision to pieces was rather unpleasant. Mortenson himself is in hospital and can't defend the allegations, while I am left confused and unsure. Have I believed something totally rubbish? I even sent the book to a friend to inspire her, was it all in vain?

I'll leave it up to Mortenson to prove 60 Minutes wrong, and from now on be slightly more critical to what people serve up as the story of their life, the inspiration behind there book, or the reason why they got home so late from soccer practice. Still, of course, giving people the benefit of the doubt.

Læringsprosess

Livet er en læringsprosess. Det går ikke en dag, nesten ikke en time uten at man på en eller annen måte drar nytte av gammel læring og bruker den for å unngå noe man ikke har lyst til eller oppnå noe man ønsker. Men som dagene går og vi blir eldre ("Om ti år er du nesten førti," sa mamma her om dagen), så oppstår det også nye elementer som må læres og testes ut for første gang, og som vi ikke har samme barnslige uvitenhet om, og derfor kanskje gruer oss til. Skummelt.

Jeg er for tiden på besøk hos Astrid og Frederic, og lille Theordor. Theodor er i prosessen der mye av det han prøver er for nettopp første gang. Han knaller hodet inn i bordet, får nærkontakt med asfalten og tryner på gresset, men det er alt en del av det å bli eldre, og det kommer til å bli en del knall og fall fremover. Heldigvis er mamma aldri langt unna og trøster og blåser der det gjør vondt.

Oss voksne da? Har vi samme sikkerthetsnett rundt oss? Noen som blåser når vi går på trynet, enten i betydningens bokstavelige eller mer diffuse forstand? Sist gang jeg slo meg skikkelig ble jeg sendt hjem med i en taxi med to paracet. Fikk beskjed fra ambulansepersonalet om å sove på det, bare for å våkne til en blå fot etterfulgt av åtte uker på krykker. Blir vi mere selvopptatte som voksne, og dermed ikke så lett ser når andre trenger en blås eller en klem? Må det større fall til før en voksen kan be om, eller får hjelp? Påska er jo litt samme høytid som julen. Samme fyren det hele dreier seg om, omtrent like mange fridager, samme marsipan (annen innpakning), ølutsalget er stengt, folk er aleine, krisetelefonene øker. Har du gitt noen en klem idag? Hvis ikke - gjør det nå! Det er jo ikke alltid at det synes på folk at de trenger klemmer, men fy pokker så godt en god klem gjør.

Selv fikk jeg dagens beste klem av Theodor, men da han la den lille hånden sin på det solbrente låret mitt, ble det en slags bekreftelse på at man kanskje ikke lærer så mye man ønsker? Ellers kanskje det blir en mer selektiv læringsprosess når man blir eldre? For jeg er nok en gang solbrent med et lår som ser ut som det polske flagget, og til tross for tidligere erfaringer innbiller jeg meg selv om at det blir brunt imorra. Nå ja, jeg vet ihvertfall at det er pent lite jeg kan gjøre med det nå.

God påske!

For sale: Baby shoes, never used

Debatten kjører i norske medier for tiden. En liten halvtime mellom bombetoktene i Libya tok Dagbladet sitt snitt til å smekke Anne Holt opp på framsida, med den fine overskriften at hun var "Anonym" - forfatteren bak Kongepudler, Kindereggeffekten, Klassekamerater og Mordet på Anonym. Tre dager, 57 telefonoppringninger og utallige avisoppslag senere avkrefter Holt at hun er Anonym alikevel og lager en gjettekonkurranse àlà hva er det som begynner på "p" og slutter på "ule"? Pepperkakesmule, ikke sant! Anonym er ikke Tom Egeland heller, men i en bloggverden som domineres av småjenter i tights klager han vel ikke over oppmerksomheten, og kjører i gang med et motangrepsinnlegg som journalister med totalt fravær av kildekritikk, og sikkert sniklesere av Caroline og Linnea, kan sitere fra. Ser at Toms statscounter står på 27 373. Nå er jeg ikke sikker på når han installerte sidetelleren, men innleggene hans går tilbake til 2009. Selv har jeg trykket F5-knappen et par ganger bare for å sjekke, og tør påstå at dette er omtrent så mye action som Tom kan få. Til sammenligning har vel Linnea hatt 27 373 lesere siden lunsj, og det sier kanskje litt om hvor den egentlige interessen for norsk skriving ligger?

Det morsomme med hele forfatterdebatten via bloggene deres er deres kommunikasjon med hverandre. Jeg ser for meg at norske forfattere er en såpass liten gruppe at de kan ha hverandre på speeddial, men istedenfor å ringe Tom og si at nå har Anne ledet Anonym-sporet rett mot han driver de og legger igjen små hyggelige beskjeder på hverandres blogg. Knis knis. "Med hilsen fra Anne." Knis. "Klem fra Tom." Som jeg sier til mamma, Facebook er for de unge, og blogging...tja...Får nok et bedre inntrykk av Anne Holt gjennom et intervju i Magasinet for å si det sånn. Men selvfølgelig, når Anonym skal finnes er det fritt frem, alle mann til roret, og da kan det gå litt stokk over stein på forfatterbloggene og.

For dette med Anonym har vært en greie for mange. Alt er så mye bedre når man ikke blir konfrontert med den sure reality, som er langt fra så spennende som idéene var i hodet. Vi blir gira, nesten litt småkåte og forventningene skrus opp i det uendelige. Nå skal jeg ikke sitte her og påstå at jeg blir småkåt av Kongepudler, men ta Flinke Piker-bloggen igjen da. Gjett om mange gutter fra 15-55 har ønska seg en date med en av de jentene; Chantal, Linnea og Emma. Og så viser det seg å bare være én, og alt bare er tull og fanteri. Var på en date med en fyr som var ganske i ekstase fordi "Flinke Piker" skulle på samme nyttårsfest som han. Tror ikke han var den eneste som blei skuffa.

Nå lover Dagbladet at Anonym stiller opp til nettdebatt, der du kan spørre om hva som helst, fra, ja skal vi se, HVEM POKKER ER DU? til hmmm....ja, ehhh...hvem er du? For hva mer er det å spørre om? Ødelegger vi ikke litt av moroa, av overraskelsen ved å røpe det hele? Var inne og sjekka Flinke Piker nå nettopp (t.o. er Egelands statcounter oppe i 27 404), og så at bloggen var igang igjen, eller ihvertfall oppdatert med gamle innlegg. Men nå som jeg vet at hele greia er nok et eksperiment, og alt skrives av en 28 år gammel Oslojente med relativt stor sexhunger forsvinner noe av piffen over det. Det blir som å smuglese gamle Vi Menn, og det er jo bare flaut.

Så, nei. Anonym: forbli Anonym. La spenningen være en del av kvaliteten ved bøkene dine, og la media lure. Straks begynner slaget om Tripoli, og så én-saks-fokusert som norsk media er, betyr det slutten for interessen for din identitet.