Tuesday, January 26, 2010

Gi jernet!

"Det er jo egentlig bare en skikkelig macho greie." En kollega av meg omtaler kjærestens nåværende prosjekt, en sykkeltur på ikke mindre enn 20 000 kilometer fra Nordkapp til Kapp Agulhas i Sør Afrika. Jeg har fulgt gutta i forbindelse med freelancing for Gamme.no, og synes det er et sykt tøft opplegg, men ser samtidig linken til Maslows øverste behov og selvrealisering.

Etter halvannet år i Gamme.nos redaksjon har jeg blitt oppmerksom - og gira - på ekspedisjoner jeg før ikke trodde var mulig for oss dødelige. Ski over Grønland, ski over Baffin Island, sykle gjennom Sahara, rally til Bamako, Norge på langs, Sør Amerika på sykkel, Stillehavet i båt, Aconcagua, Everest og Elbrus. Det er lissom ikke måte på hva man kan utsette kropp og sjel og pårørende her hjemme for, bare fantasien setter grenser, og skal man tro en del av disse ekspedisjonene er ikke fantasien beskjeden nok.

Kom over en reklame for dette forrige uke, og til tross for et halvår uten så mye som et ledig friminutt måtte det sterke krefter til for å ikke melde seg på Birkebeinertrippelen, ja, bare for å vise at jeg kan, eller ja, hadde kunnet hvis jeg hadde hatt tid. Skjønner nesten ikke egen dumhet, men det er jo ikke i tvil om at dagens ungdom må ut av godstolen og vise at vi faktisk duger til noe vi og. Veggene der jeg bor var lenge etter bestefars bortgang prydet av medaljene og diplomene og minnet om hans skibragder gjennom historien. Det var en herlig påminnelse og inspirasjon på vei ut døra at vi ikke er så fortapte som mange skal ha det til, at vi overlever uten Facebook, og kan ta beina fatt om trikken står.

Etter en herlig helg i Oppdal der vi har nydt sola, rødvin og skikos, har vi tre måneder foran oss med kuldegrader, slaps og masterskriving. Skal du bruke de neste tre månedene på repriser av Grey's Anatomy og Fjordlandsmiddager, eller skal du gi jernet?

Tuesday, January 19, 2010

Kidsa tar over

Idag har jeg fått passet mitt påskrevet av en nettmediesugen Dagbladetjournalist. Han kommenterer barns makt på internett og mener at for oss over 25 går det bare en vei - nedover. Selv med kjønnsbalansert referanse er det lite hyggelig lesing fire dager etter bursdagen min.

Plutselig har det gått opp for meg at avisenes sommervikariater ikke lengre går til folk med masse utdanning og matchende studielån. De ettertraktede jobbene enhver mediestudent har gått og siklet over siden arbeidsuken på ungdomsskolen går til jenter født på 90-tallet som blogger om hva de har på seg, hvilken rettetang de bruker til å krølle håret med og hvor glade de er for at veskehunden deres er kommet til rette igjen. Når jeg tenker etter er de faktisk født på slutten av 90-tallet.

Har kikket igjennom noen blogger og tendensen er den samme, jenter, og da mener jeg små jenter, legger ut hjemmesnekra poseringsbilder av seg sjøl, med røde lepper, krusat hår og dristig utringning. Født i 1995, 1996, disse kidsa har aldri sett Norge vinne mot Brasil, de var ikke engang påtenkt under Lillehammer-OL, de har bare lest om Spice Girls i Topp (eller hva heter det nå, Seventeen?), aldri faktisk sett dem i action. Hjælp. De har bilder av bikkja si, skoene sine og Starbuckskoppen sin ved siden av pc'en som om de er den neste Carrie Bradshaw. Vet ikke om jeg er misunnelig eller bare vil gråte. Tenker uansett det er greit jeg har sommerjobben i boks.

Friday, January 08, 2010

Mysteriet på Bergensbanen

Tror tittelen kommer fra en eller annen barnetimegreie på radioen der de fortalte et kapittel hver uke og så fikk alle barna skrive fortsettelsen. Mener å huske at det var en riktig skummel fortelling om avsporinger og menn med øks, men som heldigvis gikk bra til slutt. Barna hadde illustrert boka med tegninger og den var riktig så fin og flott, men til tross iherdige forsøk ble jeg aldri helt fan av barnetimen på radio. Nå har NRK3 eller Super eller hva de nå kaller seg gått i fella og uaktsomt droppet et poppis barnetvprogram uten å gi beskjed først. Dagbladet kunne fortelle om gråtende barn og legoklosser som ble pælmet mot tv'en. Der har du en krise der som ikke skal undervurderes i de tusen hjem.

Nå har jeg nettopp kjørt forbi Finse, Bergensbanens høyestliggende stasjon 1222 m.o.h, og er på vei mot Vestlandets mekka, fårikålens vugge, alle dialekters onde stemor, Bergen. Kristine har etter et par år i Bergen fått god sving på dialekten og kan på herlig bergensk overbevise enhver sart sjel om ikke å gifte seg lokalt. Tenk, sier hun, å våkne opp hver eneste morgen til et skingrende «goo måååRRRRRææn»? Nja, njo, kanskje ikke om man får velge selv.

Jeg har som et av mange nyttårsforsett å kjøre tog når jeg skal reise rundt i Norge, og sitter nå innpakket i soveposen i togets kaldeste vogn og ser frem mot en av toppenene (bunnene?) når det gjelder kuldegrader dette året. Jeg blir alltid forundret hvor mye avisene klarer å skrive om vær, men jaggu har det ikke blitt skikkelig vinter nå, og ekstremvær gir mye redaksjonelt materiale. Vel, jeg skal ikke klage, med superundertøy og flere skjerf til jul vil jeg heller ha minus tjue enn pluss tre.

Milla, Siren og jeg testet ut skiformen igår med en tur fra Frognerseteren til Sognsvann. Etter en bomtur ned til Midstuen som oppvarming trasket vi innover løypene i marka og hadde noen aldeles nydelige timer ute i kaldværet. Man føler seg så levende når pusten fryser på vei ned i lungene og tårene (gledestårer that is) fryser til is før de har forlatt øyenvippene. Så ut som Børge Ausland før han hadde fått spent på seg skia på Dronning Mauds land.

Vel fremme ved Sognsvann bar det hjem til meg, og mellom fjorårets juleøl og testing av nyinnkjøpt spikermatte var det ikke tvil om at dette skal gjentas, Sydpoltendenser eller ikke.

Monday, December 28, 2009

O-fag

Den siste uka har startet med frokost i det digge kjøkkenet til mamma. Jeg har drukket te og sett ut på jordene, sett snøen dekke mer og mer av Holtankollen, og gledelig observert Kajsa slåss mot snømennene i hagen. Kajsa vant.

Men etter at Falkum ble forlatt for skog og lang vei til naboene har pappa hatt en tendens til å finne gamle esker som han stadig prakker på meg hver eneste gang jeg er hjemme. "Åpnes etter Australia 04/05," "Åpnes etter Guatemala 06," "Åpnes etter ZA 09." Skjønner nå at foreldre med god lagrinsplass er gull verdt, men nå skal det ryddes i heimen og da er det ut med skrotet mitt.

Det er alltid en liten overraskelse å pakke ut av disse kassene. Jeg har fortsatt ikke lokalisert den med lykketrollene fra 4. klasse, men håper innerst inne at den fortsatt finnes. Derimot har jeg funnet alt fra gamle skolebøker, Hardyguttene, Nancy Drew, masse fantastiske fortellinger av Roald Dahl, gamle brev og bursdagskort, skjell fra fjerne himmelstrøk, prosjektpermer fra Ringstabekk med små lapper fra Kjetil og best av alt - gamle o-fags bøker. O-fag er et fantastisk fag vi som ikke ble født på 90-tallet har hatt muligeten til å oppleve. Det ble erstattet med naturfag, KRL og en drøss med andre snusfornuftige fag, og innen 1999 ble 2000 var faget borte fra Kunnskapsdepartementets pensumlister, men vi som nå bikker mot den klokere siden av 20-tallet får allikevel tårere i øynene og et smil rundt munnen når noen nevner o-faget.

Jeg roter lengre ned i esken og finner Dagbladets Milleniums-magasin (bindestrek fra Dagbladets side, men orddelingsmafiaen begynte kanskje ikke sitt korstog før dette årtusenet?), uansett, jeg har klart å spare på forrige årtusens siste Dagbladet eksemplar, 31. desember 1999. Måtte skjønne det skulle bli journalist av meg likavel.

For ti år siden var det kaostilstander i hermetikkhyllene og politikerne kom med råd som dette for ragnarokket som var forventet da klokka slo tolv:

- Ha en kraftig lommelykt med nytt batteri liggende tilgjengelig.
- Sørg for å ha hermetikk for to- tre dager i skapet.
- Sørg for å ha en dunk med vann stående.
- Om du er avhengig av medisiner, sørg for å ha resepter som er gyldige også over nyttår.
- Er du helt avhengig av elektrisk fyring, bør du ha godt med varme klær liggende, i tilfelle strømbrudd. Om du har peis eller vedovn, sørg for å ha ved for noen dagers fyring.
- Ha kontanter for to- tre dagers normalt forbruk.

Nå står vi ovenfor et nytt tiår, og jeg er minst like spent som jeg var for ti år siden, minst like spent som jeg var for tre år siden. Ufattelig mye som kan skje på et par år, eller bare et par måneder. Takk til mine herlige venner som er der og opplever det hele med meg. Ønsker dere et helt fantastisk, supert, herlig, vakkert, utfordrende, spennende, ekstatisk, feiende flott, knakende godt, orgasmisk deilig, snurramegrundtbra, nytt tiår!

Monday, December 21, 2009

It's up to us to be the change, synger Josh Groban

Appelsiner og pepperkaker: 39,- kroner
Vaffelrøre: 50,- kroner
Varmtvann til gløgg: gratis fra vekterbua
To frivillige som løper rundt på Youngstorvet for å samle inn informasjonsmaterialet som forsvant i forrige vindkast: priceless

Det er ikke alltid like lett å hjelpe til.

I disse juletider blir man ofte grovt oppmerksom på at ikke alle har et godt hjem å komme til, en varm stue eller gaver under treet. Frelsesarmeens soldater minner en om at midt i julehandelen er det folk som ikke vurderer hva de skal spise, men om de skal spise, og hva de får i julegave er courtesy of donerte gaver til Alternativ Jul.

På torsdag hadde Tea og meg pakket med oss vaffeljern og pepperkaker, lagd store plakater med info om EduNica og troppet opp på Youngstorvet etter arbeidstid i håp om å selge minnepenner og julekort til inntekt for EduNica, en frivillig studentorganisasjon som har bygget bibliotek i Nicaragua det siste året. Nå er biblitoteket ferdigstilt, men det må fylles med bøker, og det var en siste innspurt før jul vi alle håpet på. Det skulle vise seg at det å drive veldedig arbeid ikke er så lett, og billig gløgg i 12 minusgrader slettes ikke lokker like mange som vi først skulle tro. Vaffelduften spredde seg blant bodene, men det ble med et par sympativafler pluss en peruvianer med lommelerka på innerlomma som forsynte seg grovt, men glemte å betale.

Blant internt fordrevne, leger uten grenser, sultkatastrofer, miljøprosjekter, hjerte og lungesyke, redd dyra, redd barna, mikrokredittlån og båtflyktninger blir det plutselig kaotisk når en stakkars giversjel skal prøve å orientere seg og kanalisere litt av det personlige overskuddet til veldedige formål. Torsdag formiddag ble jeg oppringt av en fyr fra indre Telemark som lurte på om jeg ikke ville støtte kronisk leversyke, men måtte da pent forklare at idag skulle pengene gå til bøker og utdanning istedenfor og fikk da en pen porsjon dårlig samvittighet i retur. Kusina mi Filippa kom igår og spurte hvem jeg var mest glad i, henne eller Kajsa, og jeg ble såpass overrasket over spørsmålet at jeg nølte et sekund eller to med å svare, hvorpå hun kom meg i forkjøpet og sa "Jeg synes nå mennesker er viktige er dyr, synes du ikke?" Joa, selvfølgelig, men, atte...ikke så lett å si imot en syvåring akkurat der, selv om Redd Dyra entusiastene nok hadde kommet med noen flotte motargumenter.

Torsdagens aksjon endte med mindre enn 100 kroner i kassa og noen hyggelige samtaler med irakeren på nabostanden. Noen erfaringer rikere og noen grader kaldere kroppstemperatur. Det er ikke alltid like lett å hjelpe, men en liten innsats er ufattelig mye bedre enn ingen innsats.

God jul til alle =Osloselgerne, til Frelsesarmeens soldater som trosser kulda og passer på gryta, til alle Flyktningehjelpens, Røde Kors og Leger Uten Grensers ververe som står gatelangs på Karl Johan og prøver å få folk til å stoppe opp i julestria. Til alle som skrur ned varmen om kvelden, og av lyset om natta. Til alle som bryr seg litt.

RIKTIG GOD JUL!

Sunday, December 06, 2009

Hopenhagen

Så er det på tide å skrive desember. Linus og Jul i Svingen konkurrerer med Skomaker Ali i Tøyengata, pepperkakene er for lengst masseprodusert og kjenner jeg Kristin rett har hun allerede tømt sjokoladekalenderen, alle 24 lukene.

Jeg har tilbrakt uka i deilige Danmark og det var spennende å se København gire opp for COP15. Da jeg var der i sommer fløy F16-flyene over byen dag og natt for å kartlegge sikkerhetsutfordringene på hver eneste milimeter, nå virket det bare som om det var stille før stormen, med unntak av handlegale førjulsshoppere på Strøget og Vesterbro.

Det har de siste månedene vært rettet ekstra mye fokus på klimaet. Kari Traa hepper opp hjemmelagde julegaver, Alt For Damerne intervjuet i siste nummer en masse danske kjendiser om hva de gjorde for miljøet, og selv Statoil har som mål å redusere negative innvirkninger på miljøet og bidra til bærekraftig utvikling.

Samtidig er jeg småskeptisk til hva disse 11 førjulsdagene vil bringe. Nevertrustacop.org gjør sitt beste for å bedrive antikapitalismepropaganda og mener at det er en samfunnskrig og ikke klimaendringer som er problemet. Synes det er helt greit å leke litt rebell og loke rundt i Christiania, men begynner de å tenne på bildekk og kaste brannbomber får demonstrantene null støtte fra meg. Det er pokkernmæ ikke klimavennlig, og skal de bare lage kvalm kan de lage det et annet sted.

Og hva gjør København i mellomtiden? Mens Aftenposten publiserer en minutt-for-minutt-oversikt over Obamas besøk i Oslo (helt sikkert til stor interesse for noen, og desto mer frustrasjon for Secret Service), ruster danskenes hovedstad seg opp, handler inn tåregass som tidligere sovjetstater og legger ut skarpskyttere på hvert hustak og strategiske gatehjørne.

Jeg spår en helvetes mye kaos, men tror dessverre ikke at klimaet kommer ut av dette som en vinner. Obama kommer til å være i fredsprisrus (ikke at han har hatt noen planer om å signere Kyotoprotokollignende avtaler heller), Mugabe kommer til å nyte sin immunitet overfor folkemordsetterforskninger og menneskerettighetsbrudd og kommer nok til å gi blaffen i hva som skjer med klimaet så lenge han kan fortsette å nyte sjampis og russisk kaviar hver gang han fyller år.

Det er i det hele tatt opp til deg og meg hvis det skal skje noe her, så fortsett å ta toget når du kan ta tog, stem på politikerne som holder det de lover, tenk globalt, handle lokalt, og sist, men ikke minst, skru av lyset om natta.

For storebror ser deg.

Tuesday, December 01, 2009

All I want for Christmas


Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

Snow was falling when love came calling
On this lonely heart of mine.
You were standing there with snow flaked in your hair.
You kept stalling while my thoughts were calling
On every way I knew
For one excuse to get acquainted with you

Then I said
Snow flake my pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
Has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you.

The ice was breaking and
Love was waking in a winter wonderland.
When I felt you slip your fingers in my hand.
Now snow is gleaming and
I'm not dreaming I know this is for real.
The love I have is too much to conceal.

Hey-ey-ey snowflake
My pretty little snowflake
Ooh, ooh, the change in the weather
has made it better for me.
Hey-ey-ey snowflake, my pretty little snowflake
You've got me warm as a fire
With the burning desire for you...


- Jim Reeves

Tuesday, November 17, 2009

Curling på avveie

Svenskene kaller dem curlinggenerasjonen, fordi foreldrene har gått foran og pusset og kostet vekk all motstand. I Norge er betegnelsen glasurgenerasjonen, og selv den som er glad i muffins og kaker må vel skjønne at dette ikke er likefremt positivt eller utstråler bein i nesa.

Ifølge ekspertene har glasurgenerasjonen fått for mye bekreftelse uten å bli stilt krav til, noe som gir dem en selvfølgelig rett til å stille krav til andre. Stadig flere ungdommer har oppblåste ego og urealistisk tro på seg selv, men straks de treffer veggen (a.k.a. en utfordring) går lufta ut av dem som en ballong. Hmmm...

Så hva skal man da tro om oss selv? Generasjonen som lever det gode liv på velferdsstaten som foreldrene våre har bygget opp. Hva gjør vi for å sikre samme gode til våre barn? Pent lite egentlig, der vi vurderer oljeboring i Lofoten og flere soldater i Iraq.

Nå går vi inn i julekaosmåneden, og om finanskrisen ikke har satt til livs all kjøpeglede blant handlekraftige nordmenn kommer vi til å svi av en firråførtifemmåførti milliarder kroner i løpet av de neste 24 sjokoladebitene.

Ifølge IMFs liste over GDP per land betyr det at vi i gløggpåvirka ribberus bruker mere penger enn Namibia, Chad, Malta, Burkina Faso, Benin, Haiti, Nicaragua, Fiji, Laos, Surinam, Belize, Øst Timor, Kapp Verde Øyene, Lesoto, Swaziland og mer enn 40 andre land bruker i løpet av et helt år (med forbehold om regnefeil, synes det blir vanskelig når det blir over 10 nuller). Blir helt satt ut jeg.

Så, som en liten warning til alle kjære og kjente. Joa, det blir julegaver i år, men de blir av den praktiske sort, som skal brukes eller leses eller spises eller koses med. Det blir ingen plastikkdingser Made in Taiwan. Det blir ingen upassende klær som du kanskje kommer til å gjemme i skapet til vårrengjøringen kommer, og så ender de hos Frelsesarmeen. Det blir ingen duppeditter til å stå på peishyllen, og forhåpentligvis ingenting du ikke kan bruke.

Det blir derimot masse inspirasjon og glede, gøye saker og utfordringer i fleng. Det blir en fin jul tror jeg, og enda bedre nyttår med svenskebesøk og solstråler om hverandre. Min oppfordring i kjøpehelvete som snart oppstår på Oslo City og lignende sentre er å bruke litt sunn fornuft når du kjøper dine gaver. Tenk på miljøet og ta med deg handlenett. Og skru ned varmen når du går hjem fra jobb. Det er barna og barnebarna dine som kommer til å takke deg ifremtiden.

Ps...mangler du julegaveidéer? EduNica har laget noen kjempefine minnepenner. Kjøper du disse støtter du samtidig EduNicas arbeid med utdanningsprosjekter i Nicaragua!

Sunday, November 08, 2009

Catch me if you can

Vanligvis ofrer jeg ikke et millisekund på søppelmail i innboksen på jobb, men har heller innarbeidet et slags morgensletteritual der det første jeg gjør er å gå igjennom alle mailkontoene og slette søppelmail og annet rusk som har forvillet seg dit i løpet av nattens mulm og mørke. Som regel er det en salig blanding av tilbud om penisforlengere (?) så jeg kan tilfredsstille dama (?) mi, men det er også en pen bunke Nigeriabrev og henvendelser fra andre konkursbefengte afrikanske stater, for ikke å snakke om tidligere russiske underholdningsdamer som bare ønsker en god venn. Ingen sex - kors på halsen og ti kniver i hjertet.

En type junk som jeg også har begynt å lagt merke til er salg av vitnemål, universitetsgrader og andre kvalifikasjoner. "Need a degree? Call me!" roper det mot meg denne søndags morgenen. Ironisk nok (eller kanskje nettopp derfor) sitter jeg og jobber på side tre av 100 på masteroppgaven min i International Education and Development. Tenåringsmødre og graviditet i Buenos Aires begynner å ta form, og i motsetning til gradskjøperne på andre siden av dammen (noen mener halve Pentagon sitter der de sitter på grunn av kjøpte ferdigheter - må være Bush sitt verk) ser jeg faktisk frem mot de neste seks månedene med skriving. Gjør man det om til et lite regnestykket er det faktisk ikke så gærent. 100 sider fordelt på 180 dager, og jeg skal ha skrevet i overkant av 200 ord hver dag fremover. Lett!

Jeg synes Catch me if you can er en herlig film og holdt med skurken selv om Leonardo lurer til seg legetitler, piloterfaring og lønninger på urett vis. Jeg synes det er fascinerende at det går an! Men det å bruke mine skattepenger (som foreløpig finansierer seks barnetrygder i et år) på folk som snyter - det er jeg ikke interessert i! En 27-år gammel dame ble tidligere i år dømt til fengsel for å ha forfalsket et vitnemål, og da tenker jeg at det må jo bare vært for dumt. Damen sa i retten at selv om hun hadde laget det falske vitnemålet og lagt det i en frankert konvolutt sendte hun det aldri til Høgskolen i Akershus, men skylder på en av festdeltakerne en fuktig aften og mener en av dem må ha sendt det. Neste gang ville jeg revurdert invitasjonen og blokkert muligheten for at "friends can bring friends to this event."

Men tilbake til junkmailen og den manglende motivasjonen. Etter 320 studiepoeng fra fem forskjellige universiteter og høyskoler har jeg skjønt en ting. Eneste veien å komme i mål på er å sette seg ned, blokkere Facern, stoppe tvangstankene om vindusvask (har hatt dem flere ganger idag), glemme rotet på rommet, droppe alle avtaler og bare jobbe. Det er ingen, ingen som kommer til å skrive oppgaven for deg, så det er bare å komme igang.

Innen 15. mai spår jeg at wordcountknappen min kommer til å være utslitt.

Tuesday, October 27, 2009

CARE

Helse-Norge går på helsa løs om dagen. Det er stor diskusjon om vi skal hoste i armhulen eller i et lommetørkle. Om lommetørkleet skal være av papir eller stoff. Om det skal kastes, brennes eller dumpes sammen med radioaktivt avfall etterpå, eller om smittefaren for H1N1 influensaen virkelig er så farlig som vi tror.

Livredde foreldre kikker bort på naboungene med kronisk leversvikt og blir misunnelige fordi de er foran deres eget avkom i køen når det gjelder mottaket av den livsviktige svineinfluensavaksinen. Fastleger blir uglesett fordi de ikke mekker i stand døgnåpne vaksinesentre og Osloskolene tømmes for barn. Folk settes i karantene, får åtte dager egenmelding, og vi skuler stygt på söta bror som har fått stukket i en million svensker allerede og dermed betydelig redusert smittefaren i nabolandet. Enda en grunn til å dra og handle tax free.

Gud forby om man skulle finne på å nyse på trikken. Folk blir nærmest kvalt av sine egne nys i frykt for å spre frykt blant andre offentlige trafikanter, og i forsøket på å holde jævelen inne, noe som alle burde vite bare resulterere i enda mere krampeliknende bevegelser, skaper de istedenfor en situasjon der forbipasserende mest sannsynlig ikke bare vil tro at du er sjuk, men også at du holder på å krepere der og da. Jeg kan anbefale et forsiktig host i armkroken, så er hele ovennevnte scenario unngått.

Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på hvor lite folk egentlig bryr seg. Hvor sjelden folk tør å si ifra, at nok er nok, at urettferdighet kan ikke tolereres, rasisme, diskriminering, si stopp! Jeg søker stadig etter gamle damer jeg kan reise meg opp for på trikken, mødre jeg kan hjelpe med bæreposer, dører jeg kan åpne. Hvorfor kan ikke folk jekke seg ned et par hakk, tørre å si at de er glad i deg, gå planken og risikere å falle. Omsorg ovenfor fremmede er noe av det vakreste jeg vet om.

Den halvsenile damen som satt ovenfor meg på trikken og skravlet med alle som ville høre på, som bare skulle frem og tilbake til Riksen fordi hun likte å kjøre trikk bekrefter det jeg savner i Norge. Prat med sidemannen. Ta sjansen. Gi en hjelpende hånd. Eller som opplysningsplakatene for overgrep mot barn skriker til oss på t-banen:

VENNLIGST FORSTYRR.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...