Friday, September 11, 2009

Rariteter

grønnsakshandleren ga meg mere jordbær enn jeg fortjente
andre grønnsakshandleren ga meg akkurat nok
ikke mer ikke mindre
ulikhet i verden

yogalæreren takket englene
yogalæreren takket oss
hun fant fred
og indre ro

to menn med en halv ku på ryggen
kua var død mennene løp
vin og biffmiddag
tango og dans

første gang i nytt land
språk og mennesker
utfordringer

det
gjelder
å
passe
inn

Wednesday, September 09, 2009

Balansekunst

Balansekunst er en av to indiske romaner jeg har fått øynene opp for nylig. Den første, Shantaram, som for øvrig minner mest om en murstein med sin terracottafargede forside og 1000 sider, slukte jeg rått, og jeg ser frem til å ta for meg roman nummer to. Det skal visst være en sterk og usensurert historie om fire indere med forskjellig status og bakgrunn som knyttes sammen. India beskrives svært direkte gjennom opplevelsene til hovedpersonene, og den skal være fengslende fra start til slutt, lærerik og rørende. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Noe helt annet som har preget nyhetsbildet de siste månedene er to unge norske gutters dødskamp i en kongolesisk rettssal. Tiltalt for drap, drapsforsøk, spionasje og ran har de den siste måneden vært på utstilling i et afrikansk rettsvesen som endelig har bestemt seg for å ta jævlene og dømme noen for den urett som er gjort. Jeg skal ikke legge meg opp i om Moland og French er skyldige eller ikke. Dette tror jeg hverken media eller Kongos rettsvesen egentlig har noen som helst riktige opplysninger om, men det som forstyrrer meg mest er den veldige oppslutningen saken har fått. På journaliststudiene lærte vi fort at prioriteten på nyhetssaker er som følger: 1 australier = 10 briter = 100 afrikanere. Dauer en australier av et haiangrep er dette minst like viktig som de 10 britene som drakk hjembrent og kreperte, og det går ihvertfall over flystyrter, gruvekollapser og krigføring i Burundi, Botswana eller Benin, selv om det koster både ett og to hundre afrikanere livet.

Mitt problem er ikke norske mediers dekning av saken (de følger tross alt bare normale nyhetsverdier som et hvilket som helst annet lands medium ville gjort), mitt problem er hvordan Kongo plutselig velger å sette dagsorden og følge internasjonale lover og regler (??) og faktisk straffeforfølge de som gjør urett. Mitt problem er alle de ufattelig mange menneskene som hver dag vandrer ustraffet rundt på kongolesisk jord etter voldtekter og drap på sine egne. Kommer Kongo noen gang til å straffeforfølge dem? Rette fingeren innad i hæren og si, nei, pokker, vi burde ikke voldtatt hu jenta allikevel selv om hu hørte til motstridende etniske grupper. Ihvertfall ikke hver dag i en måned. Kommer de til å rette krav på 360 millioner kroner for hvert kvinneliv som er ødelagt? Didn't think so. Her, her, her, her, her, her, her, her og her står det side opp og side ned om saker der kongolesiske kvinner og barn er voldtatt og drept av kongolesiske soldater og geriljagrupper, men det står heller lite om proppfulle kongolesiske rettsaler som roper om rettferdighet.

Det er denne urettferdigheten som gjør meg så vannvittig kvalm. Jeg tenker tilbake på kvinnerettspensumet i våres og de stakkarslige skjebnene jeg lærte om da, og det vrir seg i magen min. Jeg er for all del for at skyldige skal straffes, om det så er svarte eller hvite, gule eller blå, men at to norske gutter skal settes i gapestokk så Kongo kan fremvise litt "menneskeverd" (dødstraff er fortsatt ulovlig ifølge Menneskerettighetskonvensjonen), den går jeg ikke på. Saken har blitt melket for alt den er verdt. Det har gått ut over kongolesiske jenter som har blitt ofre for trafficking. Det har gått ut over norsk bistand (som for øvrig nærmer seg et lite afrikansk lands brutto nasjonalprodukt). Det har gått ut over familiene her hjemme og kona til sjåføren.

Kanskje kan (stryk det som ikke passer) Gud/Allah/Buddha/Vishnu/Zeus/Thor/Afrodite/Maradona dømme Joshua og Tjolstov i en himmel en gang, men at vi oppnår en balansekunst i kongolesisk rettsvesen innen den tid er absolutt nødvendig for alle parter.

Tuesday, September 08, 2009

Tapt uskyld

Jeg har tilbragt helgen sammen med en professor i psykologi og kulturell integrering. Vi har snakket om løst og fast. Vi har analysert problemstudentene. Vi har spist den biffen Argentina er så kjent for, gått turer på kirkegården og kikket på rariteter på hippiemarkedet. Vi har kikket på sola, drukket vin og så har vi blitt robbet. Ihvertfall nesten.

Selv om de første to ukene i Buenos Aires har gått nærmest knirkefritt kan man ikke glemme at landet sliter med enorme problemer. Som feltsjefen forklarte igår da vi satt i Palermo Soho og nøt en aldeles utsøkt middag; det er bølger med immigranter fra Peru som er skikkelig drevne på lommetyveri, og masse immigranter fra Colombia som vet hvordan man skal bruke et våpen. De har tilgang på paco, den kjipeste, dårligste delen av kokain for en peso per brukerdose. Det er mindre enn en Bugg kostet i Norge på nittitallet, men effekten er mildt sagt en annen. Dessverre er brukergruppen den samme, og det er småekkelt når 12-14 åringer løper rundt i en psykotisk rus, med stikkvåpen, uten hemninger. Det er da man kan snakke om tapt uskyld og tapt oppvekst, og om barn som blir voksne fortere enn de bør.

Grunnen til at jeg er i Buenos Aires er feltarbeid der jeg skal skrive om tenåringsmødre som har vokst opp på institusjoner. Jeg har ikke fokusen klar enda fordi temanene er så mange og kompliserte, og jeg ser frem til å få pratet med disse jentene om hva de mener er viktig i deres hverdag. Prevensjon, skolegang, sosial støtte, institusjonstilværelsen, fattigdom, abort – det er mye i ta fatt i, og statistikken er ikke på deres side. Abort er ulovlig i landet, allikevel utføres det i underkant av en halv million i året (ifølge UNFPA), og komplikasjoner rundt dette fører til at det er høyeste dødsårsak blant jenter mellom 15-24. Det ironiske er at jo høyere klasse du tilhører jo større er andelen aborter, men allikevel dess mindre er andelen komplikasjoner, noe som vil si at de med penger har tilgang på skikkelig legehjelp i en slik krise, selv om loven egentlig sier noe annet.

På vei hjem fra middagen igår tok feltsjefene Christian og Eduardo professoren og meg med på en liten reality check forbi en av de største slummene i byen. Den ligger rett utenfor sentrum, og paradokset er at på den ene siden av togskinnene ligger blikkskurene oppå hverandre, mens på den andre siden av togskinnene ligger området som av mange betegnes som Buenos Aires «Paris», Recoleta. Det er dette fancy området jeg har tilbragt helgen i, vandrende gatelangs og inntil nå, lykkelig uvitende om fattigdommen et steinkast unna. Jeg spurte Christian om det da ikke egentlig var farlig i Recoleta, siden slummen lå så nærme, men han svarte kort og kontant at de farligste menneskene der var innbyggerne selv.

De bor i Recoleta hele livet uten å bry seg. Og det er farlig det.

Thursday, September 03, 2009

Tango Mundial del Baile

Musikken var overveldende. Lyskasterne jobbet overtid og kastet glans over scenen og de tusenvis av menneskene som satt og så på. Jeg hadde følelsen av å være i et amerikansk talkshow for nyreligiøse; stor scene, pompøst opplegg, mann i dress, fullt av håpefulle i salen. Jeg skjønte ikke så mye av det som ble sagt, men skjønte at dette var viktig. Man tøyser ikke med verdensmesterskapet i tango. Til tross for manana manana tankegangen som så ofte florerer i Latinamerika begynte showet presist klokka sju. At folk som diltende inn en halvtime etterpå var deres tap. Etter en introduksjon med rulle-R'er og store ord på spansk var det klart for første par. Jeg satt målløs i de tre og et halvt minuttene sangen varte. Ikke noe «Skal vi Danse» her nei. Ikke noe Idol-lengde på sangene. Skal man danse tango skal man gjøre det ordentlig.

Mange av damene var utrolig pene, grasiøse, vakre, med kjoler som var stramme for oven, men med løse skjørt klare for høye spark. De fleste parene var fra Argentina, men det var noen utenlandske; et par fra Ururguay, to fra Japan, et fra Australia. Jeg synes den australske dama var flott, men jeg tror hun var så overlykkelig for å være med i mesterskapet at hun ikke kunne la være med å smile, og når man danser tango skal man ikke smile (ifølge Lonely Planet skal man vente med livlighetene til pausene). Når man danser tango skal man være alvorlig, nesten trist, og mange av opptrednene hadde også navn etter dette, «Melancolico», «Patetico» osv.

Jeg satt i to og en halv time og var trollbundet av dansen, det var nesten så jeg kjente partnerens hånd gli over min kropp, følte føttene strakk seg etter musikken, hoftene vrikken til rytmen. Sterke bevegelser med mye innhold, raske steg, flotte løft, snurrameirundt, bukkenikkenei, blikk som kunne drepe, eller ihvertfall knuse en motstanders hjerte.

Tyve par ga alt. Tyve stylister hadde stått i timesvis og ordnet sminke, hår og kjoler. Mennene var et kapittel for seg. Sikkert noen gelebokser som hadde gått med der ja. Da vinneren skulle kåres kom alle ut på scenen. Parene på femte til andre plass gliste stort og skjulte enhver skuffelse over ikke å nå toppen. Tok en dannet vals med partneren før de fikk utdelt premien. Da par 372 ble ropt opp som vinner var det som å returnere til barneskolen. Bort med de pene trinnene. Bort med den innlærte strake holdningen. Ballerinaen stod i den flotte kjolen og høyhelte sko og hoppet vilt av glede som en treåring som har fått et Barbiehus i julegave. Tårene spratt og mascaraen stod i fare, hun kastet seg ned på gulvet og klemte de fremmøtte kjente. Dommeren måtte rope inn i mikrofonen at hun måtte ta klemmingen etterpå, juryen måtte få utlevert premien og få tatt noen fine bilder ellers fikk de problemer med sponsorene.

For oss dødelige som satt i salen var det godt å få bekreftet at selv en ballerina har vettet i behold, og vet når man bør utvise uhemmet glede. Som for eksempel når man vinner verdensmesterskapet i tango. Tross alt har hun jo sikkert bare fulgt Mark Twains udødelige ord "Dance like nobody's watching; love like you've never been hurt. Sing like nobody's listening; live like it's heaven on earth."

Saturday, August 29, 2009

A parrot's what did you say??

Well, well, well. I had to succumb to the Argentinean day rythm sooner or later, and yesterday I went with Stine and Juan to have dinner at 10.30pm. Still jetlagged and ready for bed really, I agreed to try my first parilla (grill) and local wine. I won't go into describing the meat, because I'm sure it can be done so much better, but the wine was great and the company even better. Juan is one of Stine's friends who speaks just about as much English as I speak Spanish, hence, the conversation was a lovely mix of Spanglish and whatever Norwegian Stine has managed to teach Juan over the past eight months.

Well down into the first bottle of wine, we realized I should probably start learning some of the local words, (and I remember this from first entering Australia) - so what do people want to learn? The nitty, gritty naughty stuff of course. Teaching naughty words to a foreigner is a bit like when kids discover them, and without sense or sensibility suddenly say things that kids ought not to say.

The first one, (female body part of a parrot) I happily exclaimed over a caipirinha, to Juan and Stine's big amusement followed by shhh...don't say it so loud! What is a girl supposed to do?! Anyway, now I know the appropriate replies to all the wankers (love that word and its Spanish equivalent) making kissing sounds on the streets, however, have sworn not to use them when towards public officials. However, I do find it quite disgraceful that policemen can offer their "services" to bypassing women just like that. Props for not using religious derogatory terms, but mainly keeping it to a bodypart level (although some of the expressions would shock most soccermums and dads alike), however in the end I just feel sorry for the poor parrot, who is stripped naked and explicitly described, with no possible replies but "Polly wants a cookie", and that just doesn't do it here in Buenos Aires.

Friday, August 28, 2009

Too many impressions, too slow internet

Finally it was time to leave Norway again, this time for the great city of Buenos Aires, capital of Argentina, home of meat lovers, wine lovers, and lovers in general and place of the widest street in the world, 9 de Julio. I arrived Wednesday night with Christian, a colleague from Kulturstudier, and as I left Ezezia aiport with him and his brother I had a feeling that this would be good.

I've been placed with one of the teachers in an apartment in San Telmo, an old, rustic neighboorhood close to the more rustic and dangerous La Boca. Yesterday I woke up a few hours before my tour guide for the day were to arrive and went on a frantic search around the neighboorhood for a decent internet connection. The funny thing in Latin America is that when a shop close for the day it is not enough to lock the door, they have to pull down a set of metal shutters as well, making it impossible for people to know whether there is a cafe, a garage, or indeed an internet cafe behind.

The first misunderstanding was when I went into a cafe and asked if there was an internet cafe around, the lady looks at me and asks «Con leche?» and I had to smile and try all my Spanish internet related words until she understood and guided me somewhere. Does not help much knowing how to ask if you do not know the answer. I walked home and waited patiently for Katrin who works for Amartya and was my guide for the day.

Buenos Aires is a big city, with more than 12 million people consituting the wider Buenos Aires area. To my great surprise the inner parts of the city are very accessible and if you don't mind walking you can easily criss cross all over San Telmo, Microcentro, Recoleta and Retiro, and there's so much to see on the way. 9 de Julio Avenue is some 18-20 lanes wide, and it takes at least four different crossing to pass. You have the Santa Fe Avenue, which is home to the best shops in town, and I could hear my credit cards screaming for some action as we walked past.

The Spanish language is beautiful, the coffee beats Starbucks' any day, the country is famous for its ice cream and men make kissing sounds – no, smooching sounds - as you walk by, all in all a great atmosphere and it's great to be here. I've been smiling all day, nearly exploding with all the impressions, but am now limited to a lousy internet connection at Havanna Cafe. I won't be too hard on it, at least it does provide me with cyber space access, but for all the things I want to say and share, it's just not enough. But if you can't imagine how the city adopts you like one of its own porteños, how your daily rythm suddenly change to suit the one where dinner is at 10pm and you never go out before midnight – I suggest you come and see for yourself.

Wednesday, July 29, 2009

Norway Cup, ja

Da var det den tiden av året igjen. Ekebergsletta fylles med hostende, harkende influensasyk ungdom, småjenter som kliner på seg for mye mascara og stæsj på leppene i håp om å finne noen ordentlige å kline med, soldater som hedres, kjendiser som sliter med å definere offsideregler - i det hele tatt en folkefest uten like. De som kjenner meg vet fra tidligere at fotball ikke nødvendigvis er det jeg bruker hver tirsdagsettermiddag på, men allikevel blir jeg stadig fascinert av spillerne, målene, kampene og sporten i seg selv. Denne fascinasjonen ble ikke mindre da jeg overhørte følgende samtale mellom far og sønn på bussen til Ekeberg.

Sønn (overivrig til kompisen og moren hans): Dette laget er bare helt sjuukt assåå, og de vinner ALLTID! ALLTID assåå! Ingen kan slå dem. INGEN!

Far (nikker overensstemmende): dette laget er bare helt sjuukt assåå, helt sant. I enellerannen cup spilte de åtte kamper, scorte 80 mål og slapp bare inn fire. Det er lagspill assåå!

Sønn: Joa, men de har jo to sjuuke spillere assåå, en som er kjempehøy, assåå, helt superhøy også en som er nesten like høy og like tjukk, assåå. Det er ingen som kommer forbi de to, de kunne spilt hele kampen aleine assåå.

Far: Jo, men det er jo lagspill, og det er et bra lag, assåå.

Sønn: Alle taper mot dem, vi tapte med ti mål, selv om vi vinner masse (refererer til gårdsdagens kamp der Sagene Lillerputter slo noen andre Lilleputter 17-5). Jeg scorte sju mål, assåå.

Far: Dessverre hadde de ikke penger og deltar ikke på årets cup. Flaks for oss, assåå.

Sønn: Ja, viss ikke hadde de vunni hele cupen. Helt sikkert assåå.

Far: Jentelaget er også knallbra, kom til finalen i fjortårets cup.

Sønn: Ja, de er flinke assåå.

Far: Men så kommer de fra Eid da. Lita bygd. Ikke så mye å gjøre. Bare spille fotball eller gå på skole.

Sønn: Ja, det finnes ikke noe annet å gjøre der visst.

Ok, tenker jeg da. Da får jeg bare være fornøyd med min ikke-fotballspillende-vakre-urbane-hippe-bytilværelse-der-jeg-heldigvis-har-alternativer-til-svette-fotballtrøyer-og-vabler-på-tærna.

God cup!

Friday, July 17, 2009

Sykkelanarki

En fantastisk uke i Danmark ble igår avsluttet med en liten sykkeltur fra Sanne som bor ved siden av Tivoli til familien min som bor i Lyngby. Ifølge Google Maps som stadig spiser av Gule Siders brukerandel når det gjelder kartsøk (nope, har fortsatt ikke GPS på iPod'en), skulle dette være en frisk torsdagstur på kjappe 13 kilometer rett bortover, men på grunn av et spontant anfall av dysleksi samt et byggestilas som skygget for gateskiltet "Fredriksborgvejen", fortsatte jeg glad og fornøyd utover "Fredriksundsvejen", doblet lengden på sykkelturen og resulterte i en kombinert euforisk og utmattet sinnstemning da jeg endelig fant frem til slutt.

Danmark er helt utrolig på sykkelstier og til tross for manglende skilting enkelte steder er jeg dypt imponert over en helt egen infrastruktur med trafikklys og veibaner for syklister. I Norge vil jeg påstå vi har et tilnærmet sykkelanarki og alle sykler overalt, bortsett fra på trikkeskinnene, for her gjelder den sterkestes rett og jeg vet hvem som er sterkest av meg og trikken. Fra Nordberg til jobb har jeg fem kilometer, hvorav snaue halvannen er forsiktig stiplet og merket med en sykkel. Men bryr bilene seg om dette? Nei, bilistfjolsene ser gladelig på denne "sykkelstien" som en ekstra parkeringsmulighet i en hektisk hverdag, og syklistene blir presset ut i veibanen der de må unngå soccer mums i SUVs og 34-bussen til Tåsen. Guatemala Elin som nå har blitt Rødt Elin skriver her om hvordan skikkelige sykkelveier er hennes nye kampsak, og jeg må bare si HEIA SYKKELSTIER! Selv om jeg ikke kommer til å stemme Rødt, kan man alltids reklamere for gode kampsaker.

Men, tilbake til turen. Da jeg et godt stykke utover Fredrikssundsvej sjekket busskartet og innså at bussene langs denne vejen går til Ballerup, ikke Lyngby begynte jeg å skjønne at jeg burde ha svingt til høyre et sted. Jeg venter på dame som kommer gående på sykkel kommer forbi og spør henne hvordan jeg kommer meg til Lyngby. "LYNGBY?? Nej, det er altså bare langt vek."

Ok, takk, det visste jeg, hvordan kommer jeg meg dit er vel heller spørsmålet? Dame nummer to som er på torsdagstrim i det jeg roter meg bortover parkanlegget ved Thingbjerg sier at en bytulling som meg bør komme meg tilbake på hovedvejen, for disse småstiene i området kommer jeg ikke til å klare å finne ut av.

Nei, vel, let me be the judge of that - ok, hvor skal jeg nå? Måtte innrømme nesten defeat og stå av sykkelen og be damen i en indersjappe om et kart. Dette hadde hun ikke, men jeg fikk låne internett og printe ut kart, og da så jeg da håp, bare syv kilometer fra målet!

Vel, det hjelper ikke at man har problemer med å finne ut av hvilken vei kartet skal snus, og selv om afrogutten prøvde å hjelpe sendte han meg på en rundtur i Københavns suburbia der jeg endte opp der jeg startet.

Siste vennlige hjelper var en eldre mann på noen og seksti. Han satt med sykkelen sin på en benk og smilte over mitt lettere forfjamsede uttrykk og ville peking på kartet. Så sendte han meg nedover en skogssti der jeg endelig kunne identifisere motorveien og dermed følge den som en ledende blodåre frem til målet.

Jeg kom veltende inn i gården til kusinen min, nærmest datt av sykkelen og måtte lene meg mot veggen for å holde balansen.

Hun stirret litt rart på meg der hun stod i en nydelig mørerosa kjola, som ansiktsfargen min matchet perfekt og spurte "Har du syklet helt fra Norge?"

Ja, det føltes ihvertfall sånn.

Tuesday, June 30, 2009

Tour de Finance

Hvis du enda ikke har fått med deg Aftenpostens "Tour de Finance," så må du gjøre det nå.

I disse sykkelrittdager skulle det bare mangle om ikke gudoghvermann også tok seg en tur, og Tour de Finance er vel eksemplet på Norges mest pengesterke ritt, der det kjempes om å ha de letteste rammene, de mest fargesterke kondomdraktene og den mest ergonomiske hjelmen. Hva kona syns om dette er likegyldig, her skal det råkjøres. Om det er barn i veikanten får foreldrene ta ansvaret og fjerne dem, her skal det råkjøres. Her nytter det ikke å vingle søndagsturaktig bortover, her skal det råkjøres. Nesten 21,1 kilometer fra Asker til Aker Brygge får menn være gutter igjen, og stakkars den som står i veien.

Denne tirsdagen i slutten av juni fikk jeg en melding fra Kristine som lurte på om jeg ikke skulle være med til Bygdøy og bade. JAAAA! skrev jeg i en melding tilbake for jeg hadde jo ikke så mye annet å finne på, og litt etter rushtiden møtte jeg henne og det var bare å ta fatt på de første kilometerne av Tour de Finance. Selv om den kanskje er hauset opp som en tur tøffere enn birken bør det nevnes at Tour de Finance egentlig er paddeflatt. Minner mest om Danmark igrunnen, og hvis du ser de megafancy sporloggrafene (korrekt orddeling??) her ser du at det for det aller meste går strake veien bortover. Latterlige 1,3 kilometer oppover (jeg har fem hver dag på vei hjem fra jobb), og 1,8 kilometer nedover i løpet av touren.

Min råtøffe Diamant Earth Star som i disse dager fyller to år sykler som en drøm til tross for et herpa kranklager om ikke engang G-Sport klarte å fikse på reparasjon, men den triller som en ojoj og lakken i gult og brunt (jepp, en liten bie som summer forbi i all sin hast) veier opp om jeg skulle velge å ikle meg noe mer nøytralt. Uansett har den ikke noe problem å forsere bortover mot Bygdøy og Kristine og meg suser av gårde som seg hør og bør på denne årstiden.

Bygdøy er et merkelig sted. De rådyre villaene side om side med folkemuseer og kulturminner, designerkropper som burde spist mere is, barnefamilier og guttegjenger. Mannfolk på utdrikningslag, tomme ølbokser og jenter i små bikinier. Jeg vil ikke si at jeg føler meg helt hjemme på Bygdøy, blant fjongen på landet, men det er nå er nydelig sted i sommervarmen og da Kristine og meg svømte sikksakk mellom bøyene og så på stupernes utallige krumspring fra 3-meteren var vi vel egentlig fornøyd og enige om at dette var bra.

Etter et en liten time i strandkanten der vi hadde diskutert alt fra fast jobb til kommende reiseplaner spurte Kristine om jeg ikke ville være med til Skøyen og kjøpe is. JAAAA! sa jeg entusiastisk for jeg hadde jo ikke så mye annet å finne på, og fordi livet, som Tour de Finance, heldigvis går mer opp enn ned.

Sunday, June 28, 2009

Blond og lykkelig

Da var det sommer igjen. Knallsommer, knallsommer, knallsommer. Værgudene har gitt tabloidavisene noe å skrive om i mange dager nå, om den ene fine dagen som avløser den andre, og agurktiden er reddet. For når været blir dårlig igjen er det bare å skrive om hvor høye strømprisene blir til vinteren som følge av det gode været som har vært og dratt igjen, men som vi allikevel er fornøyde med, ihvertfall helt til vi får neste strømregning.

Etter en miniuke i Bergen der jeg har besøkt Jeanette og Max og deres to småtroll Milla og Felix er jeg klar for sommeren og det som venter. Til tross for normal arbeidsuke føles det som om ferien har vart for alltid, og jeg er fornøyd. Sola har skint på de syv fjell og bergenserne har smilt uvanlig mye i det siste. Selv Milla, som ser ut til å plukke opp Bergensdialekten til tross for iherdige forsøk fra Jeanette på å holde på Skiens, klukker og ler og har gitt meg mer tillitt enn noe annet barn tidligere har gjort. Vi har vært i badeland og kjøpt is og shoppet, og jeg må sende en takk til alle kjøpesenterplanleggere som tenker barnevogn når de designer nye sentre, og en midtfinger i retning de som overser dette.

Jeg har jogget opp Fjellveien med Derrex, hunden i huset, men selv om den slekter på Lassie og jeg får redningshundsassosiasjoner hver gang den lusker bortover synes Derrex lite om jogging, og jeg måtte dra den oppover bakkene. Da er det samme hvor sakte jeg jogger, selvtilliten og innbilt kondis øker noen hakk når jeg løper fra en med fire bein.

Solfaktoren er høy, stemningen høyere, håret er blondt og livet ålreit. Milla skal snart legge seg og jeg ber henne holde leverposteifingrene langt unna Mac'en. "Voksenleketøy," sier jeg, men hun kikker bare dumt på meg og sier "Eple." Og om jeg ikke har smeltet av varmen til nå, så blir jeg varm om hjertet, for ingen kan vel motstå et barns underfundige observasjoner?

God sommer!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...