Sunday, June 21, 2009

Full pakke sa Grandiosadama, men hu visste faen ikke hva hu prata om

Jeg leste en fantastisk monolog i =Oslo for en fyllik på Lorrys. Den var så bra at jeg måtte le høyt på trikken og måtte glede meg over at jeg hadde kjøpt denne utgaven av magasinet, selv om jeg egentlig alltid gjør det hvis jeg møter på en selger med et blad jeg ikke har kjøpt og har en femtilapp i lomma. Føler at når jeg kan bruke 36 kroner på en kopp latte med smak kan jeg bruke 14 kroner mer på litt god karma. Skulle bare mangle, og denne gangen lo jeg jo godt av skrivestilen. På videregående klasket jeg til med et saftig kåseri på en heldagsprøve før jeg egentlig viste hva et kåseri var. Jeg satset og vant, harselerte med pelsindustrien og Gucci og endte opp med en 6'er i norsk det semesteret. Så når jeg nå sitter her mutters alene og trist som faen i Norges mest ensomme bydel kan jeg forsøke meg på en monolog for single. Selv om jeg ikke helt vet hva det er. Monolog altså. Ikke singellivet.

De sa at det kom til å bli ensomt å våkne opp alene, men jeg skjønner ikke helt hva de mener? Her kan jeg sove sjøstjernestilling hele natta og våkne med hver kroppsdel i en ny himmelretning uten at noen har stjælt dyna i nattens mulm og mørke. Frokosten er også unnagjort mye enklere. Drikker rett fra juicekartongen - JA, jeg veit jeg sier at du ikke skal, men gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, og kan pusse tenner når jeg ønsker for har enevelde på badet. Ingen som lurer når jeg skal på jobb - eller når jeg kommer hjem. Hjem? MÅ JEG DRA HJEM DA? Har alltid foretrukket det andre veien. Da kan jeg stikke når jeg vil. FEIGT ja, men KJEKT, ja. Plutselig ble den øllen etter jobb interessant - og hybelkaninene har nok mat bak sofaen, selv i Trudes strøkne leilighet, så blir neppe anmeldt av PETA som stakkars Obama - HAHA - for å ha klaska en flue på tv, skjønner at det er agurktid, men hallo? Vedder på at selv Natur og Ungdomsfolka bruker myggmiddel når de er på skogstur om sommeren! Noe annet blir jo bare teit, eller? Men denne øllen ja, og kaniner. Snakk om kjøtt, ønsker du kjøttmarked ligger det rett nedi Hegdehaugsveien - ikke så langt fra der jeg bodde før, da jeg var singel forrige gang. Ikke så langt fra Lorrys heller faktisk. Ikke så langt fra den ene til den andre dystre skjebne, kanskje? Men, IHVERTFALL, gutter og stæsj, høyhelte sko. Hu som sitter ved siden av meg bruker bussturen på å få tilbake brunfargen fra ifjor med hjelp fra en liten boks hu har i veska, og jeg klakker med skoa. Hun smiler så søtt og gleder seg. MEN POKKER, altså. Hvem bestemte at jenter måtte gå med høye sko? Har lange nok bein fra før av! Nå blir det jo fokkernmæ en meter som stikker frem under skjørtekanten. Blikk - ja, respekt - nei. Selv om de er innmari søte da. Skikkelig 50talls med prikker på, passer til Bioshockmusikken jeg sitter og hører på. Så mye for den spillinteressen, ble til at jeg tjuvhakka albumet på iTunes istedenfor - Always remember that sunshines follows the rain, wrap your troubles in dreams, always dream your troubles away - nesten for ironisk, tror jeg våkner opp like singel og jævlig imorgen. Lengste dagen i året også, nå jeg burde være ute og dansa tango til sola står opp (faktisk ikke så lenge til), vrikka rockefoten med rokkekokken og bare LEVA LIVET. Kanskje vært på grillfest ved et skogstjern og bada naken mens ingen så på. TRODDE DU JA! Hjelper lite med 50talls musikk da altså - Just walking in the rain, so alone and blue - Mer realistisk det asså. Nå blir ferien mye dyrere og, for singelrom på hoteller er aldri halvparten så billige som dobbeltrom. Dårlig gjort av Thon. Og Petter burde ihvertfall hatt respekt for det å være ene og alene, han har nok erfaring, til tross for helikopterlandingsplass i Gamle Hellesund. Nei, dyrt å være singel og gitt. Da hjelper det lite at jeg kan sove i åssen sovestilling jeg vil.

Tuesday, June 09, 2009

Orddelingsmafiaen (i ett ord)

Da jeg gikk på journaliststudiet i Melbourne lærte vi at media ofte ble ansett som den fjerde statsmakt eller deromkring og som journalister hadde vi det æresfyldte oppdrag å passe på at alle mennesker i det offentlige rom oppførte seg som hør og bør og i henhold til diverse menneskerettighetsparagrafer og lignende. Da vi ble ferdige med studiet tok det imidlertidig ikke lang tid før vi fant ut at presseetikk og presseskikk ikke er noe alle journalister lærer, og PFU har dermed mer enn nok å gjøre. Så kommer vi til internettens og Twitringens tidsalder, og plutselig har vi en femte statsmakt - gud og hvermann - som passer på at de som skal passe på virkelig passer på. Ordelingsmafiaen har som oppdrag å avsløre stygge forsøk på orddeling i det norske språk, og skulle du finne på å skrive "honning melon" eller "sports arrangement" kan du forvente spott og spe til du har ansatt en korrekturleser. Tidligere sjef, Helga, var også en kløpper på dette og ikke en bindestrek (for dem er det få av i språket vårt) slapp forbi henne uten grundig overveielse først.

Twitringen er jeg som sagt nettopp kommet igang med, og her finnes det virkelig noe for alle og enhver. Det brukes selvfølgelig mye av PR-kåte journalister og politikere som prøver å skaffe litt flere lesere eller velgere, og som slåss for å få inn følgenavnet sitt i enhver artikkel, men man kan også få mange spennende tips og ideer til reiser, ekspedisjoner eller studier gjennom Twitter. At folk nå om dagen heller vil twitre enn å kline er vel noe dagens bredbåndungdom må ta et oppgjør med seg imellom. Bare husk å skru av pc'en først.

Men ihvertfall, narcissismen tar overhånd og vi ønsker å profilere oss selv på alle mulige måter der ute blant massene. Samtidig tar vi Big Brother i egne hender og lager Facebookgrupper mot at Eniro legger ut fødselsdatoene til folk på nett. Jeeezees, om noen vet at jeg har bursdag 15. januar (årstall ligger ikke ute), så er det helt greit. Jeg blir jo bare 23 uansett. Oppretteren av den ovennevnte gruppen har faktisk en åpen profil på fjesboka, og da snakker man virkelig om ikke å bry seg om informasjon er tilgjengelig eller ikke.

Kanskje dagens ungdom rett og slett kjeder seg? Vi vokste opp med besteforeldre som fortalte om de harde kårene i etterkrigstiden, mødre som brente bh'ene og stolt heiste opp skjørtene så de røde sokkene syntes, fedre som stod på Tiananamen Square og ropte "Nei til atommakt!" Greit nok vi har Taliban og Nord-Korea som lurer på dørstokken, korrupte saker i Kongo og Air France fly på ville veier, men allikevel vil dagens ungdom klatre Mount Everest uten oksygen eller kjøre om kapp med Petter Stordalen i veltepetterbåter (usikker på orddelingen her, gitt). Det er ikke nok bare å være deg, du må være noen og alle må vite om det.

Synes det høres utfattelig slitsomt ut, jeg.

Wednesday, May 27, 2009

Pep-talk

A quick word of advice to myself and anyone else with an exam tomorrow. Regardless how many conventions you are lacking, how little knowledge you might have on the issues on women's law and human rights, despite the fact that your "Lovsamling" probably was confiscated due to illegal scribbles in the margin, at least you gotta do better than this. Feliz suerte todos!

Wednesday, May 20, 2009

Tuesday, May 19, 2009

Let's talk about sex

Sex sells. There is no doubt about it. It's old news, but it is good news. Any magazine or newspaper in the world that put "sex" on its front page can be sure to sell more than the newspaper next to it. Only real competiotion must be Norwegian papers writing about the weather. Because weather sells too.

Anyway, the reason for this entry is that I am considering calling my master thesis "Let's talk about sex." I might add the "baby" for estethic purposes, and come to think about it, it is quite relevant for my research question as well. Babies. Of mothers who are still children. Got it? Teenage pregnancy and all the problems surrounding it - that's the topic of my thesis. I have a presentation of it all tomorrow, and instead of scribbling down some of the arguments I am going to present, I would much rather explain it to you.

Teenage girls are in many parts of the world considered the most vulnerable members of society in regards to health, education and reproductive choices. A Norwegian researchers recently found out that the longer girls stay in school the fewer children they have. And we are not talking country size reduction in numbers, we are talking about the recommended 2,2 children that most likely will pop out anyway. And even that is a bit too much for the rainforest at the moment. The research showed that girls in the US would have more children than girls in Norway, despite the support system in Norway is way better, but the answer was in the amount of education the girls had. The findings were of course that when girls were in school they didn't have time for risk activities like...you know...ehhm...sex.

I will conduct my fieldwork in Buenos Aires, Argentina, and in addition to the human rights aspects of the choices, options and opportunities teenage mothers have, I'll look into how and if education can stagnate girls' cluckiness and help them stay girls just a little longer. The girls I'll be talking to have the added disadvantage of growing up in a shelter, without, and here I presume, the positive network family and close friends can provide one in these kinds of difficult situations. Of course these networks can become a bit too close and controlling, Argentina is also infamous for a strict Catholic church and restrictive abortion laws, leaving pregnant teenagers, no matter reason for their pregnancy, little choice. A disturbing fact is then that five million girls undergo unsafe abortions every year, and in Colombia it is the second largest cause of maternal mortality. When limiting girls' reproductive choices, a country doesn't just undermine the girls' right to education and health, but it jeopardizes their development as humans as well as the development of the country.

Think about that next time you have sex.

Wednesday, May 13, 2009

På ofrenes side i 150 år

Sund Folkehøgskole. Januar 2006. Oppladning til Guatemala.

Jeg ligger på gulvet og skriker. Kjefter. Hyler. Skaper meg. Kniven ligger litt lengre borte og blodet fosser ut av underarmen min. Pulsåren er historie. "Kjæresten" min, Andreas, ligger urørlig noen meter fra meg. Helt stille, blod ut av nesen. Det er meg som slo til han så han gikk i bakken, etter at han stakk meg med kniv.

Første gruppen kommer inn. En av jentene slipper ut et lite hyl, tar seg for ansiktet og snur i døra. Det er vel ikke akkurat det man kaller god førstehjelp. Etter litt romstering og tramping rundt på gulvet får noen roet meg ned, stoppet blødningen og passet på at Andreas puster og har det bra, omstendighetene tatt i betraktning.

Andre gruppen kommer inn. En av de andre jentene stormer rett bort til meg, knytter et skjerf hardt rundt armen som ser ut som den kommer rett fra en grøsserfilm og stopper dermed blødningen. Legger meg ned på gulvet, holder meg fast og roer meg ned. Spør hva som har skjedd. Hvem Andreas er. Hvorfor han ligger der han gjør. Dette er skikkelig førstehjelp.

Ironien i dette scenarioet er at hvert tredje drap i Norge er kvinner som blir drept av deres menn. Heldigvis er det noen som prøve å gjøre noe med det. Men uansett er det tragisk. Etter 150 sider juss og kvinnerettspensum føler jeg meg litt hjelpesløs, sinna på norske myndigheter som nekter voldtatte kvinnelige eritreiske eks-soldater asyl, sinna på de etiopiske og eritreiske soldatene som gjør dette mot sine landsmenn og naboer, sinna på menn som hater kvinner.

Igår var jeg på førstehjelpskurs med Oslo Røde Kors Hjelpekorps, og vi ble flere ganger konfrontert med "virkelige" scenarier.

En jente som hadde trynt i trappa. Stor flenge i pannen. Kanskje brukket ben. Men puster hun?

To narkomane i et hjørne. En bevisstløs. En irriterende. Hva gjør man? Hvor mye blander du deg når det ligger en og sover utenfor Oslo S? Er du sikker på at han sover?

To jenter har falt. Den ene er hysterisk, den andre ligger i en litt rar stilling. Helt stille, blod der blod ikke skal være. Jeg tenker med en gang nakke, pass på nakken, men pusten er selvfølgelig viktigere. Ingen overlever uten pust.

Mitt mål med hjelpekorpset er selvfølgelig å hjelpe andre, men også å få den selvsikkerheten som Tonje Camilla viste under førstehjelpskurset på Sund. Kontroll. Og knusende ro. Så hvis jeg en dag kommer utfor en ekte situasjon, så skal jeg med en gang vite hva jeg skal gjøre for å redde liv. Og ikke bare snu i døra.

Tuesday, May 12, 2009

For et ORKH

We sit in a circle and wait anxiously for the roll of tape and marker to be passed around. Tear a little piece of tape off, write your name on it, stick it to your chest. Hello, Maria! Hello, Marius! Hello, Hilde! The freshly made waffles are looking good at the back of the room and people are rummaging around with the papers they've received. Taushetserklæring. Tjenesteforsømmelse. This is serious business. This is about life and death. This is Oslo Røde Kors Hjelpekorps.

I read snippets of an article yesterday, describing a search and rescue operation and the dilemma the Tom, Dick and Harry rescuer has. Do you take a day off work to run around in the forest looking for someone who took the wrong turn? Or do you dutifully go to work, cash your pay check in this financial crisis and hope someone else found her? The article was a plea to employers to give their employees time off (preferably with pay) to go search and rescue. Because what if it was your daughter, your spouse, your friend lost out there?

When I worked at Starbucks we got four paid hours off a year to do something good for the community. We gathered one Sunday in a park outside Melbourne and planted trees. I got to hold my first 6ft snake and I had a blast. That's one way of doing it.

When I sat at the meeting last night, listening to people introducing themselves and telling why they wanted to join ORKH there was a few recurrent themes. The wish to help, the social part, getting close to nature, and last but not least, people started getting damn sick and tired of that old couch.

Wednesday, April 29, 2009

Exposé-mania?

It took me a few weeks from Facebook really hit it on in Norway til I actually joined. Can't be bothered I thought, too time consuming. I anticipated in a previous blog that my Facebook-career would be short and sweet, but unfortunately I have to admit that I haven't deactivated my account yet nor given up checking it weekly. Daily if there's a lot going on.

During my recent trip around Southern Africa people wouldn't ask for your e-mail, they'd find you on Facebook and before you knew it, know everything and a bit more about you. Where do you study? Where do you work? Add a quick Google-search to that and I know what you did last summer, how much money you made last year and what you'll have for dinner tomorrow. I know all about your ex'es, your grandma and your fling last summer. Not to mention your darkest secrets and that photo from the local newspaper when you were 13. Still embarrased about that, huh, and you curse Romerike Arbeiderblad every day for being so damn early on the internet.

I discussed it with Kristoffer, who's not the biggest Facebook fan, and he said that in a few years time, this "exposé-mania" will be our way of life, but looking at Twitter and Facebook-updates about anything and everything one could argue that it already is. But as he said, it takes 18 seconds to feel empathy, an important feeling in human relations, and Facebook-status-updates, sms'es or the 160 letters Twitter gives you to express your current situation just isn't enough for other people to care. So, what? We become a generation of narcisistic people desperately wanting people to care, but fail, because we use the wrong medium and should've written a letter instead? By hand? Jens Stoltenberg is on Twitter reaching out for the youth of Norway to vote for him in the next election. Mette-Marit and Haakon were just looking for a web-director to work with them in the Castle, mainly with stuff like Twittering and Facebook. "Kronprins Haakon is grumpy this morning. Long day ruling the country ahead." I can't wait til that pops up in my Twitter-feed.

Now as my newfound Twitter-interest is a fact I had to update my status on Facebook. But I'm not sure if updating my status to inform people that they now can follow me on Twitter as well might be a bit overkill? I mean, what about the rest of the world?

Tuesday, April 14, 2009

Pretty Woman

Considering my Facebook-status hasn't been changed to "Home at last" you can all guess that the flights last night were so overbooked there was no chance for a stand-by-ticket. As I was waiting in line several women broke down in tears at the counter as they were told there was no room for them on the plane, so my chances were pretty much gone before I'd even tried. I've threatened to make a similar scene tomorrow if that were to happen to me, but will solve that problem if it occurs.

Now however, I was stuck at the airport. I walked around for a while seeing the lines of people decreasing until just a few scattered people were around. Suddenly a brush of panic - is this really safe? I'm an airport-sleeper-virgin, and wasn't really sure I wanted OR Tambo to be my first, so headed over to the police-counter (there are several shattered around the airport, but not really sure if that indicates security or just danger and therefore the need for so much security), but he just grinned and said it was perfectly safe, they'd roam the airport all night, and I wouldn't have any problems. I was appointed to some silver chairs where I could stay and wouldn't be too lonely. On the seat next to me there was another girl passed out, and as she drowsily opened her eyes after a while I asked if she was going to stay the night and if so, if she wanted company, and then I got myself an airport-buddy! Robyn was 22 years old, her dad approved of her sleeping in the airport and she'd just been to America for six months. We had a great chat and nice dinner at Mugg and Bean, followed by a tour to find the best seat to sleep on. At the entrance to Arrivals there were a few slightly cushioned benches, so we faced them towards each other, locked the baggage to the trolley and went to sleep. I won't say this was the best sleep I've ever had, and as Robyn woke up at 4.30am to check in I was more than happy to join her for brekky at (you guessed it) Mugg and Bean. After she'd left I went up to the airport observation deck, took out my sleeping bag and slept for another two hours.

Of course BA couldn't get me on a flight tonight either, but at least I was going to opt for a proper sleep. I called the Airport Grand and they had rooms for ZAR 500 (about 350NOK, AU$70), and I thought what the heck, I'll go for it. It's overcast and not very nice in Jo'burg today, so the hotel didn't look very nice as we arrived. After Sunday night's dissapointment I have become more aware of how well hotel room photographers do Photoshop. Don't think there are many rooms that have exceeded my expecations from what have been shown in the pictures, but as I entered the room (and expecting something like the shoebox at Thon Hotel Tromsø) I was met by the crispy white linen on the massive double bed, a fully stocked bathroom (more important than a minibar) and a bathtub with my name on it and I felt like Julia Roberts in Pretty Woman, just after Richard Gere has accepted to pay her $3000 for her to stay the week. As Richard Gere walks out the door she runs through the apartment and jumps face first onto the bed, screaming with excitement.

I couldn't wait til the porter had left the room and did the same.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...